Om å våke før Herrens gjenkomst

'Se, din konge kommer!' Det er 'påskeordet' for meg påsken 2015.

De tre dagene før påske - mandag, tirsdag og onsdag i Den store uken, er i følge den kirkelige tradisjonen forberedelsesdager. Forberedelse for påskedramaet, og ikke bare det.

Mandagen og tirsdagen har det nemlig vært vanlig å lese Jesu eskatologiske tale. Det er i grunnen ikke så underlig all den tid det var om sin gjenkomst og tidens tegn Jesus underviste disiplene om før sin lidelse og død.

I 2015 oppfylles Jesu profetiske tale om de siste tider rett foran våre øyne. Dette er ikke en tid for åndelig søvn - som om noen tid skulle være det - dette er en tid for å våke!

Jesus sier:

'Våk derfor, for dere vet ikke hvilken time deres Herre kommer'. (Matt 24,42)

Jeg vil oppfordre bloggens lesere til å finne frem sin Bibel og lese Matt 24, Mark 13 og Luk 21 denne tirsdagen og be Herren om at vi må finnes våkende når Han kommer.

De første kristne levde i forventningen om Jesu snarlige gjenkomst. Det var også en av grunnene til at de feiret Herrens måltid hver gang de feiret gudstjeneste.

'For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer'. (1.Kor 11,26)

Slik kan du lovprise Gud tre ganger om dagen

Her kommer en liten hjelp for deg som gjerne vil smake på det å be tidebønner, men som har knapp tid.

Sett av tre små tider på døgnet hvor du kan be følgende:

Morgen:

Sakarjas lovsang: 
'Velsignet er Herren, Israels Gud, for han har sett til sitt folk og forløst det. Han har oppreist for oss et horn til frelse i sin tjener Davids hus, slik han har lovet fra gammel tid ved munnen til sine hellige profeter å frelse oss fra våre fiender og fra hånden til alle dem som hater oss. Han viste miskunn mot våre fedre og husket på sin hellige pakt den ed han ga som løfte til Abraham, vår far, så vi, frelst fra fiendehånd og uten redsel kan tjene ham for hans ansikt i renhet og rettferd alle våre dager. Og du, barn, skal kalles profet for Den høyeste, for du skal gå fram foran Herren og rydde hans veier og gi hans folk å kjenne frelsen når deres synder blir tilgitt, for vår Gud er rik på miskunn. Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei.' (Luk 1,68-79)

Kveld:

Marias lovsang: 
'Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid'. (Luk 1,46-55)

Når jeg legger meg til å sove:

Simeons lovsang:
'Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene, og ditt folk Israel til ære'. (Luk 2,29-32)

Takknemlighet ved et 500 års jubileum

Det skulle bli en karmelittnonne som skulle komme meg til unnsetning og hjelpe meg i en tid med åndelig kamp. Jeg strevde slikt med bønnelivet mitt. Da fant jeg hennes gode definisjon om hva bønn er for noe:

'Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss'.

Så enkelt. Så befriende. Så djupt. Så forvandlende.

Etter møtet med Teresa av Avila ble bønnen dette: en samtale, et samvær, preget av en som elsker meg og som er min venn.

Det er et før og et etter Teresa av Avila i mitt liv. Så får det heller stå sin prøve at noen dermed beskylder meg for å 'være på vei mot Rom'! I alle år siden jeg ble en kristen i 1972 hatt gleden av å grave i djupt i kildene til 'det indre livets' forfattere, de som har vandret i et djupt og inderlig vennskap med Jesus. Hos dem har jeg funnet friskt og levende vann, som har forsterket min åndelige tørst og hunger.

I går var det 500 år siden Teresa av Avila ble født. Det skulle da bare mangle om vi ikke skulle markere en slik dag!

Hva var hemmeligheten bak hennes liv, spør Peter Halldorf, i en liten betraktning på nettsiden til kommuniteten i Bjärka Säby, og svarer:

Etter hennes død ble det funnet en liten lapp i hennes tidebønnsbok:

'La ikke noe forvirre deg.
La ikke noe skremme deg.
Alt forgår.
Gud forandres aldri.
Tålmodet oppnår alt.
Den som har Gud, kan ingen ting savne.
Gud alene er nok'.

Ved en anledning sa Teresa av Avila:

'Når du ber skal du huske at det er Giveren som er gaven'.

Paulina Mariadotter

I dag er det på dagen 30 år siden Paulina Mariadotter (bildet) ble hentet hjem til Herren. Hun ble grunnleggeren av den første svenske klosterorden siden den hl.Birgittas tid. Klosterordenen fikk navnet 'Mariadöttrarna' og lever i beste velgående den dag i dag. Den har for tiden et femti-talls søstre.

Klosterordenen ble i utgangspunktet dannet på protestantisk grunn, men nonnene i hennes konvent konverterte tre år etter hennes død, 27.mars 1985, til Den romersk-katolske kirke. De er nå en del av Benediktinerordenen.

Hun het egentlig Gunvor Norrman og ble født Karlkrona i 1903. Tidlig i livet skulle hun miste sin far. Hun ble lærer i husholdningsfag, etter morens ønske, og fikk arbeid på et omsorgshjem for jenter, drevet av Svenska Kyrkan. Hun stiftet bekjentskap med den såkalte 'Oxford-bevegelsen', en verdensvid protestantisk vekkelsesbevegelse med karismatisk karakter, som betonet sterkt den personlige omvendelses- og syndsbekjennelsen.

I 1937 fikk hun selv et personlig møte med den Herre Jesus. Hun forteller om det som skjedde:

"Då kände jag en hand om min nacke och en röst som sade: Du är min. Och jag föll ner för min Frälsare och Herre i tacksamhet och i mitt livs ja. Detta var min vigning för hela livet, att helt tillhöra honom".

Omvendelsen førte til en radikal endring av hennes liv. Hun slutter som lærerinne for å gi hele sitt liv i Herrens hender og i Hans tjeneste. Så blir hun syk. Sykdomsperioden varer i flere år. Den varer frem til hun får en åndelig visjon i 1949. Visjonen innebar et veiskille. Jesus kom til henne og la sin mors hånd i hennes hånd. Etter denne opplevelsen sa hun:

'Herrens moder Maria er min mor'.

Etter dette begynte hun å kalle seg Paulina Mariadotter, og en kommunitet begynte å vokse frem. I 30 år levde hun så sammen med sine døtre i Mariagården i Danmark, men også et par år utenfor Trier i Tyskland, hvor de kom i kontakt med benediktinerne.

På 1960-tallet kom virksomheten til å konsentreres om Sverige, og Mariadøtrene kom til å få et mer kontemplativt preg. En kommunitet ble grunnlagt i Vadstena. Fra før fantes det en i Vallby og en i Danmark. Kommuniteten i Vadstena hadde sitt utgangspunkt i et syn Paulina Mariadotter hadde:

'En gång ska Heliga Hjärtas Kloster levas i Alvastra man processen att skapa ett kontemplativt klosterliv måste ske inifrån och växa fram'.

I årene 1965-1970 bodde Paulina Mariadotter selv i Vadstena sammen med sine søstre.

40 ting å gi slipp på under årets fastetid - og modnes, del 6

Her er de siste fire siste tingene du kan arbeide med nå ved fastetidens avslutning:

37. Selviske ambisjoner - Gud har en oppgave for meg som er større enn du kan forstå

38. Selvtilstrekkelighet - Jesus er min styrke. 'Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk'. (Fil 4,13)

39. Sorg - 'Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen blir det frydesang'. (Salme 30,6b)

40. Livet mitt - 'Den som elsker sitt liv, skal miste det, men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv'. (Joh 12,25)

35 år siden Oscar Romero ble brutalt myrdet

I dag feirer vi minnedagen til en av vår tids mest kjente martyrer: Oscar Romero. På denne dagen er det ganske nøyaktig 35 år siden erkebiskop Romero ble brutalt myrdet.

Som erkebiskop ble han ved en rekke anledninger vitne til en rekke brudd på elementære menneskerettigheter i El Salvador. Han skulle bli de undertrykte og fattiges fremste stemme - og en svært uredd sådan. Så skulle det også koste ham livet.

Her er hva jeg har skrevet om Oscar Romero tidligere her på bloggen:

Oscar Romero ble født 15.august i 1917 i Cludad Barrios i San Salvador og ble myrdet 24.mars i 1980. Han ble presteviet i 1942, hjelpebiskop av San Salvador i 1970, erkebiskop av Santiago de Maria i 1974, erkebiskop av San Salvador i 1977. Det er omrisset av hans liv.

Bak disse årstallene skjuler det seg et liv levd i Kristi etterfølgelse, en stemme for de fattige og undertrykte, og som utfordret makthaverne.

Før han ble erkebiskop var Oscar Romero teologisk konservativ. Hans utnevnelse var derfor noe makthaverne i San Salvador satte stor pris på. For på denne tiden fantes det mange frigjøringsteologer blant det romersk-katolske presteskapet. De var redd Romero ville motarbeide dem. Det skjedde ikke.

Undertrykkelsen og menneskerettighetsbruddene erkebiskop Romero ble vitne til førte til at Romero selv ble en sterk talsmann for ikke-voldelig kamp og han omfavnet frigjøringsteologien.

Drapet på hans venn - jesuittpresten Rutillio Grande - ble et vendepunkt i Oscar Romeros liv. Fra da av brukte han sin posisjon som erkebiskop - uten hensyn til sin egen sikkerhet - til å ta utrykkelig til motmæle mot den sosiale uretten, fattigdommen, torturen og drapene som fant sted i San Salvador.

Etter hvert ble Oscar Romero lagt merke til langt utenfor San Salvadors grenser. Han ble til og med nominert til Nobels fredspris.

Oscar Romero ble skutt ned og drept mens han feiret nattverden i et lite kapell i San Salvador, 24. mars 1989. Dagen før hadde han i en preken oppfordret salvadorianske soldater - som kristne - til å adlyde Gud fremfor mennesker, og slutte å utføre regimets undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd.

Man vet ennå ikke hvem som drepte erkebiskop Romero, men man antar at det var medlemmer av de såkalte dødsskvadronene.

Hl.Cuthbert av Lindisfarne

I dag feires minnet om Hl. Cuthbert av Lindisfarne, født ca 634 og død 20.mars 684, munk og biskop av Northumbria.

Det er mens han gjeter sauer i åsene nær sitt hjem i Lauderdale i august i år 651, at den foreldreløse gutten i en visjon får se noen engler fortelele, at den hellige Aidan dør samme kveld. Det opplever Cuthbert som et kall til klosterlivet. Hovedkilden for det vi vet om Cuthbert har vi fra Beda, den ærverdige. Det er han som forteller at gutten, som kom fra en velstående familie, vokste opp hos en fostermor, enken Kenswith. Cuthbert ble munk i Melrose mens Hl. Eata var abbed der. Han ble undervist i Bibelen og i klosterlivet av den hellige Boswell. I år 660 gav Alfrid, sønn av kong Oswiu av Northumbria, land til et nytt kloster til abbeden i Melrose. Det nye klosteret ble bygget i Ripton, og Eata og Cuthbert flyttet dit året etter. Alfrid insisterte på at klosteret skulle følge romersk-katolsk tradisjon, mens munken på Melrose tilhørte den keltiske tradisjonen. De reiste derfor tilbake til Melrose.

Omkring denne tiden døde den hellige Boswell, og Cuthbert etterfulgte ham som abbed. Flere ganger dro han ut på misjonsreiser til områdene mellom Berwick og Galloway.

Ved synoden i Whitby 663/664 ble det vedtatt å innføre den romersk-katolske tradisjonen i kirken, noe som blant annet fikk følge for utregningen av datoen på påsken. Den hellige Colman av Lindisfarne trakk seg som bisop som en følge av dette. Han tok med seg alle de irske munkene og tretti av de engelske og dro tilbake til Irland. Eata ble utnevnt til biskop og abbed av Lindisfarne, den hellige øya, og i år 664 utnevner han Cuthbert til prior i klosteret der. Nå var Cuthbert kommet til at han støttet innføringen av den romersk-katolske tradisjonen.

Hans egentlige ønske var å bli eneboer. En tid bodde han alene på en liten øy utenfor Lindisfarne, som har fått navnet St.Cuthert's Isle. I år 676 trakk han seg som prior, og flyttet til øya Inner Farne, hvor den hellige Aidan hadde levd.

Her på Inner Farne likte han seg så godt at han ikke ville forlate øya. Men han forlot den en gang for å treffe Alhfled, datter av kong Oswiu. Hun ba ham innstendig om å akseptere et bispesete som hennes bror, kong Ecgfrith ville gi ham. Motvillig gikk han med på det. Men han ville ikke forlate eneboerlivet. Kongen måtte personlig overtale ham. Påskedag år 685 ble han presteviet i York. Men straks etter dro han til Melrose, og klarte der å ordne det slik at han og Eata byttet; dermed ble Eata biskop av Hexham og Cuthbert biskop av Lindisfarne. Mindre enn to år senere kjente han at livet ebbet ut, og la ned sitt embete. Han feiret jul på Lindisfarne i år 683 og trakk seg tilbake til Inner Farne. Der levde han tre måneder til, syk og for det meste alene. Munkene fra Lindisfarne kom for å pleie ham, men fikk ikke lov til å bosette seg sammen med ham. Han ville selv gravlegges på øya, men gikk med på munkenes ønske om at han skulle legges i klosterkirken.

20.mars år 687 tar han imot nattverden og sovner så stille inn.

40 ting å gi slipp på under årets fastetid - og modnes, del 5

Her er syv ting du kan jobbe med de neste syv dagene av fastetiden:

29. Kjapp løsning - svært sjeldent skjer endringer av betydning over natten.

30. Bekymring - Gud har kontroll, og bekymring vil ikke hjelpe.

31. Idyllisering - ikke legg opp til en standard som ingen kan leve opp til.

32. Motstand mot forandring - forandringer vil komme, vær sikker! Det handler ikke om vi vil bli forandret, men hvordan vi blir forandret.

33. Stolthet - salige er de ydmyke

34. Et for begrenset syn på Gud - ikke fortell Gud hvor stort problemet ditt er, fortell problemene dine hvor stor Gud er.

35. Misunnelse - jeg er velsignet! Min verdi finnes ikke i hva jeg eier, min i min relasjon til min himmelske Far.

(fortsettes)

Den virkelige St.Patrick, del 1

I dag feires St.Patricks day, Irlands nasjonalhelgen. La meg benytte anledningen til å fortelle om den virkelige Patrick, mannen som ble forfulgt for sin kristne tro og gjerninger. Det er en annerledes Patrick enn den som blir feiret i dagens Irland og blant irer verden over, ikke minst i Amerika.

Patrick levde et helt liv, og fikk sin del av lidelse og eventyr. Han var født i Britannia, i det fjerde århundre etter Kristus. Det var i en tid med stor usikkerhet for det romerske riket. De romerske legionene som en gang hadde beskyttet det siviliserte Britannia fra de barbariske hordene ble kalt tilbake for å forsvare andre regioner av Romerriket. Britannia ble etterlatt i sin sårbarhet, og kunne lett angripes.

Rett før Patrick fylte 16 år befant han og familien hans seg på deres feriested ved sjøen beliggende utenfor byen Bannaventa Berniae, da de ble angrepet av irske pirater. Piratene angrep ved morgengry. Patricks familie klarte å unnslippe, men det gjorde ikke sekstenåringen. Heller ikke tjenerskapet til familien, og kort tid etter ble de ført til Irland som slaver. Patrick ble solgt som slave til Miliuc av Slemick, en høvding blant druidene. Druidene er kjent fra Gallia og de britiske øyer fra rundt 200 f.Kr. I tillegg til presterollen hadde de mektige druidene oppgaver som spåmenn, lærere, leger og dommere.

Patrick fikk oppgaven med å være gjeter. Selv om han var vokst opp i et kristent hjem - hans far Calpornius var sivil lagmann og skatteinnkrever, ved siden av å være diakon - hadde Patrick aldri tatt noe standpunkt om å følge Jesus før han ble en slave.

I sin selvbiografi, kalt 'Bekjennelser', skrev Patrick: 'Herren åpnet mine sanser for min vantro', slik at selv sent på dagen, kan jeg huske mine mange synder; og følgelig 'jeg kan vende meg til Herren min Gud av hele mitt hjerte.' Han skrev også om hvordan hans tro på Gud vokste mens han ba til Ham mens han voktet småfeet:" Men etter at jeg hadde kommet til Irland, det var som om at jeg var skapt for å vokte saueflokker dag etter dag, og mens jeg gjorde det, ville jeg be hele tiden, gjennom hele dagen. Jeg fikk mer og mer kjærlighet til Gud og ærefrykten for Ham vokste sterkt i meg, og som min tro vokste, så ble Ånden mer og mer aktiv ... I snø, i frost, i regn, merket jeg ikke noe ubehag, og jeg var aldri slapp men alltid full av energi. Det er klart for meg nå, at dette var på grunn av Ånden i meg.'

Men Patricks hengivenhet til Gud gikk ikke ubemerket hen. Han fikk snart tilnavnet "Den hellige gutten" blant hans medslaver.

(fortsettes)

40 ting å gi slipp på under årets fastetid - og modnes, del 4

Her er syv ting du kan arbeide med de neste syv dagene av fastetiden:

22. Distraksjon - livet er fullt av distraksjoner som vil ta øynene dine bort fra belønningen.

23. Lyst til å gi opp - Gud gir oss aldri opp.

24. Middelmådighet - hvis du skal gjøre noe, gjør det helt og fullt.

25. Destruktiv tale - 'La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg'. (Hebr 10,25)

26. Travelhet - det er en ære å være opptatt, men det gir ikke alltid overflod.

27. Ensomhet - med Jesus er jeg aldri alene. Han er med meg hvorhen jeg går.

28. Splittelse - 'Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, så skal de få det av min Far i himmelen'. (Matt 18,19)

(fortsettes)

Kristi etterfølgelse

Månedens ord for mars er utfordrende. Vi delte det med hverandre under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet torsdag, og vi spør oss selv hvordan vi praktisk skal leve ut dette ordet denne måneden:

'Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg'. (Mark 8,34)

Den kristne tro er ikke først og fremst en lære, men liv. Og et liv som skal leves. Hver dag. En kristen er en som ikke 'bare' har opplevd Frelseren, men han eller henne har også kronet Jesus som Herre, i sine liv. Det betyr at livet ikke lenger leves for seg selv, men for Kristus. Og det får mange praktiske konsekvenser i små og store ting - hver dag. Troen handler også om forsakelse. Troen må avspeile seg i de avgjørelsene vi må ta - og da må selvlivet vårt dø. Kristus - som Herre - har fortrinnsrett over livene våre.

De første kristne var tydelige på dette eierforholdet: en kristen var en som var gått over fra døden, til livet, fra mørke til lys. Han eller henne var ikke lenger en slave under den onde, men var nå frivillig gått inn i et slaveforhold til en annen: til Ham som hadde satt dem fri. Dette var så tydelig for dem at de fikk problemer med myndighetene. De bøyde seg ikke for keiseren. Men for Kristus. Og dermed fikk de problemer - store problemer.

En kristen fra det første århundre ville knapt nok kjenne igjen de som bærer kristennavnet i det 21. århundre. For det ville være en grunnleggende og stor forskjell: Det 21 århundres kristne fremhever individets frihet og understreker at troen er personlig og 'min' egen. Den første århundres kristen fornektet seg selv, tok sitt kors opp og fulgte Kristus.

'For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til'. (Rom 14,7-8)

Hermas og den første kristne tiden

Skriftet 'Hyrden' eller 'Hyrdeboken' var svært populær i den eldste kristne tiden, men også omstridt. Ireneus, Klemens av Aleksandria og Origines holdt den for å være hellig skrift, mens kirkehistorikeren Eusebios klassifiserer den blant de omstridte bøkene. Han mener likevel at den er verdifull, ikke minst for nye kristne.

Det er forfatteren av denne boken vi i dag feirer minnet til. Hvem var han?

Også her strides de lærde. Origenes mente at 'Hyrden' var skrevet av den Hermas som nevnes i Rom 16,14. Dette nevnes også av Eusebios. Det finnes et fragment av et skrift som er forfattet av en viss Muratoris som sier at Hermas skrev 'Hyrden' da hans bror Pius I var biskop i Rom (ca 140-155). Det samme bevitnes i en liste over biskopene i Roma, fra det 4. århundre.

Imidlertid synes Hermas selv å legge sitt skrift til tiden da Klemens av presbyter i Rom, det vil si en gang på 90-tallet.

Uansett snakker vi altså om et av det eldste kristne skriftene ved siden av Det nye testamente.  I teksten får vi visse glimt av forfatteren: Han er kommet til Rom som slave, og er blitt en del av byens kristne forsamling. Han er ikke en høyt utdannet person, men en lekmann, og en engasjert sådan.

I sentrum av teksten står spørsmålet om synd og bot og da i relasjon til den kristne forsamlingen. Hermas fremstiller syndens alvor og dens konsekvenser, men også den kraft som ligger i syndsforlatelsen. I hans samtid fantes det de som mente man ikke kunne gjøre bot for synder gjort etter at man lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Hermas deler ikke den oppfatningen. Han forkynner et budskap med håp: det er mulig å vende om, gjøre bot og forsones.

Skriftet inneholder også en rekke påbud og leveregler, og det er svært interessant å se hvordan de første kristne faktisk levde. Det kan vi ha veldig godt av i en sterkt individualistisk tid som vår, hvor det meste handler om vår egen frihet til å gjøre hva vi vil.

Skriftet til Hermas er gjengitt i boken: De apostoliske fedre. Luther forlag 1997.

Kjærlighetens offer

'Et av evangeliene i den andre søndagen i fasten er fortellingen om kvinnen i huset til Simon som salver Jesus med kostbar olje. (Mark 14,3-9)

Å sløse sitt hjertes kjærlighet på Jesus er å utøse en usynlig salvelse over Hans hode, en handling som i seg selv er frelsende.

Hver slik handling, gjør Hans offer, i kjærlighet, synlig og virksom i verden'.

(Peter Halldorf i Fastebloggen)

Jesus blir salvet i Betania:

'Jesus var i Betania hos Simon den spedalske. Mens de lå til bords, kom det inn en kvinne med en alabastkrukke med ekte og kostbar nardussalve. Hun brøt krukken og helte salven ut over hodet hans. Noen som var der, sa forarget til hverandre: «Hva skal denne sløsingen med salve være godt for? Salven kunne vært solgt for mer enn tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige.» Og de snakket strengt til henne.  Men Jesus sa: «La henne være! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.  De fattige har dere alltid hos dere, og dem kan dere gjøre godt imot så ofte dere vil, men meg har dere ikke alltid.  Hun gjorde det hun kunne. Hun har på forhånd salvet kroppen min til gravferden.  Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» 

Bederen Baldred

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag minnet om Hl.Balthere, eller som han senere ble kalt, Baldred av Tyninghame. Han var en eneboer og abbed med tilholdssted i Northumbria.

Han døde 6.mars i år 757 i Bass Rock i East Lothian.

Baldred er ansett som apostel for lotherianerne, og man antar at det er han som grunnla et kloster i Tyningham, men trakk seg tilbake for å leve et liv i bønn. I perioder har han levd i en hule i Bass Rock, som sees her på bildet. Bass Rock ligger ved kysten langs Edinburg. Her har han hatt sitt eget bønnekapell. Han skal også ha hatt et eneboersted i en hule i Seacliff Bay.

Det sies at Bass Rock var et svært farlig rev, inntil Baldred begynte å be og stedet flyttet på seg!

Foto: Wikipedia.

Misunnelse

'Hvis en kunne jage bort misunnelse, da ville dine bønner ha kraft. Når man er misunnelig, da er ens åndelighet svekket'.

Hl.Paisios av Athos (bildet), 1924-1994.

40 ting å gi slipp på under årets fastetid - og modnes, del 3

Her er syv nye ting du kan arbeide med de neste syv dagene av fastetiden:

15. Hat - 'Bli ikke overvunnet av det onde, men overvinn det onde med det gode!' (Rom 12,21)

16. Negativitet - Jeg vil tenke det beste om alt når det handler om andre mennesker. Jeg vil også minimalisere min kontakt med mennesker som er negative og giftige.

17. Fattigdomsånd - tro at med Gud er det alltid mer enn nok og du mangler ingen ting.

18. Lev med bevegelsene - jo mer du investerer i deg selv, jo mer vil du få tilbake.

19. Klage - istedenfor å bidrag til problemet, vær en del av løsningen.

20. Lykke - Gud ønsker noe langt større og varigere for deg enn lykke. Det kalles glede.

21. Bitterhet - Den eneste personen jeg sårer ved å holde fast ved dette er meg selv.

(fortsettes)

Ønsker velkommen til vesper i Hamar domkirke

Noen søndager denne våren innbyr Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby til vesper i Hamar Domkirke. Første samling er nå førstkommende søndag kl.20.00.

De andre datoene er:

6. april (2.påskedag)
3.mai
7.juni

Alle dager kl.20.00

Dette er en fin anledning til å dele åndelig fellesskap med kristne fra ulike konfesjoner, og smake litt på tidebønnen for de som ikke er kjent med denne bønneskatten.

Billedtekst: Det vakre alteret i Hamar domkirke.

Hl.Chad - munk, biskop og kirkebygger

En dag på etterskudd har jeg gleden av å skrive om hellige Chad, en prominent kirkeleder fra det 7. århundre, som ble abbed for en rekke klostre og biskop av Northumbria. Fordi jeg har vært på reise har jeg ikke klart å oppdatere denne bloggen. Men jeg måtte få med en omtale av Hl.Chad fordi han står i en tradisjonen som representerer våre norske kristenrøtter.

Chad var en av fire brødre som alle var aktive i den anglo-saksiske kirken. De andre var Cedd, Cynibil og Caelin. Sannsynligvis kom familien fra adelig slekt. Det er verd å merke seg at navnet Chad er av keltisk opprinnelse.

Kirkehistorikeren Bede forteller at Chad var disippel av Hl.Aidan ved det keltiske klosteret i Lindisfarne. Det samme var hans bror Cedd. Aidan var en disippel av Hl.Colombia, som ble invitert av selveste kong Oswald av Northumbria til å reise fra øya Iona, som var et sentrum for den kristne tro på den tiden, og grunnlegge et kloster på Iona. Aidan kom til Northumbria i år 635 og døde i år 651. Chad må ha studert på Lindisfarne iløpet av disse årene.

Jeg har skrevet følgende om hellige Ched i en tidligere artikkel:

Aidan sendte ham til Irland for hans videre utdannelse, og når broren Cedd døde, overtok Chad som abbed for Lastingham i North Yorkshire. Der skulle han bli kjent for sin mildhet og ydmykhet. Senere skulle han bli den første biskopen av Mercia, hvor han så bygget en katedral og et kloster i Lichfield, men hans største ønske og lengsel var å fortsette å leve som munk.

Hl.Chad var blant de mange keltiske kirkelederne som var kritiske til den romersk-katolske kirkes innflytelse. Kristendommen i den sørlige delen av Storbritannia ble nært knyttet til Rom og med kirkene i det kontinentale Europa. Men kirkene i Irland og den vestlige og nordlige delen av Storbritannia hadde sin egen særegne historie og tradisjon. Kirkene i Wales og Cornwall hadde en ubrutt tradisjon som strekker seg tilbake til Romertiden. Irland sporer sine kristne røtter tilbake til Wales, mens Northumbria har det skotske Iona klosteret som sitt utgangspunkt hva kristen tro angår.

Chad døde 2. mars 672 av følgene av en pest.