Det vi får vite

Dagens fastebetraktning av Peter Halldorf (bildet) synes jeg var så god at jeg måtte oversette den til norsk:

'Hvorfor må vi vente? Det får vi sjelden vite. Det vi får vite gjennom eksemplene i de bibelske fortellingene - og ikke minst gjennom Jesu egne ord - er den som venter i innstendig bønn aldri gjør det forgjeves.

Selv om bederen selv ikke vet det - Gud gir oss ingen speil der vi kan kikke på vår egen sjel - blir den som ber forvandlet av sin bønn for andre. Bederen erverver en indre klarhet som gjør hans tale til et klart vann når tiden er inne til å åpne munnen'. 

Landet der tankene har fått ro

Jeg har måttet lappe den sammen, den lille boken med sitater av Isak Syreren, som jeg alltid har med meg i ryggsekken min. Ved siden av Bibelen min, er det noe av det aller kjæreste jeg eier. Underlig hvordan noen ord fra et menneske som døde ca år 700 kan ha sin tak på deg!

Sitatene er rent oppbyggelige, lærerike, med brådjup i teksten, som gjør at du må bruke tid på å dvele ved dem og la dem bli en del av deg. Men de er også utfordrende. Av og til innbyr de til en slik ransakelse av eget levd liv at en drives på kne i inderlig omvendelse og bønn til Gud.

Jeg har skrevet om Isak en rekke ganger tidligere, så jeg velger å gjengi det jeg skrev i 2011 på denne hans minnedag. I kveld skal vi feire ham i Kristi himmelfartskapellet.

Isak har vært en nærmest daglig følgesvenn for meg i mange år nå. Det er jo noe av det fantastiske med å være en del av Kirken, at den ikke bare er nutidig, men de som har gått foran oss hører jo nå med til den himmelske festforsamlingen. Jesus sa det slik: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på Meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på Meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?" (Joh 11,25-26) En liten bok med sitater av Isak, har fulgt med i ryggsekken min og jeg leser i den så ofte jeg kan, dermed blir Isak en åndelig veileder som jeg opplever ofte har ord rett inn i min livssituasjon.

Isak er en mann det står respekt av. Han klarte ikke mer enn fem måneder med kirkelige stridigheter, før han trakk seg som biskop for den østsyriske kirken - den såkalt nestorianske - i Ninive, det som er dagens Mosul i det nordlige Irak. Nå la han ut på pilegrimsveien, og vandret hjemover både i bokstavelig og i åndelig betydning og slo seg til slutt ned i Khuzistan, et ørkenlignende område mellom utløpet av Tigris i Den persiske bukt og Zagrosfjellene langt ned i det sørvestre Iran. Selv kom han fra den andre siden av bukten, fra Qatar.

Isak Syreren var en økumen i en svært vidstrakt betydning. Hans morsmål var sannsynligvis arabisk, men han skrev på syrisk, de kristnes skriftspråk. Han beveget seg i et område der de østromerske, persiske og arabiske armeene dro fram. Han tilhørte den østlige kirken som på grunn av krigen ble tvunget til å bryte med hele Romerrikets kristenhet. Hans åndelige undervisning kjente ingen grenser. Det er interessant å merke seg at etter et par århundrer gjenfinnes hans tekster i de mest anti-nestorianske greske og koptiske kirkene.

Hans tekster oversettes til gresk på 900-tallet i Mar Sabas kloster utenfor Jerusalem og noe senere til arabisk i de egyptiske ørkenklostrene. Noen av disse tekstene blir med i Filokalia som skulle bli så sentral i den russiske åndeligheten. Andre tekster ble i arabisk oversettelse den viktigste åndelige føden ved siden av Bibelen for Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige, den store fornyeren av den monastiske bevegelsen i Egypt.

Skulle du få lyst til å lese noen av disse tekstene finner du dem i boken: Isak Syriern. Landet där tankarna funnit ro. Silentium.

Gud er oss nær

'Vi føler alle at denne Guddommelige kjærligheten på en måte er ganske langt unna oss, når faktum er at det er vi som beveger oss lengre unna Ham. 

Han kan ikke bevege seg vekk fra oss, for Han er livet. Alt ved Ham er kjærlighet'.

Elder Thaddeus av Vitovnica (bildet), født i 1914, død 2003. Forstander for Vitovnica klosteret fra 1962 til 1972. Han var en av Serbias mest kjente åndelige veiledere. 15 år gammel ble han fortalt av legene at han bare hadde fem år igjen å leve. Han trådte da inn i klosteret i Milkovo. Her ble han en disippel av russiske munker som hadde kommet hit etter bolsjevik-revolusjonen i Russland. Blant disse russiske munkene fantes fader Ambrosios, som igjen hadde vært en disippel av Hl.Ambrosios fra det berømte Optina-klosteret. Det var av denne munken Thaddeus skulle lære å be Jesusbønnen.

Hellige Antonios og fader Lazarus

Våre keltiske venner i Northumbria Community feirer Hl.Antonios den store i dag. Litt senere, nærmere bestemt den 30. januar, vil den kommuniteten jeg tilhører: Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, feire ham. Det gjør i grunnen ingenting om hellige Antonios feires to ganger etter hverandre. Han er nemlig verd en fest!

Ikonet til høyre, som forestiller han som er blitt kalt klosterbevegelsens far, har jeg en kopi av i stua vår. Det har fulgt meg en tid nå etter at jeg kjøpte det av noen hviterussiske nonner. Å se på dette vakre ikonet fyller meg med glede. Samtidig utfordrer det meg. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor:

Noen av dere har sikkert hørt om fader Lazarus Al-Anthony. Han er opprinnelig fra Tasmania i Australia. Ble en kristen, senere munk i Den koptisk-ortodokse kirken og bor nå som eneboer i en hule ved foten av Al-Qalzam fjellet. Like i nærheten finnes hulen hvor Antonios den store (251-356) levde. I hulen til hellige Antonios, i området rundt Rødehavet, feirer fader Lazarus gudstjenester hver dag. Her har han vært siden 1996.

I et intervju med den koptiske TV-kanalen CYC forteller han om sitt første møte med denne hulen hvor den hellige Antonios hadde oppholdt seg. Han kom dit sammen med to prester fra India. Når de kom inn i hulen, husket han som skulle få navnet fader Lazarus alle bildene han hadde sett av den mens han var i Australia. Men han var slett ikke forberedt for følelsene han skulle få når han steg inn i hulen.

Fader Lazarus hadde vært i grotter tidligere, men ikke i en hvor det hadde levd et menneske. At hellige Antonios hadde bodd her ble overveldende for ham. Han forteller at hans sinn og hans ånd ble vekket. Han opplevde Den Hellige Ånds levende nærvær.

'Å, hvor jeg hadde elsket å få være på dette stedet for alltid', forteller fader Lazarus i dette intervjuet.

Han forteller at det var som om hl.Antonios gav ham noe av hans kjærlighet til det å leve avsondret for Herren i bønn. På dette tidspunktet forteller fader Lazarus at den koptiske paven hadde forsikret ham om at han skulle få bo i klosteret i Bishoi, men fader Lazarus bar på et hemmelig ønske: Han ville leve slik den hellige Antonios levde! Like radikalt.

Fader Lazarus øste ut sitt hjerte i bønn. Etter å ha bedt en stund, hører han plutselig et ord: 'Mainoshiri'. 20 år etter kan han fremdeles høre dette ordet. Han visste ikke hva det betydde. Men han visste at dette var 'et levende ord'. Det er en eldgammel tradisjon blant de som søker seg ut i ørkenen, at de ber en eldre munk om å få 'et levende ord'.

'Og dette 'levende ordet' fikk jeg fra hellige Antonios i hans hule', forteller fader Lazarus.

Enda en gang hørte han ordet 'Mainoshiri'. Først når han kom frem til Hl.Antoniosklosteret fikk han vite hva dette ordet betyr. Det er koptisk for 'den som elsker sine sønner'.

'Dere kan kanskje forstå hvor berørt jeg ble,' forteller fader Lazarus og legger til: 'Hellige Antonios brukte altså et koptisk ord som betyr at han er den som elsker sine sønner, at han tenker på meg som sin sønn. Dette var for meg det største av alle svar jeg kunne få. Hellige Antonios hadde akseptert meg som en av sine sønner'.

Dette er kanskje ikke så lett å forstå for oss som tilhører en annen kirkelig tradisjon. Men det førte altså til at fader Lazarus ble en disippel av hellige Antonios. Vi trenger sannelig åndelige forbilder. Mennesker som lever det de tror i praksis. Som kroppsliggjør den kristne troen.

Jeg kjenner i hvert fall at jeg trenger det.

Levende Kristus-ikoner

'De hellige er levende Kristus-ikoner, de er de samme som Ham, av nåde, ikke ved assimilering'.

Maxsimos Bekjenneren

"Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd'.
(2.Kor 3,18)

Vi skulle alltid takke

'En gudstjeneste uten en utfordring er en gudstjeneste som har feilet. Noen ganger er der stormer, noen ganger seiler vi i smult farvann, men vi skulle alltid bære fram takksigelse'.

Biskop Angelos (bildet)

Bønn er mer enn ord

I dag har jeg valgt å oversette noe som Peter Grieg, initiativtageren og lederen for bønnebevegelsen 24/7, skriver på sin Facebook profil:

'Jeg leser dagens depressive nyhetsoverskrifter, og blir påminnet dette nok en gang: Kristus er det stille punktet i en verden som dreier.

Ordene tilhører T.S Elliot (bildet), som døde på denne dagen i 1965. Han minner meg på at bønn er noe jeg er kalt til å bli - ikke bare noe jeg er kalt til å gjøre. En bønnetilstand er et fredens sted i hvilken jeg er kalt til å være. 

I dette diktet, 'Little Gidding' (som er kalt opp etter en tidligere monastisk kommunitet), sier Elliot det på denne måten:

'You are here to kneel
Where prayer has been valid.
And prayer is more
Than an order of words,
the conscious occupation
Of the praying mind,
or the sound of the voice praying'

Vær stille

''Jeg vil forbli stille, slik at Herren kan tale. Og Herren hører vår taushet'.

Shenouda III, koptisk pave, født 1923, død 2012