Monica - en gudfryktig og bedende mor

I dag minnes vi den hellige Monica (331-387), Augustins mor. Augustin skrev mye om hennes gudfryktighet i sine Bekjennelser.

På grunn av hennes navn antar man at hun var berber. Tidlig giftet hun seg med Patritius, som hadde en offisiell stilling i daværende Tagaste, nåværende Souk Ahras i Algerie. Denne Patritius var hedning, som mange andre i denne perioden. Han hadde et voldsomt temperament, så Monicas ekteskap var langt fra lykkelig. Monica's bønneliv og gode gjerninger, irriterte Patritius, men det sies at han likvel holdt av henne. Vi vet ikke hvordan hun ble en kristen.

Ekteparet hadde tre barn: To gutter og en jente. Augustin var den eldste, den andre gutten het Navigius og datteren Perpetua. Ingen av dem var døpt som barn.

Monica opplevde stor sorg over dette da Augustin ble syk, og i sin fortvilelse henvendte hun seg til ektefellen som gikk med på at Augustin skulle døpes, men da han ble frisk igjen før han skulle døpes, trakk han tilbake sitt løfte. Patrinius ble etter hvert en kristen, men han døde kort tid etterpå, og Monica bestemte seg for ikke å gifte seg igjen.

I Kartago hadde Augustin stiftet bekjentskap med manikeerne, og da han kom hjem talte han med iver om den. Hans mor ville ikke ha ham ved bordet, men det sies at hun fikk et syn om at en dag ville de to forsones med hverandre. Det var på denne tiden at hun oppsøkte en biskop, som vi ikke kjenner navnet på. Til ham utøste hun sitt hjertes store sorg, hennes sønn Augustin. Biskopen trøstet henne med de nå så kjente ordene: 'Det barn som slike tårer gråter for skal aldri gå fortapt."

Monica fulgte etter sin sønn, som i all hemmelighet hadde reist til Rom. Da hun kom dit, var han allerede reist videre til Milano. Hun fulgte etter, og der traff hun biskop Ambrosius, og gjennom ham hadde Monica gleden av å se Augustin komme til tro på Jesus, etter 17 års motstand.

Mor og sønn tilbrakte seks måneder i sann fred i Rus Cassiciacum, våre dagers Cassa Brianza, før Augustin ble døpt i Johannes Døperens kirke i Milano. Etter dåpen kalte Afrika på Augustin, og de to reiste sammen, og stanset i Civitavecchia og Ostia. Her døde Monica, hvor hun også ble begravd.

I dag kan vi tenke på hvor viktige gudfryktige og bedende mødre er. La oss takke Gud for det eksemplet Monica var, og for alle gudfryktige og bedende mødre.

Bartolomeus - martyr for Kristus i Armenia

Onsdag 24. august er minnedagen for apostelen Bartolomeus. Navnet er trolig den greske formen av det arameiske Bar Talmai, det vil si Talmais sønn. I apostelfortegnelsene regnes han alltid som den sjette, etter Filip. Fordi han alltid nevnes sammen med Filip, har man identifisert ham som Nataniel fra Kana i Galilea, han som Filip førte til Jesus:

"Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som det står skrevet om i Moseloven og hos profetene: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik!» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.» (Joh 1,45-51)

Bartolomeus var opprinnelig fisker.

Kirkehistorikeren Eusebios skriver at etter Kristi himmelfart, dro Bartolomeus til India på en misjonsreise, hvor han skal ha etterlatt seg en kopi av Matteus-evangeliet. Andre tradisjoner nevner misjonsreiser til Etiopia, Mesopotamia, Pathia og Lycaonia.

Sammen med apotelen Judas brakte Bartolomeus evangeliet til Armenia, hvor han skal ha lidd martyrdøden i Albanopolis. Han skal ha blitt flådd levende, og så korfestet. Bakgrunnen skal ha vært at landets konge, Polimius, ble en kristen gjennom misjonsarbeidet til Bartolomeus, men at dennes bror, Astyages, ikke tålte dette og skal ha beordret henrettelsen.

Et møte med den syriske spirtualiteten

I dag er det en av den syriske kirkens hellige menn vi minnes, Philoxenos av Mabbug (ca 430-523). Han var født i landsbyen Tahal i regionen Beth Garmai i Persia (Iran), som ligger øst for Tigris. På grunn av forfølgelse flyttet familien til Tur Abdin, hvor Philoxenos ble munk. Han studerte sammen med den hellige Jakob av Sarug i Urhoy og senere i Mor Gabriel klosteret i Tur Abdin.

Årene som fulgte etter kirkemøtet i Khalkedon (451) var stormfulle år for syriske kirken. Philoxenos ble en ivrig tilhenger av det som er blitt kalt for Miaphystimen, også kalt Henophystimen. Det er snakk om en kristologisk formulering i den orientalsk ortodokse kirke som ulike kirker sluttet seg til under de tre første økumeniske kirkemøtene. Miaphytismen er et syn hvor man hevder at i personen Jesus Kristus er det guddommelige og det menneskelige forent i en enkelt natur (physis), og de to er forent uten adskillelse, uten forvirring og uten veksling.

I år 485 blir Philoxenos vigslet til biskop av Mabbug, et sted nær Malatya, som i dag ligger i Tyrkia i provinsen Elazig. Det er sansynligvis under de tidlige årene av sitt episkopat at Philoxenos skrev sine 13 homilier om det kristne livet.

Senere henga Philoxenos seg til en ny gjennomgang av den syriske versjonen av Bibelen, og i 508 gav han ut den såkalte Philoxenske versjonen. Denne Bibelen ble godt mottatt av de syriske miaphytistene i det sjette århundre. Bare evangeliene og deler av profeten Jesaja er i dag bevart av denne bibelutgaven.

Philoxenos skrev mye, blant annet kommentarer til evangeliene. Han var i sin samtid kjent for sin praktiske utleggelse av det kristne livet.

100.000 besøker den økumeniske kommuniteten Taize hvert år

I dag minnes vi bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kloster-kommuniteten i Taize. Under kveldsgudstjenesten for seks år siden, ble bror Roger drept av en sinnsforvirret kvinne. 2500 mennesker har til stede da den grusomme hendelsen fant sted. Den da 90 år gamle Roger Louis Schütz-Marsauche, som var hans borgerlige navn, ble båret bort fra kirken av kommunitetens brødre, men døde kort tid etterpå.

Roger var den niende og yngste sønn av protestantiske pastoren Karl Ulrich Schütz fra Bachs i Sveits, og Amèlle Henriette Schütz-Marsauche, en fransk protestantisk kvinne fra Bourgogne. Fra 1937-1940 studerte Roger Schütz reformert teologi i Strasbourg og Lausanne, og var også leder av den kristne studentbevegelsen i Sveits.

I 1940 syklet han fra Geneve til Taize, en liten by nær Mâcon, omkring 390 kilometer sørøst for Paris. Taize var på dette tidspunket i den delen av Frankrike som ikke var okkupert. Tyske soldater lå like utenfor. I to år arbeidet Roger Schütz med å skjule jødiske flyktninger for nazistene, før han ble tvunget til selv å flykte derfra.

I 1944 vendte Roger Schütz tilbake til Taize hvor han grunnla Communautè de Taize, opprinnelig en liten monastisk kommunitet for menn som skulle leve sammen i enkelhet og lydighet. Men Gud ville det annerledes. Siden slutten av 1950-tallet har tusener på tusener kommet til Taize for å ta del i gudstjenestelivet som feires der, i samtalegruppene, sjelesorgen og ikke minst de vakre lovsangene. Taize er for mange blitt “pilgrimage of trust on earth”. Taize har en egen tiltrekningskraft på grunn av sin stillhet, skjønnhet og ikke minst enkelhet.

Den økumeniske kommuniteten i Taize består i dag av 100 brødre som både har protestantisk og katolsk bakgrunn. De kommer fra 30 ulike nasjoner. Over 100.000 mennesker kommer til Taize hvert eneste år.