Serafim av Sarov - Russlands store åndelige veileder

Om helsa holder og alt går etter planen reiser jeg til Hl.Trifons kloster i Hurdal i morgen, 1. august, for å feire Hellige Serafim av Sarovs minnedag. Det ser jeg frem til.

Serafim av Sarov er en av Russlands mest elskede helgener. Han var knyttet til Sarov-klosteret i det nordlige Russland. Fra 1825 ble han oppsøkt av troende fra hele det veldige russiske riket som åndelig veileder. Hans ansikt skal ha utstrålt et blendende, overnaturlig lys.

Han ble født som Prokhor Isidorovitsj Mosjnin, 19. juli 1759 i Kursk i Russland, rundt 45 mil sør for Moskva. Hans far, Isidor, var tømmermester. Navnet Prokhor, som han ble gitt i dåpen, fikk han til minne om Prokhoros av Nikomedia, som var en av syv diakonene som omtales i Apgj 7. Allerede som ung bar Prokhor på en djup lengsel etter Gud. Hans største interesse var å lese helgenbiografier, gå i kirken og trekke seg tilbake for å be. 10 år gammel inntreffer en tragedie i Prokhors liv. Faren omkommer under byggingen av kirken Vår frue av Kurk.

Som attenåring tok Prokhor en fast beslutning om å bli munk, og hans mor ga sin velsignelse ved å gi ham et stort kopperkrusifiks som han senere hele sitt liv bar utenpå drakten. Han dro av gårde til fots fra Kursk til Kiev for å ære de hellige i Huleklosteret der.

Den 20. november 1778 kom den nittenårige Prokhor til Sarov og trådte inn i klosteret i som novise. Klosteret var ledet av en klok eldste ved navn Pakhomios, som aksepterte Prokhor og satte ham under åndelig veiledning av eldste Josef. Under hans ledelse utførte han mange oppgaver i klosteret, som å være celletjener for den eldste, delta i bakingen av brød og prosfora samt arbeide på snekkerverkstedet. I mange timer daglig studerte de Skriften og kirkefedrene, sang korbønnen og drev manuelt arbeid i bakeriet og snekkerverkstedet. Etter å ha bedt om tillatelse fra sin starets (eldste) begynte han ofte å trekke seg tilbake til skogen for å søke stillheten der og for å be Jesusbønnen.

Døden nær
I 1780, fikk Prokhor det som på den tiden ble kalt vatersott, hele kroppen svulmet opp og han ble sengeliggende i tre år. Mot slutten av denne perioden hadde han en visjon hvor han så Gudfødersken, og ble helbredet av henne. Da han ble frisk, lagde Serafim med sine egne hender et alter av sypress til sykestuens kapell, og han mottok alltid eukaristien denne kirken.

Den 13. august 1786 fikk han klosternavnet Serafim, som betyr «glødende» eller «brennende» på hebraisk. Året etter ble han diakonviet til hierodiakon (munkediakon), og i 1793 ble han presteviet og ble hieromunk (prestemunk). Han feiret eukaristien hver dag, noe som da var en sjelden praksis i Russland. Samtidig ble han åndelig leder for kvinneklosteret Divejevo, tolv kilometer fra Sarov, som senere har blitt kjent som klosteret Serafim-Divejevo.

En tømmerkoie i skogen
Da abbeden i klosteret i Sarov døde flyttet Serafim ut til en liten tømmerhytte i skogen, to timers gange fra klosteret, og der levde han som eneboer. Rundt cellen dyrket han en hage og satte opp en bigård. Han levde av de grønnsakene han selv dyrket og bakte sitt eget brød. Han studerte Bibelen og kirkefedrenes skrifter, og i løpet av hver uke leste han alle de fire evangeliene. Dessuten felte han trær og tok seg også av ville dyr som rever, harer, ulver og bjørner.

Serafim av Sarov fikk bety mye for mange som åndelig veileder. Det finnes mange beretninger om det.

Om morgenen den 2. januar 1833 (den 14. januar etter den gregorianske kalenderen) ble Serafim funnet død på gulvet i sin celle i Sarov, 73 år gammel. Hans klær var brent av et lys som hadde falt fra hans hender, og hans ansikt var vendt mot et ikon av Jomfru Maria.

Søsknene i Betania og gjestfrihetens hemmelighet

Kristi himmelfartskapellet vi nå har bygget ferdig, og som snart skal vigsles, ønsker vi skal stå i samme gode tradisjon som de klostre som feirer minnet om hjemmet i Betania, hvor det var en spesiell plass for Jesus! For det gjøres i mange klostre og nymonastiske kommuniteter i dag.

Det var søsknene Martha, Maria og Lasarus som bodde i dette hjemmet i Betania. Og hit kom Jesus ofte, forteller Det nye testamente oss.

Søsknene åpnet sitt hjem for Jesus. Her kunne Han være seg selv. Her var han trygg. Her kunne Han ha ro.

I den monastiske tradisjonen er det en særskilt kjærlighet for disse tre. Det handler både om det nære forholdet som fantes mellom Jesus og de tre, men også om den gjestfriheten de viste. For en monastisk kommunitet var det særdeles viktig at man viste gjesfrihet overfor de som kom til klosteret på besøk. Gjennom gjestene som kom kunne man erfare at det var engler på besøk, og gjennom å vise gjestfrihet kunne man på en praktisk måte vitne om den kjærlighet finnes hos Jesus for alle.

Til menigheten i Rom skriver apostelen Paulus, et ord som gjelder oss alle:

'Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet'. (Rom 12,13)

Apostelen Jakob - en av kirkens martyrer

Dagen i dag er en av kirkeårets aposteldager, nærmere bestemt minnedagen for apostelen Jakob. Vi kjenner ham fra evangeliene som 'Jakob, sønn av Sebedeus', men han er også blitt kalt 'Jakob, den eldre', ettersom det fantes en Jakob til blant Jesu 12 disipler. Han er en av kirkens martyrer, den første av apostlene som blir drept for Jesu navns skyld. Vi leser om hans martyrium i Apgj 12:

'På den tiden la kong Herodes hånd på noen i menigheten og fòr hardt fram mot dem. Jakob, bror til Johannes, ble henrettet med sverd ...' (v.1-2)

Dette skjer umiddelbart før påske i år 42. Legenden vil ha det til at Jakob før dette skjedde dro Jakob til Spania hvor han skal ha forkynt evangeliet, men det er ikke noe nedskrevet om dette i Apostlenes gjerninger. Legenden skriver seg fra 700-tallet, og i følge denne ble så hans døde kropp før til Galicia, og ble begravet på den plass som heter Santiago di Compostella. Dette ble Middelalderens store pilegrimsmål, og den dag i dag er det tusenvis av mennesker som søker hit hvert eneste år.

En av tordensønnene
Jakob var blant de aller første som Jesus kalte til å bli sine disipler. Og sammen med broren, Johannes, og Peter, hørte han med blant de disiplene som var Jesu aller nærmeste. Både på Tabor, hvor Jesus ble forklaret, og i Getsemane, var de tett ved siden av Jesus. Jakob og Johannes fikk tilnavnet 'tordensønnene' av Jesus. Det kan vel tyde på at de begge hadde et kraftig temperament. Vi får stifte bekjentskap med dette ved en anledning, hvor Jakob vil kalle ild ned fra himmelen over en by som ikke ville ta imot Jesus! Noe annet som preget ham var en ærgjerrighet. Han ville gjerne få sitte på en av plassene nærmest Jesus, når Jesus en dag ville bli konge i sitt rike.

Både Jakob og Johannes fikk opplevde Åndens forvandlende kraft i deres liv. Deres heftige temperament fikk de hjelp til å korsfeste, og de ble forvandlet ved at deres sinn ble fornyet. Den kjærligheten Jakob følte for Frelseren gjorde at han betalte den høyeste pris i etterfølgelsen; sitt eget liv.

En beder fra Libanon

Den orientalsk katolske gruppen som kalles maroniter, er vel for de fleste av oss en heller ukjent gruppering innen kristenheten. Men i dag feires en av deres mest kjente åndelige skikkelser, Hl.Charbel, eller Youssef Antoun Makhlou, som var hans borgerlige navn. Han ble født 8. mai 1828 i fjellbyen Bkaakafra i det nordlige Libanon. Han er kjent som en beder.

Hl.Charbel mistet tidlig som far, som het Antoun Zaarour, og moren Brigitta, fikk ansvaret for ham og brødrene John og Beshara, og søstrene Kawn og Wardeh. De fem barna vokste opp i et kristent hjem, hvor moren omsluttet barna med sine bønner.

Tidlig ble Youssef Antoun fascinert av det monastiske livet gjennom livet til onkelen som levde som eneboer i klosteret Saint Antonius av Kozhayah. 23 år gammel trådte Youssef Antoun selv inn i det monastiske fellesskapet i Notre Dame de Mayfouk, men forlot dette og sluttet seg senere til Hl.Marons kloster i Anaya. I 1853 avla han sine klosterløfter og tok munkenavnet Charbel. Noen år senere, i 1859, ble han presteviet og tjente som prest i Anaya i syv år.

En beder
Som allerede nevnt hørte Hl.Charbel blant de mennesker vi kaller bedere. Men man blir ikke det over natten. Charbel bar på en sterk lengsel etter å få leve et liv i bønn og avsondrethet. Men det tok mange år før kirken anerkjente hans kall til et eneboerliv. De neste 23 årene skulle han så tilbringe i ensomhet i sin eneboerhytte i nærheten av Anaya.

Elsket å ta del i eukaristien
Ved siden av sitt bønneliv var Hl.Cherbal svært opptatt av betydningen av eukaristien. I alle sine 39 år som prest feiret han eukaristien hver eneste dag. Han brukte flere timer hver dag for å forberede seg innfor liturgien. Og når han hadde feiret den, brukte han lang tid etterpå med å takke.

Lyset ved graven
Mange sies å ha blitt helbredet til kropp og sjel gjennom Hl.Cherbal's tjeneste. Han døde på julaften i 1898. Etter at han var begravet var hans grav omgitt av et strålende lys i 45 dager. Et stort antall mennesker var vitner til dette lyset, som ingen har klart å gi noen forklaring på.

Synderinnen som fikk oppleve Jesu nådefulle tilgivelse og ble oppstandelsesvitne

Dagen i dag er minnedagen for Maria Magdalena, et av vitnene til Jesu oppstandelse fra de døde. Det er flere gode grunner til å anta at hun også var med i bønnesamlingene på Øvresalen før pinsefestens dag. Lukas skriver: 'Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre'. (Apg 1,14)

Maria Magdalena har fått sitt navn fra sitt hjemsted, byen Magdala ved Tiberiassjøen i Galilea. Magdala, som lå fem kilometer nord for Tiberias, er den nåværende ruinbyen Medjdel. På arameisk betyr navnet 'fiskernes borg' og viser til at Magdala fra gammelt av har hatt stor betydning som fiskerleie. Den jødiske historikeren Josefus forteller at Magdala hadde 40.000 innbyggere og en fiskeflåte på 230 båter. I Talmud kan vi lese at det var 300 forrretninger her som handlet med duer. Alle duene som ble ofret i Templet i Jerusalem kom nemlig fra Magdala. Og duene kom nok fra det som kalles Duedalen, en djup dal som fremdeles den dag i dag er et tilholdssted for duer.

Alle de fire evangeliene forteller at Maria Magdalena ble en av Jesu disipler etter at han hadde befridd henne fra syv onde ånder. Deretter tjente hun Ham hengivenet helt frem til Hans lidelse og død. Maria Magdalena var også blant de kvinnene som sto nærmest korset da Jesus døde.

Og hun er også blant de såkalte 'Myrrakvinnene', de som stod tidlig opp Oppstandelsesmorgenen, for å gå til Jesu grav med velduftende krydderoljer for å smøre inn Jesu kropp. Det er - i følge Evangeliet etter Johannes - Maria Magdalena Jesus åpenbarer seg for aller først. Hun er selve oppstandelsesvitnet. Jesus kaller henne ved hennes navn, Maria. Når hun løp avgårde med det glade budskapet om Jesu seierrike oppstandelse, ble hun 'en apostel for apostlene'.

Flere har ment - blant annet Gregorios den store på 500-tallet - at Maria Magdalena er den samme kvinnen som Lukas omtaler. Hun som fikk sine mange synder tilgitt fordi hun elsket så høyt. Maria var kvinnen som gråt over sine mange synder, og fikk Jesu tilgivelse og gjenopprettelse.

Dermed blir Maria Magdalena et sterkt og godt eksempel på en person som går til Jesus med sin synd, ydmyker seg og omvender seg, og som får oppleve gleden over syndernes forlatelse og det nye livet med Ham. Måtte vi alle følge hennes eksempel.

En klosterregel for hele Russland

Jeg er blitt så glad i dette bildet av de to munkene i samtale. Den ene med Bibelen i fanget, den andre med bønnesnorene i hendene. Kanskje ber de Jesusbønnen sammen?

Maleriet forestiller Hl.Antonios og Theodosios, grunnleggerne av Lavraen i klippene ved Kiev.

Antonios var en munk fra Esphigmenon klosteret på Athos, som i det 11 århundre reiste tilbake til Russland og slo seg ned i Kiev området, hvor han introduserte det monastiske livet. Han kom opprinnelig fra Liubech i området Chernihiv. Hl.Antonios valgte seg en grotte i Berestov fjellene, med nydelig utsikt til elva Dnieper. Her vokste så en kommunitet frem.

Prins Iziaslav I av Kiev donerte hele dette fjellet til munkene fra Athos og det ble bygget et kloster her av arkitekter som kom hele veien fra Konstantinopel. Det er dette som ble Lavraen i klippene ved Kiev. Det største bidraget fra Hl.Antonios til den russiske kristenheten, er likevel ikke dette klosteret, men at han introduserte den monastiske regelen til Hl. Theodore Studiten til dette monastiske fellesskapet, en regel som skulle spre seg til alle de monastiske klostrene i Russland.

Det vil senere komme en egen artikkel om Hl.Antonios på denne bloggen.

En åndelig mor

Hun var bare 53 år gammel da hun døde, den hellige Macrina, som i dag feires av kirkene både i Øst og Vest. Hellige Macrina var en av de mest betydningsfulle åndelige mødrene i den tidlige kristne tiden. Hun var vokste opp i en gudfryktig familie, og var den eldre søsteren til Basileios av Cæsarea, Gregorios av Nyssa og Peter av Sebaste, alle tre betydningsfulle skikkelser i den tidlige kirken.

Macrina var ikke mer enn 12 år gammel, da hun fattet den beslutningen at hun ikke skulle gifte seg. Hun ville bruke sitt liv på bønn. Broren Gregorios har skrevet en biografi om henne, hvor han forteller at hele familien ble inspirert og utfordret til å søke en djupere overlatelse til Gud, gjennom hennes livs eksempel. Etter at faren døde overtalte hun også sin mor til å tre inn i det monastiske livet.

Det var på initiativ fra Macrina at familiens eiendom i Pontons i Kappadokia ble omgjort til kloster. Etter en tid hvor man prøvde ut ulike modeller for hvordan man kunne leve et monastisk liv, valgte de å bygge et dobbelt kloster: et for kvinner og et for menn. Her skulle man leve sølibatært og i fellesskap, man skulle arbeide med sine hender og vise gjestfrihet.

Blir man ikke oppbygget av min taushet, blir man det ikke av mine ord

I dag skal vi tilbake til det fjerde århundre, til Nitra i den egyptiske ørken, hvor vi finner en av samtidens hellige, Abba Pambo. Lik mange av de andre ørkenfedrene har vi ikke så mye biografisk materiale. Men vi har fortellingene fra de som møtte dem, og som fikk del i deres åndelige veiledning. Og de fortellingene gir oss også del i deres liv.

Det vi vet om Abba Pambo er at han som ung mann lærte av han som skulle bli far for egypisk monastisisme, Hl. Antonios den store. Vi vet også at han levde et svært strengt asketisk liv med lange faster, hardt kroppsarbeid og at han ba mye. På kroppen bar han filler av klær som ingen andre lenger ville bruke. Man sa om Abba Pambo at hans utseende var som en engels og at hans ansikt lyste. Ingen klarte å se ham rett inn i øynene. Noe annet som preget ham var at han var en mann av få ord, ja færre enn de øvrige av ørkenfedrene. Men det han sa når han sa noe hadde da også en særskilt kraft i seg.

Hieronymus kaller Abba Pambo for 'ørkenens mester', og biskop Athanasios inviterte Abba Pambo til Aleksandria. Når abba Pambo kom til Aleksandria fikk han se en kvinnelig skuespiller. Da begynte han å gråte. De som sto rundt ham, spurte hvorfor han gråt? Da svarte abba Pambo: 'To ting har opprørt meg. Det ene er hennes forderv, det andre er at jeg ikke ivrig til å behage Gud som hun er til å behage skammelige menn'. En av de mest kjente økenmødrene, Melania, møtte også Abba Pambo.

Grunnet på Ordet
Når Abba Pambo gikk i lære var en av de aller første tingene han lærte ordene fra Salme 39,2: 'Jeg sa: «Jeg vil vokte min vei så jeg ikke synder med tungen; jeg vil sette munnkurv på meg selv'. Når Abba Pambo hadde hørt dette ordet sa han: 'Det er nok for idag'. Så gikk han for å grunne på ordet. Seks måneder senere om han tilbake til sin åndelige veileder og var klar for å fortsette undervisningen! Har vi noe å lære? Kanskje vi også kunne meditere over Guds ord på denne måten, lære og leve etter det?


I Ord 10,19 leser vi: Der det er mange ord, er det ingen mangel på synd, forstandig er den som holder tungen i tømme'. Det er tydelig at Abba Pambo ordet levde i tråd med det ordet, for en dag da patriark Theofilos av Aleksandria kom på besøk, undret Pambo's disipler på om ikke Abba Pambo hadde et oppbyggelig ord til patriarken. Da svarte Abba Pambo: 'Blir han ikke oppbygget av min taushet, kommer han heller ikke til å bli oppbygget av det jeg har å si'.


Gaven
Det fortelles også en annen historie om abba Pambo. En dag kom en romersk kvinne på besøk til ham. Hun hadde med seg en gave på over 100 kilo sølv. Abba Pambo tok imot gaven, som han ville gi videre til noen av de fattige klostrene. Men han takket ikke kvinnen. Hun ble blitt overrasket over dette, og sa: 'Det er 100 kilo sølv!' Da svarte abba Pambo: 'Den som gav denne gaven kjenner til dens verdi'.


Døden
Når abba Pambo lå for døden, sa han i selve dødsstunden til de hellige mennene som sto rundt ham: 'Helt siden jeg kom til dette stedet her i ørkenen, bygget min celle og bosatte meg her, kan jeg ikke huske at jeg har spist brød som jeg ikke har skaffet meg selv med mine hender, og jeg har heller ikke angret meg for noe jeg har sagt helt til denne stund. Men jeg går til Gud som om jeg ennå ikke har begynt å tjene Ham'.

Treenighetens maler

I dag feirer våre russisk-ortodokse venner den berømte ikon-maleren, Andreij Rublev. Hans berømte Treenighetsikon (bildet) ble ved et kirkemøte i 1551 omtalt som 'modell for alle ortodokse ikoner'. Så er det da også blendende vakkert!

Jeg har brukt noen dager den siste tiden til å se en film om Andreij Rublev. Den ble laget under sovjet-tiden av en av Russlands aller fremste filmskapere, Andreij Tarkovskij. Platekompaniet klarte å skaffe meg denne for mange smalsporede svart-hvitt filmen, til en meget hyggelig pris. Det tok noen uker før jeg fikk den. Etterspørselen er nok ikke overveldende stor! Men den er vel verd å se. Aftenposten gav den terningkast seks. Den utkom i 1966.

Andreij Rublev ble født omkring år 1360 i en for Russland svært turbulent tid, en mørk og ulykkelig periode i landets historie. Og det sier ikke så rent lite for den som vet litt om russisk historie. Rublev var lærling til ikonografen og munken Theofanes Grekeren. Det var denne som innviet Andreij Rublev i kunsten å male ikoner. Det handler som kjent ikke bare om en teknikk, men om bønn. En virkelig ikonmaler er først og fremst en beder, som ber og maler samtidig.

Bebudelseskatedralen i Kreml
Sammen med Theofanes Grekeren laget Andreij Rublev ikoner og veggmalerier i den vakre Bebudelseskatedralen i Kreml. En eller annen gang mellom 1385 og 1405 blir han selv munk. Til å begynne med bor han i Den barmhjertige frelserens kloster i Moskva under ledelse av abbed Nikon, som hadde vært disippel av den nå så kjente Sergeij av Radonezh.

Det var i det berømte Treenighetsklosteret i Moskva, der Andreij Rublev levde mesteparten av sitt liv at han skaper et ikon som ikke bare betraktes som hans mesterverk, men som er en av tidens aller fremste ikoner. Det ble malt muligens omkring år 1425. Vil du se ikonet i dag er det å finne i Tretjakovmuseet i Moskva.

Andreij Rublevs liv var preget av hans djupe lengsel etter å formidle en fornemmelse av det djupe indre fellesskapet som finnes mellom Faderen, Sønnen og Helligånden.

For den som er interessert i filmen, kan du sjekke denne linken:

 http://www.platekompaniet.no/Film.aspx/DVD/Andrej_Rubljov/?id=AWE0054NDVD

Forfatteren bak Phos Hilaron - Lyshymnen eller Gledens lys

I nattverdliturgien vi har utviklet til bruk i Kristi himmelfartskapellet, som er vårt bønnekapell, og som vi snart vil ta ibruk, fremsier vi 'Phos Hilaron', 'Lyshymnen', eller 'Gledens lys' som den også kalles. Det er den første kjente kristne hymnen utenfor Bibelen som fremdeles er i bruk.

Forfatteren er mest sannsynlig Hl.Athenogenes. Det er Basileios den store som hevder dette. I dag feirer vi hans minne. Basileios den store taler om Phos Hilaron som en hymne som Kirken elsket, og forteller at den var av gammel dato. På denne tiden brant en lampe til stadighet i Jesu tomme grav, dens lue var et symbol på Jesus som verdens lys. Mens lyshymnen ble sunget ble så et lys tent fra den brennende lampen og dette lyset ble ført ut av graven som et tegn på den oppstadne Kristus.

Det er ikke så mye vi vet om Hl. Athenogenes. Ifølge en tradisjon fra 300-tallet var han biskop under den voldsomme forfølgelsen som Kirken opplevde mens Diocletianus var keiser i Rom. Dette var inntil da det hardeste angrepet som den kristne kirke hadde opplevd. I følge tradisjonen skal det ha vært mens biskop Athenogenes ble ført til avrettingsstedet at Phos Hilaron ble skrevet. Hymnen fikk en endring på 500-tallet, en endring foretatt av Sofronios av Jerusalem. Han er derfor blitt stående som forfatteren av hymnen.

Her kan du høre hymnen sunget:
 http://www.youtube.com/watch?v=7KvL1tGcA_8&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=saKCNxr22DU&feature=related

En bønnens mann

Jeg har ved ulike tilfeller skrevet om Elder Paisios. I denne artikkelen skal jeg presentere hans åndelige far, Nikodemos, en mann kjent for sin store tålmodighet! Men først og fremst var han en beder. Jeg blir djupt grepet over å lese om denne mannens bønneiver - ikke for seg selv, men som forbeder for andre.

Fader Nikodemos (bildet) var en enkel mann. En hieromunk som tilbrakte mye av sin tid i bønn, en mann kjent for sin gudfryktighet. Han kunne begynne sin bønnetid ved midnatt og holde på til sene kvelden dagen etter! Og han ville lese alle bønnene selv. Han utelot ingenting. Hver eneste dag gjorde han dette. Han hadde fem notatbøker fulle av navn på mennesker han ba for. Det tok ham kanskje fem timer å be for hver eneste en! Og dette gjorde han altså hver dag!

Før han kom til Athos hadde fader Nikodemos vært abbed for Koudoumas klosteret på Kreta. På Athos levde han i Skitaen oppkalt etter Hl. Panteleimon, og var leder for denne.

Ora et labora

En av sidene ved den benediktinske spiritualiteten, som vi i dag feirer ved å markere minnedagen for Benedikt av Nursia, handler om at vi hviler i Gud og ikke stadig må foreta nye veivalg og forpliktelser. Det gjør den attraktiv for mennesker også i vår oppkavede tid. Benedikt og hans regel skulle komme til å få enorm innflytelse på den europeiske sivilisasjonens fremvekst. Hvor ville vi ha vært uten den?

Benedikt, som vokste opp i den lille byen Nursia i det sentrale Italia, er klosterbevegelsens far her i Vesten. Som med så mange andre begynner også Benedikt sin åndelige søken og modning ved å leve et liv i stillhet og avsondrethet. Det er mot slutten av 400-tallet at hans foreldre sender ham til Rom for studier. Men Benedikt finner ikke her hva han søker. Det mektige imperiet hadde falt og kirken hadde blitt mer og mer sekularisert. Han bærer på en sterk Gudslengsel, og den får ham til å forlate Rom for å begi seg opp i fjellene. Her møter han en eldre munk - Romanus - som blir hans åndelige veileder et par års tid. En hule i villmarken rundt Subiaco blir hans hjem, og i ørkenfedrenes ånd søker han å leve et liv hvor Den Hellige Ånd får prege ham mer og mer.

Som med så mange andre som søker stillheten for å leve det skjulte livet i Gud, fikk heller ikke Benedikt fred. Ganske snart nådde ryktene om mannen som levde i fjellene et forfallent kloster i nærheten. Munker derfra søkte ham opp og ba ham om å bli deres leder. Men her ble han ikke lenge. Når den nå snart 39 årige Benedikt innførte en ny klosterregel, ble det for mye for munkene der. Konflikter oppstod, og Benedikt forlot dette klosteret.

Hulen i Subiaco
Benedikt på sin side søkte seg tilbake til hulen i Subiaco, men det varte ikke lenge før mennesker igjen begynte å søke ham opp. Denne gangen var det unge mennesker som bar på en lengsel etter Gud. De ble etter hvert så mange at han delte dem opp i små kommuniteter, og valgte ledere for hver gruppe. Selv hadde han det overordnede ansvaret for alle kommunitetene, og tok seg av opplæringen av de som trådde inn som noviser. Dette var begynnelsen til den bevegelsen som skulle oppkalles etter Benedikt.

Ora et labora
Ora et labora - bønn og arbeid - er et ord som ofte knyttes sammen med benediktinerne, men ordet finnes ikke i Benedikts regel. Likevel sammenfatter de på en svært god måte den livsholdning som Benedikt gjorde til sin.

Det finnes en direkte forbindelseslinje fra Benedikt av Nursia til skriftene av Johannes av Cassianus, og dermed til ørkenfedrene. Det gjør Benedikt enda mer aktuell og interessant.

I den nymonastiske bevegelsen som brer om seg i dagens Europa og USA er det mange som finner inspirasjon i Benedikts regel, og lever etter den.

Antonii av Pechersk - klosterbygger med profetisk gave

I dag minnes vi en av Russlands hellige, Antonii av Pechersk, født i året 983, ikke så langt fra Chemigov. Helt fra sine tidlige år bar han på en sterk Gudslengsel, og ønske om å bli munk. Når han nådde voksen alder bestemte han seg for å forlate Pechersk, og la ut på den lange vandringen til den hellige øya Athos. Slik mange russere hadde gjort før ham. Her ble han opptatt i det monastiske livet. Hans gudfryktighet og hellige liv ble til stor inspirasjon for de andre munkene. Man la merke til hans ydmykhet og lydighet. Men Antonni skulle ikke bli så lenge på Athos.

Hegumen (abbeden) i det kloster på Athos som tok imot Antonii som munk, forstod at denne russiske munken var utvalgt av Gud til et annet arbeid. Det hadde Gud vist ham. Derfor sendte han Antonii tilbake til sitt hjemland med ordene: 'Antonii, det er tid for deg til å veilede andre til et hellig liv. Reis tilbake til ditt russiske land og vær for det en velsignelse fra det hellige Athos, slik at det derfra skal komme en stor mengde munker'.

Antonii la veien om de mange klostrene rundt Kiev, men ingen steder fant han det åndelige livet, som han hadde funnet på Athos. Han ba om Guds ledelse, og en dag kom han til et høydedrag rundt Kiev, der de bratte åssidene langs bredden av elva Dneipr, minnet han om hans elskede Athos. Her fantes det et skogkledd område rundt byen Berestovo. Området var gitt av presten Ilarion, som senere ble metropolitt i Kiev. Her slo Antonii seg ned og begynte et liv i bønn og arbeide.

Det tok ikke så lang tid før folk begynte å søke seg til eneboeren i skogene rundt Berestovo. Ryktene gikk om den hellige mannen som bodde der. Noen søkte hans åndelige råd, andre ville bli hans disipler. En av de første var en mann som senere skulle bli hellige Nikon, som ble vigslet til mun i 1032.

Sakte men sikkert vokste det frem en kommunitet rundt Antonii. Et kloster ikke ulikt de vi finner på Athos begynte å ta form. Dette ble et bønnens sted av de sjeldne. Antonii hadde ikke gull eller mye penger, men klostret ble formet av bønnens atmosfære, og ble et åndelig sentrum for hele Russland.

Antonii som var rikt utrustet med Åndens gaver, ikke minst den profetiske gaven, døde 90 år gammel i 1073.

Pankratios - venn med apostelen Peter og biskop på Sicilia

I Antiokia i det nordlige Syria gikk det rykter om Jesus fra Nasaret, om alle som ble helbredet fra sine plager, og om de forunderlige og gode nyhetene om Guds rike. Vi leser om dette i Matt 4,24: 'Ryktet om ham spredte seg over hele Syria ...' Blant de mange som dro til Jerusalem for å høre Jesus tale var foreldrene til en mann som het Pankratios. Med egne øyne ville de se Ham som mange hadde så sterke meninger om.

Far til Pankratios ble en god venn med Jesu disipler, og spesielt med apostelen Peter. Gjennom dette vennskapet ble også Pankratios kjent med apostelen. Dette førte til at både Pankratios og hans foreldre bestemte seg for å bli etterfølgere av Jesus. De dro så tilbake til Antiokia.

Når en av apostlene kom til Antiokia, ble Pankratios døpt sammen med sine foreldre. Det kan ha vært Barnabas som døpte dem. Vi leser om vekkelsen i Antiokia i Apg 11,19 flg, og i forbindelse med den, leser vi at menigheten i Jerusalem sender Barnbas til Antiokia.

Etter at foreldrene var døde, dro Pankratios til fjellet Pontine, for å leve i bønn og stillhet i en hule der. Da hadde han gitt bort arven etter foreldrene til de fattige.

Etter en tid i tilbaketrukkethet og bønn reiste Pankratios ut som misjonær. Det skal ha vært apostelen Peter som ordinerte ham til biskop av byen Taormina på Sicilia. Dette skjedde rundt år 40.

Pankratios led martyrdøden 9.juli.

Cèli de - Guds venner og Mael-Ruain

Jeg er spesielt glad for at våre kristne røtter her i Norge først og fremst er keltiske. Og årsaken til at jeg sier nettopp det er at den keltiske kristne arven er så rik. Den keltiske kristenarven med sine mange klostre, sitt rike bønneliv, hymnene hørte til det første årtusenets mest vitale uttrykk for evangeliet i Europa.

I dag minnes vi en av de som skulle komme til å fornye denne rike arven, nemlig Mael-Ruain, abbeden i klosteret Tallaght. Denne Mael-Ruain ble leder for en bevegelse som skulle gå under navnet Cèli de - Guds venner. Det var en bevegelse preget av askese som ville føre kirken og klostrene i Irland tilbake til den enkelhet og hellighet som var så karakteristisk ved opprinnelsen. Mael-Ruain, som grunnla klosteret Tallaght i 774 inspirerte munkene til å gjenoppdage kraften i det monastiske livets viktigste søyler: den åndelige veiledningen, bønnen, arbeidet, bibellesningen og studiene.

Stabilitet
Vi kjenner lite til hans liv. Mael-Ruain er ikke hans opprinnelige navn, men det navnet han fikk da han ble munk. Mael betyr 'den som er innviet'. Ruain kan komme av Ruadan, som kan bety at han var munk ved Hl.Ruadan klosteret i Lothra.

Mael-Ruain lærte sine disipler betydningen av stabilitet og utholdenhet i den kommuniteten hvor munkene hadde gitt sine evige løfter. De siste 18 årene av sitt liv brukte han i all hovesak til å gi åndelig veiledning til et stort antall disipler, til å skrive klosterregler og gi undervisning inspirert av den østkirkelige tradisjonen.

Død
Mael-Ruain døde 7.juli 792. Korset på bildet er et kors som står ved Tallaght til minne om Mael-Ruain.

Enhetens patriark

I dag hedrer vi en sann økumen, Athenagoras I (bildet), som utrettelig virket for enhet mellom de kristne kirkene. Hele hans liv handlet om forsoningens tjeneste, slik apostelen Paulus beskriver den i 2.Korinterbrev:

'Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!' (2.Kor 5,18-20)

Athenagoras var erkebiskop av Konstantinopel og Ekumenisk patriark fram til sin død i 1972 og var et av 1900-tallets mest kraftfulle talsmenn for kirkenes enhet. Han het egentlig Aristokles Spyrou, og ble født 25.mars 1886 i landsbyen Vasiliko, nær Ioannina, Epirus i det daværende Ottomanske riket. Han var sønn av en landsbylege og hans mor døde da han bare var 13 år gammel. Aristokles studerte ved Patriarkalske Teologiske Seminaret i Halki i Tyrkia, og var ferdig uteksaminert i 1910. 21 år gammel ble han munk, og ble gitt navnet Athenagoras, og ordinert diakon. Han tjente som erkediakon ved Bispesetet i Pelagonia, før han ble sekretær for erkebiskop Meletius av Athen i 1919. Mens han fremdeles var diakon ble han valgt til metropolitt av Korfu i 1922. En tid var han også erkebiskop for Nord- og Sør-Amerika. Fra 1948 til 1972 var han den 268 økumeniske patriarken av Konstantinopel.

Men valget av ham som patriark av Konstantinopel forandret ikke den enkle munkens hjerte. Der brant det en hellig ild, og en djup lengsel etter å se at skillemurene mellom kristne falt ned og man kunne rekke hverandre hånden. Noen av de synlige tingene som kom som et resultat av dette var ikke rent lite! I hans tid som den 268 økumeniske patriarken av Konstantinopel ble de ortodokse kirkene medlem av Kirkenes Verdensråd, ortodokse kristne var til stede ved Det andre Vatikankonsilet, forberedelser ble lagt for en Pan-Ortodoks synode, ekskommuniseringen av Rom og Konstantinopel opphørte og det historiske møtet mellom Athenagoras I og pave Paulus VI fant sted.

7. juli 1972 dør Athenagoras I. Det skjer under oktaven etter festdagen for  apostlene Peters og Paulus - Den udelte kirkens apostler.

Jan Hus - reformasjonens forløper

Om to år vil det på denne dagen være ganske nøyaktig 600 år siden Jan Hus ble dømt til døden av Den romersk-katolske kirke og brent på bålet. Når han ble ført til bålet kunne man høre ham si: 'For det evangelium hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede'.

Jan Hus, som ble født i byen Husenic i det sørvestlige Böhmen - nåværende Tsjekkia - i 1371, ble en av forløperne til de reformbevegelser som skulle lede til den protestantiske reformasjonen et århundre senere. I år 1400 ble han presteviet. Det skjedde i en tid med et stort forfall og frafall i kristenheten. Og det gjaldt særlig blant presteskapet.

Jan Hus ba om vekkelse, og han studerte og gransket Guds ord. Han rettet skarp kritikk mot kirkens korrupte ledelse, og engasjerte seg samtidig i forkynnelse og åndelig veiledning for at de troende skulle fordjupe sin kjærlighet til Herren Jesus. Det - mente Hus - skulle skje gjennom en personlig lesning av Bibelen.

Og mens Hus preket sendte pavekirken ut spioner som overvar gudstjenestene for å kunne ha noe å anklage Hus for. Hus på sin side var ikke redd. Hans alvorligste kritikk av kirkens ledelse var at den skjulte hvem Jesus egentlig var: ydmyk, lidende, fattig, barmhjertig. Det var dette sanne bildet fra evangeliene Hus ville at kirken skulle bære frem. Han bar på den samme lengselen som en annen forløper til Reformasjonen, John Wycliffe. Det skjedde 30 år før Jan Hus stod frem. John Wycliffe ble Jan Hus' mentor.

Motstanden var der fra dag en, og den økte i styrke. I november 1414 blir Hus arrestert og kastet i fengsel, der han blir alvorlig syk. Han blir utsatt for harde forhør, men avstår å tilbakekalle det han har lært. Fra fengselet skriver han gripende brev til venner og til sin menighet ved Betlehemskapellet. Etter voldsomme protester mot fengslingen av Hus, må daværende keiser Sigismund gripe inn, og Hus får forsvare seg ved konsilet i keiserens nærvær. Hus vil på sin side ikke tilbakekalle noe. Dermed blir han erklært for kjetter, bannlyst og overgitt 'til den verdslige arm', det vil si keiseren.

Jan Hus brennes på bålet ved bredden av Rhinen 6.juli 1415, fast bestemt om at sannheten vil seire til slutt.

Martin Luther utgav skriftene til Jan Hus i 1536.

Athanasios Athoniten - munken som introduserte det kenobitiske klosterlivet på Athos

Athanasios Athoniten (930-1001) kom til den Athos for å søke stillhet, og endte opp med å introdusere det såkalte kenobitiske klosterlivet på den hellige munkeøya. Athanasios skulle komme til å skape en regel for kommunitetsliv, inspirert av den regel som ble skrevet av Theodoros Studiten. Tidligere hadde klosterlivet på Athos vært dominert av eremiter som levde hver for seg i sine celler. Men med Athanasios skulle det bli et alternativ til dette: et fellesskapsliv hvor munker levde felles monastisk liv, og som en følge av dette kom en rekke ulike klostre til å bli bygget på Athos.

Han het opprinnelig Abraham, den foreldreløse gutten som skulle bli Hl.Athanasios Athoniten. Født i Trebisonda i nåværende Tyrkia. Tidlig ble han sendt til Konstantinopel, hvor han får sin utdannelse og hvor han får sitt arbeide som lærer ved det keiserlige hoff.

Athanasios var en mann med stor medlidenhet med de marginaliserte og fattige. Han opphørte aldri med å tjene de syke, selv om han hadde mye å gjøre som leder for et stort kloster. Han viste også stor tålmodighet overfor dem han var åndelig veileder for. Det gjorde også at han ble et stort forbilde for mange.

Det er to personer som mer enn noen andre fikk bygge og se at det monastiske livet fikk spirekraft og vokste på Athos. Den ene er Peter Athoniten, og den andre er Athanasios. Dette har gjort dem så høyt verdsatt og elsket blant munker.

I 1001 dør Athanasios i forbindelse med en ulykke. En kuppel i en av klosterkirkene på Athos løsner, faller ned og tar livet av hellige Athanasios.

Den rømte slaven Moses som fikk sitt liv forvandlet av Ånden

I dag feirer vi den første munken av etiopisk opprinnelse, nemlig Moses den svarte eller Moses Etiopieren. Han betraktes som en av de fremste blant ørkenfedrene. I sin levetid hadde han hele 500 disipler!

Han blir født i det eldgamle Afrika rundt det fjerde århundres begynnelse, ca år 322. Hans bakgrunn, før han kommer til ørkenen i Sketis, var heller tvilsom. Moses hadde rømt fra egyptiske myndigheter hvor han ble holdt som slave, mistenkt både for tyveri og mord. Mens han er på flukt blir han leder for en beryktet gjeng på 70 røvere som terroriserer Nil-dalen.

På flukt fra myndighetene kommer han til Sketis, i nærheten av Aleksandria.Han søker tilflukt blant munkene her. Som tiden går legger Moses merke til munkenes liv, så fylt av bønn, fred, stillhet. Deres stille vitnesbyrd hjelper den plagede Moses til å finne mening med sitt liv, og han overgir seg til Gud. Sakte, men sikkert, begynner gleden i Gud å prege hans liv og han gir seg til et liv i bønn og radikal etterfølge av Jesus. Men hans gamle liv hadde ikke helt sluppet taket, når en gjeng med tyver angrep ham i hans munkecelle. Råsterk som han var overmannet han dem, og dro dem med seg til kapellet hvor de andre munkene befant seg i bønn. Han avbrøt bønnen, og sa til de andre munkene at han ikke synes det var rett å straffe de mer enn det han hadde gjort, siden han var en kristen! Røverne på sin side ble så overveldet av møtet med Moses, at de omvendte seg fra sine synder og valgte å bli igjen hos munkene for å lære om det nye livet med Jesus. Samtlige av dem trådte inn som nye munker etter en tids opplæring!

Selv fikk Moses åndelig veiledning av sin åndelige far, Hl.Isidore, som var presbyter i Sketis, og som introduserte ham for Hl.Makarios den store. Hl.Makarios tok ham med seg til den nå så berømte Bishoy-klosteret. Det var her Moses ble døpt. Under disse erfarne ørkenfedrenes veiledning modnet han i hengivenhet og overbevisning.

Helligåndens forvandlende kraft og makt
Hl.Isidore sa om Moses: 'Bare sakte driver solen vekk natten og den nye dag bryter frem, og bare sakte blir et menneske en fullkommen kontemplativ'. Den Hellige Ånd er den som forvandler et menneske. I 2.Kor 3,18 leser vi: 'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd'.

 Johannes Cassianus omtaler Moses som: 'den fremste blant helgener' og om ham, sier Abba Poemen 'nådde helligheten sine høyder'.


75 år gammel dør Moses, etter å ha blitt ordinert som prest etter sine brødres sterke ønske. Han ligger begravet i El-Baramous i den egyptiske ørken.