Med en djup lengsel etter Guds nærvær

1. nyttårsdag, når vi samles i Kristi himmelfartskapellet, skal vi feire minnet om en kvinne som har satt djupe spor etter seg i den tidlige kirkens historie. Vi snakker om hun som skulle bli hetende: Hellige Melania den yngre.

Hun var bare 13 år gammel da hun ble giftet bort til en eldre slektning. Melania ble født inn i en av Romas mest fornemme familier, ca år 383. Farmoren med samme navn, var svært bereist. Hun hadde gjort pilegrimsreiser til både Egypt og Israel.

Melania den yngre fikk etter hvert to barn, men begge døde da de var riktig små. Hun var ganske ung selv når Melania visste at hun bar på et kall - en sterk lengsel etter å kunne leve sitt liv i Guds nærhet. Etter å ha vært gift i syv år innså hennes ektefelle - Pinian - at han måtte gi slipp på henne. Med hans velsignelse trådte hun inn i en monastisk kommunitet, og Pinian valgte selv samme vei. De forble gift, men levde hver for seg i sine monastiske kall. Etter å ha solgt mye av sin eiendom, gav de bort alt sammen til de fattige og til byggingen av et kloster. Siden de etter datidens forhold var svært velstående, var det snakk om mye penger.

Da Visigoterne invaderte Rom i 408 forlot Melania, hennes mor og Pilian byen. Omlag tilbrakte de i byen Messina på Sicilia, før de satte kursen mot kystene av det nordlige Afrika. I Messina levde de ut sitt monastiske kall sammen med noen tidligere slaver.

Det var i år 410 at Melania, hennes mor og Pilian dro til Afrika. Her levde Melania sammen med sin mor og Pilian i syv år, og grunnlegger to klostre: to for kvinner og et for menn. Det er på denne tiden Meliana blir kjent med Augustin og mellom de to vokser det frem et godt vennskap.

År 447 reiste Melania og hennes reisefølge via Aleksandria til Israel. De bodde et år i et husvære som tok imot pilegrimer. Her møtte hun blant annet den lærde Hieronymus.

Det ble ytterligere to reiser til Afrika, nærmere bestemt til Egypt, hvor Melania den yngre besøkte flere av de berømte ørkenklostrene. Etter disse to reisene slår hun seg ned på et eneboersted som lå tett inntil Oljeberget. Her skulle hun bli i 12 år og bygget senere opp et kloster for kvinner, og etter sin manns død, også et kloster for menn.

Mot slutten av sitt liv reiste Melania den yngre til Konstantinopel. Her ble hun et redskap til sin farbrors omvendelse. Han hadde tjent ved keiserens hoff. Her lærte hun også å kjenne keiserinne Eudokia. Når denne keiserinnen senere dro på pilegrimsferd til Israel var det Melania den yngre som tok imot henne der.

31.desember 439 dør Melania den yngre i Jerusalem.

Godheten og ydmykheten seirer

En dag skulle abba Agathon til byen for å selge noen småting. Langs veien møtte han en krøpling, hvis begge bein var lammet, som spurte ham hvor han skulle. Abba Agathon svarte: 'Til byen for å selge noen varer'.

Krøplingen sa: 'Kan du være så snill å bære meg dit?'

Og abba Agathon bar ham inn til byen.

Krøplingen sa: 'Sett meg ned der du selger dine varer'.

Og slik ble det.

Når abba Agathon hadde solgt en av tingene sine, sa krøplingen: 'Hva solgte du den for?' Og abba Agathon fortalte ham prisen, og krøplingen sa: 'Kjøp et brød til meg'. Og abba Agathon kjøpte brød.

Så solgte abba Agathon enda en vare, og den syke mannen spurte: 'Hva solgte du den for?' Og han fortalte ham prisen på denne varen også. Da sa krøplingen: 'Kjøp dette til meg!' Og abba Agathon kjøpte det krøplingen ville ha.

Når Agathon hadde solgt alle varene sine, ønsket han å dra hjem. Da spurte krøplingen: 'Skal du hjem? Agathon svarte: 'Ja, det skal jeg'. Da sa krøplingen: 'Kan du være så snill å bære meg tilbake dit du fant meg?' Agathon grep fatt i krøplingen og bar ham tilbake.

Da sa krøplingen: 'Agathon, du er fylt med guddommelige velsignelser, i himmelen og på jorden'.

Når abba Agathon så opp så han ikke noen mann.

Det var en Herrens engel som var sendt for å prøve ham.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

Pinsemenighet deltar i innvielsen av ny svensk tidebønnsbok

Innimellom innbyr jeg selv eller offentliggjør arrangementer jeg tror bloggens lesere vil ha glede av å delta på.

Nå er det et stykke vei til Nya Slottet Bjärka Säby, men de som har mulighet vil få være med på en flott dag der 13. juledag!

Da innbyr Sionförsamlingen i Linköping og den Ekumeniska Kommuniteten til innvielsen av den nye tidebønnsboken!

Det er veldig flott at en av Sveriges største pinsemenigheter og kommuniteten kan gå sammen om dette. I 20 år er det bedt Tidebønner på Bjärka Säby, og med den nye tidebønnsboken vil nok enda flere få gleden av å bruke denne eldgamle bønneskatten.

Dagen på Bjärka Säby byr på et variert og interessant program (se bildet). Mange personer deltar og deler sine erfaringer med det å leve i bønn.

Dagen avsluttes med en festvesper i Slottskapellet, hvor tidebønnsboken offisielt tas i bruk. Etter det jeg har forstått kommer tidebønnsboken også til å bli brukt i Sionsförsamlingen i de sammenhenger hvor det føles naturlig.

Definer deg radikalt som elsket av Gud

'Definer deg radikalt som en som er elsket av Gud. Dette er din sanne identitet. All annen identitet er en illusjon'.

Ordene tilhører Brennan Manning, og han er blitt kjent for dem. Manning fikk ikke til livet sitt, men opplevde Guds overraskende og overveldende nåde, som forandret livet hans fullstendig.

Men det var noen en annen som hadde forstått dette lenge før Brennan Manning: apostelen Johannes, hvis minnedag det er i dag.

Det var Johannes som kalte seg selv: den disippelen Jesus elsket.

Selvsagt ikke fordi Johannes var den eneste som var gjenstand for Sønnens kjærlighet, men fordi han erfarte denne kjærligheten. Og så mye og så djupt at dette ble hans identitet. Det er kjærligheten, og bare kjærligheten som kan forandre oss.

Derfor er det ikke så merkelig at når Johannes har skrevet sine tre brev, setter han seg ned for å skrive sitt evangelium. Han må fortelle historien om Ham som elsker ham.

Her er noe jeg skrev om apostelen Johannes i 2012:

Blant Herrens apostler er nok Johannes den jeg mest kjenner tilhørighet til. Han er så annerledes enn de andre, og gjennom sitt evangelium, sine brev og Bibelens siste bok, rykker han oss inn på livet og åpner et vidt landskap fylt av undring og troens mysterium. Så hører han da også med blant den indre kretsen rundt Jesus.

Kelterne feiret i gammel tid apostelen Johannes 6.mai, men den 'moderne' feiringen av ham i kirkeåret er satt til denne dagen, 3. juledag. Slik vi også gjør i Kristi himmelfartskapellet.

Johannes - som først var en av disiplene til Døperen Johannes - fulgte Jesus helt fra begynnelsen av. Fra dagen hvor døperen peker på Jesus, og sier: 'Se der Guds Lam som bærer bort verdens synd!' Han var vitne til flere av de avgjørende hendelsene i Jesu liv: oppvekkelsen av datteren til Jairus, Kristi forklarelse på Tabor, og ikke minst lidelseskampen i Getsemane. I forbindelse med nattverdfeiringen på Øvresalen, legger han seg i Jesu fang, og han omtaler seg selv som 'den disippelen Jesus elsket'. Det var hans identitet. Han gikk fra å være en av de Jesus kaller 'tordensønnene', til å bli en som ikke lenger blir kjent for sitt temperament, men for sin Jesus hengivelse. Bak en slik endring av livet som Johannes opplevde, ligger det skjellsettende møter med Jesu kjærlighet og nåde.

Ved korset - mens Johannes blir vitne til Jesu lidelse, får han oppdraget om å ta vare på Guds mor. Hvilket ærefullt oppdrag! Jeg undrer meg på hvordan det må ha vært.

Han opplever den tomme graven sammen med Peter, og etter pinse forlater han Jerusalem, og i følge tradisjonen drar han ført til Samaria, senere til Efesos. Han ender sine dager i denne byen, i høy alder. Johannes er den eneste av Jesu apostler som ikke lider martyrdøden.

Keltere og ørkenfedre
Johannes ble høyt aktet av ørkenfedrene og ansees som far for fremvoksende keltiske kirken.

Kirkehistorikeren Eusebios omtaler perioden hvor apostelen Johannes blir sendt i eksil på klippeøya Patmos i Egeerhavet, hvor han gis de syner som senere skulle bli den bok som i våre kanoniske skrifter omtales som Åpenbaringen. En senere munk på Patmos, som uten tvil minnes hvordan Johannes lener seg til Jesu bryst på Øvresalen, uttaler: 'Den som legger øret inn til Jesu bryst hører Guds hjerteslag'.

Eusebios forteller også om en viss ung mann - en troende som falt i synd, og ble leder for en gjeng med kriminelle. Johannes dro for å lete etter ham og ble fanget av røverbanden. Han erklærte at han var villig til dø om så var om bare denne mannen ble frelst. Når de så den kjærlighet Johannes viste, kastet mannen fra seg våpnene og kastet seg i armene til den gamle mannen. Det var som om tårefloden var som en dåp nr 2. Johannes ledet mannen tilbake til Kristus, han ble tilgitt av Gud og gjenopprettet.

Ørnen
Fra gammelt av ble Johannes gitt ørnen som symbol. For hans skrifter hjelper oss til 'sveve på ørnevinger', gir oss glimt av himmelen og lar oss få høre Guds hjerte for oss og for verden. Både keltiske og ortodokse kristne verdsetter Johannes høyt og søker også å ha deres hjem i det 'hjem Johannes bygget', et hus fylt av kjærlighet og Helligånd.

Jeg åpner stalldøra og kneler foran den nyfødte

Julaften er begynnelsen på feiringen av Jesu fødsel, som tradisjonelt varte i 12 netter.

Vi har nå fulgt Josef og Maria på deres strabasiøse reise fra Nasaret til Betlehem, og vi har følt med dem mens de har vært på leting etter et sted hvor Maria kunne føde. Alle steder de har banket på er de blitt avvist. Noe rom fantes ikke for dem i noe herberge. Det var fullt over alt.

Vi fryder oss nå over at de til slutt fant et krypinn hvor de kunne hvile inntil barnet skulle føde.

I kveld venter vi på barnegråten.
Vi venter på gjeterne som oppholdt seg ute under det stjernestrødde himmelhvelvet finner veien til stallen og krybben.

Og vi lytter etter englesangen!

Og ordene: 'I dag er det født dere en Frelser, som er Messias, Herren - i Davids by'.

I dag gjør jeg David Adams, den nå for lengst pensjonerte sognepresten som lever langs kysten av den hellige øya Lindisfarne, bønn til min. Her i min oversettelse:

'Jeg åpner stalldøra, kneler foran den nyfødte, 
og tilber sammen med gjeterne;
jeg beundrer Kristus, barnet,
jeg gir min kjærlighet 
sammen med Maria og Josef,
jeg forundres over 'Ordet som ble menneske',
og fryder meg over Guds kjærlighet:
jeg synger med englene;
jeg gir mine gaver sammen med De vise menn.
Jeg tar imot den levende Herre,
jeg holder Ham i hendene mine,
og jeg vandrer videre, 
i det jeg lover og priser Gud'.

Det indre livs lue er avhengig av ytre stillhet

Jeg har en forkjærlighet for skomakere! Det kan ha sammenheng med at faren min var det. Jeg pleier å si når jeg skal presentere meg at 'jeg kommer fra et vanlig arbeiderhjem, faren min var skomaker og jeg tjener en jødisk snekker'.

Men den skomakeren jeg tenker på i dag het ikke Aksel Olav Hansen som faren min, men Hjalmar Ekström (bildet), og tilhørte den såkalte Flodbergkretsen i Gamla Stan i Stockholm.

Flodbergkretsen var en gruppe mennesker fra alle samfunnsklasser som kom sammen for å samtale om kristen mystikk, rundt sekelskiftet og et trettitalls år framover. I denne gruppen studerte de Jakob Böhme, en tysk kristen teolog og mystiker, og skomaker! Madame Guyon, Gerhard Testeeegen, Johannes av Korset, Thomas a Kempis, Andrew Murray og Johann Arndt er andre navn som ble hentet fram og grundig lest og samtalt om.

To samlinger av Hjalmar Ekströms sjelesørgriske brev er utgitt på svensk: 'Den fordolda verkstaden' og 'Den stilla kammaren', og er å anbefale på det aller varmeste! Det er også kommet ut en annen bok på svensk: 'Utblottelse', som er en samling av Ekströms tekster og utvalgte tekster som ble lest i Flodbergkretsen.

På denne minnedagen for Hjalmar Ekström - han ble født 19. desember 1885 og døde 27. desember 1962 - vil jeg stanse ved en setning fra en bok Peter Halldorf skrev om Flodbergkretsen. Det er en av få bøker av Peter Halldorf som ikke er oversatt til norsk. Den heter: 'Hädanefter blir vägen väglös'. Setningen jeg tenker på er denne:

'Det indre livs lue er avhengig av ytre stillhet'.

Stans litt ved de ordene i dag. De kan forandre livet ditt. Intet mindre.

Og så les dette, s-a-k-t-e:

'Lengselen etter hellighet og lidenskapen etter Kristus er troens lue. Målet: en gjenvunnet gudslikhet. Veien, den eneste nødvendige: korset.

Som Hjalmar Ekström sa:

'Den som vil møte Ham skal bare være stille, så er det møtet uunngåelig'.

Fader Johannes av Valamo

For en god del år siden var jeg så heldig å komme over en vakker billedbok: 'Uusi Valamo - The Monastery of the Transfiguration of Christ at New Valamo'. Det er blitt mange gode kveldsstunder med den boka! Bare det å se bildene av munkene er rent oppbyggelig!

Valamo kloster lå opprinnelig på øya Valamo i Lagodasjøen i det russiske Karelen. Det er et russisk ortodoks kloster som ble grunnlagt en gang mellom år 900-1400 av den hellige Sergeij og Herman av Valamo. Men det var ikke lett å etablere et kloster her. Det var stadige grensestrider i Karelen mellom Finland og Russland, så mellom Finland og Sovjetunionen. Klosteret ble stadig utsatt for vandalisering. Under den finske vinterkrigen i 1939-1940 flyttet munkene til Finland, hvor de grunnla Valamo nye kloster.

Nå finnes det to klostre med samme navn: Gamle Valamo og Nye Valamo. I 1989 ble nemlig deler av klosteret på Valamoøyene tilbakeført til Den russisk-ortodokse kirke og klosterlivet her ble gjenopptatt.

I Gamle Valamo levde det en gang en mann som het Ivan Aleksejevitsj Aleksejev (bildet), her kjent som fader Johannes. Han var født i 1873 i en liten by nord for Moskva. Her vokste han opp under enkle kår, i en bondefamilie. Foreldrene var fromme ortodoks troende. Skoleundervisning ble det så som så med. Ivan lærte en skredder, som reiste fra sted til sted med sine pelsvarer. Ivan var særlig interessert i å lese helgenbiografier, og han var bare ungdommen når han sammen med en kamerat besøkte Nil Sorskys berømte eremitkloster.

Ivan bar på en sterk Gudslengsel. Han ville vie hele sitt liv til Gud, og søkte seg til Valamo kloster. Her ble han i fire år, før han måtte avtjene sin verneplikt. Etter endt verneplikt ble han hjemme et par år, før han kom tilbake til Valamo år 1900.

Etter 10 år vies han til munk og i 1921 blir han prestmunk. Men alt skulle ikke bli så enkelt for Ivan. Han blir sendt til det nordlige Ishavet, til Petsamo, og Hl.Trifons kloster. Forholdene her oppe er særdeles utfordrende og vanskelige. Det ble 11 lange år. Ivan blir venn med Kong Alkohol.

Heldigvis griper abbeden i Valomo inn. Ivan får vende tilbake til Valamo, og her ble han så resten av sitt liv. Han får hjelp til å bli fri fra alkoholbruken, og vies til shemamunk. En shemamunk er en som følger de strengeste klosterreglene. Fra nå av er han fader Johannes.

65 år gammel - i 1938 - blir fader Johannes valgt til Valamos skriftefar. Det sier i grunnen ikke så rent lite om den tillit fader Johannes hadde fått gjennom levd liv i Kristi etterfølgelse.

Det finnes en del brev som fader Johannes skrev, fra perioden 1939 til 1956, som er publisert. Her fremstår fader Johannes som en starets - en åndelig veileder i den beste russiske tradisjonen.

Når Valamo-munkene må flytte fra øya i Lagoda-sjøen til Finland var fader Johannes med. Der dør han i 1958, og blir begravet på klosterets kirkegård.

Ekumeniska kommuniteten Bjärka Säby, som jeg tilhører, feiret minnet om fader Johannes i dag, 15. desember.

Johannes av Korset

Johannes av Korset, hvis minnedag det er i dag, har hjulpet mange til å finne et språk og en forståelse for de erfaringer vi alle gjør oss med perioder av sjelelig mørke. Når Gud blir taus.

Men som en sa: Det er ikke Guds fravær vi merker når vi opplever 'sjelens mørke natt', men Hans påtagelige nærvær. Hans hellige nærvær blir så sterkt at vi klarer ikke å utholde det.

Johannes av Korset har hjulpet meg til å bli kjent med den Gud 'som lar lovsanger lyde i natten', (Job 35,10). Den Gud som bærer gjennom de vanskelige dagene, det uforståelige, dagene fulle av smerte. Så fikk han da også erfare dette selv - mer enn mange andre. Nettopp derfor er han en troverdig røst å lytte til!

Og det var fra hans egne han skulle smake den største smerten. Det er underlig hvor dårlig vi kristne kan behandle hverandre.

Johannes av Korset (1542-1591) var den første karmelittmunken som sluttet seg til den reformerte grenen av denne ordenen som Teresa av Avila tok initiativet til. Selv grunnla han en liten og svært fattig kommunitet. Hans overordnede i Karmelitt-ordenen gav ham ansvaret med å utdannelsen av noviser. Hans liv ble en vandring fra den ene kommuniteten til den andre. Ofte ble han møtt av fiendtlighet, han ble ydmyket og sett ned på og sagt stygge ting om. Av sine medbrødre!

Og som om ikke dette var nok. De sørget for å få ham innesperret i en trang fengselscelle i ni måneder. Her frøs han veldig. De kalde murveggene i cellen uten noen form for varme var virkelig en svært hard prøvelse å utsette noe menneske for. Og om sommeren var det brennhet der. Ingen form for ventilasjon.

Men det var her - i denne forferdelige cellen - hvor en strime av lys falt inn på dagtid - at Johannes skulle skrive noen av de diktene som har blitt til en sjeleskatt for så mange.

Når han så lykkes med å rømme fra dette fangehullet tilbrakte han tre måneder med å komme seg igjen. Da skrev han: 'Bestigningen av fjellet Karmel', som er en kommentar til den åndelige poesi han skrev i fengselscellen.

Johannes av Korset døde natt til 14. desember 1591, bare 49 år gammel.

'Liturgien er det klasserom der troens hemmelighet åpner seg'

'Om vi mennesker virkelig feiret påsken, oppstandelsen, pinsen, skulle det ikke være noe behov for teologi... All teologi rommes her. Den ikke bare åpenbares, den flyter inn i hjertet og sinnet'.

Ordene tilhører Aleksander Schmemann (1921-1983), hvis minnedag det er i dag. Her sammen med Aleksander Solsjenitsyn, og Schmemanns kone, Juliana.

Få har betydd så mye som nettopp Aleksander Schmemann hva angår den økumenisk liturgiske fornyelsen på 1900-tallet.

Russeren Aleksander Schmemann ble født i Tallinn i Estland 13.september 1921. Hans familie var en av mange russere som flyktet fra Russland etter den kommunistiske maktovertagelsen i 1917, og som med så mange andre ble han en del av det voksende russiske miljøet i Paris. Schmemann vokste opp i et eksilmiljø som fostret en lang rekke med betydningsfulle teologer. Sentrum for det hele var det teologiske seminaret St.Serge.

Midt under krigen, i 1943, giftet han seg med Juliana Ossorguine og sammen med henne fikk han tre barn. Ved krigens slutt i 1945 ble han så presteviet og han underviste ved St.Serge i årene 1946 til 1951. Deretter flyttet hans familie til Amerika, nærmere bestemt til New York, hvor han underviste ved det svært anerkjente ortodokse seminaret St.Vladimir. På denne tiden ble dette seminaret ledet av den av 1900-tallets ledende ortodokse teologer, George Florovskij.

Ved dette seminaret skulle Aleksander Schmemann bli resten av sitt liv. Etter hvert ble han også dekanus. Han underviser i liturgisk teologi og kirkehistorie. Med årene skulle han bli mer kritisk til den akademiske teologien. Det var liturgien som var hans store pasjon, hans glede. Ved en anledning sa han:

'Den (altså liturgien) er det klasserom der troens hemmelighet åpner seg'.

Hans bøker er blitt oversatt til mange språk. Dessverre ikke til norsk, men på svensk finnes: 'För världens liv', utgitt Bokförlaget Pro Veritate i 1976 og 'Eukaristin - kärlekens sakrament', utgitt av forlaget Artos i 1997. Begge bøkene har hatt stor betydning for min egen trosvandring. Bøkene er sannsynligvis ikke i salg lenger, men kan sikkert skaffes via et bibliotek. Den første boken leste jeg samme år den kom ut, og var nok en viktig faktor for min interesse for Den ortodokse kirke og dens tro og livsutfoldelse. Denne boken, samt Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij, resulterte i mitt første besøk i et ortodoks kloster høsten 1988.

Det var fremfor alt visjonen om Guds rike som formet og dannet Aleksander Schmemann.

Han døde i sitt hjem etter å ha kjempet en lang kamp mot kreft.

Den virkelige Lucia - martyren

13. desember er en av kirkens martyrdager. Den er til minne om en av kirkens tidlige martyrer, hellige Lucia. Navnet betyr 'lys'.

Lucia var fra Sirakusa på Sicilia. Det er ikke så mye vi vet om henne, men legendematerialet er stort. Det vi vet er at hun ble martyr under de harde forfølgelsene som rammet kirken under keiser Diocletianus på begynnelsen av 300-tallet. Uansett sannhetsgehalten i legendematerialet, så kan vi slå fast at dette var en kvinne med et stort mot. Hennes tro var klippefast, hun sviktet ikke når det gjaldt, men ville heller dø for sin tro, enn å svikte sin Frelser og Herre.

Dagen for feiringen av Lucia faller tidsmessig alltid i adventstiden. I følge den julianske kalenderen er 13 desember den lengste natta i året. Da den kristne tro kom til Norden ble Lucia-dagen en merkedag på primstaven.

Lucia-dagen er blitt barnas dag, med Lucia-opptog. Flere protestantiske kirker markerer dette med egne lysmesser.

Måtte det lys Lucia bar i sitt indre, og som fremstår fra hennes sterke vitnesbyrd, veilede også oss på vår ferd gjennom livet. Måtte også vi være tro mot Kristus til livets slutt.

Hun led martyrdøden i år 304.

Hengt og brent på grunn av Guds ord

I dag markerer vi minnedagen for William Tyndale's martyrium. Tyndale ble pågrepet og arrestert i 1535 anklaget for vranglære. Da hadde han i skarpe ordelag fordømt kong Henrik den åttendes skilsmisse, og pådro seg dermed kongens vrede. 6.oktober 1536 ble han først hengt, deretter brent på staken.

Vi har mye å takke William Tyndale for. Ikke minst for at vi i dag kan lese Bibelen på vårt eget morsmål. Tyndale, som ble født i Dursley, England, på slutten av 1400-tallet, var en svært begavet mann. Han fikk sin utdannelse i Oxford, og foruten sitt morsmål talte han flytende fransk, gresk, hebraisk, tysk, italiensk, latin og spansk!

Den store kunnskapen vil han bruke til en ting: Han vil gi Guds ord til folket. La dem lese Bibelen selv. Slike tanker var farlige tanker på denne tiden. Den katolske kirke ville ikke vite noe av at vanlige mennesker skulle kunne lese Bibelen selv. Det ville kunne føre til at de ville stille spørsmål ved mye av denne kirkens tro og praksis. Bibelen måtte derfor holdes vekk fra folket. Det de hørte opplest under gudstjenesten måtte tolkes av presten.

Det er under en samtale med en prest han uttaler de nå så berømte ordene:

'Om Gud lar meg leve mange år til så skal jeg se til at en liten gutt som går bak plogen vet mer om Skriften enn du gjør!'

William Tyndale ville oversette Bibelen til engelsk. Legger inn en søknad, men får avslag. Da forlater han England, og reiser til kontinentet for å arbeide med sin oversettelse. Tyndales oversettelse var den første engelske oversettelse som tok direkte utgangspunkt i grunnspråkene hebraisk og gresk.

Tyndales oversettelse møtes med fordømmelse av Den romersk-katolske kirke, men med tiden kom den til å danne utgangspunktet for den nå så berømte King James Bibelen, og kom til å prege hele det engelske språket.

William Tyndale gav også uttrykk for tanker som var uforenelig med romersk-katolsk lære. Ikke minst gjaldt det synet på nattverden, mer på linje med de tankene reformasjonen førte med seg.

Til minne om Diuma

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag minnet om Diuma, den første biskopen av det anglo-saksiske kongedømmet Mercia, i tidlig middelalder.

Sammen med Cedd, Betti og Adda ble han sendt ut som misjonær til Mercia av Hl.Finian av Lindisfarne. Det skjedde i år 653. De fire misjonærene kom til Mercia etter ønske fra Peada, sønn av kongen av Mercia. Han hadde nemlig blitt en kristen når han giftet seg med Alhflaed, datteren til Oswiu, kongen av Northumbria. Det var Hl.Cedd som var leder for de fire.

Diuma ble senere vigslet til biskop av Hl.Finian. Han etablerte et bispesete i Repton. Det skjedde en gang etter år 655. Ikke lenge etter døde han. Eksakt årstall vet vi ikke. Men det må ha vært før 658, for da ble hans etterfølger, Trumhere, vigslet til ny biskop. Kirkehistorikeren Bede beskriver biskopgjerningen til Diuma som kort, men svært fruktbærende.

Sammen med vennene i Northumbria Community ber vi:

'Lær meg å gå dit Du sender meg, Herre, og gi meg mot og visdom til å gjøre Ditt arbeid på hvert et sted jeg befinner meg. Måtte jeg så bli et redskap i Din hånd for å spre kjærlighet, glede og fred. Amen'.

Nicolas Afanasiev: Kirken er på en og samme tid eukaristisk og karismatisk

Det skal noe til å unngå det monumentale verket til Nicolas Afanasiev (bildet): 'The Chruch and the Holy Spirit' om man vil gjøre et djupdykk i ekklesiologien. Så er da også Nicolas Afanasiev en av de mest prominente russiske teologene som emigrerte til vesten etter kommunistenes maktovertagelse i 1917.

I denne boken forankrer Afanasiev sin teologiske visjon i den tidlige kristenheten, Det nye testamente og de apostoliske fedre, særlig Ignatios av Antiokia. For ham er kirken på en og samme tid et eukaristisk og karismatisk fellesskap. Eukaristien - Herrens måltid - eller som vi ofte benevner det - nattverden, skaper kirken, fremholder Afanasiev, helt i tråd med de tidlige kirkefedrene.

Han ble født i Odessa 4.september 1883. Hans far var advokat, men døde tidlig, og Nicolas Afanasiev og hans søster vokste opp sammen med sin mor og mormor. Den unge gutten ble først interessert i medisin, og ville studere til lege, så ble det matematikk og politikk. Han opplevde den hvite armeens herjinger og ble ved kommunistenes maktovertagelse tvunget til å flykte fra sitt kjære hjemland.

I 1925 giftet han seg og tar en doktorgrad ved universitetet i Beograd før han begynner å undervise i Makedonia. Fem år senere, i 1930, finner vi han Paris. Da har han begynt som lærer i kirkerett og kirkehistorie ved det nystartede ortodokse akademiet St.Serge.

8.januar 1940 blir han så presteviet og får sitt prestekall blant russiske emigranter i det sørlige Frankrike, og senere i Tunis. Etter krigens slutt - i 1947 - vender han tilbake til Paris for å undervise.

Det er ikke bare eukaristien Afanasiev fremhevet som det som konstituerer kirken. Han holder også frem på en kraftfull måte alle døptes prestelige tjeneste. For Afanasiev finnes det bare en eneste konsekrerende handling i kirken: dåpen i vann og Ånd. Sammen med biskopen er alle døpte medceleranter når eukaristien feires, hevdet han.

En av hans disipler, den nå så kjente Aleksander Schmemann sa følgende om Nicolas Afanasiev:

'Hele hans teologiske gjerning ble båret av en indre ild, en fortærende kjærlighet til Kirken'.

På Herrens dag, søndag 4. desember 1966 sovnet han inn. Minnet om han feires i dag, 5. desember, i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Johannes av Damaskus - ikonenes forsvarer

Ikoner skaper fremdeles reaksjoner, ja, hos noen sterke reaksjoner. Det har de hellige bildene alltid gjort. Mange mener de er avgudsbilder.

I dag feires minnet om den hellige Johannes av Damaskus, ikonenes fremste forsvarer, på 700-tallet. Johannes av Damaskus forsvarte billedbruken i en tid da mange nettopp ville bildene til livs, og fjerne dem, ikke bare fra kirkerommet, men også fra de troendes hjem.

Man argumenterte den gang - som nå - med Bibelens billedforbud. Men Johannes av Damaskus argumenterte annerledes. Han påpekte og understreket at noe helt nytt inntraff i og med Inkarnasjonen: Gud har i Kristus fått menneskelig skikkelse, og dermed skjedde det en forandring i forholdet mellom Gud og den usynlige verden. Gud fikk i Kristus et ansikt.

Men det var ikke bare dette som gjorde at Johannes fikk gjennomslag for sitt syn på bildene. På en overbevisende måte klarte han å definere forskjellen mellom tilbedelse - som bare tilkommer Gud - og ærbødighet. Ærbødighet er jo noe vi kan vise mennesker - og dermed også ikoner, mente Johannes.

På denne måten kunne kirken fastslå at bilder aldri kunne bli gjenstand for dyrkelse. Det er vanlig at man i ortodoks sammenheng kysser ikonene. Det er av enkelte blitt tolket dit hen at man tilber bildet, men dette er jo ikke noe merkeligere enn at man kysser et fotografi av en person som man holder av. Det er jo ikke bildet man gir sin kjærlighet, men personen som er avbildet.

Johannes av Damaskus var født omkring år 675 og vokste opp i et muslimsk miljø. Både farfaren og faren hadde hatt ledende stillinger hos kalifen av Damaskus. Johannes selv ble statssekretær i kalifens finansdepartement. Når en lov som gjorde det umulig for andre enn de som bekjente seg til Islam å ha høyere stillinger i statsadministrasjonen, valgte Johannes å forlate sitt arbeid. Han dro til Sabas-klosteret i ørkenen utenfor Jerusalem. Her ble han munk.

I Sabas-klosteret levde Johannes i bønn og studier. Han fikk også av patriarken av Jerusalem i oppdrag å fungere som forkynner i Den hellige gravs kirke. I ørkenklosteret forfattet han en rekke bøker. I bøkene: 'Kunnskapens kilde' og 'Om den rette troen' sammenfatter han Østkirkens teologi.

Den som er interessert i å sette seg inn i hans syn på ikonene, finnes det en bok på svensk: 'Johannes Damaskenos: Tre försvarstal mot dem som forkastar de helige bilderna' (Artos förlag).

Johannes av Damaskus døde 5. desember år 749 i Sabas-klosteret.

Broder Charles gav sitt liv for Jesus - og for muslimene

Jeg kjenner en djup takknemlighetsgjeld til Charles de Foucauld (1858-1916), eller Broder Charles av Jesus (bildet). Han er en av de som har betydd svært mye for min egen åndelige utvikling. Få har med sitt levde liv utfordret meg slik som broder Charles av Jesus til en hengiven og radikal Jesus-etterfølgelse.

Det startet med boken: 'Texter, Meditationer och Brev', som forlaget Artos ga ut i 1981. Den boken har vært en nær følgesvenn siden. Etter å ha lest den, har jeg stort sett lest alt jeg har klart å komme over av biografier og annet materiale som har fortalt historien om denne forunderlige mannen.

Broder Charles av Jesus hadde dette mottoet: 'Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus'.

Hans liv bar sterkt preg av dette 'imitatio': 'Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen'. 

Charles de Foucauld ble født i Strasbourg i 1858. Allerede som ung ble han foreldreløs. Tenårene ble tilbrakt hos velstående slektninger, deretter fulgte en turbulent periode i hæren, som ikke minst var preget av stor lettsindighet. Det er i denne perioden han begynner å fascineres av den arabiske verden. Han dras mot den. Det fører til at han reiser til Marokko mange ganger for å lære landets kultur og folk å kjenne.

Etter en dramatisk omvendelse er livet til Charles de Foucauld aldri det samme igjen. Han er fullstendig tapt for Jesus. Da er han 28 år gammel. Han søker seg til et trappistkloster i Frankrike der han etter hvert avlegger sine monastiske løfter. Men et 'vanlig' klosterliv passer ikke for Charles de Foucauld. Han vil etterligne Jesus med hele sitt liv. Med sin priors tillatelse forlater han klosteret. Han reiser til Israel, til Nasaret, for å dele kår med de fattigste av de fattige. Og for der å lære Jesu skjulte liv å kjenne. Jesus tilbrakte jo nærmere 30 år av sitt liv her. I hjemmet til en fattig snekker.

Her, i Nasaret, ble grunnlaget lagt for den spiritualiteten som skulle særprege Broder Charles av Jesus: et total etterfølgelse av Ham som hadde grepet hans hjerte så sterkt.

Etter perioden i Nasaret setter han kurs for Sahara, for sitt livs kall og oppdrag. Han slår seg ned langt inne i ørkenen. I 1901 prestevies han og samme år begynner han å leve sammen med tuategerne, et stammefolk i den algeriske ørkenen. I de årene han levde i Beni-Abbes og Tamanrasset satte han slaver fri og forkynte evangeliet. Han oversatte også evangeliene til det lokale språket og bygget vennskap med sine muslimske naboer.

Det var her - i Tamanrasset - at broder Charles av Jesus skulle lide martyrdøden, 1.desember 1916. Han ble drept av fiendtlige tuareger.

Etter sin død ble Jesu små brødre grunnlagt i 1933, og Jesu små søstre i 1939. For noen år siden fantes Jesu små søstre i Oslo, men er nå flyttet.