Min kjære Isak Syreren

I dag feires minnet om den av ørkenfedrene som har fulgt meg lengst, Isak Syreren. For en del år siden kom jeg over en liten samling av sitater fra noe av det han har skrevet. Utvalget var foretatt av Gunnel Vallquist. Den lille boken har alltid ligget i ryggsekken min, som jeg har med meg overalt. Og i ledige stunder har jeg tatt den frem, lest, blitt utfordret og velsignet - hver gang. Den vil nok følge meg livet ut.

Isak Syreren er en av de teologer som har betydd aller mest for den kontemplative retnigen i Østkirkens fromhetsliv. For den som har lest Filokalia, den klassiske samlingen av tekster om den indre bønnen, har stiftet bekjentskap med Isak i den sammenhengen.

Isak's 'Asketiske homilier' ble ganske snart oversatt til gresk av et par munker i Mar Saba klosteret, utenfor Jerusalem, og ble raskt en del av Østkirkens mystiske tradisjon: hesykhasmen. Begrepet kommer av det greske ordet 'hesychia' som betyr både ro, fred, hvile, stillhet, uberørthet og ensomhet.

Isak levde på 600-tallet. Han var først munk i et kloster, men etter noen år dro han seg unna klosterlivet, og ble eneboer. En kort tid var han også biskop i Ninive, men det orket han ikke. Han bestemte seg for igjen å bli eneboer. Han slo seg til sist ned i Khuzistan, de ørkenlignende områdene mellom utløpet av Tigris og Den persiske viken og Zagrosfjellene langt nede i det sørvestre Iran. Som tilfellet var med mange andre av ørkenens menn og kvinner ble han oppsøkt av mennesker som søkte hans åndelige veiledning. De som søkte helliggjørelsens og den indre bønnens vei.

Det dominerende trekket hos Isak er hans kjærlighet til alt det skapte, til mennesket, til dyrene, ja hele kosmos. Han ber for alle. Det er kanskje dette som har gjort ham så elsket. Ingen sjelstilstand er ham fremmed. Han har opplevd det åndelige mørket, fristelsene, hvor vanskelig det kan være å be, følelsen av å være totalt verdiløs, og han vet hvordan dette skal møtes. Målet er ikke en åndelighet som avviser kroppen, men et forvandlet menneske hvis kroppslige sinn blir et organ for det åndelige livet.

Han er billedrik og frisk i sin stil. Man blir stadig forundret over hvor spill levende han er. I møtet med Isak blir man også forundret over de som mener at det åndelige lyset er kraftigere i vår tid.

Det er interessant å merke seg at Isak Syreren fraråder å lese bøker som betoner forsjellene mellom ulike kristne.

To sentrale personer i urkirken

I dag feirer vi minnet om to av urkirkens mest sentrale skikkelser: Timoteus og Titus.

Fra Det nye testamente vet vi at Timoteus hadde gresk far, og jødisk mor. Moren het Eunike. Apostelen Paulus kaller ham 'min ekte sønn i troen'. Sammen med Paulus hadde han privilegiet av å forkynne evangeliet, og lide for det.

Et slikt blandingsekteskap mellom en gresk far og en jødisk mor gjorde ham til illegitim i jødiske øyne. Det var hans bestemor, Luis, som først ble en kristen. Rundt år 47 e.Kr blir så Timoteus en kristen som en følge av forkynnelsen til apostelen Paulus. Det er derfor han kaller ham 'min ekte sønn i troen'. Timoteus er en frukt av hans tjeneste. Han blir en del av det apostoliske teamet til Paulus. Han er med når Paulus grunnlegger menigheten i Korint. Gjennom de 15 årene han arbeider sammen med Paulus, viser han seg å være en trofast, usvikelig venn, og medarbeider. Han ble sendt ut på vanskelige misjonsoppdrag av Paulus, ofte for å ta seg av vanskeligheter i de menighetene som Paulus hadde grunnlagt.

Han var sammen med Paulus i dennes husarrest i Rom. En periode satt han selv fengslet (Hebr 13,23). Det var apostelen Paulus selv som innsatte ham i tjenesten som presbyter i menigheten i Efesos. Timoteus slet med dårlig helse.

Titus var en annen av de nære medarbeiderne til Paulus. Han var greker, fra Anitokia. Titus ble sett på som en fredsstifter, administrator og venn av apostelen. I 2.Korinterbrev får vi innsikt i vennskapet dem imellom. Se 2.Kor 2,12a-13 og 7,5-5.

Titus ordnet opp i problemer som oppstod i menigheten i Korint. Han får også ansvaret for å ordne menighetene til Kreta, og innsette eldste der.

Gregorios av Nazianz - utformeren av Treenighetslæren

Januar måned er spesiell. I dag skal vi feire den tredje av de såkalte 'kapakodokiske fedre'. Den første vi feiret var Basileios den store (2. januar), så fulgte Gregorios av Nyssa (10 januar) og i dag (25- januar) feirer vi Gregorios av Nazianz. Han er blitt betegnet som en av de største lærere Kirken noensinne har fostret.

Treenigheten, Sønnens fødsel av Faderen, og Sønnens likhet med Faderen. Dette hører med til de mest sentrale dogmene i den kristne tro. Ja, mer enn det: Dette er jo selve utgangspunktet for den kristne Gudsforståelsen.

Men begrepene ble først klart formulert i andre halvdel av 300-tallet. Det skyldes i stor grad Gregorios av Nazianz. Født i Kapadokia omkring år 329.

Allerede fra før fødselen var han gitt til Gud. Moren, Nonna, hadde bedt om å få et barn, og om det ble en sønn skulle hun gi ham tilbake til Gud. Han ble venn med Basileios den store, de kjente hverandre allerede før studietiden i Athen. Sammen reiste de rundt i Middelhavsområdet for å bli bedre kjent med det monastiske livet, og et djupt og langt vennskap utviklet seg. Sammen studerte de Skriften og de kristne fedrene.

Gregorios av Nazianz er den store språkkunstneren blant kappadokierne. Det kommer klart fram i hans forfatterskap, som blant annet omfatter minnetaler over faren så vel som broren, søsteren og vennen Basilios, samt kirkefaderen Athanasios av Alexandria. Særlig minnetalen over Basilios, som ble holdt 1. januar 382 på årsdagen for hans død er et mesterverk. Han skrev også lange, selvbiografiske dikt, og er faktisk den første kristne selvbiograf.

Han er tilstede ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Her ble han valgt til biskop av Konstantinopel, men vestlige kandidater veltet hans kandidatur på grunn av feil i saksbehandlingen. Gregorios trakk seg så tilbake til Kappadokia, hvor han viet seg til korrerspondanse og utgivelse av sine skrifter.

Gregorios var en tydelig motstander av arianismen og var en av bidragsyterne til at arianismen fikk sitt endelige nederlag ved den økumeniske kirkemøtet i 381, og hans kamp mot denne heresien utgjør en fundamental del av bakgrunnen for hans teologiske engasjement. Arianismen hevdet at Sønnen ikke var av samme vesen – homoousios - som Faderen, men en del av skapningen og følgelig underordnet. Tilbakevisningen av dette og utviklingen av treenighetsteologien ble Gregorios’ livsverk og det har hatt en uvurderlig betydning for all senere teologisk tenkning.

Han dør i år 390 på familiens gods utenfor Nazianz, hvor han tilbrakte sine siste leveår.

Ørkenens lampe

Makariosklosteret i Egypt har vært og er et sentrum for den monastiske vekkelsen i den koptiske kirken. Det ble grunnlagt av en av de mest kjente ørkenfedrene, Makarios av Egypt, eller Makarios den store, som han også kalles. Fredag var det hans minnedag, men på grunn av reise og annet arbeid, har det ikke vært mulig å skrive noe om ham her på bloggen før nå.

Makarios av Egypt levde i årene 300-390. Hans homilier hører med til en av de aller største skattene vi har fra denne tiden. Lest og elsket av så mange. Alle - fra Gregorios av Nyssa og Symeon den nye teologen til Arndt og Wesley, fra middelalderens fransiskanere til de russiske staretsene, fra senantikkens syriske munker til vår tids åndelige søkere og pilegrimer - har de drukket av denne rene kilden.

'Jeg leste Makarios og sang', skrev John Wesley.

Om Johann Arndt sies det at han lærte seg store deler av homiliene utenat. Det er ikke til å undre seg over. Over Makarioshomiliene hviler et guddommelig lys og en uutsigelig glede. De er blitt sammenlignet med 'en beders undervisning av bedere'. Hos Makarios finner du ikke de lettvinte, og raske svarene, på problemer og utfordringer en møter i ens trosliv. Her får man ett og annet å bryne seg på, og her loddes djupene.

Så hadde han også en god læremester i Antonios den store. Av ham lærte han seg det monastiske livets abc. Noen bedre læremester kunne han ikke få.

Når han dør, 91 år gammel, har noen gitt ham navnet: Ørkenens lampe. Gjennom levd liv, i samfunnet med Den Hellige Ånd, ble Makarios så preget av Jesus, at hans liv skinte. Og gjør det fremdeles.

Mennesker lever for å få i eie Den Hellige Ånd

I dag er minnedagen for Russlands kanskje mest elskede helgen, Serafim av Sarov. Det er han som har sagt: 'Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd'. Jeg ble så grepet når jeg leste om ham første gangen, for mange år siden, og jeg vender stadig tilbake til lesningen av det han skrev og til de bøker som er skrevet om ham. For en som er glad i de djupe skogene, er Serafim en ledersager man gjerne tar med på veien! Serafim av Sarov har også hatt stor betydning når det gjelder kallet til bønn, som jeg selv har opplevd.

Serafim av Sarov, eller Prokhor Moshni, som var hans borgerlige navn, ble født den 19. juli i 1759 i Kursk, i de sentrale delene av Russland. Da han var ganske liten døde hans far, og han var selv bare 10 år gammel da han selv ble svært alvorlig syk. I forbindelse med et åndelig syn han hadde, ble han også helbredet.

I 1779, da Prokhor var 19 år gammel, oppsøkte han et kloster, hvor han blant annet fikk stifte bekjentskap med skriftene til Basileios av Cæsarea, om Den Hellige Ånd, og ble svært grepet av det han leste. Han leste også de kjente homiliene til Makarios, som blant annet John Wesley følte en slik takknemlighet for. I dette klosteret leste han også Filokalia, en samling av åndelige tekster fra 300-1300-tallet, som ved siden av Bibelen utgjør den viktigste åndelige lesningen i Den ortodokse kirke.

Prokhor ble en del av denne klosterkommuniteten. Ikke så lenge etter at han trådte inn i den ble han alvorlig syk for andre gang. Også denne gangen grep Gud mirakuløst inn og helbredet ham. Etter hvert vokste det frem en lengsel hos Prokhor, som tok navnet Serafim, etter å leve som eneboer, hvor han i stillheten kunne vie seg helt og holdent til bønn.

I 1794 fikk han tillatelse av sin abbed til å trekke seg tilbake for å leve et eneboerliv i skogene i nærheten til klosteret. Denne perioden varte helt frem til 1825. I disse 31 årene levde han i stillhet og bønn alene djupt inne i Sarov skogene.

66 år gammel innledes en ny fase i hans liv - som starets. Mennesker søkte seg til ham for å få hans åndelige veiledning, og et stort antall mennesker fikk oppleve en levende Gudsrelasjon gjennom møtet med Serafim. Mange opplevde også å bli helbredet for alvorlige sykdommer. Dokumentasjoen er nesten overveldende. Serafim av Sarov hadde profetisk gave, og kom ofte med kunnskapsord ved Ånden. En av grunnene til at dette skjedde var alle de årene han hadde levd i avsondrethet i bønn.

Mot slutten av sitt liv grunnla han et nonnekloster. Han fortsatte å leve i bønn og tok imot mennesker til åndelig veiledning helt frem til sin død, 1. januar 1833. De fant han død, stående på kne. Han hadde bedt helt til han sovnet inn. Han feires i kirken 15. januar.

I kamp mot de arianske heretikerne

Hilarion av Poitiers (ca 315-367), hvis minnedag det er i dag, var en av de ledende biskopene i vest, i kampen mot arianismen. Kampen mot denne heresien kjempet han sammen med blant andre Ambrosius av Milano og Martin av Tours.

Han ble født omkring år 315. Vi kjenner lite til hans barndom. Det vi vet er at han kom fra et ikke-kristent hjem. Men allerede fra barnsben av bar han på en inderlig lengsel etter å finne sannheten.

Hilarion fikk en god utdannelse, og uvanlig i vest på den tiden, også i gresk. Gjennom inngående studier av både Det gamle og Det nye testamente kom han frem til en levende tro. Han forlot nyplatonismen, til fordel for den kristne tro. Alt han har skrevet viser at han har stor personlig kunnskap til Bibelen. Sammen med sin kone, og deres datter, Apra, ble han døpt og opptatt som medlemmer av Kirken. Hilarion skulle etter hvert bli en kjent mann i hjembyen og julen i år 353 ble han valgt til biskop. Dette var på den tiden striden om arianismen virkelig var blitt intens i Vestkirken. I sin kamp mot denne vranglæren arbeidet Hilarion for å sikre at Arian Saturtuinius ble ekskommunisert som biskop av Arles, sammen med sine to tilhengere, Uracius og Valens. Han skrev også til keiser Konstantin II om den forfølgelsen som arianerne utøvde mot sine meningsmotstandere.

Men Hilarion lykkes ikke i sitt arbeid. Det ble et betydelig tilbakeslag når den ariansk-dominerte synoden i Beziers i 356, ledet av keiser Konstantin II, forviste Hilarion til Frygia for fire år for Hilarion's sterke støtte til Hl.Athanasios av Aleksandria. Denne støtten førte til at Hilarion fikk tilnavnet 'Vestens Athanasios'.

Men fra sitt eksil fortsatte han å lede sitt sogn. Tiden ble også brukt til å studere skriftene til de greske fedrene. Hilarion skrev også flere dogmatiske og polemiske skrifter hvor han presenterte det nikenske synet overfor arianerne. Det er under dette eksilet at han også skriver sitt mest betydningsfulle teologiske verk, en bok om Treenigheten. Hans møte med Østkirken fordjupet hans kristne tro, og den teologiske tenkningen han møtte der, satte preg på ham resten av hans liv.

Gjennom sin bibelkunnskap og sin store forståelse for de brytninger som det nikenske kirkemøtet representerte spilte Hilarion en avgjørende rolle i utformingen av den teologiske tenkningen i Vest.

Mot slutten av sitt liv skrev Hilarion på en kommentar til Salmenes bok, inspirert av Origenes, et verk han ikke rakk å avslutte. Han døde ca 367. Rett før sin død oppmunret han Martin, den kommende biskopen av Tours, om å grunnlegge et kloster i Ligugè.

Dette er hva det innebærer å se Gud: at en aldri får sitt begjær mettet

Mandag 2. januar kunne vi feire Basileios av Cæsarea. I dag kan vi feire hans bror, Gregorios av Nyssa. Han ble født i år 335 i provinsen Kapadokia - som vi kan lese om i Det nye testamente - beliggende i de sentrale fjellområdene i det nåværende Tyrkia.

Selv om hans bror Basileios betydde mye for ham, var det likevel hans søster, Makrina, som skulle bli det store forbildet til Gregorios. Så mye at han skrev en biografi om hennes liv: Den hellige Makrinas liv. Boken finnes i en svensk oversettelse:

http://www.stolavbok.no/art-8.asp?id=293&iPageID=13

Nyssa, hvor Gregorios ble vigslet som biskop i år 371, var en liten ubetydelig by på den tiden. Den lå i nærheten av Cæsarea, som var en betydningsfull by. Men det var ikke byens ringe stand som var problemet for Gregorios, han trivdes ikke helt i rollen som biskop. Så er det da også som åndelig veileder og lærer at han er blitt så høyt elsket og verdsatt som en av Kirkefedrene.

Ved Kirkemøtet i Konstantinopel i 381 kom Gregorios av Nyssa til å spille en hovedrolle. Det var på dette Kirkemøtet at kampen om Treenigheten stod, og det var Gregorios som trådte frem blant biskopene som var samlet der, og klargjorde Guds enhet og treenighet, uten sammenbladning eller forveksling.

Mage forbinder uttrykket 'sjelens mørke natt' til Johannes av Korset, og det er rett. Men det er Gregorios av Nyssa som først taler om 'det guddommelige mørket', som er en del av den åndelige modenheten hos en kristen. Det er ikke slik at man på den åndelige veien går fra klarhet til klarhet, men fra klarhet til dunkelhet. Ikke slik å forstå at Gud blir vàg, men fordi vi går djupere. Lyset fra den guddommelige virkeligheten er tusen ganger sterkere enn solen, og i møtet med Den Hellige, blir vi små. Ingen kan se Gud, og leve. Denne undervisningen legger Gregorios av Nyssa ut i bøkene han skrev om Moses og Høysangen.

Boken om Moses finner du her:

http://www.artos.se/tidiga-kyrkan/mose-liv

Men det var lengselen etter Gud som var Gregorios av Nyssa sitt store livsemne. Han ble aldri trett av å holde fram at når livet er på det beste er det alltid tørst etter mer. Han sa:

'Dette er hva det innebærer å se Gud: at en aldri får sitt begjær mettet'.

Han dør 395.

Helligetrekongers dag

I dag er det Helligetrekongers dag, og i en av antifonene ved Laudes heter det:

'Folkenes slekter skal tilbe, Halleluja, for Ditt åsyn, Herre, Halleluja!'

Og det er dette som skjer når vismennene fra Østerland finner barnet i krybben:

'De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det. Så åpnet de skrinene sine og bar fram barnet: gull, røkelse og myrra'. (Matt 2,11)

Allerede når de trer frem for kong Herodes, sier de:

'For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham." (v.2)

Vismennene - Bibelen sier ikke hvor mange de var, tradisjonen sier tre - representerer profetisk den dag da alle skal tilbe Kristus Allherskeren! Vi leser om dette i Åpenbaringsboken:

'Deretter så jeg - og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De sto for tronen og for Lammet, kledd i lange, hvite kapper, og med palmegreiner i sine hender. Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen, tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. Alle englene sto omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt ansikt og tilba Gud, og sa: Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet. Amen'. (Åp 7,9-12)

Det er det samme som skjer her. Folkeslagene skal komme og tilbe Kongen!

I en gammel salme heter det:

De vise menn med stjerneskinn
Går bøyede i hytten inn
Og priser nu med gavers prakt
Den helt som tvinger dødens makt.

Dog du, barnlill, av intet vet
Men hviler stum i barnlig fred
For Deg er hele livets lyst
Livskilden i din moders bryst

Den herlighet du bar hos Gud
Er av ditt minne slettet ut
Og intet smertens forbund når
Ditt sind av det som forestår.

O barn av Gud, som uten frykt
Blant mørkets redsler ånder trygt
All evigheten strømmer inn
Som blide bølger i ditt sinn.

Skjenk oss med Helligåndens fred
Du som av nåde kom herned
Nu troner ved Guds høyre hånd
Pris skje Gud Fader, Sønn og Ånd.
Amen.

I kveld forberedes Theofania

I dag forberedes en av de største festdagene i Østkirken, Theofania, eller Gudsåpenbarelse. I Vest har 6. januar blitt kalt Epifania, og mens man i Østkirken har feiret Jesu dåp har man i Vestkirken feiret De vise menns hyllest av Jesubarnet. I den ortodokse tradisjonen hører trettendedagen til den strengeste fasten.

Festdagen 6. januar innledes i kveld ved at vannet velsignes. Det skjer ofte i en sjø - og på våre breddegrader - ved at det hugges hull i isen. Så senker presten et kors ned i vannet, slik som Jesus ble senket ned i Jordans flod. Deretter bestenker presten de som er kommet for å se på med velsignede vannet. Dette skjer samtidig med at det leses fra Det gamle testamente om vannunder, om Guds Ånd som 'svevet over vannene' (1.Mos 1,2) til Jesaja 12,3: 'Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder'.

I forbindelse med liturgien som brukes denne dagen heter det i 6. Irmos (en sunget parafrase over en av de bibelske odene): 'Ordets røst og lysets stake, solens morgenrøde og forløperen roper i ørkenen: Omvend dere, alle folk, og rens dere i tide, for Kristus kommer snart for å befri verden fra forbannelsen'. (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 163)

I morgen vil du finne en artikkel om Kristi åpenbaringsdag eller Hellig Tre Kongers Dag her på bloggen.

Her finner du interessante linker om Theofania:

http://www.johnsanidopoulos.com/2011/01/orthodox-theophany-epiphany-resource.html

Amma Synkletika - en mor i ørkenen

De siste årene har interessen for ørkenfedrene vært økende, og det har vært skrevet mye om dem. Mindre oppmerksomhet har det vært rundt ørkenmødrene. Det er derfor jeg med stor glede kan presentere Amma Synkletika, hvis minnedag det er i dag.

Under ørkenvekkelsen på 300-tallet var det flere kvinner som ønsket å virkeliggjøre et liv i en radikal etterfølgelse av Jesus. De sluttet seg sammen i små kommuniteter. En av de mest kjente er Synkletika, som til og med fikk sitt liv nedtegnet i en biografi av Athanasios.

Hun var født i Aleksandria. Familien hadde gresk bakgrunn. Etter at foreldrene var døde, bestemte Synkletika seg for å leve et liv i forsakelse, tro, avskilthet og bønn. Hun hadde en søster som var blind, og sammen dro de ut i ørkenen. Her levde hun og søsteren i bønn. Etter noen år her i ørkenens stillhet, begynte folk å snakke om disse to fromme kvinnene. Mange kvinner som bar på samme lengsel etter å leve i Guds nærhet begynte derfor å søke Synklektika, for å få hennes råd og åndelige veiledning.

Dette var slett ikke noe Synkletika likte. Hun avvise de første som kom, men etter hvert overvant hun sine betenkeligheter og sammen med noen av de kvinnene som henvendte seg til henne ble de første spirene til en klosterkommunitet dannet.

Ved å følge Jesu ydmyke og milde eksempel, ledet hun mange av sine disipler til å erfare den djupe gleden som venter dem når kjærligheten modnes til at man frivillig kan tømme seg for alt sitt eget.

Hun døde 80 år gammel, rundt 350 e.Kr, svekket av sykdom.

Basileios av Cæsarea

Det er en av de store åndelige veilederne Kirken feirer i dag.

For å fortelle om Basileios av Cæsarea velger jeg å begynne med hans mor, Emmelia. For det var et gudfryktig hjem han vokste opp i. Hans mor var datter av en martyr, faren var lærer. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før Keiser Konstantins omvendelse. De fikk ni barn, tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange.

Basileios, som ble født i Kapadokia i år 330, skulle bli selve klosterlivets far, og en av de store fornyerne av gudstjenestelivet i de østlige delene av kristenheten på 300-tallet.

Etter en studieperiode i Athen på 350-tallet, som han delte med en annen av de store skikkelsene i Kirkens historie, Gregorios av Nazianz, søkte Basileios seg ut i den egyptiske ørken. Det skjedde i år 357 etter at han ble døpt. Den Hellige Ånd hadde skapt en sterk åndelig åndelig lengsel, etter et djupere åndelig liv. Her møtte Basileios den store vekkelsen som preget den egyptiske ørken på denne tiden, og han fant den vei han kjente seg kallet til å gå i Kristi etterfølgelse. Basileios ble djupt grepet av den radikale Jesus-etterfølgelsen han ble vitne til blant de som bodde her ute i ødemarken. Men et liv som eneboer tiltalte ham ikke, og etter å ha delt sine eiendeler med de fattige, fikk kommunitetslivet hans oppmerksomhet.
Etter ørkenoppholdet dro han tilbake til Kapadokia, men også her søkte han ut i fjellområdene for å søke stillhet og kunne tilbringe lange tider i bønn.

År 362 blir han presteviet. Det skjer i Cæsarea. 14 juni 370 konsekreres han så til biskop. I år 358 samler han en gruppe av likesinnede om seg. De vil leve ut troen i et nært fellesskap med hverandre. Med i denne gruppen er hans bror, Peter. De grunnlegger en monastisk kommunitet på familieeiendommen, i Arnesi i Pontus. Med i kommuniteten er også hans mor, som på dette tidspunktet er blitt enke, og hans søster Makrina.

Dette var en tid da mange unge følte dragningen til klosterlivets radikalitet, og Baileios skulle komme til å formulere den av klosterreglene som har spilt den største rolle i Østkirken. For Basileios handlet klosterlivet om å vende tilbake til den første forsamlingens apostoliske liv - et fellesskapsliv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, arbeid, samfunnsinnsats, bønn og åndelig lesning.

Og Basileios gjorde mer enn å snakke om det, han viste et sterkt samfunnsengasjement. I nærheten av Cæsarea bygget han opp en hel liten by som ble hetene Basilia, med sykehus, hjem for foreldreløse, yrkesskoler og herberger med matservering for fattige arbeidere.

I klostrene inspirerte Basileios til en fornyelse av gudstjenestelivet. Det sier sitt om slitestyrke og aktualitet når den liturgien som han formulerte, som bærer hans navn - Basileiosliturgien - fremdeles brukes.

Basileios ble også en av de ledende arkitektene bak den utformingen av Treenighetslæren som skulle finne sted ved det andre store kirkemøtet i Konstantinopel. Et kirkemøte Basileios ikke fikk oppleve. Hans etterlatte skrifter kom likevel til å spille en avgjørende rolle når den nikenske trosbekjennelsen skulle få sin endelige utforming.

1.januar år 379 dør han, bare 50 år gammel.