Falsk og ekte pinsekristendom

I dag er Øystein Lid gjesteskribent på bloggen Monastisk. Han har skrevet en artikkel om pinse, som jeg synes er så god, at flere burde få del i den. Øystein Lid er et aktivt medlem av Den nordisk-katolske kirke:

Pinsevener eller den karismatiske rørsla er i dag rekna for å vera den nest-største forma for kristendom i verda med mellom 500 og 700 millionar tilhengarar. Somme snakkar om at kristenheiten går mot ei polarisering: På den eine sida vil dei tradisjonelle og eldste kyrkjene (katolske og ortodokse) veksa, og pinsekristendommen vil veksa på den andre sida. I mellomspennet vil kanskje fråfallet berre tilta.

Som tidlegare medlem av ein karismatisk menighet ser eg både kva som var positivt og kva som er negativt med den karismatiske rørsla. Ho er fødd ut av eit ønske om å erfara Gud, ikkje berre prøva å forstå han rasjonelt. I utgangspunktet er det bra. Men det er også det som er bevegelsens store problem: I eit ønske om å erfara mest mogleg stiller ho alle åndelege dører på vidt gap: Ein er så glad og open for alt som kjem av visjonar, bilete, mirakel-historiar, og profetiar – at ein gløymer å tenkja over om kor lett det er å bli lurt? Mange har i ettertid funne at dei var lette offer for menneske med andre føremål enn dei reint åndelege, og kanskje til og med lette bytte for forføraren.

Hadde me berre kjent til heilage Silouan (1866 – 1938) sine åtvaringar:
“Dersom du ser eit lys inni deg, eller rundt deg – tru ikkje på det dersom du ikkje saman med dette kjenner sterk kjærleik til Gud og til din neste. Ver ikkje redd, og ver audmjuk, så vil lyset forsvinna. Dersom du ser ein visjon, eller eit bilete, eller ein draum – tru ikkje på det. For viss det er frå Herren, vil Herren læra deg. Sjela som ikkje har erfart Den Heilage Ande kan ikkje forstå visjonar, og heller ikkje kvar dei kjem frå. Fienden kan gje sjela gode kjensler blanda med forfengelegheit – med andre ord hovmot (eit oppblåst sjølvbilete eller grandiose tankar om eigen viktigheit, min merknad). Dersom ein visjon kjem frå fienden vil ein audmjuk person kanskje bli forvirra og redd – for han kjenner seg ikkje verdig til å få ein visjon. Men ein hovmodig person kjenner ikkje frykt eller forvirring, for han søkjer visjonar og kjenner seg verdig, og som resultat blir han lett lurt av fienden.”

Eg lurar på kor mange visjonar, bilete, profetiar og mirakelhistoriar som eigentleg berre var falskneri?

Men for dei som sverjar til det reint rasjonelle har Silouan også ei åtvaring, på same side:

“Det himmelske kan berre erfarast gjennom Den Heilage Ande, og det jordiske gjennom sinnet. Den som ønsker å erfara Gud med sinnet gjennom vitenskap (learning) er hovmodig. For Gud kan berre erfarast gjennom Den Heilage Ande”.

Fortsatt god pinse!

Et herlig pinsemøte i Israels fjellbygder

I dag feirer vi en særskilt dag i Det hellige året: Maria's besøk til Elisabeth. Det er under dette besøket hun utbryter i sitt storslåtte Magnificat. Men djupest sett handler dette besøket om at Jesus besøker Johannes!

For begge er med barn, og livet starter jo ved unnfangelsen.

Det er Lukas som gir oss del i denne nydelige historien om de to jødiske kvinnene som møtes, og som hver på sin måte er svangre med Guds løfter om en ny tid. Elisabeth med ham som skulle bli 'forløperen', og Maria med Ham som var selve Løftet, løftet om Den Salvede, som skulle komme:

'Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse'. (Luk 1,39-45)


Møtet mellom de to er et pinsemøte! Den hellige ånd er i virksomhet! Elisabeth blir fylt av Ånden og roper ut i profetisk begeistring. Det er Elisabeth som profeterer Marias særskilte kall til å være 'hun som føder Gud Ordet', og dermed saligprises som 'Herrens mor'. Det barnet Maria bærer er 'lys av lys, sann Gud av sann Gud'.


Dagen i dag feires i Vestkirken på denne dagen, mens Østkirken feirer den 2.juli. Den har vært feiret siden 500-tallet.

Tidebønn i Øyer kirke

Som en flott respons på dagens artikkel om tidebønner, informer Leiv Hov at det holdes tidebønner i Øyer kirke utenfor Lillehammer. Han skriver følgende:

"Kvar onsdag - og du finn det i GD kvar tyrsdag og onsdag; me syng Laudes kl 07:30 annan kvar onsdag i Øyer Kyrkje, Vesper kl 18:30 kvar fjorde onsdag i Tretten Kyrkje, og Completorium kl 21:30 kvar fjorde onsdag i Øyer Kyrkje (siste onsdag fyrr sumarferie er 20. juni -). Kari Irene Lien leiar dette, og me nemner oss Schola Gregoriana Øyer - alle som hev interesse er hjarteleg velkomne!

Kom gjerne med opplysninger om andre steder hvor det holdes tidebønner, slik at vi kan informere om det her på bloggen, og flere kan bli kjent med hvor det er mulig å delta på slike.

Tidebønn på norsk

Interessen for å be tidebønner er økende i Norge. Her er et forslag på bønnetider for de som ønsker å be ifølge tidebønnstradisjonen:

06.00 Morgenbønn
12.00 Middagsbønn
18.00 Vesper
20.30 Completorium

Dette er de bønnetidene som brukes av kommuniteten på Bjärka Säby.

På norsk finnes for tiden to tidebønnsbøker:

Tidebønn. Daglige bønner fra Bibelen. Efrem forlag. Dette er en bok laget av Helge Unneland etter mønster av Peter Halldorf og Per Åkelunds Tidegärd. Boken fås kjøpt her: www.efremforlag.no Den finnes både på bokmål og nynorsk. Den er enkel i bruk, har et godt språk.

Norsk Tidebønn: La oss alle be. Utgitt av Kirkelig Fornyelse. Dette er den mest komplette av de to, men bærer preg av et for oss i dag gammelmodig språk. Den er likevel anvendelig, men lagt opp litt tungvint. Man må hele tiden bla frem og tilbake for å finne innledningsbønner etc for hver av de ulike bønnetidene. Dette til tross anbefaler jeg den på det varmeste, da innholdet er svært slitesterkt. Boken kan bestilles herfra: http://www.kirkeligfornyelse.org/Kirkelig_Fornyelse/Velkommen.html

Men behovet for en ny, mer komplett og ikke minst brukervennlig, tidebønnsbok er stort. Den bør bli økumenisk. Den romersk-katolske kirken har sine egne tidebønnsbøker, men disse er ikke like anvendelige for de som ikke er en del av denne kirken.

De syv munkene som gav sine liv for Jesus - og sine muslimske naboer

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett filmen 'Om Guder og mennesker'. Men det er mange. Og jeg ser den gjerne igjen.

Filmen er bygget på den sanne beretningen om de syv trappistmunkene som ble drept av en militant islamistorganisasjon i Algerie 21. mai 1996. Bildet du ser her på bloggen i dag, er ikke fra filmen. Dette er de virkelige munkene tilhørende klostret Notre-Dame de l’Atlas i Algerie. Historien om dem er historien om syv menn i radikal etterfølgelse av Jesus, som lever i en muslimsk landsby hvor de gjennom sine kjærlighetshandlinger, forsøker å være et lys. I landsbyen møtes de med åpenhet. Innbyggerne vet å sette pris på disse snille mennene som går omkring og gjør vel. Men blant islamistene er de hatet.

Historien om munkene i Atlas begynner i 1938. Da slår noen av dem seg ned i et område av Algerie som heter Tibhirine. Her vil de leve i stillhet, bønn og vennskap med sine muslimske naboer og på den måten vitne med sine liv om et kristne kallet til å leve i fellesskap og solidaritet med alle mennesker.

På 1960-tallet tynnes det i rekkene og det ser ut til at den lille kommuniteten ikke skal overleve. Flere franske klostre engasjerer seg i saken, og en ny prior velges:  bror Christian de Chergé. Under hans veiledning opplever kommuniteten en åndelig vår av fornyelse.

Bror Christian formulerte skrifter til de brødrene som ville følge ham som var gjennomsyret av evangeliet. I det han skrev møtte man den djupe medfølelsen hos et menneske, som i likhet med sin Mester, hadde begynt å se på andre - også sine fiender - med Guds øyne. Også de var skapt i Guds bilde.

Bruno, Célestin, Christophe, Luc, Michel, Paul og Christian - brødre som delte håp og glede, frustrasjon og frykt, helt frem til dagen da de kidnappes og senere tas av dage. De kunne ha valgt å reise fra den muslimske landsbyen når de mottar de første dødstruslene. De valgte å bli. Kampen var hard. De slet med frykt for det som skulle komme, men de overgav sine liv i Guds hender.

De vil aldri bli glemt. Ikke av Gud, og ikke av oss. Deres liv står som lysende eksempler for oss alle på hva som er sann, kristen nestekjærlighet og Kristus-etterfølgelse.

Ni dager ventende på det uventede

På Landamäre, som ligger et par kilometer sør for Nya Slottet, feiret medlemmer av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, sin Kristi himmelfartsgudstjeneste med eukaristi.

I går, 18. mai, tok vi fatt på det som kalles pinsenovenen - nidagers perioden etter Kristi himmelfartsdag, og som henspiller på de ni dagene Maria, Jesu mor, og Jesu disipler oppholdt seg på Øvresalen i inderlig bønn. Slik de hadde lovet Jesus å gjøre. Trofast ventet de på Fars løfte. Novene kommer av tallet ni.

Det må ha vært ni forunderlige dager. Vi leser om dem i Apg 1,12-14

'Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna. Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans'.

Det helt spesielle med disse dagene er at de som er samlet på Øvresalen er alene. I tre år har de fulgt Jesus tett inn på livet. Nå har Han faret opp til himmelen, og for første gang er de alene. Dette er tiden før Åndens komme over dem. 

En tid brukt i bønn. I stillhet. I venting. 

Ni dager vi også burde se på som en gave, til å gjøre det samme! Ni dager i påvente av det uventede. For det er jo noe uventet og uforutsigbart det som skjer pinsdagen: 

'Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne'. (Apg 2,1-4)

Bildet viser preses for Den ekumeniske kommuniteten, Peter Halldorf, sammen med pastor Stig Petrone, mangårig medarbeider ved Nya Slottet, og som siden denne måned bistår preses som kapallan. (Foto: Kommuniteten i Bjärka Säby) 

Nil av Sora - fornyeren av det monastiske livet i Russlands djupe skoger

Han kommer ut av de djupe russiske skogene, Nil av Sora, og bringer velsignelsen med seg! Det er virkelig en av Russlands hellige vi i dag feirer. Han står i den samme åndelige tradisjonen som Sergeij Radonesh. Et opphold på Athos gjorde at han også kom i forbindelse med den fornyelsesstrøm som hesykhasmen og dermed Jesusbønnen representerer.

Nil av Sora, som ble født i 1443, ble født inn i en adelig familie med navn som var hentet fra ørkenfedrenes verden, men han valgte selv det monastiske livet. Han skulle bli en av de store fornyerne av de russiske klosterne.

Den første klosteropplæringen fikk han i Kyrils kloster i Bolozersk. Kyril var en av disiplene til Sergeij av Radonesh, og klostret han var prior for var preget av den hesykhastiske tradisjonen. Men Nil var ikke fornøyd med den åndelige tilstanden i dette klostret. Han begir seg ut på en pilegrimsreise som skal ta ham, først til Konstantinopel, senere til Athos, hvor han blir i flere år. Nil vil studere kildene til det monastiske livet i øst. Han gir seg i kast med Antonios den store, Efraim Syreren, Isak Syreren, Johannes Klimakos. Og han gripes av Jesusbønnens dybde og samtidig enkelhet.

Og han fascineres av det såkalt skete-eremitiske skita-livet, og på Athos får han Guds kall til å bringe denne monastiske livsformen til Russland. Frem til nå var det eneboerformen som preget det monastiske livet her.

Da han kom tilbake til Bolozersk bygde han seg en tømmerkoie i skogen et stykke fra klostret. Senere flyttet han inn i ubebodd villmark, til et myrområde i skogen ved elva Sora øst for Volga Her reiste han først et kors, før han bygde et lite kapell og ei lita hytte. Alene skulle han likevel ikke være lenge. Åndelige brødre, som søkte det samme som ham, slo seg ned og bygde koier i nærheten av hverandre. Etter hvert ble også to kirker bygget.

Og med dette vokste skete-livet frem,som kanskje best kan beskrives som små kommuniteter. Kommuniteten ved Sora ble grunnlagt i 1473. Her levde de i bønn.

Nil av Sora oversatte en del av kirkefedrene til russisk.

Han døde 7. mai 1508, 78 år gammel.

Athanasios kjempet for selve troens overlevelse

Tidlig på 300-tallet, nærmere bestemt i år 320-tallet, ble den unge kirken truet av splittelse på grunn av et svært viktig teologisk spørsmål: spørsmålet om Kristi sanne natur. Var Sønnen av samme vesen som Faderen, eller bare lik Faderen?

Keiser Konstantin kalte sammen alle biskopene i kristenheten til et møte i Nikea i Lille-Asia. Vi skriver år 325, og det første av i alt syv økumeniske kirkemøter, skal finne sted. En av dem som deltok - og så påkalte seg stor oppmerksomhet - var en ung prest fra Aleksandria. Han var der i egenskap av å være sekretær for sin biskop. Hans navn var Ahtanasios.

Tre år senere - i 328 - etterfulgte han sin biskop. Athanasios var 30 år da han ble en av de viktigste kirkelederne i Kirken, i en tid da det stod strid om selve inkarnasjonens overlevelse. Og Athanasios var uredd. Han gikk ikke kompromissets vei. Mot den såkalte arianismen og dens tilhengere var han krystallklar. Denne holdningen av fasthet i lærespørsmål hadde han lært av eneboerne i ørkenen. Og det var da også til dem han skulle søke tilflukt når det blåste som aller verst på toppen. Spørsmålet om Jesu sanne natur, om inkarnasjonen, var jo ikke et perifert spørsmål. Her gjaldt det sannelig spørsmålet om liv eller død.

Under sin 45 årige tjeneste som biskop ble Athanasios forvist fra Aleksandria hele fem ganger! Hver enste gang vendte han tilbake fast bestemt på å befeste troen på Jesu guddom, helt til denne heresien var ryddet ut.

I februar 366 vendte han tilbake for godt. Frem til sin død i 373 kunne han så virke for fred og forsoning mellom de stridende partene.

Han er en av den tidlige kirkens mest betydningsfulle teologer og åndelige ledere.

Ved siden av hans uttrettelige kamp for den sanne kristne tro, er han også kjent for sin biografi om Hl.Antonios som utkom i år 356. Den ble raskt oversatt til en rekke språk og skulle bli en av - ikke bare samtidens - men også historiens mest betydningsfulle åndelige klassikere. For Athanasios fremsto Hl.Antonios som det fremste eksemplet på det han anså som kronen i frelsesverket: Gud ble menneske for at mennesket skulle bli guddommeliggjort.