Vil du støtte Kristi himmelfartskapellet?

Vi forsøker å holde kostnadene ved driften av Kristi himmelfartskapellet så lave som mulig. Men det påbeløper en del utgifter til strøm og vedlikehold.

Nå har vi vært så heldige å få skaffet oss 10 håndlagede bønnereip, som brukes når man ber Jesusbønnen. Disse er svært vanskelig å få tak på. De er håndlagede i Hvite-Russland og er et nydelig håndarbeid.

Vi selger disse for 300 kroner pr.stykk.

Det vil gi oss sårt tiltrengte midler.

Om du er interessert i å støtte oss ved å kjøpe et slikt bønnereip, send oss en epost. De koster altså 300 kroner stykke. I tillegg kommer frakten.

Skriv til:

bjornolav58@gmail.com

Fader Bishoy - et eksempel til etterfølgelse, del 3

Her fortsetter historien om Anba Bishoy:

Fordi Anba Bishoy underordnet sitt liv den Herre Jesus fullstendig, så kunne han også skue Herrens under. Anba Bishoy hindret ikke det arbeidet Guds Ånds gjorde i ham, og som et resultat av dette mottok han mange nådebevis. Jo mer Anba Bishoy underordnet seg Herren, jo mer var Herren forpliktet til å ta seg av ham. Salmisten sier:

'For han er Meg hengiven, skal Jeg utfri ham. Jeg skal sette ham høyt opp i trygghet, for han kjemmer Mitt navn. Han skal påkalle Meg, og Jeg skal svare ham. Jeg skal være med ham i trengsel. Jeg skal utfri ham og ære ham. Med et langt liv skal Jeg mette ham og la ham se min frelse'. (Salme 91,14-16)

Det er en annen inntagende historie om Anba Bishoy, og munkene i klosteret hvor han bodde. En dag fikk de vite at Herren Jesus skulle komme på besøk. De skulle møte Ham oppe på et høyt fjell som lå i nærheten av klosteret. Hver av munkene var travelt opptatt med å forberede seg for denne hellige begivenheten.

Tidlig neste morgen skyndte de seg opp stien til fjellet, slik at de kunne tilbringe mest mulig tid sammen med Herren. På vei opp til fjellet møtte deen skrøpelig gammel mann som stillferdig ba dem om å ta ham med seg slik at også han kunne få møte Herren. Han satt lent inntil et den nederste delen av fjellet. Men munkene tenkte - alle som en - at om de skulle hjelpe denne mannen som nesten ikke kunne gå så rotet de bort den tiden de trengte for at de raskt kunne få besteget fjellet. De hadde ikke et sekund å miste.

Den gamle mannen med den milde stemmen spurte så Anba Bishoy om hans hjelp. Anba Bishoy stanset opp med det samme uten å nøle det minste. Han hjalp den gamle mannen opp, og bar ham på ryggen, for den gamle mannen kunne ikke gå annet enn få steg ad gangen.

Fjellet var ikke lett å bestige. Tyngden av den gamle mannen kunne kjennes og ble svær, og Anba Bishoy kjente seg med ett svak. Likevel var han glad for å kunne hjelpe den gamle mannen. Men Anba Bishoy klaget ikke, heller ikke over det faktum at han kom til å komme for sent til det himmelske besøket.

Plutselig ble vekten av den gamle mannen så stor at Anba Bishoy måtte sette ham ned. Forsiktig satte han ham ned, snudde seg så for å snakke til ham, og Anba Boshoy skuet med ett Herrens ansikt.

Nok en gang mottok Anba Bishoy en stor velsignelse. Han satte seg ned og samtalte med Herren i flere timer. Når Herren så forlot ham, så ba Han ham om om si til de andre munkene at de måtte huske de trengende.

'Når de hjelper de trengende, hjelper de Meg'.

Det var de siste ordene Herren talte til Anba Bishoy denne store dagen.

Når han fant de andre munkene oppe på toppen av fjellet, så spurte de Anba Bishoy: 'Hvorfor har ikke Herren kommet?'

Han svarte dem: 'Den ene Hellige har vært på dette fjellet, denne store dagen. Anba Bishoy fortalte dem så det som hadde skjedd, og de angret seg stort og gråt når de forstod at de hadde avvist å hjelpe Herren.

(fortsettes)

Tusenvis i prosesjon for Hl.Sergeij av Radonesh

Patriark Kyill ledet an da tusenvis av mennesker tok til gatene 16. juli, for å gå i prosesjon fra Straropegial klosteret i Khotkovo, en av Moskvas drabantbyer, til Bebudelsesmarken i Sergiev Posad.

Anledningen var det pågående 700 års jubileet til den russiske helgenen, Sergij av Radonesh.

Sergeij av Radonesh (1314-1392) spiller en svært viktig rolle i den russiske fromhetstradisjonen, som den viktigste representanten for en av bølgene av ørkentradisjonen som kommer fra Athos-fjellet inn over det veldige russiske riket. For disse impulsene kom i ulike bølger. Hans liv minner veldig mye om selve ørkenpioneren: Antonios den store. Men det er samtidig også historien om den ordblinde gutten, født inn i en adelsfamilie, som ender opp som Russlands nasjonale helgen.

Det er en fascinerende historie. Det samme er 700 års jubileet. Hvordan kan det ha seg at tusenvis av mennesker vil gå i en prosesjon for å ære minnet om en mann som døde for så mange år siden?

Det handler om at kristendommen er kropp. Liv - forkroppslighet. Ikke en ide, ikke først og fremst læresetninger, men liv.

Og i Sergeij's tilfelle leves dette livet ut på en slik måte at mennesker merket seg at Kristus vant skikkelse i denne enkle munkens liv.

Jeg kommer tilbake med en artikkelserie om den hellige Sergeij, men først skal jeg føre ferdig serien om Hl.Bishoy. Følg med!

Foto: Patriarchia.

Fader Bishoy - et eksempel til etterfølgelse, del 2

Her er andre del av artikkelserien om fader Bishoy. Denne artikkelen er bygget på noe som biskop Yousef fra USA har skrevet:

Et liv i sann underordning handler om å leve fullstendig underordnet Den Hellig Ånd. En person som lever i fullstendig underordning aksepterer med glede hva som enn skjer i ens liv med takknemlighet, i det man vet at det skjer til ens beste, fordi Gud kan snu det onde til det gode.

Anba Bishoy's mor modellerte hva sann underordning er når Anba Bishoy var et barn. Herrens engel kom til denne ydmyke moren og sa: 'Herren vil at et av dine barn skal tjene Ham for alltid', og engelen pekte på Bishoy. Moren sa: 'Kan du være så snill å velge en annen, denne min sønn er den svakeste av dem alle'. 'Han er svak', svarte engelen, 'men Herrens styrke vil alltid være med ham'. Da underordnet hun seg Herrens engel.

Etter som den unge mannen vokste til ble han en mann full av en djup lengsel etter å be og samtale med Herren. Han ble kjent som en som kontinuerlig sang hymner til Herren og talte med Ham mens han arbeidet eller oppholdt seg hjemme. Han tenkte Guds tanker.

Apostelen Paulus levde og erfarte et liv i underordning på samme måte. Han skrev: 'Men vi har Kristi sinn'. (1.Kor 2,16) Guds tanker kommer normalt som en konsekvens av at man lever i underordning. Hvis en person underordner sitt liv fullstendig under herreveldet til Jesus Kristus, så vil Herren veilede ens tanker. Salmisten skriver: 'Da var jeg forstokket og forsto ingenting. Jeg var som et dyr overfor Deg. Likevel blir jeg alltid hos Deg; Du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved Ditt råd, og deretter tar Du meg imot i herligheten'. (Salme 73,22-24)

Bishoy drømte om å leve blant munkene. Han fant stor glede og lykke i fasten, bønnen, takksigelsen og avsondretheten. Som munk vet vi at fader Bishoy følte at hans liv var i Herrens hender, som elsket ham og som var i stand til å redde ham og fri ham ut av vanskeligheter og trengsler. Han underordnet hele sitt liv Den allmektige Herre: 'For av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting. Ham være æren i all evighet'. (Rom 11,36)

Det finnes mange gode historier å fortelle om livet til denne elskede munken. En svært varm dag, fortelles vi, mens Anba Bishoy ba så inderlig, la han merke til en munk som så så sliten ut, tynn og sulten. Han inviterte den fattige munken inn til seg for å hvile og få noen forfriskninger. Anba Bishoy brakte ham mat og vann og vasket hans trette føtter. Anba Bishoy følte seg så glad og ren i Herrens nærvær.

Den slitne munkens ansikt skinte og et himmelsk smil syntes på hans ansikt. Anba Bishoy følte det som om denne munken måtte kjenne Himmelen.

I det munken skulle til å gå sa han: 'Du har skuet Herren Jesus. Jeg kom for å besøke deg og bringe deg velsignelser'.

Munken steg så opp til Himmelen, og Anba Bishoy kysset stedet der hadde sittet og drakk opp resten av vannet som han hadde brukt til å vaske Herrens hellige føtter.

(fortsettes)

120.000 i minnemarkering for staretsen Paisios

120.000 kom for å markere at det var 20 år siden staretsen Paisios gikk hjem til Herren. Det skjedde den 12.juli i byen Konitsa i Hellas. 50.000 deltok under bønnevaken om natten.

Tusenvis av pilegrimer sto i kø i timesvis for å legge ned blomster ved hans enkle grav. Mange ville også se hans munkecelle i Stomio klosteret; Hl. Barbara’s kirke, hvor han tilbrakte mye av tiden med å be, og huset hvor han tilbrakte sine barneår. Mange av de fremmøtte var barn.

Fader Paisios var en av vår tids store asketer. Hans borgerlige navn var Arsenios Eznepidis, og han var født i Farasa i Kapadokia i 1924. Over hele verden, men spesielt i Hellas og Russland, holdes minnet om ham høyt.

Markeringen varte i tre dager. I forbindelse med disse dagene ble det også holdt et seminar med tittelen: 'Liv og lære i livet til staretsen Paisios Anthoniten'.

Foto: Pravoslave.ru

Modellen for alle ortodokse ikoner

I dag feirer våre russisk-ortodokse venner den berømte ikon-maleren, Andreij Rublev. Hans berømte Treenighetsikon ble ved et kirkemøte i 1551 omtalt som 'modell for alle ortodokse ikoner'. Så er det da også blendende vakkert!

Andreij Rublev ble født omkring år 1360 i en for Russland svært turbulent tid, en mørk og ulykkelig periode i landets historie. Og det sier ikke så rent lite for den som vet litt om russisk historie. Rublev var lærling til ikonografen og munken Theofanes Grekeren. Det var denne som innviet Andreij Rublev i kunsten å male ikoner. Det handler som kjent ikke bare om en teknikk, men om bønn. En virkelig ikonmaler er først og fremst en beder, som ber og maler samtidig.

 Bebudelseskatedralen i Kreml
Sammen med Theofanes Grekeren laget Andreij Rublev ikoner og veggmalerier i den vakre Bebudelseskatedralen i Kreml. En eller annen gang mellom 1385 og 1405 blir han selv munk. Til å begynne med bor han i Den barmhjertige frelserens kloster i Moskva under ledelse av abbed Nikon, som hadde vært disippel av den nå så kjente Sergeij av Radonezh.

Det var i det berømte Treenighetsklosteret i Moskva, der Andreij Rublev levde mesteparten av sitt liv at han skaper et ikon som ikke bare betraktes som hans mesterverk, men som er en av tidens aller fremste ikoner. Det ble malt muligens omkring år 1425. Vil du se ikonet i dag er det å finne i Tretjakovmuseet i Moskva.

Andreij Rublevs liv var preget av hans djupe lengsel etter å formidle en fornemmelse av det djupe indre fellesskapet som finnes mellom Faderen, Sønnen og Helligånden.

Det finnes en film om Andreij Rublev. Den ble laget under sovjet-tiden av en av Russlands aller fremste filmskapere, Andreij Tarkovskij, hvor vårt bilde er hentet fra. Platekompaniet klarte å skaffe meg denne for mange smalsporede svart-hvitt filmen, til en meget hyggelig pris. Det tok noen uker før jeg fikk den. Etterspørselen er nok ikke overveldende stor! Men den er vel verd å se. Aftenposten gav den terningkast seks. Den utkom i 1966.

Fader Bishoy - et eksempel til etterfølgelse, del 1

Sammen med våre koptiske venner feiret vi i går minnet om Hl.Bishoy (320-417 e.Kr) - ørkenens stjerne.

I to - kanskje tre - artikler skal jeg forsøke å tegne et portrett av denne mannen, som har så mye å lære oss om det å etterfølge Kristus.

Han ble født i en by som kalles Shansa i Egypt, og hadde seks brødre. Hans mor så en engel i et syn som sa til henne: 'Herren sier til deg, gi meg en av sønnene dine slik at han kan tjene meg'.

Hun svarte: 'Herre, ta hvem Du vil'.

Engelen tok hånden Anba Bishoy, som var tynn og hvis kropp var skrøpelig. Hans mor sa til engelen: 'Min Herre, ta en av de sterke slik at han kan tjene Herren'. 'Dette er den som Herren har valgt ut', svarte engelen henne.

Senere vandret Hl.Bishoy ut i Sheheet-ørkenen og ble en munk under veiledning av Anba Bemwah (Bamouyah). Her ute i ødemarken lærte han Kristus å kjenne på djupet.

Det var omlag på denne tiden at en asket - en gammel mann fra Ansena-fjellet som var kjent for sin rettferdighet, og som mange samlet seg om - kom til ham. Den gamle mannen hadde rotet seg bort fra den sanne troen, og var forført av djevelen. Han lærte nemlig at det ikke fantes noen Hellig Ånd, og mange ble forført av hans lære.

Anba Bishoy flettet en kurv til ham med tre ører. En dag besøkte han den gamle mannen og hans tilhengere, og gav ham den flettede kurven. De spurte ham da om hvorfor han hadde flettet en kurv med tre ører? 

Han svarte: 'Jeg har en Treenighet, og alt jeg gjør, er lik Treenigheten'.

'Er det virkelig noe som kalles Hellig Ånd?' svarte de ham. 

Så forklarte han dem ut fra Den Hellige Skrift, både fra Det gamle- og Det nye testamente. Han forklarte for dem at Helligånden er En av tre personer i Treenigheten. Han overbeviste dem, og de vendte tilbake til den sanne troen. Så vendte han tilbake til sitt kloster i Skete (Shiheet)

Når så barbarerne invaderte ørkenen forlot han klosteret og bodde på Ansena fjellet, hvor han også døde. Etter at forfølgelsestiden var slutt brakte de hans døde kropp tilbake til klosteret i ødemarken ved Shiheet.

Bo Giertz - biskopen som holdt fast ved den apostoliske troen

Selv i dag - så mange år etter - sitter leseropplevelsen fremdeles i kroppen etter at jeg fullførte lesningen av 'Steingrunnen' første gang.

Ikke bare var en særdeles velskrevet, den bød også på god åndelig veiledning. Jeg tar meg selv i at jeg av og til blir sittende å tenke på episoder fra boken.

I dag feirer kommuniteten på Bjärka Säby minnet om Bo Giertz (bildet), han som skrev denne og andre bøker som med stor evangelisk klarhet har blitt til så stor hjelp for mange.

La meg få sitere litt fra Steingrunnen, om du ikke har lest den eller det er lenge siden:

"I malende og drastiske bilder begynte han å skildre omvendelsen: hvordan Gud kaster ut redningslinen og får tak i sjelen som driver som en pram med strømmen mot den store fossen, hvordan han først får den opp på Ordets faste mark gjennom å lære mennesker å gå i kirken, be og lytte til evangeliet, hvordan han siden med Ordet tukter dens uvaner og lærer den å vende seg bort fra synden og streve etter ustraffelighet. Han fortsatte med stadig større intensitet. Denne kampen mot synden er i begynnelsen en ren glede for den vakte sjel. Det er som når selveieren begynner å rydde rundt sitt nye hus. Steinene flyr av sted og spaden synger i marken. Men når et menneske arbeider i sitt hjertes åker, gjør han litt etter litt den bedrøvelige oppdagelsen at det blir mer stein jo dypere ned han kommer. Han finner stadig nye synder hos seg, og det blir verre å rydde bort jo dypere ned han kommer. De sitter fast i hans indre. Å bryte med brennevinsmisbruk og banning og vanhelligelse av sabatten, det kan gå på en kveld. Med hovmotet, lysten til å snakke om seg selv eller finne feil hos andre, slikt sitter fast der ennå etter mange måneders hard kamp. Så en dag når han kjemper med synden og går der og bryter stein på hjertets åker så svetten siler, i håp om at han nå endelig en gang skal bli kvitt de siste syndesteinene og få se det begynne å vokse på alvor - så kjører han spaden fast i bare stein. Han går omkring, graver rundt, skraper litt og begynner på nytt. Da går den forferdelige sannheten opp for ham: det er steingrunn hele veien. Han har kjørt ut lass på lass av løse steiner og kastet dem utenfor gjerdet, men har ennå ikke fått i stand en hage som kan begynne å bære frukt for Gud. Han har bare blottet en steinhelle av granitt som aldri noensinne kan komme til å bære et nyttig tre. Dette er steingrunnen, som også kalles syndefordervelsen. Det er den fordervede natur som står der igjen når mennesket har skilt seg fra sine bevisste synder. Steingrunnen gjør at du er en like stor synder for Gud når du har budt ham det ytterste du klarer av lydighet og overgivelse.

 Når et menneske står på steingrunnen, har han tre muligheter å velge mellom. Han kan gå bort i vantro som Judas. Det fører til døden. Han kan fuske med redningsarbeidet som fariseerne. Da plukker han vekk de steinene som menneskene kan se. Han blir edruelig, ærlig og flittig, Siden sper han på med litt mold av egen rettferdighet, og planter slike blomster som dufter godt for hans egen nese: elskverdighet, hjelpsomhet, store bidrag til misjonen, ivrig arbeid for Guds rike, vitnesbyrd og preken, eller kanskje en utpreget strenghet i mat og drikke. Så går han der blant sine blomster og mener at arbeidet er ferdig. Men for Gud ligger steingrunnen bar, og på dommens dag er blomstene for lengst visnet.

Dette er den aller farligste fristelse: å tuske med målestokken. Gud har sendt sin Ånd for å overbevise verden om synd. Denne Ånd bor i Ordet. Jesus sier jo selv at de ord Han har talt er ånd, og hele kristenheten bekjenner at Bibelen er Åndens verk. Viker en bort fra Ordet, blir en aldri overbevist om synd, i hvert fall ikke om hele syndens forferdelige dyp. En kommer aldri ned til steingrunnen..... Bare den som gir Guds ord rett uten å prutte og tar imot det helt og holdent som Guds ord, kommer ned til steingrunnen og oppdager den syndens lov som bor i lemmene. Bare det menneske forstår at det ikke bare behøver å bedre sitt liv, men det trenger frelse. Men nettopp dette at en forstår at en nå må frelses av nåde om en noensinne skal bli frelst, det er et Guds verk. Det var dit han ville føre sjelen da han blottet steingrunnen."

Å tro som apostlene
Gjennom sine 21 år som biskop i Gøteborg øvet han stor innflytelse gjennom sine markante og bibeltro holdninger, og ved sin forkynnelse muntlig og skriftlig var han med på å prege en generasjon kristenfolk i hele Norden. I et foredrag i studentforeningen til For Bibel og Bekjennelse på Menighetsfakultetet, i november 1976 som er trykt i tidsskriftet Fast Grunn nr 2/1977, kommer biskop Giertz med følgende utsagn: "Å være en kristen er å tro som apostlene." Og så legger Giertz til: "Det er ikke den eneste definisjonen, kanskje ikke den beste heller, men den stemmer! Å være en kristen er å tro som apostlene." Denne setningen skulle jeg ønske skulle proklameres med stor frimodighet i alle forsamlinger, som ønsker å være tro mot Den Hellige Skrift! Dette trenger virkelig å sies i vår tid. I sitt foredrag kommer Giertz inn på noe jeg møter i en del sammenhenger: "En ting er hva Paulus sier, han var jo tross alt bare et menneske, jeg vil høre hva Jesus sier." Som om det skulle være en motsetning mellom Paulus og Jesus! Biskop Giertz sier følgende om en slik påstand: "En som taler slik, tror ikke på Jesus. Eller for å si det litt mer forsiktig: Han har ikke forstått Jesus, og ikke forstått sitt Nye testamente og vet ikke hva som står der."

Biskop Giertz er innom de liberale teologene i sitt foredrag, og sier om dem: "Jesus var ikke - som den liberale teologien vil ha det til - det religiøse geniet, som på Guds oppdrag vandret omkring og sa uforlignelige ord, som siden dessverre delvis ble forandret og fordervet av uforstandige mennesker. Nei, Jesus var Guds Sønn som i tidens fylde ble menneske, og som siden er og forblir troens høvding og fullender, som altså har vært virksom før og er virksom etter sitt korte jordeliv. Vi har Jesu egne ord på det. Et vers som burde gjentas stadig på nytt i vår tid, er Joh 16,12, der Jesus noen timer før sin død sier til sine apostler: Ennå har jeg mye å si dere (det er altså mye som ikke var sagt av ham da), men dere kan ikke bære det nå. Dere kan ikke ta imot det. Men, sier han, når han som er Sannhetens Ånd kommer, da skal han føre dere til hele sannheten, for at dere da skal vite det dere ikke vet nå. Dette er kirkens tro. Vi tror at Kristus holdt sitt løfte til sine apostler, at han var mektig til å lede dem, at han har ledet dem rett og ikke feil. Og dette er allmennkristen bekjennelse."

En kirke bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll
"Kirken er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, der hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. det er altså lagt en grunn en gang for alle som aldri kan endres eller rokkes. Derfor hadde også apostlene denne selvfølgelige autoriteten i urkirken. Når man påberoper seg deres overleveringer (gresk paradosis, dvs de forskjellige trossatser og ordninger som de meddelte), så var det bindende. Denne paradosis bestod som kjent av direkte Jesus-ord og beretninger om Jesu gjerninger, men også av apostlenes utlegging av dette: Hva det betydde at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, at han ble begravet osv. I 1.Kor 15 nevner Paulus flere punkter som hver for seg er en kort sammenfatning av det som menigheten hadde lært grundigere å kjenne. Videre lærer og forordner jo apostlene med Den Hellige Ånds fullmakt, iblant under påberopelse av bestemte Jesus-ord, iblant i kraft av sitt apostoliske oppdrag i Kristi navn og på hans vegne. Og alt dette er en arv som skal fastholdes. I Apostlenes gjerninger 2,42, det store ordet om alt som menigheten skal holde fast på, nevnes først apostlenes didache, dvs lære, undervisning. Det var det første som man holdt urokkelig fast på for å være en kristen. I pastoralbrevene møter vi det som diatheke, et ord som betyr noe som er nedlagt, et depositum. Det er noe som ikke må skulsles bort, det må bevares med omhu. Og vi husker hvordan det innskjerpes overfor aposteldisippelen Timoteus at han skal bli i alt dette som han har lært, og at han skal utse andre lærere som også kan undervise trofast og stadig holde seg til det faste ordet slik som de selv hadde lært det. Men om det nå skjer et avvik eller fra frafall? Hvordan reagerer man da i NT? Hvordan reagerer en apostel? Les Galaterbrevets første kapitel! Den som lærer annerledes enn apostelen, han er anathema, dvs han er under Guds dom. Man kan ikke forandre på apostlenes lære. I 2. Kor 11 taler Paulus igjen om dem som lærer annerledes. Han kaller dem falske apostler. Han sier at de er onde arbeidere, falske og upålitelige. Man skal ikke høre på dem."

Bo Giertz døde 12.juli 1998.

Benedikt viet livet sitt til Gud

I Kristi himmelfartskapellet i kveld tar vi festen på forhånd! Vi feirer minnedagen for Hl.Benedikt, selv om den egentlige dagen er i morgen - men da er vi jo ikke i kapellet!

For det er grunn til å feire.

"Jeg ønsker intet heller enn å vie hele mitt liv til Gud."                                       

Ordene tilhører hellige Benedikt av Nursia (480-547). Benedikt var en pioner på en rekke områder. Blant annet i forhold til kirkens syn på verden. I hans levetid var det blitt mer og mer vanlig at munkene vendte seg helt bort fra verden, overbevist som de var om at det ikke gikk å forene hengivenhet til Gud med noe som hørte denne verden til. Benedikt på sin side betonet at munkens oppgave ikke bare er å be. Han skal også arbeide, for også arbeidet er en gudstjeneste.
Benedikt ble født inn i en rik adelsfamilie, i Nursia, en liten by nær Spoleto i Umbria i Italia. Tidlig i livet startet hans lidenskapelige søken etter Gud, og Benedikt ville bli eneboer.

I jakt på ensomheten dro han ut i ødemarken i fjellene i Anio-dalen til han kom til et sted som nå heter Subiaco. Her kom han over en munk ved navn Romanus, og til ham åpnet han sitt hjerte og fortalte om sin intensjon om å leve som eremitt. Romanus hjalp den unge mannen, kledde ham i en drakt av saueskinn og førte ham til en utilgjengelig hule (nå Sacro Speca). Der tilbrakte han de neste tre årene av sitt liv, ukjent for alle andre enn Romanus, som bevarte hemmeligheten og kom hver dag med brød, som han senket ned i hulen i en kurv.

Etter tre år i fullkommen ensomhet, ble han en åndelig veileder. Munkene i et kloster, som mange mener må ha vært Vicovano, oppfordret Benedikt til å bli deres abbed etter at den gamle var død. Han aksepterte motvillig og brøt opp fra sin hule i Subiaco. I klosteret innførte han et strengt levesett, og munkene angret snart at de hadde valgt ham til abbed. Derfor forsøkte noen av klosterbrødrene å forgifte ham, først gjennom vin, men det sies at kruset gikk i stykker da han slo korsets tegn over det. Deretter prøvde de med et forgiftet brød, men da kom det en ravn og fløy bort med brødet og slapp det på søppeldyngen. Deretter vendte Benedikt tilbake til Subiaco.

Benedikts ry spredte seg raskt, og det samlet seg disipler rundt ham, tiltrukket av hans hellighet og hans undergjørende evner. Disse disiplene var både legfolk som flyktet fra verden og eneboere som levde spredt i fjellene. Snart var han omgitt av så mange tilhengere at han kunne opprette en lavra bestående av tolv små klostre bygd av tre med tolv munker i hver. Hvert kloster ble ledet av en prior, men Benedikt var abbed for dem alle. Klostrene hadde ennå ingen regel, men baserte sin levemåte på Benedikts eksempel. I dag finnes to av klostrene; Monastero di Santa Scholastica og Monastero di San Benedetto.

Subiaco ble berømt som et senter for åndelig disiplin, men ca 525 forlot Benedikt dette stedet. Ca år 529 bygger han et nytt kloster for sine munker over ruinene av et Apollotempel på Monte Cassino mellom Roma og Napoli med seg selv som leder. I begynnelsen var det to kapeller, men rundt dem oppsto klosteret som skulle bli arnested for vestens klostervesen. Benedikt ble dermed også benediktinerordenens grunnlegger, selv om han selv aldri planla å stifte noen orden; han ville bare skrive en regel for munker. Det er trolig at Benedikt igjen tilbrakte en tid som eremitt, men snart samlet det seg igjen mange disipler rundt Benedikt. Han bygde uten tvil på erfaringene fra Subiaco, for nå plasserte han dem ikke lenger i separate hus, men samlet dem sammen i et anlegg. På Monte Cassino fullførte han sin berømte munkeregel, Regula Benedicti.

Benedikts regel er ikke så mye en samling av leveregler som et skrift til åndelig veiledning. Den utgjør en hel liten bok på et hundretalls sider, og finnes i en norsk oversettelse. Det aller første ordet i regelen er LYTTE. Dermed har Benedikt slått an selve tonen. Det viktigste er å lytte til Guds tiltale, til Mesterens undervisning. Benedikt foreskrev derfor åndelig lesning for sine munker, det vil si en meditativ lesning av Bibelen og av kirkefedrene.
Benedikts regel gir oss et klart bilde av hva slags mann han var: målbevisst, rolig og fattet, rettsindig, en mann av fred og moderasjon, en kjærlig far som kombinerer insistering på en god disiplin med respekt for menneskenaturen og individuelle evner, tvers igjennom praktisk. Han omtalte sin regel som en regel for begynnere, en «opplæring i Guds tjeneste, hvor vi håper ikke å befale noe som er hardt eller strengt». Dette enkle og dyptgående dokument kom til å spille en stor rolle i Europas historie, som det gjør det den dag i dag i tallrike munke- og nonneklostre. Benedikts regel betraktes med rette som en av de sterkeste faktorene i oppbyggingen av det kristne Europa. De som fulgte den, lærte barbarene å arbeide med hender og hode og å be.

Da Benedikt var døende, ble han båret ned i kapellet, hvor han mottok nattverden og døde stående og i bønn, støttet av sine disipler. Det skjedde på skjærtorsdag, den 21. mars 547. Han ble gravlagt i samme grav som sin tvillingsøster Scholastica. Da han døde, var det 14 benediktinske kommuniteter, mens det på 1300-tallet var blitt over 30.000.

Spredte bibelglede - ble brent på bålet

På minnedagen for Jan Hus (bildet) i 2011, trådte jeg inn som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. Det passet meg i grunnen veldig godt.

Den tsjekkiske reformatoren Jan Hus er en person jeg kan identifisere meg med.

Hans pasjon var kampen for sannheten. Når han ble ført til bålet kunne man høre ham si:

'For det evangelium hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede'.

Jan Hus ble født i 1369 i byen Husenic i det sørvestre Böhmen, det nåværende Tsjekkia. Han skulle bli reformasjonens forløper, og hans reformerende undervisning skulle få avgjørende betydning for en rekke europeiske land. Et århundre etter hans død var så mange som 90 prosent av innbyggerne i de tsjekkiske områdene ikke-katolikker, og etterfølgere av Hus.

År 1400 ble han presteviet i Den romersk-katolske kirke. Blant presteskapet var et et stort forfall. Hus ba om en vekkelse blant prestene. Hus var en mann som var djupt rotfestet i Den Hellige Skrift. Det preget hans skarpe kritikk av den romersk-katolske kirkes korrupte lederskap på denne tiden. Og det preget også hans forkynnelse og åndelige veiledning.

Hans bibelglede smittet over på hans tilhørere. Hans store lengsel var å se at de troende kunne se at et fordjupet fellesskap med Jesus kom gjennom en personlig lesning av Bibelen.

Og mens Hus preket sendte pavekirken ut spioner som overvar gudstjenestene for å kunne ha noe å anklage Hus for. Hus på sin side var ikke redd. Hans alvorligste kritikk av kirkens ledelse var at den skjulte hvem Jesus egentlig var: ydmyk, lidende, fattig, barmhjertig. Det var dette sanne bildet fra evangeliene Hus ville at kirken skulle bære frem. Han bar på den samme lengselen som en annen forløper til Reformasjonen, John Wycliffe. Det skjedde 30 år før Jan Hus stod frem. John Wycliffe ble Jan Hus' mentor.

Motstanden var der fra dag en, og den økte i styrke. I november 1414 blir Hus arrestert og kastet i fengsel, der han blir alvorlig syk. Han blir utsatt for harde forhør, men avstår å tilbakekalle det han har lært. Fra fengselet skriver han gripende brev til venner og til sin menighet ved Betlehemskapellet. Etter voldsomme protester mot fengslingen av Hus, må daværende keiser Sigismund gripe inn, og Hus får forsvare seg ved konsilet i keiserens nærvær. Hus vil på sin side ikke tilbakekalle noe. Dermed blir han erklært for kjetter, bannlyst og overgitt 'til den verdslige arm', det vil si keiseren.

Jan Hus brennes på bålet ved bredden av Rhinen 6.juli 1415, fast bestemt om at sannheten vil seire til slutt.

Martin Luther utgav skriftene til Jan Hus i 1536.

Athanasios Athoniten - kommunitetsbygger og de sykes venn

Athos lokker og fascinerer. Halvøya i det nordøstlige Hellas ser ut på kartet som en hvilken som helst øy. Men her lever i dag 2000 munker i bønn, forsakelse, Kristus-etterfølgelse, arbeid og stillhet.

Hvilken betydning Athos har hatt og fremdeles har, vet Gud alene. Athos ligner nemlig ikke noe annet sted på jord. I sekel etter sekel har øya hatt en dragningskraft på menn som vi leve for Gud alene.

Kanskje takket være Athanasios Athoniten som vi feirer minnet om i dag.

Det var nemlig han som på 900-tallet introduserte det såkalte kenobitiske klosterlivet på det hellige fjellet. Kenobitisk betyr felles. Tidligere hadde munkeøya - for her lever ingen kvinner - vært dominert av eremiter som levde hver for seg i sine munkeceller. Athanasios skapte en regel for kommunitetsliv, og som en følge av dette begynte nå flere og flere munker å danne klosterfellesskap og stadig flere klostre ble bygget på øya.

Athanasios het opprinnelig Abraham, og ble født ca år 930 i Tresisonda i dagens Tyrkia. Han ble tidlig foreldreløs og ble sendt til Konstantinopel der han fikk sin utdannelse og senere tjeneste ved det keiserlige hoffet.

Dette skulle endre seg den dagen Abraham fikk møte lederen for et kloster i Bitynia. Da fikk han sitt eget klosterkall. Han tok navnet Athanasios og søkte seg til Athos-fjellet. Her skulle så bygge sitt berømte kloster, og endre mye av livet på øya gjennom klosterfellesskapene - kommunitetene - som jeg allerede har nevnt.

Athanasios var en person med stor medfølelse for de fattige og lidende. Han var stadig i tjeneste for de syke, tross sitt store ansvar som klosterforstander. Og han viste stor tålmodighet med de som søkte ham opp som åndelig far.

Athanasios døde år 1001 i forbindelse med en ulykke, når en kuppel fra en klosterkirke ramlet ned.

Tomas - Kristusetterfølger, tviler og martyr

Når vi kommer sammen for å feire eukaristien i Kristi himmelfartskapellet i kveld, feirer vi også minnet om apostelen Tomas.

For alltid kommer tilnavnet 'tvileren' til å bli hengende ved ham. Det er i grunnen litt urettferdig, for Tomas var slett ingen svekling eller ubestemmelig person. Men det faktum at han ikke helt klarte å tro at Kristus var stått opp igjen fra de døde - og måtte sjekke ut om det virkelig var sant - gjør ham desto mer menneskelig og tilgjengelig for oss.

Han skulle jo bli en svært djerv apostel, som brakte evangeliet helt til India.

Ja, ikke bare det: Det er Tomas, som etter at disiplene fikk kjennskap til at Lasarus var død oppfordrer de andre disiplene til å følge Jesus og dø med Ham. Tomas hadde utvilsomt forstått at det å følge Jesus, betyr å oppgi alt - oppgi sitt eget liv.

Tomas er en person som vil forstå. Som våger å stille spørsmål. Det er Tomas som sier: 'Herre, vi vet ikke hvor du går, hvordan kan vi da vite veien?' Det er da Jesus svarer ham med disse nå så berømte ordene: 'Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Min Far uten ved Meg'. (Joh 14,6)

Det må ha vært en underlig og gripende situasjon når Tomas får røre ved Jesu sårmerker.

Jesus sier til Tomas: 'Kom med fingeren din og se hendene Mine! Og kom med hånden din og legg den i Min side. Vær ikke vantro, men troende!' (Joh 20,27)

Det er i denne forbindelse Tomas avlegger sin sterke bekjennelse, som er en bekjennelse til Jesu guddommelighet: 'Min Herre og Min Gud'. Jesus er sann Gud og sant menneske. Tomas så det. Og bekjente det.

I følge en svært tidlig tradisjon førte Tomas evangeliet via Syria og Armenia til India. Her ble han i følge tradisjonen martyr.

Hl.German av Man

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag minnet om Germanus av Man.

Han var født i Britannia omlag år 410 og dro senere til Irland, hvor han ble en disippel av Hl.Patrick. Fra han var 30 levde han en tid i et kloster grunnlagt av Hl.Illtyd i det sørlige Wales, før Patrick vigslet ham til biskop av øya Man, hvor vårt bilde er hentet fra. Det skjedde i år 466.

I 'The Chronicles of Mann and the Isles’, som ble skrevet mellom det 12 og det 14 århundre, er han nevnt som en disippel av Patrick, og at han etablerte sitt bispesete på Patrick’s Isle at Peel, på vestkysten av øya. Herfra spredte Germanus evangeliet til lokalbefolkningen.

For oss er det spesielt interessant å vite at når de første folkene fra Skandinavia, som var blitt kristne, slo seg ned på øya Man så var det i sognet til Hl.German.

Moses Etiopieren ble mer og mer lik Jesus

De siste årene har jeg hatt gleden av å møte ortodokse kristne fra Etiopia. Det har vært en berikelse.

Inntil flyktningene fra Etiopia kom hit til landet har det vært lite vi har fått vite om deres liv, men antallet kloster og munker er fremdeles blant de største i verden. Det sier litt om hvilken avkrok Norge befinner seg i!

Men vi kjenner jo til Etiopia fra Bibelen, ikke minst fra Det nye testamente, hvor vi leser den etiopiske hoffmannen i Apostlenes gjerninger.

Sammen med våre etiopiske venner feirer vi i dag Moses Etiopieren, eller Moses den svarte, som var den første munken av etiopisk opprinnelse. Denne Moses Egypteren feires også i andre kirker. I det bysantinske synaxariet finnes han med.

Han ble født i Etiopia omkring år 332. Det finnes beskrivelser av ham: En høyreist, kraftig mann. Som ung var han voldsom av seg, og skal ha levd et vilt og utsvevende liv.

Han var på flukt når han kom til munkene i Sketis ørkenen. Hit ut hadde han søkt fordi han hørte rykter om at det her ute i ødemarken skulle finnes mennesker som levde i nærkontakt med den levende Gud.

Selv var han soltilbeder.

Her i Sketis møtte han mennesker som levde et overgitt liv til Gud, som elsket Jesus og som bar tydelig preg av det. Han ble svært fascinert av det liv han så levd ut rett foran sine øyne.

Han overgav sitt liv i Guds hender, og ble en kristen.

Han fikk gode veiledere! Makarios den store og presbyteren Isidor delte med ham fra sine liv og sin kunnskap og erfaring. Sakte - men sikkert, ble hans liv formet i Guds hender, og forvandlet.

Under det stjernestrødde himmelhvelvet formet Gud Moses Etiopieren til et menneske som ble gjennomskinnelig. Johannes Cassianus beskriver denne Moses Etiopieren 'som den fremste blant helgener'.

Han døde 75 år gammel.