På himmelbesøk

'Forut for Den guddommelige liturgien, ville Elder Tychon (bildet), den åndelige faren til Hl.Paisios av Athos, fortelle munken som kom til ham for å tjene som sanger komme til ham om morgenen når det var lyst. Under Den guddommelige liturgien ville han be munken om å stå i den trange korridoren utenfor kapellet og synge: 'Herre, forbarm Deg' slik at han, fader Tychon, kunne føle seg helt alene og vel i sin bønn.

Når de kom til hymnen om Kjerubene, ville fader Tycoon bruke tyve til tretti minutter i kontemplasjon og sangeren ville da føle seg forpliktet til å gjenta hymnen mange ganger, helt til han hørte fotefarene hans ved Den store inngangen. Når gudstjenesten var over spurte jeg Elder Tychon hva han så. Han svarte:

- Kjerubene og serafene som forherliget Gud.

Og han fortsatte med å si:

- Etter en time bringer min beskyttende engel meg tilbake og da fortsetter jeg Den guddommelige liturgien.

Fader Paisios (1924-1994). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Korset

'Alle har et kors å bære. Hvorfor? Siden vår tros leder utholdt korset, vil vi også utholde det. På en måte er korset så lett og lyst, på den andre kan det være så bittert og tungt. Det hele avhenger av vår vilje. 

Hvis du bærer Kristi kors med kjærlighet, da vil det være veldig lett, som en svamp eller en kork. Men om du har en negativ holdning, da blir det tungt, for tungt å løfte'.

Elder Ephraim av Katounakia (bildet), død på Athos i 1998, en moderne hesychast. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Behovet for en skriftefar

Dette bildet griper meg! Det viser at uansett hvor høyt ditt kall enn er, så trenger du åndelig veiledning og gå til skrifte!

Bildet viser, Kirill, patriarken for Den russisk ortodokse kirken (til høyre), sammen med sin åndelige far, Elder Ilia.

Patriark Kirill har hovedansvaret for 150 millioner ortodokse kristne, men fremdeles har han en åndelig far han betror seg til, får råd av og skrifter for.

Trenger du en skriftefar eller klarer du deg selv?

Et mjukt hjerte og Den Hellige Ånd

'Når hjertet vårt blir mjukt vet vi at Den Hellige Ånd har vært på besøk'.

Peter Halldorf

Kommunitetsgrunnleggeren Fintan Munnu

Bildet jeg presenterer i dag er interessant av mange ulike årsaker. Det viser en kristen keltisk kommunitet i Kilmun grunnlagt av Fintan Munnu, død 635. Kilmun er et sted beliggende i Skottland. Denne Fintan ble født en gang på 500-tallet i Irland.

Han vokste opp, som så mange andre på den tiden, som gjeter. Han studerte så hos en prest ved navn Greallan som levde som eneboer. Sin opplæring i det monastiske livet fikk han under den hellige Comgall av Bangor (516-602). Deretter følger en periode på 18 år hvor han går i åndelig veiledning hos hl.Sinell av Cleenish før han flytter til et av klostrene som hl.Columba hadde etablert i Kilmore (Ceall Mhor Dhithibh). Det lå i den delen av den nordlige provinsen Ulster som ligger i republikken Irland. Her likte Fintan seg godt. Reglen som ble fulgt her passet ham, og han bestemte seg for å reise til klosterøya Iona for å slutte seg til Columba og hans kommunitet der.

Det er litt usikkert hva som skjedde videre. Det finnes to tradisjoner: Den ene vil ha det til at Fintan ønsket å reise til Iona, men før han kom så langt fikk han besøk av en gruppe munker som kunne fortelle at hl.Columba var død noen få dager tidligere. Det er snakk om søndag 9.juni 597. Fintan skal da ha reist til Iona for å spørre etterfølgeren til Columba, Baithin av Iona, om å bli opptatt som munk i kommuniteten der. Men Baithin nektet ham dette. Hl.Columba skulle nemlig rett før sin død ha profetert at Fintan en dag ville komme til Iona, men at han noen abbeds munk, men snarere en abbed selv og far til mange munker. I følge profetien skulle han grunnlegge et kloster 'i kystområdet Laighin i Leinster'.

Den andre tradisjonen vil ha det til at Fintan bodde sammen med Columba i en årrekke, og at han skal ha vendt tilbake til Irland først etter at Columba var død i 597.

Uansett hvilken av disse tradisjonene som har rett så er det et uomtvistelig faktum at Fintan vendte tilbake til Irland i 599 eller helt på begynnelsen av 600-tallet og at han grunnla det klosteret som Columba hadde profetert om. Det ble grunnlagt i Taghmon eller Tech Munnu - Munnus hus - i baroniet Shelmaliere West i grevskapet Wexford i den sørlige delen av den østlige provinsen Leinster i Irland. Dette ble begynnelsen på flere kommuniteter grunnlagt av Fintan.

Fintan la stor vekt på askesen. Han døde omkring år 635, sannsynligvis den 21. oktober - altså for ganske nøyaktig 1.380 år siden denne uken.

En bønn for dagen

'Måtte jeg leve denne dagen,
fylt av hjertets medlidenhet,
tydelig hva ord angår,
nådefullt nærværende,
modig i tanken,
sjenerøs i kjærlighet'.

John O'Donohue (bildet)
Irsk poet og filosof.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

 Foto: Will O'Leary

Bederen og barmhjertighetens engel i Kronstadt

Bildet jeg deler med dere i dag er et sjeldent bilde av fader Johannes av Kronstadt (1829-1908). Hans navn er for alltid knyttet til byen Kronstadt - kronebyen - lokalisert 30 kilometer vest for St.Petersburg nær hodet til Finskebukta. Tidlig om morgenen kunne man se fader Johannes stå i et av vinduene i sitt hus i det han tegnet korsets tegn og ba for byen.

I dag minnes vi ham.

Han het egentlig Ioann Illic Sergiev og kom fra en gammel presteslekt. Han ble født i de russiske nordområdene, nær byen Arkangelsk. Gripende forteller han følgende om sin barndom:

'Fra jeg var liten lærte foreldrene mine meg å be. Evangeliene var min barndoms følgesvenn, min lærer, veileder og trøster ...'

I 1855 gikk han ut av det åndelige akademiet i St.Petersburg med en doktorgrad i teologi. Samme år ble viet til prest og begynte sin livslange tjeneste der. En prestetjeneste som skulle sette djupe spor etter seg, og bety svært mye for mange mennesker. Ikke minst de nederst på rangstigen i samfunnet. Fader Johannes hadde en helt spesiell kjærlighet og omsorg for dem.

I 1822 åpnet han 'Arbeidets hus' hvor man drev med arbeidsformidling. Fader Johannes ønsket å hjelpe de som lå under for alkoholens forbannelse og kriminalitet og få dem til å bli gode samfunnsborgere. I 1889 startet han et nattherberge og senere et pilegrimsherberge. Arbeidets hus ble utvidet med et daghjem for barn, et hus for fattige kvinner, et hus hvor folk kunne komme å spise seg mett og et sted for utdeling av klær til de som trengte det.

For dette ble han høyt elsket av byens befolkning. Hver eneste dag holdt han byen oppe i sine brennende forbønner. Så ble han da også elsket av sin kirke og ble til slutt en den del av den hellige synoden. Han skrev en rekke bøker.

Noen år før det despotiske kommunistiske åket skulle ramme Russland profeterte han at hvis ikke det russiske folk vendte om fra sine mange synder ville Gud 'sende et plagens ris i form av uhederlige, grusomme og selvopphøyde herskere om kommer til å drukne jorden deres i blod og tårer'. Profetien gikk bokstavelig talt i oppfyllelse.

Bli som Daniel

'Se på Daniel. Ingen fant noe å klage på ham for uten de bønnene han ba til Herren hans Gud.

Bli som ham'.

Abba Poimen (340-450), en av ørkenfedrene.

Fem skatter

På samme måte som du har fem sanser har også din ånd fem skatter:

din tro, din Bibel, din kirke, din renhet og din evighet'.

Pave Tawadros II

Hl.Gall og bønnevaken i Bangor

Våre norske kristenrøtter er keltiske, derfor er det helt naturlig for oss som samles i Kristi himmelfartskapellet å minnes våre keltiske hellige, som i dag, Hl.Gall eller Gallen, den irske apostelen til Sveits. Kelterne var særdeles bevisste på to ting: bønnens store betydning og vårt misjonsansvar.

Hl.Gall var født omlag år 550, bare åtte år før Hl.Comgall grunnla det berømte klosteret i Bangor. Vi vet lite om hans barndom, ikke mer enn at han var en gudfryktig ung mann som studerte ved klosteret i Bangor. Et kloster som skulle bli kjent over hele Europa som et svært viktig lærested for den kristne tro. Navnet skrives noen ganger 'Beannchor', og stedet ble også kalt 'englenes dal', fordi Hl.Patrick har hvilt her og han så at hele dalen var full av engler. Klosteret ble kalt for 'Verdens lys', fordi så mange misjonærer fikk sin opplæring her. Klosteret i Bangor var også kjent som et bønnens og lovprisningens sted, og i år 555 startet en 24 timers bønnevake her som skulle vare ved i flere hundre år. Omlag 2000-3000 mennesker levde i dette fellesskapet og de deltok alle sammen i et vaktskifte. De baserte denne 24 timers bønnevaken på den bønn og lovprisning som fant sted i Tempelet i Jerusalem, og understreket sterkt betydningen av forbønn og tilbedelsen.

De satte opp en hovedregel som gikk ut på følgende: La mange holde seg våkne en tredjedel av alle nettene i året for å lese høyt fra Salmenes Bok, og for å synge velsignelser sammen. I hver 24 timers periode vil en tredjedel av folket be, lese Skriften og tilbe dag og natt i en turnus. Noen vil sove, mens andre vil tilbe'.

Og bønnen og lovsangen pågikk døgnet rundt. De ba for personer, om at de skulle bli frelst og helliggjort og at mennesker skulle komme ut i tjeneste. De ba for konger og de som var i høy verdighet. Dette pågikk mens det store Romerriket gikk under og Europa trådte inn i det som skulle komme til å hete 'Den mørke middelalder'. Bønnevaken i Bangor fødte frem misjonærer som skulle tråle Europa rundt med lyset fra Evangeliet. Dette ble et vekkelses- og misjonssenter av stor betydning for hele det europeiske kontinentet.

Det var i denne bønnens atmosfære Hl Gall vokste opp!

En som studerte samtidig med Hl.Gall var Columbanus. Disse to skulle senere legge ut på reisen til Sveits, og slo seg ned ved sjøen Constanse. Reisen fant sted i år 589. Etter en stund følte Columbanus seg ledet til å reise til Italia. Det skjedde mens Gall lå febersyk, og kunne ikke reise sammen med ham. Gall kjente på et kall til å leve i adskilthet. I det han kom seg fra sin sykdom, laget Gall et sted for stillhet og bønn ved elva Steinach. Han begynte med tre dagers faste, og bygget en liten steinhytte som bønnested. Dette var den ringe begynnelsen til det som skulle bli et stort kloster og til den sveitsiske byen St.Gallen! Nye munkeceller ble bygget for 12 munker, som fikk åndelig veiledning av Hl.Gall.

Hl.Gall ble kjent som en kraftfull forkynner. Det sies at han rev ned avgudsbilder, og oppmuntret de som drev med avgudsdyrkelse til å vende seg til Den levende Gud. Over alt vendte folk seg til Kristus.

Hl.Gall var selv en ivrig etterfølger av Hl.Columbanus, men de røk uklar. Hl.Gall skal ha såret Hl.Columbanus på en slik måte at de ikke kunne feire nattverd sammen. Men når Columbanus døde, sendte han sin hyrdestav til Hl.Gall som et tegn på at han hadde forsonet seg med Hl.Gall.

Hl.Gall døde 15. oktober år 645, 95 år gammel. I år er det ganske nøyaktig 1370 år siden.

Djuptfølt takk til en nonne 500 år etter at hun ble født

Jeg har lenge følt at jeg står i gjeld til Teresa av Avila, og på hennes minnedag i dag, kjennes det godt å betale litt tilbake av alle de velsignelser denne kvinnen har gitt meg.

Det var Teresa av Avila som hjalp meg til å forstå bedre bønnens innside. Hennes definisjon av bønn har jeg brukt stort sett hver eneste gang jeg har holdt en av mine seminarer om bønn:

'Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss'.

Jeg har ikke kommet over noen bedre definisjon på det bønnens liv Herren Jesus inviterer oss inn i som denne.

Teresa har også sagt:

'Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven'.

Mangt og mye kunne ha vært sagt og skrevet om henne på en dag som denne, for eksempel at det i år er ganske nøyaktig 500 år siden hun ble født! Hun ble nemlig født 28. mars i 1515 i Avila i Castilla i Spania og bærer sammen med Katarina av Sienna og Teresa av Lisieux ærestittelen 'kirkelærer'. Nevnes må også hennes nære forbindelse med en annen Kristusmystiker: Johannes av Korset. Bøkene: 'Boken om mitt liv' og 'Fullkommenhetens vei' kommer man ikke utenom om man vil lodde noen av djupene i et kontemplativt bønneliv.

Dragningskraftens mysterium

I dag leste jeg noe av Peter Halldorf (bildet) som gjorde meg så godt, så jeg valgte å oversette det til norsk. Det er hentet fra fastebloggen til Halldorf:

Kirkens, og dermed den kristnes fremste kjennetegn er at hun hver dag er underkastet døden og oppstandelsen. 'Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi skal leve med ham'. (Rom 6,8) 

Her er hemmeligheten til hva fader Matta al-Miskin kalte 'dragningskraftens mysterium'. Med Jesu ord: 'Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg'. (Joh 12,32) Kirkens kall, og dermed den kristnes, er å forene alt i Kristus. Å leve slik at alle dras til Kristus og inn i Kristus. Først da er hun tro sitt sanne vesen, hun er Kristi kropp her på jorden.

Derfor finnes det ingen annen vei å gå om kirken skal bli ett, sier fader Matta, enn svakhetens og dødens. 'Enheten kommer til å fullbyrdes og oppfylles gjennom at hver kirkes 'jeg' dør slik at Kristi 'jeg' kan leve i dem'.

For å kunne gå denne veien som vi stadig viker av fra, korsets som leder til oppstandelse, må vi feste blikket på de hellige, de utvalgte og skjulte som finnes i hver kirke, selv om de gjør alt for å unngå å bli oppdaget. Fader Matta skriver:

'Først da vi setter vårt håp til de fattige, de ydmyke, de minste, de renhjertede og de som elsker den fred som bare Kristus kan gi, blir det mulig å nå den sanne kristne enhet som gir verden liv.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen/2015

Foto: NMU

Vårt ansvar for misjonsbefalingen

'Gå derfor' er like mye en del av Evangeliet som 'Kom til meg'. Du er ingen kristen før du ærlig har stått ansikt til ansikt med ditt ansvar når det gjelder å bringe evangeliet ut til verdens ender'.

J.Stuart Holden (bildet), født i Liverpool i 1870, forkynner på de store hellighetsmøtene i Keswick, reiste til Kina i 1904, skrev flere salmer. Han døde i 1934.

Til minne om Arnfinn Haram

Av ulike årsaker som jeg ikke skal redegjøre for her, har budskapet om Kristi oppstandelse på en helt spesiell måte gitt meg livsmot de siste ukene. Underlig nok har det sammenheng med minnet om Arnfinn Haram (bildet).

I år er det tre år siden han døde. 10 juni 2012 holdt Haram sin siste preken:

'Ein dag - ein som kan vere når som helst - skal eg stå for min Skapar'.

Ordene var nærmest profetiske. Noen timer senere - på en sykkeltur i Nordmarka - satte et hjerteinfarkt punktum for levd liv her på jorda. Arnfinn Haram var hjemme hos Gud, 63 år gammel. I dag feirer vi hans minne i Ekumeniska kommuniteten og torsdag denne uken ble han minnet under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet.

Sjeldent har vi sett et menneske mer til stede i sin samtid som Arnfinn Haram. Han var preget av en hellig uro. En dominikanermunk som var skribent i Klassekampen, vakte oppsikt. Vi som leste ham ble utfordret, oppbygget, informert. Han fikk folk til å snakke og til å lytte, og var katolikken som som ble en viktig brobygger mellom kirke og samfunn.

Vi hadde trengt Arnfinn Haram så sårt i en så uryddig tid som vår, med så mange undervannsskjær og underlige strømninger. Han hadde lang fartstid som prest, og var godt voksen når han konverterte til Den romersk-katolske kirke og ble munk. En full overgivelse til Kristus, djupt forankret i Bibelen, gjorde at han hadde et troverdig vitnesbyrd.

Jeg har dyrebare minner fra møter med Arnfinn Haram. De har jeg gjemt i mitt hjerte.

Men det var dette med Kristi seier over døden og troen på Kristi oppstandelse. I forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet, sier jeg som liturg:

'Å, grenseløse glede, gjestebud for alle, 
dødens skygger er jaget vekk
og livet gis til alle,
himmelens porter er åpnet.
Gud er blitt menneske
for at mennesket skal få del i guddommelig natur.
Han har brutt dødsrikets lenker
døde har stått opp
som en Guds forsikring til jorden
om at løftene er gått i oppfyllelse.
Og sangene er kommet tilbake til jorden'.

Kristi oppstandelse er alt. Uten den er vi absolutt ingen ting. Uten den er vår tro ingen ting verd. Alt står og faller med Kristi oppstandelse.

Foto: Katolsk.no

Kjærlighet

'Kjærlighet er passet ved hvilket et menneske går gjennom alle himmelens dører uten hindringer'.

Hl.Johannes Chrysostomis

Må Gud velsigne oss med ubehag

I forbindelse med gårsdagens minnedag for Frans av Assisi, har jeg oversatt en bønn av Christine Sine, som er inspirert av Frans. Den grep meg så sterkt:

Må Gud velsigne oss med ubehag
ved forenklede svar,
halvsannheter og overfladiske forbindelser,
slik at vi må leve på djupet av våre hjerter.
Må Gud velsigne oss med sinne over
urettferdighet, undertrykkelse
og utnyttelse av mennesker,
og av jorden,
slik at vi vil arbeide for
rettferdighet, likhet og fred.
Må Gud velsigne oss med tårer
som vi kan dele,
for de som lider,
slik at vi kan nå ut med våre hender,
for å trøste dem,
og endre deres sorg med glede.
Må Gud velsigne oss med dårskap
til å tenke at vi kan
utgjøre en forskjell i verden,
slik at vi kan gjøre tingene som andre
sier ikke kan gjøres.

Christine Sine er en komtemplativ aktivist, utdannet lege, gift med Tom, svært interessert i keltisk spiritualitet, og lidenskapelig dyrker av organiske vekster i sin hage. De driver nettstedet http://godspace-msa.com/

Lovsang for broder Sol

Det er virkelig passende at vi feirer Frans av Assisi på en dag som denne! For vår del har det vært en oktober-dag i strålende solskinn. Bror Frans var jo i første rekke så bundet til jorden, samtidig som han hadde sitt hode i himmelen! På slike dager hvor naturen er så blendende vakker med alle fargene, tenker jeg ofte på Frans.

May Sissel og jeg har tilbrakt helgen i Oslo i forbindelse med et bønneseminar og en gudstjeneste jeg har hatt i Den frie evangeliske forsamling. Før seminaret startet hadde vi litt tid og brukte tiden i en kristen bokhandel. Der kom jeg over en billedbok for barn om nettopp Frans og Klara av Assisi. Teksten er skrevet av Guido Visconti og illustrasjonene er av Bimba Landmann. Det er blitt en vakker bok. Begge to bidrar til å gi oss et bilde av Middelalderens tro som en tro med et glad ansikt. Ikke minst på grunn av Frans og Klara.

Guido Visconti forteller blant annet historien om Frans som kommer til Klara der hun befinner i San Damiano. Frans er syk. Øynene hans er vonde. Han må leve i mørke. En dag bestemmer han seg for å skrive en lovsang til Herren:

'Jeg vil skrive en lovsang til Herren for alt som er skapt'.

For å bli i den vakre teksten til Visconti:

'Han vender seg til munkene og sier: 'Vi er alle blinde. Det er Herren som lyser opp dagen ved hjelp av Solen, og natten ved hjelp av Ilden. Vi må alltid takke vår Skaper for dette og alle de andre skapningene som er oss til nytte og glede'.

Og lykkelig sier han:

'Lovet være du, Herre, for alle dine skapninger, især broder Sol'.

Frans slutter ikke her. Han framsier ikke én lovprisning, men mange: for søster Måne, for broder Vind, for søster Vann, for broder Ild og for moder Jord. Og én for dem som ikke kan leve i fred på denne Jorden. Frans får nemlig snart vite at de to mektigste mennene i Assisi, biskopen og borgermesteren, ikke lever som brødre, men som fiender. For dem og for alle mennesker, legger han til: 'Lovet være du, Herre, for dem som tilgir av kjærlighet til deg'.

Denne lovsangen, som ble skrevet i klosteret til Klara, er full av glede. Frans bestemmer seg for å kalle den Lovsang for broder Sol og komponerte en melodi til den'.

Og fremdeles synges den. Til vår glede og oppbyggelse. Som på minnedagen for Frans av Assisi - i dag.

Kristi himmelfartskapellet er tre år

I går var det tre år siden Kristi himmelfartskapellet ble vigslet. Med ett unntak har vi feiret gudstjeneste her hver eneste torsdag kl.18.00 siden den begivenhetsrike dagen. Unntaket skjedde i forbindelse med et stort snøfall som gjorde det umulig å ta seg inn til kapellet.

Og vi ber om nåde at det fortsatt blir slik. Få ting har gitt meg slik glede som å feire gudstjeneste som her. Ikke minst på grunn av feiringen av Herrens måltid.

Når disse linjene skrives har vi nettopp kommet hjem fra kapellet. Så heldige vi er som får dele fellesskap med brødre og søstre fra ulike sammenhenger! Få synge sammen, be, lytte til Guds ord som leses.

Kom gjerne på besøk. Det er det faktisk flere som gjør - noen hele veien fra Oslo og omegn. Det er imponerende at noen legger ut på en to timers kjøretur for å være sammen med oss!

Noen kommer også for å være her noen dager. I stillhet. For dette er et fredens og stillhetens sted.