Til minne om apostlene Peter og Paulus

Det er to ruvende skikkelser i kirkens historie, ja, helt avgjørende for selve det apostoliske grunnlaget for den, vi feirer i dag.

29. juni er minnedagen for apostlene Peter og Paulus. Så forskjellige. Den ene gift, den andre ugift. Den ene en enkel fisker, den andre en høyskolert fariseer. Guds humor i det ene er at han gir den enkle fiskeren fra Galilea oppdraget med å nå jødene med evangeliet, mens han gav mannen som hadde sittet ved føttene til den da legendariske lovlæreren Gamaliel, fikk oppdraget med å nå hedningene!

Det er deres martyrdager vi feirer. For begge måtte betale den høyeste pris av dem alle for å følge Jesus: selve livet.

Men det ga de villig. Apostelen Paulus skriver i sitt brev til sin unge medarbeider Timoteus: 'Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt' (2.Tim 3,12)

Peter ble korsfestet med hodet ned, etter eget ønske, mens Paulus ble halshugget.

Menigheten er 'bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus er Hovedhjørnesteinen'. (Ef 2,20), så vi kan ikke overdrive disse to apostlenes arbeid. Det er helt grunnleggende for vår tro. Det som ble dem betrodd fra Herren selv er det som historikeren Lukas beskriver som 'apostlenes lære'. (Apg 2,42)

Så vi har mye å takke for på denne aposteldagen!

Kyrillos av Aleksandria og synet på hvem Kristus er

Midt på sommeren feirer vi minnet om en ruvende skikkelse i den tidlige kirkens historie som sto opp for en viktig bibelsk sannhet: At Maria er theotokos: Gudfødersken.

Vi snakker om Kyrillos av Aleksandria (376-444).

Minnedagen var i går.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, det handler om synet på hvem Kristus er. Er Han bare et menneske? Eller er Han, som kirken, bekjenner 'sann Gud av Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen...'

I den tidlige kirken var dette et stridsemne. Forholdet mellom det guddommelige og det menneskelige i Jesu person førte til opphetede diskusjoner. Men ikke bare den gang. Det skjer fremdeles. I hvert fall om Maria nevnes som Gudfødersken. Da stritter mange imot i frykt for 'katoliserende tendenser'. Men få våger seg på å gå dette nærmere etter i sømmene. Det er få ting som jeg får så sterke reaksjoner på som når jeg skriver om dette.

For vår frelses skyld er vi nemlig avhengige av at Maria er Gudfødersken. Hvis hun ikke var det, ville nemlig Kristus bare vært et menneske. Og dette handler jo også om vårt syn på Treenigheten.

Denne Kyrillos er den som mer enn noen annen forsvarer Kristi guddom. Vi snakker om det turbulente 400-tallet. I år 412 etterfølger han sin morbror Theofilos som biskop av Aleksandria.

En dag når ryktene også fram til Aleksandria om at Konstantinopels nye biskop, Nestorios, lærte at Maria bare fødte Jesu menneskelige natur. Kyrillos bestemte seg da for å skrive brev til Konstantinopels biskop. Det skulle bli innledningen til en spennende brevveksling med sterke meninger! Motsetningene kom nå for en dag og viste de sterke spenningene i kirken på denne tiden.

Kyrillos var klokkeklar: Gud har i Kristus kommet menneskene så nær som bare den kan gjøre som forener seg med all menneskelig erfaring av fødsel til død. Det evige Ordet har steget ned fra himmelen og solidarisert seg med alle mennesker, uten å gi slipp på sin guddommelighet.

Dette kunne ikke Nestorios akseptere. For ham var Maria Kristotokos, hun som fødte Kristus. For Kyrillos var hun Theotokos, hun som fødte Gud Ordet.

De to divergerende synspunktene skapte intet mindre enn en krise i kristenheten. Frontene var steile på begge sider. Det hele kulminerer i kirkemøtet i Efesos i 431, som til slutt tok stilling til bruken av navnet Theotokos.

Men egentlig handler ikke dette så mye om Maria, som enkelte tror, men mest om hvem barnet hun hadde født, var: Gud av Gud, av samme vesen som Faderen. Tenker vi etter forstår vi hvor viktig dette er.

Biskop Kyrillos av Aleksandria er blitt kalt for 'troens pilar'. Det er en god beskrivelse av hans innsats for å bevare selve kjernen i den kristne troen: synet på hvem Kristus er.

Han døde i Aleksandria 27. juni år 444.

Vi hadde trengt Johannes Døperen!

Vi hadde virkelig trengt dette ropet fra ødemarken i dag! En som tydelig forkynte omvendelse! Som vekket Kristi forsamling fra apatien og den åndelige søvnen, og førte oss tilbake til Guds ord og et hellig liv.

Slik tenker jeg på minnedagen for døperen Johannes' fødsel.

Han var en nasireer. Utvalgt, adskilt, innviet, levde i faste og bønn, uredd, fryktet Gud mer enn mennesker. Hadde fått en berøring av Guds ild. Forkynte kompromissløst det Gud hadde gitt ham å forkynne:

'Men da han så at mange av fariseerne og saddukeerne kom til hans dåp, sa han til dem: Dere giftslangers avkom! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vreden? Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig, og tro ikke at dere kan si med dere selv: Vi har Abraham til far. For jeg sier dere at Gud er i stand til å oppreise barn for Abraham av disse steinene. Allerede nå ligger øksen ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastes på ilden. Jeg døper dere med vann til omvendelse, men Han som kommer etter meg, er mektigere enn meg. For Ham er jeg ikke engang verdig til å bære sandalene. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden, og Han skal renske sin treskeplass grundig og samle hveten på låven. Men agnene skal Han brenne opp med uslokkelig ild'. (Matt 3,7-12)

Et slik budskap kan bare bæres fram fra noen som har vært i Guds skole i ødemarken. Det finnes nok av sinte mennesker som forkynner dom over andre, men som ikke bærer fram Guds smerte, men sitt eget sinne. Du finner noen av dem både på talerstolen og på Facebook.

Med Johannes var det annerledes. Hans hjerte var knust. Hans hjerte var grepet av nøden rundt seg. Men han pakket ikke inn budskapet. Han bar det fram i all sin gjennomborende kraft. Slik Guds ord er når det tales av en som er salvet med Ånden:

'For Guds ord er levende og virksomhet og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver'. (Hebr 4,12)

Så virkningen av dette ordet i livet til Døperen. Tusenvis av mennesker kom for å la seg døpe av ham. Og vi så virkningen av den samme omvendelsesforkynnelsen på pinsefestens dag: 'Men da de hørte dette SKAR DET DEM I HJERTET ...' (Apg 2,37)

Når hadde Guds ord en slik virkning på våre hjerter?

Hva hadde Johannes gjort i dag om det var oss og våre menigheter han skulle forkynne for?

Hva hadde han kalt oss?

Hva hadde han kalt forkynnere som svikter det bibelske ekteskapet?
Prester som er imot liberale prester og biskoper, men som likevel er med på å innsette dem?
Hva hadde han sagt til kristne som mener at de ikke lenger har synder å bekjenne?
Til kristne som tjener to herrer: Gud og Mammon?
Som ikke har noen nød lenger for at mennesker skal bli frelst?
Som svikter de fattige, enker og farløse og setter pengene i fond?
Som ikke avsetter noe tid til bønn eller bibellesning.
Som går i kirken når det passer dem.

Listen er lang.

Jeg er helt sikker på at han hadde noe å si til meg om mine synder.

Og jeg er helt sikker på at vi hadde trengt profeter som ham i dag. Ikke profeter som lover lykke og velstand, men som forkynner et tydelig omvendelsens budskap, med Guds hjerte.

Hl. Alban - Englands første martyr

I dag feirer vi minnet om Englands første martyr: Hl.Alban.

I følge kirkehistorien til Bede var Alban en hedning som levde i den romerske bosetningen Verulamium under den romerske forfølgelsen av de kristne. Vi befinner oss i det tredje århundre.

Alban skjuler en kristen prest som blir forfulgt på grunn av sin tro. Han legger merke til hans gudsfrykt, og hans regelmessige bønneliv og overgitte liv. Det gjør et sterkt inntrykk. Han blir så berørt av Guds nåde, og vil følge prestens eksempel. Presten forteller han om Jesus, og viser ham hvordan han kan bekjenne sine synder, vende om og bli en kristen. Gradvis vender Alban seg vekk fra sine avguder og oppriktig tar han imot Guds gave.

Etter at presten hadde oppholdt seg en god tid hos Alban, ble de romerske myndighetene oppmerksom på at Alban skjulte denne presten i sitt hus. De gav ordre om at soldater skulle sendes dit og lete for å finne presten. Når de romerske soldatene kom fant de Alban, kledd i prestens kappe. Han overga seg til soldatene, mens presten klarte å unnslippe og kom seg i sikkerhet.

Bundet ble Alban ført til dommeren, som akkurat på det tidspunktet ofret til avgudene. Alban benyttet anledningen til å fortelle at han hadde vendt seg bort fra avgudene, og var blitt en kristen. Dommeren ble rasende fordi Alban var blitt en kristen, og hadde byttet plass med presten. Han truet Alban med å bli torturert.

Med stort mot takket Alban nei til dommerens forslag om å vende seg til avgudene igjen. Han ble hudstrøket og torturert på den mest bestialske og grusomme måte. Dommeren håpet at det ville få ham på bedre tanker, men Alban utsto lidelsene med stor tålmodighet og mot. Ingenting kunne få ham til å endre overbevisning. Dommeren gav derfor beskjed om at han skulle halshugges.

Alban ble så ledet opp på høydedraget rundt Verulamium, hvor han så ble halshugget, og dermed Englands aller første martyr. Dommeren ble så beveget av det som hadde skjedd at han gjorde slutt på forfølgelsene av de kristne i denne byen. Et kloster ble senere bygget i nærheten av der hvor Alban gav sitt liv for Jesus. Vi vet ikke helt sikkert når henrettelsen fant sted, men forskerne mener at det skjedd et sted mellom år 209 til 313.

La oss be, slik våre venner i Northumbria Community ber i dag:

'Herre Jesus, du som la ned Ditt liv for Dine venner, vis oss hvilke offer vi må ta for å gjøre Din vilje. La oss legge vårt selvliv til side - og fornekte oss selv for å elske Deg og vår neste - og på denne måten bringe ære til Guds navn. Amen'.

Johannes Tauler - banebryter for Reformasjonen

Mystikeren, teologen og skribenten Johannes Tauler, hvis minnedag vi feirer i dag, var en sterk påvirkningskilde for flere av reformasjonstidens frontfigurer. Martin Luther skrev om ham til sin gode venn Georg Spalatin:

'Jeg ber deg ennå en gang, og du bør følge mitt råd: Kjøp deg Tauler-boken som nå er kommet. For det er en bok hvor du vil finne en slik kraft av det rene saliggjørende lærdom. Alt annet blir jordisk og kjødelig sammenlignet med dette, selv om det er på gresk, latin eller hebraisk'.

Det samme sterke vitnesbyrdet gir Philipp Melanchthon, Joakim Neander og andre.

Vår egen Hans Nielsen Hauge var ikke mindre begeistret over Tauler:

'Den andre høsten fant jeg Tauler's omvendelseshistorie. Denne boken lærte meg å føle dybden av den brann som man kan drikke det åndelige vann av, og gjennom det renses i sitt eget hjerte'.

Hauge sørget for å få utgitt den på norsk i 1798, og den ble så populær som oppbyggelsesbok at den kom i fem opplag!

Sjømannspresten, Hans Jacob Frøen, sørget for at også vi fikk del i denne åndelige rikdommen, gjennom en nyutgivelse på Agape forlag. Bak prosjektet sto: Reidar Strand, Steiner Thorvaldsen og Anne Stangebye. Boken ble utgitt i 1978, og må nok letes opp på et bibliotek eller antikvariat om du ikke allerede har den i bokhylla.

Ved siden av Bibelen og Luthers lille katekisme var det 'Mesterboken' som mer enn noe annet skrift kom til å bli til stor hjelp for Hauge i hans personlige vandring med Jesus.

Domminikanermunken Johannes Tauler (ca 1300-1361), var kanskje Middelalderens største predikant. Selv om han levde og døde som munk i en svært mørk tid åndelig sett, så vitner hans prekener og bøkene hans om at han har brutt gjennom det beksvarte mørket og banet veien for Reformasjonen. Boken, vi her snakker om, ble til i Tyskland - og er en del av hans samlede verker - på 1300-tallet i en vekkelsesbevegelse som gikk under navnet 'Gudsvennene'.

'Gudsvennene' var et kommunitetslignende fellesskap. Med tiden vokste det frem en mengde slike små fellesskap der man søkte å fordjupe troen ved å leve nær evangeliene og fornye den personlige bønnen.

Undervisningen Johannes Tauler gav var inspirert av kirkefedrene, men også av en av samtidens store åndelige veiledere: Mester Eckhardt. Men der hvor Eckhardt er djupsindig er Tauler praktisk og jordnær, med det siktemål at han skal hjelpe sine tilhørere til en mer inderlig overgivelse til evangeliet i hverdagen.

NB! Etter at artikkelen var skrevet har jeg funnet ut at 'Mesterboken' faktisk er i salg! Det er kjempegode nyheter:

Følg denne linken: http://www.vivo.no/?page=search&action=search&shop=bm_bokogmedia&enc=%E2%84%A2&searchStr=Mesterboken

Selah

'Selah' er det nye navnet for vårt bønnearbeid. Det uttrykker selve essensen, selve nerven, navet, om du vil, i det vi ønsker å løfte fram: den kontemplative pausen.

'Selah' ønsker å ta på alvor at mennesket er skapt i Den treenige Guds bilde: som ånd, sjel og kropp. Og som treenige mennesker, ønsker vi å hjelpe den enkelte til å leve et liv i Guds nærhet, i deres hverdagsliv. Vi ønsker å fremelske et bønnens språk, hvor ordene bare er en del av dette språket. Vi er bærere av Den Hellige Ånd, som kroppen er et tempel for. Målet med våre liv er at 'vi skal bli forvandlet til Kristi bilde'.

I den travle hverdagen mange mennesker lever, innser vi at vi har behov for pustepauser. Et 'sela'-øyeblikk hvor man fysisk stanser opp, lar Guds ord få sjansen til å synke inn, en pause hvor en i stillhet lærer seg til å lytte til Guds stemme, hvor en dveler ved og betrakter Ham som vi vet elsker oss. Da trenger vi en livsrytme, og det er denne bønnens rytme - vandringen med hvilepuls - vi ønsker å leve og hjelpe andre å finne.

Gjennom seminarer, retreater, samtaler, enkeltmøter, Jesusmeditasjon og Jesusbønnen, ønsker vi å føre mennesker inn i et djupere liv med Gud. Målet er å leve et komtemplativt liv, og gjøre Kristi brud rede for å møte Brudgommen.

Vi vil også hjelpe til med å bygge bønnealtere - steder for bønn, stillhet og hvile.

Vi har hentet vår åndelige veiledning fra ørkenfedrenes- og den keltiske spiritualitetens slitesterke åndelige veiledning, og den daglige lesningen av Bibelen. Vårt arbeid er økumenisk og vi bekjenner oss til den nikenske- og den apostoliske trosbekjennelsen.

Arbeidet er bygget rundt disse skriftstedene:

'En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunn i hans tempel'. (Salme 27,4)

'Hold opp, og kjenn at jeg er Gud! (Salme 46,11)

'Hun hadde en søster som het Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord ... Men Herren sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne'. (Luk 10,39 og v.41-42)

Du kan kontakte oss via: bjornolav58@gmail.com eller 90525875 (send en sms først, så ringer jeg tilbake).

Månedens ord for juni

Hver måned lever de som ønsker det og deltar på gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet etter et spesielt ord fra Den Hellige Skrift. Hensikten er at dette ordet skal kroppsliggjøres og settes ut i livet og leves etter.

Månedens ord for juni 2015 er dette:

'Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne'. (Luk 10,41-42)

Hvordan kan vi leve dette ordet ut i praksis i våre liv denne måneden? Hva vil 'den gode del' si i våre liv? Hva må vi prioritere, og hva må vi legge fra oss og oppgi for å følge Jesus?

Månedens ord hentes fra den økumeniske Focolare bevegelsen.

Skjønnheten og troen

Det er vakkert, ikke sant? Blendende vakkert.

Illustrasjonen viser en side av de praktfulle Lindisfarne-evangeliene. Illustratøren er Hl.Eadfrith, hvis minnedag det er i dag. Fra 698 var han biskop av den hellige øya Lindisfarne. Det vil si, det er ikke han alene som skapt dette mesterverket, men hans elever som gjorde det for å ære hans gode minne.

Lindisfarne-evangeliene er et sterkt vitnesbyrd om skjønnheten. Troen og skjønnheten hører sammen!

Eadfrith - hvis fødselsår vi ikke kjenner - sørget også for restaureringen av eneboerstedet til hellige Cuthbert på øya Farne, hvor Cuthbert levde i perioder av sitt liv.

Måten de vakre Lindisfarne-evangeliene er laget på viser at Eadfrith var ganske fri i bruken av det keltisk geometriske designet.

Når vikingene angrep Lindisfarne ble levningene av Eadfrith og Cuthbert berget og ført bort fra øya.

Sammen med våre venner i Northumbria Community ber vi:

'Hvilket vidunderlig arbeid, Herre, det er å kopiere evangeliene, og gjøre boksidene så vakre, slik at andre kan elske og tjene Jesus, vår Frelser. Takk skal Du ha for alle har og som fremdeles vi gjøre Ditt ord tilgjengelig i verden. Hjelp meg til å yte min del, veiledet av Helligånden, til ære for Ditt navn. Amen'.

Hellige Kevin - bederen

I dag feirer vi minnedagen til Hl.Kevin, eneboeren ved Glendalough i Irland.

Hans irske navn er Coémgen, og han kom fra en adelig slekt. Han ble født i år 498 og døpt av den irske biskopen, Crónán Mochua, senere helligkåret. Fra han var syv til han var 12 bodde han og fikk sin skolegang hos munkene i Leinster. Deretter studerte han under ledelse av sin onkel, hellige Augenios, som senere skulle bli biskop av Ardstraw. Denne onkelen levde på denne tiden ved Cell na Manach - som betyr Munkenes kirke - i Wicklow. Tragisk nok ble dette klosteret revet på grunn av bygging av nye boliger på 1960-tallet. Hagen derimot tas vare på av lokalbefolkningen, som ønsker å ære minnet om hellige Kevin.

Kevin ble ordinert biskop av Lugidus, og flyttet etter det til Glendalough. Årsaken var at han ville leve alene i bønn, og ville dermed forsøke å komme seg unna alle de som ville være hans disipler! Her fant han en hule fra bronsealderen som nå er kjent som St. Kevin's bed. Han skal ha blitt ledet til dette øde stedet av en engel.

Hulen beskrives som menneskelagd hugget ut av fjellet som ligger like nede ved sjøen. Den er så liten at det er umulig å bo i den, men den kan brukes som et sted å sove, så det er nok det Kevin gjorde når han befant seg her. Men det er også et vakkert sted for bønn og meditasjon.

Hl.Kevin levde nært innpå skaperverket. Med fuglene og dyrene som fantes der. I syv år levde han helt alene. Tiden brukte han i bønn. Etter hvert fant noen andre fram til ham, og gradvis vokste det fram en kommunitet.

På 540 tallet begynte ryktene å gå om denne hellige mannen og hans fellesskap. Mange kom for å søke hans åndelige råd. Klosterfellesskapet som vokste fram her ved sjøen skulle fostre mange hellige og lærde, og ble moderkloster for andre lignende klosterfellesskap i Irland.

I år 544 dro Hl.Kevin til Hill of Uisneach for å besøke abbedene Hl. Columba, Hl. Comgall og Hl.Cannich. Etter dette besøket dro han videre til Clonmacnoise. Han dro nok dit for å besøke Hl.Cieran, men denne var gått hjem til Herren tre dager før. Fra Clonmacnoise dro han hjem til kommuniteten og grunnfestet den skikkelig. Deretter trakk han seg tilbake i fire år og måtte overtales av munkene i kommuniteten om å komme tilbake til dem. Hans lengsel etter å være alene og leve i Guds nærhet var så sterk.

Helt fram til sin død i 618 hadde han ledelsen over kommuniteten og levde sitt liv i bønn, faste og drev med undervisning.

Glendalough har med sine syv kirker vært et hovedmål for mange pilegrimer i Irland.

Det er skrevet flere dikt om hl.Kevin. Et av dem er skrevet av nobelprisvinneren i litteratur Seamus Heaney og heter: St. Kevin and the Blackbird:

And then there was St Kevin and the blackbird.
The saint is kneeling, arms stretched out, inside
His cell, but the cell is narrow, so

One turned-up palm is out the window, stiff
As a crossbeam, when a blackbird lands
And lays in it and settles down to nest.

Kevin feels the warm eggs, the small breast, the tucked
Neat head and claws and, finding himself linked
Into the network of eternal life,

Is moved to pity: now he must hold his hand
Like a branch out in the sun and rain for weeks
Until the young are hatched and fledged and flown.

*

And since the whole thing’s imagined anyhow,
Imagine being Kevin. Which is he?
Self-forgetful or in agony all the time

From the neck on out down through his hurting forearms?
Are his fingers sleeping? Does he still feel his knees?
Or has the shut-eyed blank of underearth.

Crept up through him? Is there distance in his head?
Alone and mirrored clear in love’s deep river,
‘To labour and not to seek reward,’ he prays,

A prayer his body makes entirely
For he has forgotten self, forgotten bird
And on the riverbank forgotten the river’s name.

Her kan du høre og se forfatteren lese diktet: 

https://www.youtube.com/watch?v=wKGmQcSFbMc

Justin - apologet og martyr

En kristen får sin belønning i kroner! En av disse kronene er 'martyrkronen', og blant de første som har mottatt den er Justin Martyr, hvis minnedag det er i dag. Til menigheten i Smyrna sier Jesus: 'Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve ... Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone'. (Åp 2,10)

Justin Martyr (ca.100-165) skulle komme til å spille en viktig rolle i den tidlige kirken, av flere grunner. Han var en av de første apologeter - trosforsvarere - i det offentlige rom. Og for ettertiden har han vært særdeles viktig fordi han har gitt oss den eldste beskrivelsen av hvordan søndagens gudstjeneste ble feiret i urkirken. Av hans beretning fremgår det at Herrens måltid - brødsbrytelsen - ble feiret hver søndag.

Justin var født av greske foreldre og vokste opp i Flavia i Neapolis. Det sier oss kanskje ikke så mye, men om vi benytter navnet Sikem i Samaria, så er nok det bedre kjent for bibelleserne.

Den unge Justin var mann som søkte etter sannheten. Han oppsøkte samtidens filosofer uten at noen av disse kunne gi ham noen tilfredsstillende svar på de spørsmål han bar på. Men en dag og et møte var så annerledes at det skulle snu opp ned på hele livet hans. På en strand ved Middelhavet møter han en aldrende mann, som gir ham del i evangeliet. Det var bare et kort møte. Men det den gamle mannen fortalte grep slik tak i Justin at han ikke klarte å glemme det. Han har fortalt om dette møtet selv:

'Umiddelbart flammet en gnist opp i meg, og jeg ble grepet av en kjærlighet til profetene og de menn som var Kristi venner'.

Til forsvar for sin nyvunne tro skriver han en bok som er et trosforsvar. Boken finnes i to deler, og er en dialog med den juridiske læreren Tryfon.

Justin er stadig på flyttefot og kommer til Rom en dag. Det er keiser Antonios Pius som er eneherskeren. Her - midt i det romerske imperiets sentrum - grunnlegger Justin en skole på evangeliets grunn. Nå kommer det ene skriftet etter det andre fra hans hånd. Han er djerv. Han utfordrer til og med keiseren og ber han om å bedømme de kristne rettferdig!

Slikt blir det bråk av! Sammen med seks andre kristne; de er hans mest trofaste elever, blir Justin henrettet ved halshugging år 165. En domstolrapport bekrefter hans martyrium og gir samtidig en utføring beskrivelse av hans død.