Bederen som tross sykdom fikk bli til velsignelse for Guds rike

Det er en glede å kunne skrive om Ignatios Brianchaninov (1807-1867), hvis minnedag det er i dag. En av årsakene er at han var en av de store læremesterne når det gjelder Jesusbønnen, som jeg er blitt så glad i.

Han kalte den for 'kongsveien, som leder bederen fra jorden til himmelen'.

Han ble født Dimitrij Alexandrovitsj Brianchaninov, 15.januar 1807 i provinsen Vologda. Hans far var godseier. Helt fra tidlig barnsben følte han seg dratt til liv i stillhet og bønn. Men hans far hadde andre planer for ham. 15 år gammel fikk faren skrevet inn ved Den keiserlige skolen for militæringeniører i St.Petersburg. Dimitrij var en slik begavelse at han tiltrakk seg oppmerksomhet fra storhertug Nicholas Pavlovitsj, som senere skulle bli Russlands nye tsar. Men Dimitrij kjente kallet til et monastisk liv, og ble deprimert med tanken på at han skulle måtte gjøre en militær karriere.

I 1826 blir han svært syk. Han forsøkte å bli fritatt fra militærtjenesten, men lykkes ikke før året etter, da sykdomstilstanden hadde blitt svært vanskelig. Denne gangen blir han innvilget fritagelse.

Iløpet av de fire neste årene lever Dimitrij som novise i flere klostre. På grunn av sin dårlige helse blir han ikke tatt opp i noen av dem. Han klarer heller ikke å finne noen åndelig veileder som han virkelig kan betro seg til. Resten av livet sørget han over at det var så få åndelige fedre og mødre å finne.

Endelig, i 1831 ble han opptatt som munk, av biskop Stefanus av Vologda, og fikk det monastiske navnet, Ignatios. Ganske raskt ble han ordinert diakon, senere prest. Alt dette fant sted uten bifall fra hans foreldre.

I 1832 ble han betrodd ledelsen av en liten monastisk kommunitet i Vologda, men det våte klimaet der forverret hans sykdom, og han måtte ganske raskt oppgi det hele.

Høsten 1833 skjer det noe helt uventet. I forbindelse med et besøk tsar Nicholas (Nikolai) gjør til Den keiserlige militæringeniørskolen spør han etter hva som har skjedd med Dimitrij, så gir han beskjed om at Dimitrij må vende tilbake til St.Petersburg øyeblikkelig. Dimitrij er bare 26 år gammel da tsaren utnevner han til arkimandrit - leder for - intet ringere enn Hl. Sergius klosteret, som var et av de aller viktigste klostrene i hele Russland. Han får beskjed av tsaren om å forvandle dette til et modellkloster, og vise hvordan et monastisk liv skal leves!

De neste 24 årene gir han seg helt til denne oppgaven, ikke minst viser han stor oppmerksomhet på gudstjenesteliturgien. En stor påvirkningskilde var utvilsomt var Paisius Velichkovskij, som han traff mens Dimitrij var en ung munk. Denne Paisius Velickovskij er mannen som satte sammen den slaviske utgaven av Filokalia, de gamle fedrenes undervisning om hjertets bønn. Om Jesusbønnen.

I 1857 - helt utslitt av alle sine forpliktelser - blir han utnevnt til biskop av Kaukasus og Svartehavet - et enormt, uorganisert bispesete, hvis administrative oppgaver lå langt over det et menneske med hans helse kunne klare. Han holdt ut i fire år, og trakk seg tilbake fra aktiv tjeneste.

De siste seks årene av sitt liv lever han tilbaketrukket i bønn i Nicolo-Babaevskij-klosteret i bispesetet Kostroma. Han skriver brev til sine åndelige barn. 30.april 1867 sovner han stille inn.

Her finnes en god artikkel fader Dimitrij har skrevet om Jesusbønnen:

http://livingorthodoxfaith.blogspot.no/2009/11/on-jesus-prayer-by-st-ignatius.html

Her er en annen artikkel om hvordan leve for Herren midt i verden:

http://www.pravmir.com/a-rule-of-self-attentiveness-for-those-in-the-world/

En bønn

'Underfull er Du, Herre! Vi har følt at Du har vært med oss i vårt arbeid, vi har overgitt våre liv til Deg i tillit.

Vi frykter ingen ting, og ingen, for Du er med oss.

Du er håpet til den som ikke har noe håp, og hjelperen til den som ikke har noen hjelper'.

Pave Shenouda III (bildet)

Markus - evangelisten som ble biskop og evangelieforfatter

I dag feier vi minnet om evangelisten Markus, med tilnavnet Johannes. Kanskje er han den unge mannen vi leser om i forbindelse med at Jesus tas til fange i Getsemane: 'En ung mann som fulgte ham, hadde kastet et linklede over nakne kroppen. Og de grep ham. Men han slapp linkledet og flyktet naken bort'. (Mark 14,51-52)

Johannes Markus levde i en bønnens atmosfære. Det var nemlig i hans mors hus disiplene kom sammen for å be, i følge Apostlenes gjerninger.

Vi skriver ca år 44. Da slår denne Markus seg i følge med Peter og fetteren til Markus, Barnabas. De tar veien fatt fra Jerusalem til Antiokia.

Like etterpå blir Markus en del av det apostoliske teamet til Barnabas og Paulus, når de legger ut på sin første misjonsreise. Markus må ha trivdes godt i Antiokia-menigheten, som var en bedende menighet. Han kjente nok igjen den bønnens atmosfære som lå i veggene i hjemmet hans!

I forbindelse med et opphold i Pamfylia ville ikke Markus mer. Hva som var årsaken vet vi ikke, men han er en ung mann, og det tidkrevende og vanskelige arbeidet til Paulus og Barnabas ble kanskje i meste laget. Markus vil hjem til Jerusalem.

Barnabas og Paulus ryker uklar om det som har skjedd, og de går hver sin vei på grunn av dette. Med tiden skulle det finne sted en forsoning mellom Paulus og Markus, og når apostelen Paulus sitter fanget i Rom, er det Markus som befinner seg ved hans side som hjelper.

Markus var høyt elsket blant de første kristne. Apostelen Peter kaller ham for 'min sønn'. Ikke så rart kanskje, når Markus fungerte som apostelens personlige sekretær en tid.

Bibelforskerne vil ha det til at det etter direkte oppfordring fra de kristne i den keiserlige hovedstaden, at Markus skrev ned apostelen Johannes' undervisning om Jesus. Markus-evangeliet er ikke bare vårt eldste evangelium, men Markus skapte med sin bok en helt ny litterær genre: evangelier. Noe slikt hadde verden aldri sett før.

Den koptiske kirke er for alltid knyttet til evangelisten Markus.

I følge Eusebios - kirkehistorikeren fra 300-tallet - flyttet Markus de senere årene av sitt liv til Egypt, hvor han grunnla kirken i Aleksandria. I Egypt skulle han også ende sitt liv som martyr. Han regnes derfor for den koptiske kirkens første biskop.

Vi møtes 1.påskedag klokka 08.00

Vi minner om vår 1.påskedags gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet klokka 08.00.

Vi begynner vår feiring på trappen utenfor kapellet, hvor vi leser historien om de myrrabærende kvinnene og synger påskesalmer før vi tenner påskelyset.

Deretter fortsetter vår gudstjeneste innendørs, med feiring av festenes fest, Kristi oppstandelse fra de døde. Den følges av eukaristien.

Etter gudstjenesten spiser vi påskefrokost. Vi avslutter slik at det er mulig å ta del i 1.påskedagsgudstjenesten i den forsamling du tilhører i Vestre- og Østre Toten og Gjøvik.

De tre hellige påskedagene

Vi trer nå inn i det som kalles De tre hellige påskedagene, fra skjærtorsdagens kveld til påskenatten. Hendelsene disse dagene knyttes til Øvresalen, Golgata og Graven, og sammenfatter på mange måter hele vår tro.

Eukaristien - navnet betyr 'takksigelse' og brukt av de første kristne for nattverden -  på Øvresalen er en syntese av all sann kristen tro: 'Ta imot og spis! Dette er min kropp', og: 'For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt'. (Matt 26,26-28)

Apostelen Johannes gjengir Jesu ord om eukaristien, slik: 'Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden'. (Joh 6,50-51)

Disse tre dagene handler ikke om holde høytid for historiske hendelser. De trekker oss inn i begivenhetene - om vi lar dem gjøre det! Vi blir øyenvitner, vi blir delaktige. Vi blir med i sorgen og lidelsene, men også i den jublende gleden påskemorgen.

Golgata - hvor min synd blir sonet, og veien inn til Guds trone åpnes og holdes åpen for alle som ber i Jesu navn. Hit for vi adgang på blodets hellige grunn.

Og gravnattens mørke splittes og døden beseires ved Jesu Kristi seierrike oppstandelse. Hvilke innholdsmettede dager!

Skjærtorsdagen - eller Den store torsdagen som den kalles i ortodoks tradisjon - har fått sitt navn av skira, et gammelnorsk ord for 'å gjøre rent'. Den historiske bakgrunnen for navnet er at de som var pålagt å gjøre bot, og som ved begynnelsen av fastetiden var blitt utestengt fra nattverden, nå ble gjenopptatt i måltidsfellesskapet. Senere på dagen ble også oljen som skulle brukes i forbindelse med salvingen av de syke innviet. Dette skjer fremdeles i mange kirker.

Men det viktigste av alt: dette er dagen da Herrens måltid innstiftes. Et måltid som de første kristne feiret hver gang de kom sammen. Jesus gir med dette sine etterfølgere en handling å samles om og gjenta helt til Han kommer igjen - ikke en gjenstand eller en ide. Det er i djupeste forstand denne handlingen - Herrens måltid - som konstituerer den kristne kirke.

La oss på denne dagen minne hverandre på ordene fra 1.Kor 10,16, som mest sannsynlig er en del av de første kristnes nattverdliturgi. Dette verset er sitert, slik vi også gjør, når vi feierer eukaristien. Innholdet i verset sammenfatter igrunnen veldig godt hva Herrens måltid handler om:

'Velsignelsens beger som vi velsigner, gir ikke det del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det del i Kristi kropp?'

Kristus-mystikeren Sadhu Sundar Singh

Sadhu Sundar Singh er ofte blitt kalt Indias apostel. Denne Kristus-mystikeren har hatt stor betydning for mitt eget kristenliv.     

Jeg tenker en del på denne mannens tjeneste i disse dager, når vi hører om uroen i Nepal. Nå var det det lukkede land Tibet som lå spesielt på sadhuens hjerte. I sin typiske safrangule kjortel kjempet han seg fram i Himalayas ublide fjellverden for å bringe evangeliet om Jesus Kristus til tibetanerne. Lik Hudson Taylor som kledde seg i kinesiske klær, ville Sundar Singh formidle evangeliet i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form og tradisjoner. Det var da også på en misjonsreise hit at han plutselig forsvant. Ingen vet noe om hans endelige skjebne her på jorden. Aviser over hele verden, fra Australia til Norge, fra Japan til Amerika, brakte nyheten om at saddhu Sundar Singh var savnet. Han var ikke kommet tilbake fra sin siste farefulle reise til Tibet. Man lette, bad og håpet, men han var og ble forsvunnet. Dette skjedde i 1929.


Sadhu Sundar Singh, som først og fremst var en bønnens mann, var også på besøk i Norge. På forsatsbladet i hans Nye testamente hadde han skrevet: "Nepal 7. juni 1914: Ved Kristi nærvær er mitt fengsel blitt til en velsignet himmel: hva skal da Hans nærvær gjøre for meg i himmelen som kommer?" Da han oppholdt seg i sitt hjem i Darjeeling (der den gode tea'en kommer fra!) delte han dagen sin inn i tre deler, som var typisk for hele hans liv: Den første delen brukte han til å preke i landsbyene i nærheten, den andre til å samtale med studentene ved St. Stephens College i Dehli som var på sommerferie der, og den siste delen av dagen brukte han til bønn og Kristusmeditasjon. Han ble en gang spurt av en forfatter som samlet stoff om denne Kristus mystikerens liv: "Hvis du hadde en uke helt for deg selv, hvordan ville du da bruke den? Ville du tilbringe den i bønn eller ville du reise rundt og evangelisere?" Sundar svarte: "Kan vi drikke bare vann eller spise bare mat en hel uke? Nei, vi trenger både mat og drikke."

En gang det var snakk om bønnens plass i det kristne livet, sa han: "En dag satt jeg på elvebredden og betraktet noen fisker som svømte opp til overflaten og åpnet gapet. Jeg trodde de gapte slik fordi de ville spise de mindre fiskene, men en som er ekspert på disse tingene, fortalte meg senere at de er nødt til å gå opp til overflaten etter luft selv om de til en viss grad kan puste under vann. Slik som disse fiskene, selv må også de kristne fra tid til annen heve seg opp over hverdagens mas og jag for å komme nærmere Gud, selv om de nok har forbindelse med Ham ellers også.." Han kunne fortelle at han kunne be både tre og fire timer daglig, andre dager mindre. Utgangspunktet for bønnen hans var et skriftsted, som dannet grunnlaget for meditasjonen, og meditasjonen ble avløst av en periode hvor han tenkte tilbake på hva som var skjedd med ham.

Når jeg har Herren trenger jeg ikke noe mer

'Etter å ha kjent Gud, hvordan kan jeg ønske noe annet? Det er umulig.

Etter at Det store Lyset har lyst inn i mitt liv, hvordan kan jeg da ønske meg noe på jorden? Hvordan kan jeg kombinere Herren med verden? Det er umulig!

Pave Shenouda III (bildet)

'Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden'. (Salme 73,25)

Bonhoeffer - radikal teolog og Kristus-etterfølger

I dag feirer vi minnet om en av vår tids mest betydningsfulle kristne tenkere og teologer: Dietrich Bonhoeffer.

Midt i nazifiseringen av hjemlandet Tyskland svarte han følgende på spørsmålet: Hvordan kan kirken være kirke i dag?

'Ved lydig å følge Kristus'.

Så enkelt, og så radikalt.

Og Bonhoeffer fulgte opp med: 'Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet'.

Dvel litt ved de ordene. Deres innhold er grensesprengende.

Det var Dietrich Bohoeffer som med profetisk syn så for seg hvordan kirken skulle kunne fornyes og finne tilbake til dens kraftkilder: ved å danne små klosterfelesskap eller kommuniteter, hvor troens liv leves i et forpliktende hverdagsfellesskap med andre. Det er derfor ikke til å undres over at den nymonastiske bevegelsen ser Bonhoeffer som en stor inspirasjonskilde.

Siden hans død i 1945, og spesielt de siste 10 årene har Bonhoeffers etterlatte skrifter fått fornyet interesse hos mange kristne. Ikke så merkelig når man kjenner til at denne mannen ikke bare var en betydelig tenker, men at han også levde ut i praktisk liv det hadde trodde på. I sin samtid var nok Bonhoeffers kompromissløse motstand mot nazismen hans mest betydningsfulle bidrag. Bonhoffer gjorde tok et tydelig oppgjør med den innflytelsen nazismen hadde i de tyske kirkene. Dette ledet ham etterhvert inn i et økumenisk arbeid, som på mange måter ble viktig når den moderne økumeniske bevegelsen ble dannet. Han ble også en uredd talsmann for den lutherske "Bekjennelseskirken", og her finnes det også mye å hente for de som opplever dagens kirkelige landskap vanskelig. Bonhoeffer sto for en klassisk konservativ Bibelforståelse, og våget livet sitt på det.


Dietrich Bonhoeffer ble født 4. februar 1906 i byen Breslau, daværende Tyskland, idag Polen. Han hadde en tvillingsøster som het Sabine. I 1933, før Hitler kom til makten, begynte Bonhoeffer, som da var prest i den lutherske kirken, å angripe nazistene gjennom radioen. To år senere ble han leder for et undergrunns-seminar, med over 20 unge seminarister. Dette seminaret ble sett på som et slags protestantisk kloster. Det var her han fikk utprøvd en del av sin tenkning rundt en kristen kommunitet og kommunitetsliv, og i boken "Et liv i fellesskap og Bibelens bønnebok", som ble utgitt på Land og Kirke/Gyldendal Norsk Forlag, 1979, finner vi en del av disse tankene nedfelt. Det er fortsatt en meget intressant og lesverdig bok. Senere ble dette seminaret stengt av det hemmelige politiet. I 1939 flyktet Dietrich Bonhoeffer til USA, men ble der bare en kort stund, før han vendte tilbake til Tyskland. Han opplevde at det var viktig for ham å lide sammen med sitt eget folk i den forferdelige tiden som Tyskland nå var inne i, slik at han mer effektivt og troverdig kunne tjene sitt folk, etter at krigen var over. Men slik skulle det ikke gå. De siste to årene av sitt liv tilbrakte han i et fengsel i Berlin. I 1945, rett før frigjøringen, ble han avrettet fordi han hadde deltatt i et komplott for å drepe Hitler.

Mens Bonhoeffer satt fengslet skrev han en bok kalt "Brev og opptegnelser fra et fengsel". Manuset ble smuglet ut av fengselet og utgitt. I disse brevene og notatene ser Bonhoeffer nærmere på sekulariseringen i verden i det 20 århundre. og konsekvensene av fraværet av et Gudsforhold. Ifølge Bonhoeffer hadde avhengigheten av organisert religion underminert ekte tro. Bonhoeffer's kall var radikalt: en kristendom fri fra religion og invidualisme. "Gud", argumenterte Bonhoeffer, "måtte bli kjent i verden i det Han virker og samhandler med mennesker i deres hverdagsliv." Den abstrakte Gud, som er et produkt av filosofisk og teologisk spekulasjon, er fullstendig ubrukbar for å nå mannen i gata, som er majoriteten av dem som trenger å høre evangeliet.

Bonhoeffer er kjent for begrepet "billig nåde", et begrep som kanskje er blitt enda mer aktuelt i vår tid, hvor kristne tror at de kan fortsette å leve i sin synd, etterat de har opplevd Guds nådeverk i sitt liv. Bonhoeffer mente at nådebegrepet var blitt så utvannet at det ikke lenger var det samme begrepet som fantes i Det nye testamente! Den billige nåden fører ikke til noen forvandling av et menneskeliv. Det er forkynnelse av tilgivelse uten omvendelse, dåp uten kirketukt, nattverd uten bekjennelse, og syndsforlatelse uten forutgående syndsbekjennelse. Billig nåde er nåde uten disippeltrening, nåde uten kors, nåde uten Jesus Kristus, levende og inkarnert. Virkelig sann nåde, sa Bonhoeffer, er den nåden som koster et menneske livet!

På norsk finnes Lydighetens vei (1956), Motstand og hengivelse (1959), Et liv i fellesskap (1979). En andaktsbok ble også utgitt av Verbum for noen år siden, men jeg vet ikke tittelen på den, bare at den er utsolgt fra forlaget. Men det er all god grunn for å lese Bonhoeffers bøker på nytt. Det finnes en veldig god biografi om Dietrich Bonhoeffer på engelsk: Edwin Robertson: The shame and the sacrifice. The life and preaching of Dietrich Bonhoeffer.Hodder abd Stoughton, 1987. 288 sider.

Bli møkkete på hendene

Det er godt hvis mennesker som har ansvar gjør noe manuelt arbeid. Enten dette er å vaske opp eller lage i stand et måltid mat nå og da. Det sørger for at de har beina på bakken, og at de får møkkete fingre.

Det skaper nye relasjoner; de som arbeider med dem ser dem som mennesker og ikke bare som funksjonærer.

Jean Vanier i Community and Growth, side 228.

Ord om sant lederskap

'Vi kan bare bli en leder hvis vi vet hva det vil si å være en tjener. Vi kan bare bli en fars- og mors skikkelse om vi er oss bevisst at vi er sønner og døtre'.

(Jean Vanier (bildet) i Communty and Growth, side 225)

'Dårlige ledere er bare opptatt med regler og reguleringer. De forsøker ikke å finne ut hvordan dette påvirker mennesker. Det er lett å bruke loven til å skjule en manglende evne til å forstå og lytte. Vi har en tendens til å innføre regler når vi redd for mennesker'.

(Community and Growth, side 226)

'Gode ledere er klar over både sin styrke og sine svakheter. De er heller ikke redd for å innrømme det siste. De vet hvor de skal finne støtte og er ydmyke nok til å be om den. Det finnes ingen perfekt leder som har alle de nødvendige gaver som er nødvendig for godt lederskap'.

(Community and Growth, side 220)

Den veien Gud vil

Disse ordene av kopternes tidligere pave, Shenouda III (bildet), som jeg har oversatt, er virkelig noe å tenke igjennom:

'Hvis ting går den veien du ønsker, er du velsignet. Men hvis så ikke skjer, er du enda mer velsignet, for da går det den veien Gud ønsker. Så smil, og si: Takk skal du ha, Herre!'

Vi minnes Martin Luther King jr

I dag er det nøyaktig 46 år siden de fatale skuddene falt og baptistpastoren, Nobelsprisvinneren og ikke-volds og menneskerettighetsforkjemperen ble skutt ned og drept i Memphis Tennessee. Drapet rystet en hel verden. Men Martin Luther King satte så djupe spor etter seg at hans minne er høyst levende den dag i dag.

Senere i år - nærmere bestemt 14.oktober - kan vi feire at det er 50 år siden han mottok Nobels fredspris.

Martin Luther King er kanskje mest kjent for sitt arbeid for at svarte skulle oppnå samme borgerrettigheter som de hvite. Han kjempet med fredelige midler: bønn, Guds ord, blandet sammen med anerkjente ikke-volds prinsipper og sivil ulydighet.

Martin Luther King er baptistpastoren som ble formet av Jesu radikale budskap i Bergprekenen - og som satte disse prinsippene ut i livet. Han ble tidlig en aktivist.


I en av sine prekener sa han:

"Nå og da når jeg tenker på min egen død, hender det at jeg tenker på min egen begravelse. Da spør jeg meg selv: Hva skulle jeg ønske ble sagt denne dagen? Jeg skulle ha likt at noen den dagen nevnte at Martin Luther King jr forsøkte å gi sitt liv ved å tjene andre. Jeg skulle likt at noen denne dagen sa at Martin Luther King jr forsøkte å elske noen. Jeg skulle ønske at noen sa, at jeg forsøkte å ha rett standpunkt i spørsmålet om krig. Jeg skulle ønske noen den dagen sa at jeg hadde forsøkt å gi sultne mat. Og jeg skulle ønske at du ville være i stand til å si at jeg forsøkte i min levetid, og kle de nakne. Jeg skulle ønske du kunne si at at jeg i min levetid besøkte de som satt i fengsel. Jeg ønsker at du skulle kunne si at jeg forsøkte å elske og tjene menneskheten". (Shane Claiborne, Jonathan Wilson-Hartgrove, Enuma Okoro: Common Prayer. A liturgy for ordinary radicals. Zondervan 2010, side 226-227)

Vi som kjenner historien i ettertid vet at alle disse ordene passer på Martin Luther King jr. Fremdeles er han til stor inspirasjon for alle som står for de samme prinsippene som Martin Luther King gjorde, og vil leve etter dem. Ikke minst gjelder dette mange av de nymonastiske kommunitetene både i USA og Europa.

Maria av Egypt - synderinnen som fant nåde hos Gud

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag minnet om Hl.Maria av Egypt (ca 344-c 421).

Maria var en av de mange 'amma'ene' - det vil si mødrene - i ørkenen, og hun er et godt eksempel på de som skulle få tilnavnet 'ørkenmødre'.

Hun var ikke gammel da hun rømte hjemmefra. 12 gammel er hun å finne som prostituert i Aleksandria. 29 gammel er hun del av et pilegrimsfølge til Jerusalem. Hun betaler for reisen ved å selge seg selv til sjøfolk.

Når hun kommer til Jerusalem og skal tre inn i Oppstandelseskirken, skjer det noe underlig. En ukjent kraft holder henne tilbake. Hun kommer ikke inn. Det fører til at hun legger ut på landeveien igjen, og krysser Jordan. I øde områder langs Jordanelven slår hun seg ned, og blir boende der i 47 år, sørgende over sine synder. I ensomheten og i disse øde områdene søker hun Gud, ansikt til ansikt. Hun vil forsone seg med Ham, og søke Hans vilje og velbehag for sitt liv.

Maria av Egypt ble en åndelig mor som gav sitt liv for å fortelle om Guds kjærlighet og nåde. En kjærlighet som helbreder.

Lik apostelen Johannes så lente hun seg til Jesu bryst og hørte Guds hjerteslag, og hvert av dem fortalte henne hvor inderlig og høyt Gud elsket henne.

I Østkirken er det tradisjon at man gjenforteller historien om Maria av Egypt som en del av liturgien den siste torsdagen i Den store fasten. Da fortelles også historien om munken Zosima som oppdaget henne i ørkenen og som fikk høre hennes historie. Senere kom han tilbake for å gi henne nattverden.

Han glemte henne aldri, og bestemte seg for å besøke henne igjen. Når han ankom stedet hvor hun bodde, fant han henne død.