Sjelevinneren Andreas

I dag feirer kirkene både i Øst og Vest apostelen Andreas. Han var sønnen til Jona og bror til Simeon Peter.

Andreas vokste opp langs den vakre Genesaretsjøen, i landsbyen Betsaida. Sammen med faren og broren livnærte han seg som fisker.

Han må ha båret på en sterk Gudslengsel. Da det bryter ut vekkelse rundt ørkeneremiten Johannes, begir Andreas seg ut i Judeas ødemark for å finne ham. Han lytter til hans radikale omvendelsesbudskap, og blir en av hans disipler.

Et sentralt budskap i døperens virksomhet var budskapet om Guds Lam. Det er dette Johannes forkynner. Jeg vil tro han tok utgangspunkt i profetien om den lidende Messias i Jesaja 53:

'Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som sier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn'. (v.7)

Det er gjennom det vitnesbyrdet Døperen avlegger: 'Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!' (Joh 1,29) at Andreas får åpnet sine øyne for hvem Jesus er, og han følger etter ham for å finne ut hvor han bor:

'Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus'. (Joh 1,40)

Sjelevinneren
Og Jesus ønsker ham velkommen til huset hvor han bodde. Det må ha vært forunderlig for den unge Andreas å tilbringe en hel dag sammen med Jesus! 'Og de ble hos ham den dagen'. (Joh 1,39)

Begeistret gir han seg i vei fra huset til Jesus for å fortelle sin bror de gode nyhetene! 'Han funner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, det betyr Kristus'. (Joh 1,41)

Andreas er en sjelevinner. Han fører sin bror til Jesus.

Syria, Hellas og Svartehavet
Etter Jesu himmelfart forkynte Andreas i følge tradisjonen evangeliet i Syria, Hellas og rundt Svartehavet. Jeg vil tro at hans hovedbudskap er budskapet om Guds Lam, Han som bærer hele verdens synd.

Men slikt vekker motsigelse og forfølgelse. Budskapet er for radikalt til ikke å gjøre det. I Patras på det nordlige Peloponnesos blir han korsfestet slik som Jesus. På det X formet kors, et kors som nettopp på grunn av martyrdøden til Andreas, deretter skulle bli kalt Andreaskorset.

Den Hellige Ånds harpe

Det passer så fint at minnedagen for en av de fremste åndelige lærere og poeter i den syriske kirken, Jakob av Sarug (451-521), i år faller på en torsdag når vi feirer vår nattverdliturgi i Kristi himmelfartskapellet.

Siden vi mottok et kors i gave fra Deir Mar Musa klosteret i Syria, ber vi hver eneste gang vi er i vårt bønnekapell for de syriske kristne.

Jakob av Sarug ble kalt 'Den Hellige Ånds harpe', et navn som hans forbilde og forgjenger, Efraim Syreren, også hadde fått.

Han ble født i år 451 i byen Qurtum ved floden Eufrat, der han fikk sin utdannelse ved en berømt teologisk skole. 21 år gammel ble han munk og kort tid etter begynte han å tonsette sine meditasjoner over Skriften. Resultatet ble noen av de skjønneste hymnene som Kirken har fått del i. Av de 763 (!) hymnene han skrev, er en tredjedel av dem blitt bevart. Disse er fylt av lovsanger til skjønnheten i Guds frelsesverk gjennom historien.

Etter sin ordinasjon som prest, fikk Jakob tilsyn med den lokale kirken i Hawra. Dette gjorde at han fikk lære store deler av Syria å kjenne. Mot slutten av sitt liv, i år 518, ble han utnevnt til biskop i Batan-Surag. Og det var da han fikk tilnavnet 'Den Hellige Ånds harpe'.

Jakob av Sarug sovnet inn i Herren i år 521, 70 år gammel.

Celebert besøk hos våre venner på Vashon Island

Våre gode venner i All-Mercyful Saviour Christian Monastery beliggende i Vashon Island, 30 minutters ferjetur fra Seattle i Washington, og som ledes av den den norske abbeden, fader Thryphon, fikk celebert besøk her om dagen.

Fader Thryphon skriver: 'Vårt brorskap ble velsignet av å motta en monastisk besøkende fra en av de aller eldste monastiske kommunitetene i verden. Abba Ruwais er medlem av Hl.Antonios koptisk ortodokse kloster, som ligger der som en oase i den østlige egyptiske ørken, i den sørlige delen av Suez guvernementet. Gjemt djupt i Rødehavs-fjellene, er det lokalisert 450 kilometer sørøst for Kairo.

Hellige Antonios er et av de eldste klostrene i verden, sammen med Hl.Katharina klosteret ved foten av Sinai-fjellet. Hl.Antonios-klosteret ble etabert av disiplene til Hl.Antonios, som er ansett å være den første kristne munken. Klosteret ble bygget mellom år 361 og 362 e.Kr.

2012 ble det året da vår kommunitet fikk besøk fra to av de eldste kristne klostrene. Abba Ruwais er med i dokumentarfilmen: 'Mysteries of the Jesus Prayer'. I juni fikk vi besøk av fader Pavlos, åndelig leder for Hl.Katharia klosteret, som er lokalisert ved Den brennende busken'.

Vi gleder oss sammen med våre venner på Vashon Island.

På bildet ser du fader Thryphon, han står i midten, og Abba Ruwais til høyre.

Pave Tawadros innleder sin tid som pave med ett års faste

Det gjør inntrykk, synes jeg, når jeg leser at kopternes nye pave, Tawadros II (bildet), innleder sin tid som pave med ett års faste - kun avbrutt av de store festene.

Det sier mye om denne mannens åndelige kvalitet. Når jeg tenker etter har jeg ikke hørt om noe lignende.

Vårt vestlige samfunn er et forbrukersamfunn. Nytelsen settes i høysetet. At noen frivillig velger fasten og askesens vei forundrer oss. Kanskje denne radikale veien også ufordrer oss? Får oss til å tenke på vår egen vei? Vår egen vandring med Kristus. Hva preges den av? Kanskje den koptiske paven har noe å lære oss? Jeg vil tro det. Jeg har i hvert fall noe å lære.

Kristi etterfølgelse handler om dette: forsakelse og tro!

Jesus sa det selv, slik:

"Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Legg merke til hvordan evangelisten Lukas understreker det Jesus sier: 'hver dag'. Altså ikke nå og dag, men noe som vi gjør hver skapte dag. Hva dette korset innebærer er forskjellig avhengig av hvem vi er.

Paven tar sitt kors opp og lever i forsakelse og tro.

Mena - Amen!

Det er en av de mest elskede martyrene i Den koptisk ortodokse kirken vi feirer i dag:

Den hellige Mena (eller Mina), som levde i årene 285 til 309. Hl.Mena er også kjent som undergjøreren, på grunn av de mange under som skjedde i forbindelse med bønn for syke. Navnet sitt fikk han, etter at hans mor hadde bedt inderlig til Gud om å få en sønn. Da hørte hun en røst som sa 'Mena', som er koptisk for 'Amen', som betyr 'la det skje'.

Han ble født i byen Niceous. Hans foreldre var kristne. Faren het Eudoxios og hans mor Euphemia.

Mena er bare 14 år gammel når han mister sin far. Faren hadde før sin død hatt en ledende posisjon i hæren. Mena søkte seg også dit, og han fikk en ledende posisjon på grunn av sin fars gode rykte. Men Mena skulle ikke være der lenge. Han bar på en djup lengsel etter Gud, og ville bruke tiden sin i bønn og å leve i Guds nærvær. Han bega seg derfor ut i ørkenen for å leve der.

Etter fem år som eneboer hadde Mena et syn. Han så hvordan engler kronte martyrene med kroner på deres hoder, og en intens lengsel etter å bli lik Kristus i en død som hans begav han seg til byen for å vitne om sin tro.

I forbindelse med synet hadde han hørt en røst som sa:

'Velsignet er du, Menas, fordi du er bli kalt til et gudfryktig liv fra din barndom av. Du vil bli gitt tre evige kroner: en for ditt sølibatære liv, en for din askese og en for ditt martyrium'.

Hans frimodige vitnesbyrd inne i byen førte nettopp til det siste. Han ble martyr i år 309. Hans frimodige vitnesbyrd har gjennom alle år som fulgte gitt mot til alle som lider for Jesu navns skyld.

Den hvite duen

 Han ble kalt 'Columbàn', Den hvite due, den irske misjonæren som grunnla flere klosterfellesskap på det europeiske kontinentet fra omlag år 590 i de daværende frankiske og lombardiske kongedømmer. De mest kjente Luxeull i nåværende Frankrike, og Bobbio i nåværende Italia.

Hl.Columbanus, som vi feirer i dag, ble født i Nobber, County Meath i Irland, i det året den hellige Benedikt døde. Han dro hjemmefra for å studere under Sinell, abbeden for Cluaninis i Lough Erne. Under abbedens instruksjon skrev Columbanus en kommentar til Salmenes Bok.

Columbanus flyttet så til det berømte klosteret i Bangor, på kysten til Down, som den gangen hadde Hl.Comgail som abbed. Han tilbrakte mange år i dette klosteret før han fikk Hl. Comgail's tillatelse til å reise til kontinentet.

Columbanus satte seil sammen med 12 følgesvenner. Disse var etter det man har grunn til å tro: Hl.Attaia, Columbanus den yngre, Domgal, Eogain, Eunan, Hl.Gall, Gurgano, Libran, Lua, Sigisbert og Waldoleno. De seilte til Britannia, og ble der i en kort tid, før de reiste videre til Frankrike.

Et enkelt liv
Columbanus og hans følge kom til Gontram, de fant en overgitt romersk festning i Annegrey i Vosges-fjellene, som egnet seg godt for deres virksomhet. Her rådet stillheten. Her levde Columbanus og hans følgesvenner et enkelt liv; kosten bestod av urter og bær. Den helligheten som preget Columbanus trakk mange mennesker til dette nye klosteret. De kom fra alle lag av befolkningen. Og hit kom de syke for å bli pleiet og bli bedt for.

Columbanus selv ønsket å leve avsondret, og ofte dro han seg unna til noen huler flere kilometer unna.

Etter noen år ble de tvunget til å bygge et nytt kloster på grunn av alle de som ville slå seg ned og bli disipler. Og slik gikk det til at det ene klosterfellesskapet etter det andre ble grunnlagt. Columbanus skrev også sin egen regel.

Den er kortere enn den regelen Hl. Benedikt skrev, og består av bare 10 kapitler.

Frans av Assisi
Det siste klosteret Columbanus grunnleger er klosteret i Babbio, hvor han dør i år 615. I klosteret fortsatte de å leve etter den keltiske livsstilen, og elsket dyrene og tok godt vare på skaperverket. Columbanus pleide å si:

'Hvis du ønsker å kjenne Skaperen, må du først kjenne Hans skaperverk!'

Mange år senere skulle en ung munk ved navn Frans reise fra en by som het Assisi for å søke hvor han kunne få sin monastiske opplæring. Han endte opp i Bobbio, og forble der noen år. Det er ikke vanskelig å se at mye av det Frans senere skulle undervise om hadde han blitt inspirert av Hl.Columbanus.

Hl. Hilda så andres gaver og satte dem fri til tjeneste for Gud

I dag feirer vi en av kelternes hellige, Hl.Hilda av Whitby (614-680).

Hun tilhørte det kongelige hus i Northumbria, og ble døpt 13 år gammel. Hilda levde i de kongelige gemakker, men ettersom årene gikk vokste nonnekallet seg sterkere og sterkere.

33 år gammel bestemte hun seg for å bli en del av en kommunitet i Gaul, men Hl.Aidan fikk overtalt henne til å forbli i Northumbria. Hun ble abedisse i en kloster for både menn og kvinner i Hartlepool, som ligger sør for den hellige øya Lindisfarne. Her etablerte hun irsk praksis og brukte undervisningen fra Hl. Columbanus.

Senere skulle hun flytte enda lenger sør, til Whitby, hvor hun etablerte et nytt kloster for menn og kvinner. Et kloster som skulle få stor betydning som et senter for kunnskap og kunst.

Over alt hvor Hilda kom klarte hun å få andre til å føle seg vel, hun så og anerkjente deres gaver og oppmuntret dem til å tjene Gud og andre mennesker. Hun blir spesielt husket for å ha oppmuntret Hl.Caedmon til å skrive sanger og historier og hjalp folk til å lære Skriften å kjenne. Hilda gav også opplæring til minst fem menn som senere ble biskoper.

Hl.Hilda ble også vertskap for den etter hvert så berømte synoden i Whitby i 664, hvor ulikhetene mellom romersk og keltisk praksis skulle avklares. Hilda støttet selvsagt kelterne. Som kjent ble den romerske praksisen vedtatt å gjelde for Britannia og Irland, og Hilda aksepterte dette og oppmuntret de andre til å følge denne.

I seks år slet hun og led hun mye av en febersykdom, en sykdom hun til slutt døde av. Den siste morgenen tok hun del i nattverden, og oppmuntret sine nonner til å leve i Kristi fred. Så sovnet hun stille inn.

Gregorios Undergjøreren

Han fikk tilnavnet Thaumatourgòs eller Undergjøreren, på grunn av de mange helbredelsene som Gud gjorde gjennom ham, biskopen av Neocæsarea i Pontos.

Det vi vet om Gregorios Undergjøreren (230-270) er takket være en biografi som ble skrevet av hans samtidige, Gregorios av Nyssa. Det finnes også skrifter av ham selv som er bevart.

Gregorios vokste opp i en rikmannsfamilie. De var ikke kristne. Han var bare 14 år gammel da han reiste til Israel for studier. Da var faren død. I Cæsarea studerte han under Origenes.

Gjennom Origenes kom han til tro. Han skriver om sin åndelige far, Origenes: 'Han brant av en brennende kjærlighet til Guds ord, en kjærlighet han tente hos alle dem som lyttet til ham'.

Omlag år 238 forlater Gregorios Det hellige land og setter kursen hjemover. Her blir han etter kort tid vigslet til biskop av hjembyen. I Neocæsarea fantes det på denne tiden bare 17 troende.

I 30 år var han biskop av Neocæsarea, og fikk under denne tiden være med på en vekkelse hvor store deler av byen kom til tro!

Noe av det som vekket folks interesse var feiringen av martyrenes høytider, hvilket Gregorios la stor vekt på. Blant hans viktigste teologiske skrifter finnes det en bok om Treenigheten og en trosbekjennelse.

Hans minnedag faller på den 17. november.

Keltisk advent

Ved solens nedgang i går begynte den keltiske advent, og varer frem til julaften. Vi markerte dette ved vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det er naturlig siden vår norske kristenarv er keltisk.

De 40 dagene før jul var begynnelsen på den tradisjonelle fasten og forberedelsen for Kristi fødselsfest. En tid for å forberede en ryddet vei for Herren, i den forstand at Han får førsteplassen i våre liv.

Ikke minst i en tid hvor julen er blitt så komersialisert som vår, er det viktig at vi tar advent-tiden tilbake!  Kanskje denne advent-tiden er en tid for å sette av en dag eller to i kalenderen for stillhet, for Bibellesning, for bønn? For å lytte til Herrens stemme.

La oss be:

Å Visdom, Du Evige Ord som Gud har talt.
Du råder for hele verden.
Sterk og mild leder du alt.
Kom, lær oss å leve klokt og rett.

Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med Ditt folk.

Paisios Velchovskij - munken som skapte den slaviske utgaven av Filokalia

Paisios Velichovskij (1722-1794) er munken som skapte den slaviske versjonen av Filokalia - de gamle fedrenes lære om Hjertebønnen (Jesusbønnen), og som kom til å spres over hele den slavisk talende ortodokse verden. Det er denne utgaven som den berømte russiske pilegrimen var med seg på sine vandringer.

I dag feirer vi hans minnedag.

Han ble født i Ukraina i 1722. Hans far var prest, og etterlot seg et sterkt vitnesbyrd om eget levd liv med Gud. Sønnen søkte i samme retning. Som ung begynte han på det teologiske akademiet i Kiev. Men han ble svært skuffet over det han opplevde. Påvirket som de var av Vesten, hadde hans medstudenter blitt verdsliggjorte.

Etter fire år bryter Paisios over tvert. Han begynner å søke etter en åndelig far og et kloster der han kan leve i enkelhet.

Romania og Athos
Med tiden kommer han til Romania. Hit hadde mange russiske munker kommet etter at de hadde flyktet fra de vanskelige tiden under Peter den store. I et land som Romania, med et så rikt åndelig liv, var det ikke vanskelig å finne en god åndelig veileder.

Etter en tid i Romania valgte Paisios å reise videre til Athos. Her valgte han å leve som eneboer, og brukte dagene til studier av Bibelen, fedrenes skrifter og til bønn.

Etter fire år ble han viet til munk av en besøkende starets fra Romania. Han fikk det råd at han burde slå seg sammen med de andre munkene, for å unngå farene med for raskt å tre inn i det solitære liv.

Kommunitet
Ryktene begynte å gå om at når Athos fikk besøk fra rumenske munker, var det Paisios folk ville se. Etter hvert vokste det frem en kommunitet rundt ham. Motvillig aksepterte han å bli kommunitetens åndelige far.

I 1763 hadde kommuniteten vokst til 65 medlemmer, og man tok da beslutningen om å reise tilbake til Romania. I Romania ble de tilbudt et kloster, og her introduserte Paisios dem for Jesusbønnen.

Paisios Valichovskij sovnet stille inn i 1774, et år etter at den slaviske utgaven av Filokalia hadde kommet ut.

Lovsang Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild'

 
Gregorios Palamas står i den rike bønnetradisjonen som Jesusbønnen representerer. Med hjelp av den fordjupet han seg i det åndelige livet.

Gregorios Palamas lovsang Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild', og har en av de mest lysende utleggelsene av menneskets guddommeliggjørelse innen den ortodokse teologien.

Han ble født i Konstantinopel 1296. Hans far, som tjente den bysantinske keiseren, Andronikos II Palaiologos, døde tidlig og keiseren selv tok seg av den farløse gutten. Keiseren håpet at Gregorios ville hengi seg til et liv i hans tjeneste, og han fikk sin sekulære filosofiske oppl̈́æring av Theodore Metochites.

Athos
Men Gregorios ville ikke bli et offer for keiserens ambisjoner. Han var knapt 20 år gammel da han trakk seg tilbake til Athos, og ble novise ved Vatopedi-klosteret. Her fikk han sin monastiske opplæring av Hl.Nicodemos av Vatopedi. Han ble så munk, og levde et asketisk liv.

I åtte år var Hl.Nicodemos den åndelige veilederen til Gregorios. Da han døde fikk han en ny åndelig veileder, Nicephorus, og var dennes læresvenn i åtte år. Når Nicephorus døde, flyttet Gregorios over til Great Lavra of St.Athanasios the Athonite på Athos. Der tjente han brødrene i klosterets matsal og i kirken som kantor.

Men Gregorios ønsket å hengi seg mer helt og fullt til bønn og askese, og trådte inn i en skita kalt Glossia, hvor han praktiserte Jesusbønnen.

I 1326 - på grunn av den tyrkiske invasjonen - måtte han og de andre brødrene flytte fra Athos. I nærheten av Tessaloniki grunnla han så en liten kommunitet, kalt Veria.

Teologisk strid
Gregorios ble innblandet i en teologisk strid med en av de ledende teologene på denne tiden, Barlaam av Kalabrien. Han anklaget munkene på Athos for heresi fordi de bygget sitt åndelige liv på den stadige gjentagelsen av Jesu navn.

Gregorios forsvarte dem og utviklet en teologi som var tro mot fedrene samtidig som han brakte ny klarhet over ting. Han talte både om at Gud er opphøyd, og samtidig den som gir seg til mennesket når mennesket søker Ham.

På grunn av sitt engasjement for denne gruppen ble en tid ekskommunisert og fengslet av patriarken i Konstantinopel. Når en ny patriark overtok, Isidoros, ble han rehabilitert og innsatt som erkebiskop av Tessalonika.

Han døde 14.november 1359.

På dødsleiet ropte han:

'Til høydene! Til høydene!'

Jeg er Kristi soldat og kan ikke sloss

I dag på den 24. søndag i Treenighetstiden, feirer vi en av Kirkens mest elskede hellige, Hl.Martin av Tours. Han var leder for en klosterkommunitet, som skulle bli en inspirasjonskilde til mange andre lignende fellesskap.

Han var født i år 316 i det nåværende Ungarn. Helt fra barndommen av levde han med Guds kall over sitt liv. Mot sine foreldres vilje oppsøkte han den lokale kirken. Da var han bare 10 år gammel. Han meldte seg som katekumen, som kandidat til å døpes. Men det skulle gå lang tid før det skjedde.

Hans far sørget for å få ham innrullert i den romerske hæren, og 15 år gammel tjenestegjorde han som kavallerist i Frankrike.

Her skulle det inntreffe noe som skulle prege Martin resten av livet. Det skjedde ved byporten i en av byene han var soldat. En tigger - elendig kledd - kom imot ham. Martin gripes så av dette synet av den miserable mannen, at han tar sitt sverd, skjærer så sin uniformskappe i to og deler den ene delen med mannen som fryser!

Samme natt har han en drøm. Martin ser Jesus svøpt i den halve kappen som han gav bort. Og i drømmen sier Jesus til englene: 'Her er Martin, den udøpte romerske soldaten, som forbarmet seg over meg'. Når Martin så våknet igjen, var hans kappe like hel.

Jeg er Kristi soldat og kan ikke sloss
En kort tid etter lar Martin seg døpe. 20 år gammel - i år 336 - opplever han en krise. Gallerne angriper hæravdelingen til Martin, og Martin og hans medsoldater får beskjed om å gå til motangrep.

Martin ber til Gud, og Martin lar beslutningen om ikke å bære våpen mer. Han bekjenner for sin øverstbefalende: 'Jeg er Kristi soldat og kan ikke sloss'.

Martin blir pågrepet, fengslet og anklaget for feighet. Martin svarer med at han kan gå ubevæpnet mot fiendens linjer. Det vil ikke hans øverstbefalende høre tale om, og Martin blir avskjediget som soldat.

Ledet sin mor til tro
Martin reiser hjem, og får blant annet lede sin mor til en levende tro på Kristus. I årene som fulgte reiste Martin mye. Han søkte å finne ut hva han skulle bruke sitt liv til. Til slutt kommer han tilbake til Frankrike. Her blir han en disippel av biskop Hilarius av Poitiers.

I år 371 kalles han seg til biskop av Tours. Men Martin vil slett ikke bli biskop. Han gjemmer seg blant noen gjess for å komme seg unna. Men gjessene avslørte ham! Dette skal ha skjedd den 11.november.

Martin ble innsatt som biskop, og ble en høyt elsket sådan. Ikke minst på grunn av hans store barmhjertighet med de fattige.

Den 8. november 397 dør Martin av Tours, og tre dager senere, den 11. november, blir han begravet i Tours.

Behovet for en autentisk tro

Ørkenfedrene er et kjent begrep. Skogsfedre nokså nytt. Det siste er det Sigmund Bø på Lia Gård i Østerdalen, som har funnet på. Og det er i grunnen et godt ord. Han sa det slik i forbindelse med innvielsen av Hl. Fotinis kapell:

”Kirken har hatt sine ørkenfedre og ørkenmødre, kanskje det nå er tid for skogsfedre og skogsmødre?”

Kirken har en lang tradisjon for disse skogsfedrene - og skogsmødrene. Særlig den russiske. Hl.Serafim av Sarov er kanskje den mest kjente. Dette var mennesker som søkte stillheten i de store skogene, for å be. Og i likhet med sine 'kollegaer' i den egyptiske og syriske ørkenen, tiltrakk de seg en mengde mennesker som oppsøkte dem for å bli bedt for og få åndelig veiledning. Lik bien som søker nektaren.

Jeg undrer meg om vi i det hele tatt har noe å tilby andre, om vi ikke lever det selv? Jeg kjenner på en matthet i møte med de store bekjennelsene, og en tretthet av alle halleluja-ropene.

Apostelen Paulus skriver noen forunderlige ord i 1.Korinterbrev:

'Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)

Jeg lengter etter tro med substans. Erfart tro. Tro som holder. Tro som varer. En tro som bærer. Jeg ber derfor med ordene til Mama Maggie:

Gjør kroppen min stille, så jeg kjenner mine ord, gjør tungen min stille, så jeg kjenner mine tanker, gjør tankene mine stille, så jeg merker hjertet slå, gjør hjertet mitt stille, så min ånd kan tre frem, gjør ånden min stille, så Din Ånd kan tale i meg'.

Frisernes apostel

I dag feirer vi minnet om frisernes apostel, Hl.Willibrord.

Willibrord (658-739) var født i kongeriket Northumbria. Han fikk sin utdannelse i klosteret i Ripon, under ledelse av Hl.Wilfrid, og ble benediktinermunk.

I år 678 - da han var 20 år gammel - reiste han til Irland, og tilbrakte 12 år i klosteret Rathmelsigni (Clonmelsh), som da ble ledet av Hl.Egbert av Iona. Der ble han ordinert som prest i år 688.

For Hl.Willibrord var Irland uimotståelig. For ham var den 'de helliges øy'. Men han fikk ikke være der så lenge. To år etter at han ble ordinert, i år 690, sendte Hl.Egbert ham til Friesland, som misjonær. Friesland er i dag en del av Nederland. Willibroad gjorde som han fikk pålegg om, og Pepin av Herstahl, som nylig hadde erobret Friesland, gav ham sin beskyttelse. I år 692 reiste Willibrord til Rom hvor han fikk pave Sergius I's velsignelse til å drive misjon i Friesland. Willibroad returnerte til Rom i år 695, hvor han ble ordinert til Biskop av friserne av pave Sergius III. Det skjedde den 21. november 695 i Hl.Cecilias kirke.

Kloster i Utrecht
På veien hjemover grunnla han et kloster i Utrecht, og en kirke til Forløserens ære. Bispesetet i daværende Trajectum (nå Utrecht), skulle bli et senter for kristen kultur.

I mer enn 40 år drev han sitt misjonsarbeid blant friserene, og mange av dem kom til tro. Han er kjent for sin barmhjertighet og glede, og for sin trofaste forkynnelse.

Ingen er glemt av Gud

Hvert år ser jeg frem til Allehelgensdagen og Allehelgens søndag. For å feire alle de som har gått foran, og som nå er hjemme hos Gud! Det er virkelig en fest verd.

Det er viktig å minnes, og hos Gud er intet liv glemt. I ortodoks sammenheng er følgende ord gjerne knyttet til dødsannonsen: 'Evig ihukommelse'. De ordene har nok sammenheng med salmistenes ord i Salme 112,6: 'Den rettferdige skal være i evig minne'.

Allehelgens dagen er dagen til minne om alle hellige man ikke kjenner navnet på. Bakgrunnen er som følger:

Under de store forfølgelsene på midten av 200-tallet fikk kirken en mengde martyrer, og almanakken ble snart full. Allehelgens dagen vokste fram som en minnedag for alle de som ikke fikk en egen dag iløpet av året. Ingen martyr skulle være glemt av kirken. Etter hvert skulle dagen bli en dag som ikke bare gjaldt martyrene, men også gjelde alle de hellige som har vært forbilder for de troende.

Jeg bruker dagen til stille ettertanke og djup takknemlighet over de som har gått foran, og som på ulike måter har fått betydning for mitt eget liv. De er mange. Jeg minnes dem, og takker Gud.