Aposteldagen

Søndag feiret jeg Aposteldagen sammen med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Toten frikirke. Det var en god opplevelse.

Dagen feires egentlig en dag på etterskudd. For helt siden 200 tallet har Aposteldagen - eller dagen til minne om Peterl og Paulus - vært feiret den 29. juni. Dette var den viktigste høytiden på sommeren. I ortodoks sammenheng har den også en fastetid knyttet til seg - den såkalte apostelfasten.

'Apostlene er troens opprinnelige vitner og garantister,' skriver Peter Halldorf i boken Hellig År, og så legger han til: 'Alt står og faller med vitnesbyrdet deres. Så lenge apostlene levde, utgjorde de derfor den selvsagte autoriteten i den unge kristenheten'.

Dette harmonerer veldig godt med det apostelen Paulus skriver i sitt brev til den kristne forsamlingen i Efesos:

'Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen'. (Ef 2,20)

Linken mellom apostlene og den tidlige kirken

Med jevne mellomrom plukker jeg frem 'Bevis for den apostoliske troen' av Irenaeus av Lyon. Stort nærmere kommer man ikke den apostoliske troen og urkirken, utenom Herrens apostler. Og jeg kjenner meg så beriket og styrket. I en tid hvor den kristne troen kan bety hva som helst, er det viktigere enn noensinne å finne tilbake til troens røtter.

Irenaeus ble født på begynnelsen på 100-tallet i Smyrna i Lille-Asia. Han vokste opp i en kristen familie, og han var bare en ung mann da han ble disippel av den lokale biskopen, Polykarp, som i sin tid var disippel av apostelen Johannes.

Irenaeus lever i en tid med stor misjonsvirksomhet. Evangeliet var kommet helt til Lyon i Frankrike. Hit sendes Irenaeus som prest. Biskopen i den lokale forsamlingen, Fotinus, var blitt en gammel mann og Irenaeus skulle være hans medhjelper. I forbindelse med en reise til Rom bryter det ut forfølgelse mot de kristne i Lyon, og biskop Fotinus blir en del av den store martyrskaren. Når Irenaeus kommer tilbake, blir han valgt til ny biskop.

Det er turbulente tider. Vi må ikke glemme at Irenaeus har ingen Bibel, slik vi kjenner den. Heller ingen enhetlig trosbekjennelse foreligger. Gnostikerne banket på døra. Irenaeus kjempet for den sanne kristne troens overlevelse. Hans bøker får stor betydning. Både den jeg allerede har henvist til, og en annen bok med tittelen: Mot heresiene. Begge er et kraftig forsvar for den overleverte troen fra apostlene.

Men det er også en annen ting vi kan takke Irenaeus for: Han var den første som klart og tydelig pekte ut de fire evangeliene: Matteus, Markus, Lukas og Johannes som kanoniske.

Kyrillos av Aleksandria forsvarte den sanne kristne troen

Troen ble livlig diskutert i den tidlige kirken - en kirke som hele tiden måtte være på vakt mot vranglæren og vranglærerne.

En av de helt avgjørende stridsemnene hadde å gjøre med forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige i Kristi person. Det spørsmålet rørte jo ved det det aller innerste i den kristne identiteten.

Den som - mer enn noen annen - kom til å personifisere forsvaret av Kristi person var Kyrillos av Aleksandria (376-444). Det er hans minnedag vi feirer i dag.

Denne Kyrillos var patriark av Aleksandria fra 412 frem til sin død i 27. juni 444. Han ble innsatt i tjenesten da byen var på høyden av sin innflytelse og makt i Det romerske riket. Kyrillos var en sentral skikkelse ved det tredje økumeniske kirkemøtet i Efesos 431 og ledet samtalene med Nestorios som da var patriark av Konstantinopel.

Når ryktene nådde Aleksandria om at Konstantinopels nye biskop, Nestorios, forkynte at Maria bare fødte Jesu menneskelige natur, bestemte Kyrillios seg for å skrive til biskopen av Konstantinopel. Det ble begynnelsen på en svært interessant brevveksling som fikk motsetningene til å komme opp i dagslyset.

Nestorios kunne ikke akseptere at Maria var Theotokos - Gudfødersken. For Nestorios var Maria kun Cristotokos - hun som fødte Kristus. For Kyrillos og mange med ham var dette en alvorlig vranglære. Han påpekte at Gud har i Kristus kommet menneskene så nært som bare den kan gjøre som forener seg med all menneskelig erfaring, fra fødsel til død. Det evige Ordet har steget ned fra sin himmel og solidarisert seg med alle mennesker, men uten å etterlate sin guddommelighet bakom seg.

Hele kristenheten var rystet av striden mellom Kyrillos av Aleksandria og Nestorios av Konstantinopel. Det hele kulminerte i det turbulente kirkemøtet i Efesos i 431 da man besluttet at man skulle bruke navnet Theotokos om Maria: Hun som fødte Gud Ordet. Nå handlet ikke dette så mye om Maria som det handlet om den hun fødte: Gud av Gud, av samme vesen som Faderen.

Lite er kjent om oppveksten og de første leveårene til Kyrillos. Han ble født i en liten by i Egypt ved navn Theodosios, nær dagens El-Mahalla El-Kubra. Noen få år etter hans fødsel i 376 ble hans onkel Theophilus patriark av Aleksandria. Kyrillos fikk en god utdannelse, og han stiftet tidlig bekjentskap med datidens fremste kristne forfattere: Origenes, Eusebios, Didymus den blinde og forfattere tilhørende kirken i Aleksandria. Da onkelen døde ble Kyrillos hans etterfølger som patriark.

I dag ærer vi hans minne. For oss som lever nå kan disse stridighetene i den tidlige kirken synes overdrevne. Men vi skal være glade for at den tidlige kirken kjempet disse kampene fordi de samme spørsmålene dukker opp igjen i dag: Hvem var Kristus egentlig? Var Han bare et menneske? Eller var Han sann Gud og sant menneske? Svaret på det spørsmålet avgjør vår frelse - intet mindre.

Hadde presten og munken Bartholomeos av Farne norske aner?

Mandag feiret vi minnet om Hl.Bartolomeos av Farne. Vi vet ikke når han ble født, men han døde 1193 - alstå for nøyaktig 820 år siden. Han var født av skandinaviske foreldre i Whitby, og het opprinnelig Tostig.

Vi vet at hans ungdomstid bar preg av stor villskap, men noe hendte i hans liv. Han vender seg til Kristus, nekter å gifte seg og reiser til Norge, hvor han ble prest. Jeg har ikke klart å finne ut hvor han virket som prest i Norge, så hvis noen av leserne har opplysninger om dette er jeg takknemlig for å få del i dem. Etter å ha oppholdt seg i Norge en tid skal han så han returnert til England hvor han virket i et kirkesogn. Mot slutten av 1140 blir han så munk i Durham og tar navnet Bartolomeos. I et syn så han Kristus på korset, som vender sitt hode mot ham og strekker sine armer ut for å omfavne ham.

Fra Durham reiser så Bartolomeos til øya Inner Farne for å slå seg ned der som eneboer. Her lever han de neste 42 årene. Han ba, arbeidet og sang og levde for Guds ansikt.

Hans vanskeligste tid var da han måtte dele øya med en annen eneboer, men eller var han en veldig glad person og sjenerøs når det gjaldt å ønske gjester velkommen. Han var kjent som en undergjører.

Bildet viser Hl.Cuthberts kapell på øya Indre Farne.

Johannesdagen

Ute i ørkenlandskapet i Judea står en mann til knes i Jordanelven. Han døper. En etter en går de som skal døpes ut i vannet. De legger hendene på brystet. Johannes legger en hånd bak ryggen deres og en på hendene som ligger i kryss over brystet, og forsiktig senker han dem ned i vannet, slik at vannet lukker seg om dem. Så reiser han dem opp igjen.

Slik kan vi tenke oss at det foregikk. Matteus beskriver det som skjer slik: 'Da dro Jerusalem, hele Judea og hele Jordanlandet ut til ham og ble døpt av ham i Jordan, mens de bekjente sine synder'. (Matt 3,5-6)

Dette er den såkalte Johannesdåpen, som ikke er det samme som den kristne dåp. Johannesdåpen var en renselsesdåp, slik vi finner den beskrevet i Den gamle pakt. Den kristne dåp er en dåp til Kristus i Den treenige Guds navn.

I går feiret mange St.Hans aften. I dag feirer den kristne kirke St.Hans dagen. Allerede fra 300-tallet, etter at julens dato var fastlagt i kirkeåret, begynte man å feire fødselsdagen til Johannes. Årsaken til dette er jo at evangeliene angir at det var seks måneders aldersforskjell på Johannes og Jesus. Jesu mor og mor til Johannes var kusiner.

Johannes er den siste av de gammeltestamentlige profetene. Med Johannes innevarsles den nye tid. Derfor kalles han 'Forløperen'. Han som skulle rydde vei for Messias: 'Forbered Herrens vei. Gjør Hans stier rette'. (Matt 3,3) Johannes var nasireer. Ordet 'nasireer' refererer til det hebraiske ordet 'nazir', og handler om en person som et asketisk løfte, slik det er beskrevet i 4.Mos 6,1-21. En nasireer er beskrevet som å være 'hellig for Herren'.

Med Johannes nærmer vi oss frelseshistoriens klimaks. Når Sakarja, hans far, profeterer om sin sønns fødsel, heter det:

'Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå foran Herrens åsyn for å rydde Hans veier, for å gi Hans folk kunnskap om frelse ved tilgivelse for deres synder, ved vår Guds inderlige barmhjertighet. Ved dette har Soloppgang fra det høye gjestet oss, for å gi lys til dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å lede våre føtter inn på fredens vei'. (Luk 1,76-79)

Dronningen som valgte klosterlivet

Det er en kvinne av kongelig byrd vi minnes sammen med våre keltiske venner denne St.Hans aften: Etheldreda eller Æthelthryth, var sannsynligvis født i Exning, nær Newmarket i Suffolk. Hun var av kongen av East Anglias fire døtre, og ble født sannsynligvis i år 636. Alle fire forlot de konglige gemakker for å grunnlegge klostre.

Som prinsesse var det forventet at hun skulle inngå et ekteskap av politiske hensynstagen, hvilket hun så seg nødt til å gjøre i år 652 med Tondberct, høvdingen av South Fens. Og det enda hun ønsket å leve enslig innviet Herren. På en eller annen måte klarte hun å overtale mannen sin til å respektere at ønsket å leve uten å oppfylle sine ekteskapelige forpliktelser. Når han døde i år 655, dro Etheldreda seg tilbake på Isle of Ely, som hun hadde fått i gave av Tondberct.

I år 660 giftet hun seg på nytt. Også denne gangen av politiske årsaker, denne gangen med Ecgfrith, arving til kongedømmet i Northumbria. Han etterfulgte sin far, kong Oswy, i år 670. Rett etter bryllupet trakk Etheldreda seg tilbake og ble nonne.

To år senere ønsket kong, Ecgfrith, å skaffe seg en arving og fullbyrde ekteskapet, men Etheldreda sa nei. Han forsøkte til og med å bestikke Wilfrid, biskopen av York, slik at han skulle bruke sin innflytelse til å få Etheldreda til å ombestemme seg. Denne taktikken lykkes han ikke med. Kongen forsøkte da å hente sin dronning med makt, men Etheldreda klarte å flykte til Ely. Hun kom seg unna både med hjelp av trofaste nonner og av tidevannet.

Ecgfrith giftet seg da med en annen kvinne, Eormenburg, og utviste biskop Wilfrid fra sitt kongerike. Det skjedde i år 678. I år 673 grunnla Eteldreda en kloster på Ely, som senere ble ødelagt av danskene i år 870.

Om bønn, ro og Den Hellige Ånds samfunn

'Bønn er nøkkelen til himmelen, det er språket og jobben til englene, og det er livet til de åndelige'.

Ordene tilhører den tidligere koptiske paven, Shenouda III (bildet)

Han har også sagt:

'Som tempel for Den Hellige Ånd skulle vi ha samfunn med Den Hellige Ånd. Arbeidet den troende gjør er ikke bare et arbeid utført av et menneske, men faktisk Den Hellige Ånds arbeid'.

'Ro kan løse alle spørsmål'.

Den første engelske martyr

Det er Englands første martyr, Hl.Alban, vi feirer minnedagen til i dag. Det vil si han er en av tre martyrer som blir minnet fra det som en gang var det romerske Britannia. De andre var Hl.Julius og Hl.Aaron. Hl.Alban er nevnt blant annet i 'Acta Martyrium'.

Vi er tilbake i det tredje århundre. Hl.Alban dør enten i år 251 eller 304.

I følge Bede's Ecclesiascital History of the English People, var Alban en hedning som omvendte seg og ble en kristen. Det var i forbindelse med at Alban skjulte en prest, at hans interesse for den kristne tro ble vekket. Alban ble så grepet av av å se den gode rytmen i prestens bønneliv, og etter å ha lagt merke til hvordan presten ba, vokste det fram en sterk lengsel i ham etter å kunne ha et slikt fortrolig forhold til Gud som denne presten hadde. Presten var på flukt fra sine forfølgere, likevel bar han preg av å være i fred med både Gud og mennesker. Alban bestemte seg for at også han ville gi sitt liv til Kristus.

Etter en stund kom soldater for å arrestere presten. De hadde fått kjennskap om at han skjulte seg hos Alban. Alban hjalp presten med å komme seg unna. Han kledde seg selv i prestens kappe. Når soldatene kom, grep de ham, i den tro at han var presten de var på jakt etter.

Han ble ført fram for dommeren, og det hendte seg slik at denne dommeren holdt på med å ofre til avgudene. Alban gjorde det kjent for dommeren at han var blitt en kristen, og dommeren ble rasende over det han hørte. Han truet Alban med å torturere ham. Alban sto der urokkelig, og han takket nei til tilbudet om å vende Kristus ryggen. Han sa også frimodig at om dommeren fortsatte å ofre til avgudene ville han ende opp i den evige fortapelsen!

Dommeren på sin side ble rasende over det Alban sa. Han gav ordre om å kle ham naken og utsette ham for den mest grusomme tortur de kunne tenke seg. Deretter skulle Alban halshugges.

Alban ble ført ut på et høydedrag over Verulamium, hvor han led martyrdøden.

Treenigheten

I følge Kirkeåret lever vi nå i Treenighetstiden.

Kom over denne definisjonen av Treenigheten her om dagen. Den er skrevet av karmelittmunken Wilfrid Stinissen (bildet), kjent for sine mange gode oppbyggelige bøker, som leses av kristne fra ulike konfesjoner:

'Hvis Faderen er høyden i Treenigheten og Sønnen er bredden, så er Den Hellige Ånd dybden'.

Apostelen Johannes skriver i sitt første brev:

'Han er den som kom med vann og blod - Jesus Kristus. Ikke bare med vann, men med vann og blod. Og Ånden er den som vitner, for Ånden er sannheten. For det er tre som vitner i Himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd. Og disse tre er EN. Og det er tre som vitner på jorden: Ånden, vannet og blodet. Og disse tre er ett'. (1.Joh 5,6-8/Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget 2009)

Kongen som ble munk

I forbindelse med en artikkel jeg skrev om Hl.Columba nevnte jeg i en bisetning at jeg ville komme tilbake med en artikkel om Hl.Enda. Selv om det ikke er hans minnedag i dag, har jeg valgt å publisere den nå da historien om hans liv inspirerer meg.

Denne Enda ble født omkring år 440 i Ulster i det nordøstlige Irland. Han var en irsk prins, sønn av kong Conall Derg av Oriel. Hans fire søstre regnes alle som helgener: Fanchea, Carecha, Lochinia og Darenia.

Da faren døde, overtok Enda som konge av Oriel. Tidlig i livet var hans soldat, men det skal være hans søster Fanchea som førte ham til tro på Jesus. Da oppgav han soldatlivet. Han bestemte seg for å bli munk, og gav avkall på tronen. Deretter dro han til sin søster Fanchea for å hjelpe henne med å sette opp en mur rundt søsterens kloster. På denne tiden var manuelt arbeid for de livegne, adelen arbeidet ikke. For en konge var dette hard askese!

Fanchea gav sin bror den første grunnleggende undervisningen i bønn. På hennes råd forlot han Irland for å reise til Rosnat i Britannia. Der skulle han studere prinsippene i det monastiske livet. Muligens fikk han sin opplæring av Hl.Ninian i hans kloster i Whithorn i Galloway i Skottland.

Flere år senere dro han til Rom for å se apostlenes graver. I Rom skal han ha blitt presteviet, og skal også ha grunnlagt et kloster her. Som dette klosterets abbed skal han i vid omkrets ha blitt kjent for sitt hellige liv.

Fanchea mente derimot at Irland hadde bedre bruk for Enda enn Rom, så hun reiste dit i den hensikt å overtale ham til å bli med henne hjem, hvilket hun også lykkes med.

Da Enda kom tilbake til Irland ca år 480 dro han til Drogheda på østkysten av Irland. Her bygde han kirker og grunnla klostre i Boyne-dalen. Det var hans svoger, Aengus, kongen av Cashel, som var gift med hans søster Darenia, som fikk Enda interessert i Aran øyene i Galway Bay på vestkysten. Han fikk øyene av kongen i gave. Her kunne han få levd ut sitt monastiske kall.

Øygruppen Aran består av tre øyer: Inishmore, som er den største, Inishmain og Inisheen. På østsiden av Inishmore bygde han i år 484 et kloster og her ble han også klosterets abbed.

Enda ble den første som organiserte den irske klosterbevegelsen. Dermed ble han en pioner for en bevegelse som skulle berøre mange mennesker i Irland, ja sågar i England og hele det europeiske kontinentet. Med rette er hellige Enda blitt kalt 'den irske klosterbevegelsens far' eller patriark. Mange sluttet seg til dette klosteret, og herfra ble mange av dem sendt ut på misjonsoppdrag som førte til at evangeliet spredte seg. Hl.Enda døde i år 530.

Barnabas - trøsteren og oppmuntreren

Det er ikke vanskelig å bli glad i apostelen Barnabas, hvis minnedag vi feirer i dag. Man merker seg med det samme hans store kjærlighet til mennesker, og hans egen evne til å oppmuntre andre, når man leser om ham i Det nye testamentes skrifter.

I følge Apostlenes gjerninger var Barnabas en levitt fra Kypros, og het opprinnelig Josef, jfr Apg 4,36. Han var medlem av urkirken i Jerusalem, og han var radikal som den. I dette kjærlighetens fellesskap som oppstod i Jerusalem, hadde man alt felles. Josef solgte det han eide: 'en åker ... og han kom med pengene og la dem for apostlenes føtter'. (Apg 4,37) Og de på sin side dele det ut til de trengende.

Det var apostlene som gav Josef tilnavnet 'parakletos', hvilket betyr 'trøstens sønn'. Ordet kan også oversettes 'formaning' eller 'oppmuntring'. Det er det samme ordet som Johannes bruker om Den Hellige Ånd, i Jesu undervisning i Joh 15,26 og som i vår Bibel oversettes med 'Talsmannen'.

Når apostlene velger å gi Josef dette tilnavnet er det jo fordi de har merket seg noe som særpreget denne kypriotens liv. Det handler ikke bare om hans personlighet, men det er et sterkt vitnesbyrd om Åndens nærvær i denne mannens liv. Hans nådegave var utvilsomt evnen til å se andre, bekrefte dem, oppmuntre dem og hjelpe dem inn i tjenesten i Guds rike - slik han også gjorde med Paulus. Hva ville apostelen Paulus ha vært uten apostelen Barnabas?

Barnabas har en ekte hyrdes sinnelag, noe som også viste seg ved at han ikke hadde noen ambisjoner om å stille seg i første rekke. Han slapp andre fram!

Det var Barnabas som åpnet en dør for at Paulus kunne få virke for Herren. Og han brydde seg ikke om å få ødelagt sitt rykte ved å ta seg av han som hadde forfulgt Kristi menighet.

Når det senere oppsto en konflikt mellom Barnabas og Paulus, er det på grunn av en tredjemann. Og da ser vi på nytt gaven Barnabas har til å se andre, i denne omgang en ung mann. Han setter ham foran Paulus!

Hva ville Markus vært uten Barnabas? Markus ble på grunn av at Barnabas så ham og bekreftet ham grunnleggeren av kirken i Egypt!

I følge tradisjonen forkynte Barnabas i Rom og i Milano, før han reiser tilbake til Kypros, hvor han led martyrdøden på begynnelsen av 60-tallet.

Bildet viser graven til Barnabas på Kypros. Den er mest sannsynlig tom, men kypriotene mener at Barnabas ligger begravet her.

Hellige Columba - kirkens due

Litt forsinket feirer vi minnedagen til Hl.Columba, med kallenavnet 'Kirkens due', irsk abbed og misjonær, grunnleggeren av det viktige klosteret på Iona, som ble den dominerende religiøse og politiske institusjonen i regionen for årtier. Han blir i dag husket som en av Irlands 12 apostler. Minnedagen er 9.juni, men på grunn av min helsetilstand er det umulig å være helt a jour.

Columba ble født i Gartan, nær Lough Gartan, i det moderne County Donegal i den nordlige delen av Irland. På sin fars side var han tipp-tipp oldebarnet til Niall av Nine Hostages, en irsk konge fra det 5.århundre.

Han fikk navnet Crimthain når han ble født, som betyr 'lumsk ulv'. Som barn ba han så mye at folk begynte å kalle ham 'kirkens due'. Kristus forvandlet ulven til en due!

Det skulle bli en prest som skulle stå for oppdragelsen av Columba. Så snart han var gammel nok ble han sendt for å studere ved klosterskolen i Moville, nåværende Newtownards nær nordenden av bukten Strangford Lough i grevskapet Down i Ulster. Og det var ingen hvem-som-helst som ble hans lærere! Han studerte under Hl.Finnian av Moville (død ca 579), som igjen hadde studert under Hl.Ninian. Noen kilder sier at Columba i likhet med de fleste av Irlands helgener også fikk deler av sin utdannelse under den hellige Enda av Killeany på Aran øyene. Jeg skal komme tilbake senere med en egen artikkel om hvem denne Enda av Killeany var.

Etter å ha blitt diakon- og presteviet tilbrakte han de neste 15 årene med å forkynne evangeliet på ulike steder i Irland. Han dro også tilbake til sine hjemtrakter i Ulster, hvor hans familie gav ham et fort i Daire Calgaich, som senere ble senter for hans første kloster. Daire betyr 'eikelund' og skrives på moderne irsk 'Doire'. Stedet var i nærmere 1000 år kjent som Daire Choluimcille eller Doire Cholm Chille. De engelske erobrerne kalte stedet Londonderry.

Det var mens han var i Derry at Columba planla en pilegrimsreise til Rom og så til Jerusalem, men han kom ikke lenger enn til Tours i Frankrike. Derfra hadde han med seg en kopi av den evangelieboken som hadde ligget på den hellige Martins bryst i 100 år.

Da Columba var 25 år hadde han allerede grunnlagt 27 klostre og rundt 40 kirker! Senere skulle han grunnlegge flere.

Blant de mange dyrebare bøker som Finnian av Moville hadde brakt med seg fra sin pilegrimsreise til Rom, var den første kopien av den hellige Hieronymus psalter. Det fortelles at Columba lånte denne boken og stengte seg inne i kirken en hel natt og laget en kopi til eget bruk. Han ble oppdaget av en annen munk, og fikk dessverre ikke beholde kopien han hadde laget seg. Bøker var sjeldne den gang.

Øya Iona er for alltid knyttet til hellige Columba. Det var her han og hans munker skulle bygge det klosteret som skulle bli Columbas hjem den tid han hadde igjen på jord. Klosteret besto av en kirke, reflektorium (spisesal) og celler i form av hytter. Det var primitive kår. Selv sov Columba rett på bakken med en stein til hodepute de neste 30 årene! Klosteret på Iona skulle derimot utvikle seg til et betydelig sentrum keltisk misjon og kultur og skulle bli berømt i hele kristenheten.

De første to årene forkynte Columba evangeliet på Iona, de resterende 32 årene for folket i det nordlige Skottland. Han døde i 597.

Biskopen for de fattige og marginaliserte

Jeg kjenner på en djup glede og sitrende begeistring over å kunne fortelle deg om Abraham av al-Fayyum (1829-1914). Han var en hyrde etter Guds hjerte!

Det var den djupe medfølelsen for de fattige og de marginaliserte som skulle prege hans liv og hans tjeneste. Når han ble valgt til biskop frasa han seg alle de privilegier som vanligvis er knyttet til denne tjenesten i kirken, og han vegret seg for å sette seg til bords ved andre bord enn der samfunnets marginaliserte og utstøtte satt.

Han var 18 år gammel når han ble en del av klosterkommuniteten i al-Muhrrarq som ligger i nærheten av Asyut i Egypt. Han tok da navnet Josef. Selv var han oppvokst i provinsen al-Minya. 47 år gammel ble han klosterets abbed, og i denne tiden opplevde klosteret en stor vekst i antall munker. De ønsket alle å bli disipler av Abraham. Men den store tilveksten skapte også bekymringer og misunnelse hos kirkens ledelse. Fader Abraham ble anklaget for å gi bort for mye av det klosteret eide til de fattige, og han ble tvunget til å forlate det.

Sammen med fire andre brødre ble han ønsket velkommen i klosteret al-Baramus i Wadi al-Natrrun. Den lokale abbeden, som nå var blitt patriark, la merke til den åndelige modenhet og integritet som preget Josef og hans medbrødre, og vigslet dem alle til biskoper.

Dermed ble Josef biskop av al-Fayyum og tok navnet Abraham. Som biskop forble han tro mot sitt kall og hans fremste prioritet var å tjene de fattige og ikke gjøre forskjell på folk, uansett hvem de var og hva de representerte.

Når biskop Abraham døde 10.juni 1914 hadde han vært biskop i 33 år og hadde vært munk i 77. Store skarer av kristne og muslimer kom for å ta et siste farvel med denne Guds tjener.

En sammenheng mellom Egypt og Stavern?

Det passet i grunnen veldig godt at det var minnedagen for bederen Matta al-Miskin - eller Matteus den fattige - i går. Matta al-Miskin var vår tids fremste fornyer av bønnelivet i den koptiske kirken, og i går bøyde drøyt 170 delegater i Den evangelisk lutherske frikirke første 'bønnesynode' kne for å utøse sine hjerter for Herren.

Det skal bli spennende å følge utviklingen videre i et kirkesamfunn som holder en egen synode med en agenda: bønn! For den koptiske kirken ble Matta al-Miskin redskapet Gud brukte til å bringe fornyelse, og føre denne kirken tilbake til sin rike åndelige tradisjon helt tilbake til evangelisten Markus som brakte evangeliet til Egypt.

Det var en særdeles radikal handling den velstående Yusuf Iskandir - for det var Matta al-Miskin's borgerlige navn - utførte når han i 1948 solgte sine hus, biler og apotek og gav pengene til de fattige. Han beholdt kun to ting: en tykk bunt med håndskrevne ark som inneholdt et utdrag av Fedrenes undervisning om bønnen på engelsk, og en håndskreven kopi av den arabiske versjonen av Isak av Ninives åndelige skrifter. I disse skriftene og i sin Bibel fant han den åndelige veiledningen som skulle gjøre ham til den monastiske vekkelsens forgrunnsfigur i mer enn 50 år.

Yusef Iskandir ble født i Benha i det egyptiske deltaet i september 1919. Han utdannet seg til å bli farmasøyt og etablerte sitt første apotek i Aleksandria på begynnelsen av 1940-tallet, og ble raskt en velstående mann. Krigen hadde nemlig gjort Aleksandria til et sentrum for de allierte i det østre Midelhavsområdet.

Det er i denne tiden Gud begynner å kalle den rike mannen til et liv i Kristi etterfølgelse!

1940-tallet er nemlig en tid for vekkelse i den koptiske kirken. Unge, og velutdannede koptiske kvinner og menn søker seg på nytt ut i ørkenen - til klostrene, for å be og for å søke åndelig veiledning for sine liv. En av de som ble oppsøkt var fader Mina. Han er abbed for Samuelsklosteret, og skulle senere bli kjent som Kyrillios VI, den koptiske kirkens patriark og pave.

Det var fader Mina som skulle vigsle Yusuf Iskandir til munk, og Yusuf tok navnet Matta al-Miskin eller Matteus den fattige.

Etter noen år ble han tatt opp som medlem av kommuniteten i Surianklosteret i vår tids Wadi Natrun. Her skulle en stor skare munker fordjupe seg i skattene som fantes i klosterbiblioteket. Det er nå fader Matta al-Miskins bønneundervisning utgis som bok. Vi kjenner den i en engelsk oversettesel: Den ortodokse bønnens liv. Dette er en bok som har fått stor betydning for mitt eget liv. Det finnes ingen lignende bok som denne om bønn. Den er praktisk, den er enkel og samtidig svært djup. Her finnes åndelige sannheter, ja skatter, som utfordrer og hjelper en videre på bønnens vei.

Vi skal merke oss noe interessant som skjer i forbindelse med utgivelsen av denne boken! Utgivelsen er bekostet av en ung universitetslektor ved navn Nazir Gayed. I forordet kaller han Matta al-Miskin sin åndelige far. Går vi mange år frem i tid skulle denne Nazir Gayed bli vigslet til biskop, og senere skulle han bli Shenouda III, den forrige koptiske paven.

Men det var ikke alle som satte like stor pris på Matta al-Miskin. Han ble for kompromissløs og radikal i sin etterfølgelse av Jesus. Spenninger innen Surianklosteret gjør at fader Matta trekker seg tilbake og vandrer videre ut i ørkenlandskapet. Til Fayumoasan i Wadi Rayan. Her lever han sammen med noen andre munker er eremitliv i nesten 10 år.

I 1969 kommer det et bud fra pave Kyrillos VI. Han vil at fader Matta skal ta over ansvaret for Makariosklosteret i den hensikt å fornye det. Innen 10 år er Makariosklosteret blitt den koptiske kirkens åndelige sentrum. Her ble bønnelivet fornyet, ja dette skulle bli den monastiske bevegelsens livsnerve.

Midt på 1980-tallet dro fader Matta seg tilbake for å skrive. Ikke minst om det som opptok hans hjerte sterkt: kirkens enhet.

8.juni 2006 sovnet han stille inn i Makariosklosteret etter en tids sykdom. Fred over hans gode minne.

Eadfrith og Lindisfarne-evangeliene

I dag feirer vi minnet om Hl.Eadfrith av Lindisfarne (død 721). I kolofonen som er lagt til det berømte Lindisfarne-evangeliet, står det at Eadfrith var den skriftlærde og ansvarlig for arbeidet. Lindisfarne-evangeliet er en særdeles nydlig illustrert og evangeliebok laget omlag år 700 i klosteret på den hellige øya Lindisfarne. Til venstre ser du et eksempel på hvor vakker den er. Det sies at den endelige utførelsen av denne helt unike evangelieboken ble utført for å ære minnet om hellige Eadfrith.

Det er ikke mye vi vet om ham. Han var biskop av Lindisfarne, sannsynligvis fra år 698 og frem til sin død. Eadfrith sørget for at det ble skrevet en beretning om Hellige Cuthbert. Den ble utgitt mellom år 699 og 705, og ble senere revidert av historikeren Bede.

Eadfrith hadde også tilsyn med eneboerstedet på Indre Farne, en øy langs kysten av Northumberland. På denne eneboerstedet hadde hellige Cuthbert bodd ved ulike anledninger.

Hl.Kevin - eneboer og klosterbygger

Sammen med våre keltiske venner feirer vi i dag minnet om Hl.Kevin av Glendalough, Irlands undergjører.

Hellige Kevin var født i år 498 i den irske provinsen Leinster av foreldre av edel byrd, ja de var muligens etterkommere av Leinsters konger. Han skal være den første i historien med navnet Kevin, eller Coemgen på irsk, hvilket betyr 'av velsignet fødsel', og foreldrene forlate at det var en engel som kom til dem og sa at barnet skulle få dette navnet.

Et voldsomt temperament preget barnet fra tidlige barneår, og folk flest var ikke spesielt glad i ham. Han var bare syv år gammel da foreldrene sendte ham til et kloster i Cornwall, ledet av Hl.Petroc. Det var her, mens Kevin knelte og med armene utstrakt i bønn den første dagen i Den store fasten, at en svarttrost satte seg på håndflaten hans. Kevin satt da inne i en hytte ute i ødemarken. Svarttrosten begynte så å bygge rede i Kevins håndflate. Kevin forholdt seg i ro, han ville ikke forstyrre fuglen, og det gjorde han ikke hele fastetiden. Svarttrosten kom med bær og nøtter til ham. Mot slutten av fasten var alle svarttrostungene klekket ut, redet var tomt, og Kevin vendte tilbake til klosteret for å ta del i påskefeiringen.

Etter å ha blitt ordinert som prest tilbrakte Kevin syv år som eneboer i fjellområdene som omgir Glendalough. Navnet Glendalough kommer av to ord: glen, som betyr dal, og lough som betyr sjø, og navnet betyr: Dalen med de to sjøene. Han levde i en liten fjellhule, nå kjent som St.Kevins bed. Hl.Kevin ble vist stedet med hulen av en engel. Her tilbrakte han livet i bønn. Han levde på urter og fisk, og stod ofte ute i det kalde vannet med vann helt opp til nakken når han ba. Ofte kom otere for å besøke ham, mens han sto der ute i vannet for å be. Det var som om de ville ta del i bønnen og lovprisningen! En gang mistet han bønneboken sin i vannet. Da kom en oter, dukket og brakte den tilbake til Kevin uskadet.

Det skjedde mange under og tegn i forbindelse med Kevin's bønnetjeneste. Både med dyr og mennesker.

Når en tid var gått kjente Kevin mer og mer at hans kall var utvidet til også å bygge et kloster. Men den daværende kongen av Glendalough, O'Toool, som var en hedning, ville ikke tillate dette. Nå hendte det seg slik at kongen hadde en gås som han var svært glad i, men den var blitt gammel, og kunne ikke fly. Kongen som var svært lei seg for dette, hadde hørt om de tegn og under som skjedde når Hl.Kevin ba. Han bød Kevin om å komme til seg, og spurte om ikke Hl.Kevin kunne be for gåsa. Det kunne Kevin, men han ville ha noe til gjengjeld. Han ville ha det stykke land som gåsa fløy over. Kongen på sin side synes dette var en god ide, siden gåsa ikke kunne fly!

Så rørte Kevin ved gåsa, som straks fløy opp og fløy ut over hele Glendalough-dalen, som nå kongen måtte donere til å bygge et kloster, siden han hadde gitt Kevin sitt ord!

Stein var det nok av, og bøndene i området hjalp Kevin med å bygge klosteret i Gelndalough. Når det sto ferdig søkte mange seg hit, ung som gammel, rik som fattig. Det er blitt sagt at Hl.Kevin kom som en oppfyllelse av en profeti som Hl.Patrick i sin tid kom med: Det skulle komme en som skulle evangelisere den irske regionen sør for Dublin.

Det sies at han ble 120 år.

Siste nytt fra Taize

Kommuniteten i Taize har mistet sitt eldste medlem. Broder Jean-Pierre, opprinnelig fra Sveits, har gått hjem til Herren. Han ble 94 år gammel.

Kristi himmelfartsdag og pinsen har vært et travel tid i Taize, med mange besøkende. Flesteparten av gjestene kom i år fra Tyskland. Frivillige medarbeidere som vil bli værende i Taize til etter sommeren har kommet fra India, Benin, Madagaskar og Columbia. En uke etter at de ortodokse hadde feiret sin påske, ankom også to grupper fra to kirkesogn i Moskva Taize. Ungdom fra disse gruppene ledet et eget seminar med tittelen: 'Å være kristen i Russland i dag'.

Gode nyheter kommer fra Afrika. I Nairobi i Kenya finnes det en egen fraternitet som er knyttet til kommuniteten i Taize. En ung mann som lever i denne fraterniteten har nå trådt inn i brødrefellesskapet, og prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, bror Alois, tok en lange reisen til Nairobi for å gi ham den hvite kappen.

Bror Alois har også vært i Lyon i Frankrike for å delta på vigslingen av en ny protestantisk kirke: Frankrikes forente protestantiske kirke. Her gav han en egen hilsen. Vel hjemme i Taize beskrev han det han hadde vært med på som 'en vakker hendelse; enheten mellom lutheranere og kristne fra calvinististisk-reformert tradisjon.

Trosforsvareren og martyren Justin

I dag feirer vi minnet om en av de tidlige trosforsvarerne og martyrene i den tidlige kirken.

Justin Martyr var født av greske foreldre tidlig på 100-tallet. Han er ansett å være den fremste tolkeren av Logos-begrepet i det 2.århundre, og som Johannes bruker i prologen av sitt evangelium: 'I begynnelsen var Ordet (Logos), Ordet var hos Gud og Ordet var Gud'. (Joh 1,1)

Mesteparten av det han skrev er tapt, men to skrifter med trosforsvar, er bevart.

Justin Martyr vokste opp i Flavia Neapolis, i det gamle Sikem i Samaria. Han var ganske ung da han begynte å gruble over tilværelsens mysterier og livets mening. Den unge Justin søkte svar i samtidens mange filosofiske retninger. Det var først når han traff en gammel kristen mann på en strand ved Middelhavet, at han fikk den veiledningen som skulle føre ham frem til en levende tro på Jesus Kristus. Det korte møtet med denne disippelen av Jesus førte til en radikal endring av hans liv. Han skriver selv:

'Umiddelbart flammet en gnist opp inne i meg og jeg ble grepet av en kjærlighet til profetene og de mennesker som var Kristi venner'.

Hans livskall skulle bli å forsvare troen i en tid med stor pluralisme. Justin er utfordrende. Han skriver en rekke skrifter, hvor han forklarer hva den kristne troen går ut på, ja, han utfordrer til og med den romerske makteliten og selveste keiseren til å lede av rettferdighet og sannhet når de bedømmer de kristne.

Men Justin er ikke bare kjent for at han forsvarte den kristne troen. Han har også gitt oss den eldste bevarte beskrivelsen av hvordan de første kristne feiret søndagens gudstjeneste. Av denne skildringen fremgår det at man feiret eukaristien eller nattverden hver eneste søndag. Når søndagens gudstjenesteliturgi senere utvikler seg, så er det ut fra de grunntrekkene som Justin tegner opp.

Men han levde ikke ubemerket og han utfordret det romerske maktapparatet ved sin uredde Kristus-forkynnelse. Sammen med seks andre kristne forkynnere, hans mest trofaste disipler, blir de halshugget i Rom i år 165.