Erkeenglenes dag

For syv år siden - på Erkeenglenes dag - trådte jeg inn som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. Dagen har derfor en helt spesiell betydning for meg.

Hebreerbrevets forfatter beskriver den virkeligheten som en kristen står i:

'Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i i himmelen ...' (Hebr 12,22-23a)

Over alt i Bibelen møter vi dem, englene.

Erkeengler og serafer. Engler i oppdrag. Vernende engler. Lovprisende engler. Engler i tilbedelse.

Det er fascinerende.

Og det skaper en trygghet. Det er tydelig at de også finnes der for oss, som 'tjenende ånder'. Noen av dem er gitt oppgaver som har hatt avgjørende betydning for Frelseren. Ved Hans fødsel, ved Hans død, og ikke minst ved Hans seierrike oppstandelse. Og Åpenbaringsboken - selve Tilbedelsesboken i Det nye testamente - ser vi englenes betydning i den avsluttende fasen av menneskehetens historie - som domsengler.

I dag takker vi Gud for 'himlenes hærskarer', for erkeenglene Mikhael og Gabriel. For de som strider mot maktene og myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket.

Vi er ikke alene.

Sergeij av Radonesh - den ordblinde som ble hele Russlands nasjonalhelgen, del 2

Den berømte russiske maleren, Mikhail Nesterov, malte i 1890, et maleri som viser en svært viktig hendelse i livet til den unge Bartholemeus:

Han skal ha blitt sendt ut i skogen får å finne igjen en rømt hest. I en åpning i skogen skal han ha møtt en gammel munk, fordjupet i bønn.

Unge Bartolomeus kom i prat med munken, som så har gitt ham en liten del av det brødet som brukes i forbindelse med Herrens måltid - prosfor. Munken har velsignet ham og sa at fra nå av skulle han være i stand til å forstå Den Hellige Skrift.

Dagen etter dukket den gamle munken opp for å besøke adelsfamilien. Under andakten ba han den unge gutten om å lese fra Bibelen. Bartholomeus vegret seg. Han sa som sant var at han kunne ikke lese.

Men da han fikk Bibelen i hendene, ble både han og familien svært overrasket. Han leste flytende!

Den gamle munken gjentok så det profetiske budskapet som ble gitt når Bartholomeus ble døpt. Familien på sin side var overbevist om at de hadde hatt en engel på besøk.

Fra denne dagen av fordjupet Bartolemues seg i Den Hellige Skrift. Ikke bare som en lesetekst, men han begynte på grundige studier, og denne meditative lesningen og studiene av Bibelen, skulle få avgjørende betydning for hans liv og tjeneste. Vi har ordene våre i behold når vi sier at livet til Sergeij av Radonesh var 'gjennomvætet av Skriftens ord'.

Den unge Bartholomeus besøkte også jevnlig kirkene i Rostov-området, og deltok ofte som sanger og leser. På denne måten lærte han seg ikke bare liturgien, men han levde slik med den at han levde i den.

(fortsettes)

Sergeij av Radonesh - den ordblinde som ble hele Russlands nasjonalhelgen, del 1

Munkeøya Athos i Hellas har vært en av de aller viktigste inspirasjonskildene for monastisk liv i Russland.Ikke minst på grunn innflytelsen til og praktiseringen av Jesusbønnen.                                  

Et stort antall russere la ut en pilegrimsvandring gjennom landets djupe skoger til øya som er viet Guds Mor. Mange dro, mange ble på Athos, mens andre vendte hjemover - til Russland. De kom ikke tomhendte. De bar med seg en djup Gudserfaring. Dette var bedere i ordets sanne betydning.

Impulsene fra Athos kom i bølger. I den andre av disse bølgene som veltet inn over det veldige russiske riket kom han som fremdeles har et navn som klinger blant våre ortodokse brødre og søstre: Sergeij av Radonesh (1314-1392), hvis minnedag det er i dag.

Hans ytre minner mye om selve ørkenpioneren, Antonios den store.

Historien om hans liv er gripende, og det er ikke så vanskelige å forstå. Han er den ordblinde gutten, som blir Russlands fremste nasjonalhelgen. Sergeij ble født inn i en russisk adelsfamilie i Rostov-området. Han ble døpt Bartholomeus, som var helgenen for den dagen dåpen fant sted.

Den gamle presten som døpte ham hadde også et profetisk ord til barnet, og foreldrene:

'... barnet blir til til Guds nådes kalk og den hellige Treenighetens utvalgte tjener'. (Harald Olsen: Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Verbum 2008, side 291)

Men det var ingen ting som tydet på at dette stemte om man ser på barneårene til Bartholomeus. På grunn av sin ordblindhet hadde han en ganske tøff og vanskelig oppvekst. Han klarte ikke å lese før sent i tenårene. Men Bartholomeus fant mye trøst i naturen. Her oppholdt han seg mye. Og tiden her ble brukt til bønn.

Kanskje er det her - ute i de djupe russiske skogene - med fornedrelsen over å være annerledes - som Gud brukte til å skape sitt redskap, som skulle få en slik enorm betydning for Russlands troende - ikke bare i sin samtid - men også i dag. Ja, ikke bare for Russlands del, men mange steder rundt om på jordkloden har vitnesbyrdet om Sergeij av Radonesh blitt til inspirasjon og velsignelse.

(fortsettes)

Sergeij av Radonesh malt av Sergeij Kirillov.

En enkel russisk bonde og hans levde Kristus-liv

I dag feirer vi minnet til han som Thomas Merton kalte 'det 1900-tallets mest autentiske munk', fader Siluan av Athos.

Enklere oppvekst kunne vel ingen få: Han var helt ulærd, hadde kun 'to vintres byskole' bak seg. Men lange år av utrettelig, indre kamp og bønn ga ham en personlig erfaring av de kristne livet - identisk med mange av de hellige Fedrene. 

Etter avtjent militærtjeneste høsten 1892 begav seg til Athos, der han tjente i det berømte Hl.Panteleimon-klosteret.

Hele Siluans liv var preget av djup lydhørhet mot Den Hellige Ånd. For ham var 'kristendommen ikke en lære, men liv'.

Fader Siluan var også en ivrig Bibelleser, og han leste stadig i kirkefedrenes skrifter.

Han bestemte seg også for gi deg helt til bønn, slik at han kunne bevare det som ble ham betrodd når Den Hellige Ånd gav ham del i noen av Guds dybder. I klosteret arbeidet han i kjøkkenet. Til tross for at han hadde ansvaret for å gi mat til over 200 munker satte han av tid til å be hver eneste dag.


 Arkimandrit Sofony som kjente ham godt sa om fader Siluan:

'Hans ansikt var preget av en djup ro. Det var vennlig på grunn av anger, faste, det var blekt på grunn av mangel på søvn. Det fantes imidlertid tilfeller da han forvandles til det ugjenkjennelige, da hans bleke, rene ansikt lyste opp av et uttrykk som ble så overveldende at man ikke kunne se på ham uten å slå blikket ned'.

De siste årene av sitt liv tok han imot tusenvis av gjester som kom til ham for å få et ord, og for å bli bedt for. Han døde 24. september 1938.

Hl.Adamnan skrev en av de første reiseguidene til Det Hellige Land

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag minnet om Hl.Adamnan (628-704). Bildet viser ruinene av Hl.Adamnan's kapell.

Adamnan var etterkommer av samme kongelige irske familie som hellige Columba, og ble født i Donegal. Han var den niende abbeden for klosteret på Iona, omtrent 100 år etter Columba.

I år 688 besøkte han den hellige Coelfrid av Wearmouth, som fikk overtalt ham til å følge Romerkirkens datofesting av påsken og den romerske tonsuren. Selv om han var veldig inspirert av Colombas liv og eksempel følte han seg tvunget til å følge Romerkirkens skikker. Enkelte av munkene han hadde ansvaret for følte at dette var å vise manglende respekt for minnet om Columba. I mange år var det derfor på denne lille øye Iona markert to tonsurer og to datoer for påsken. For å bevise at han slett ikke hadde manglende respekt for Columba, skrev han dennes biografi. Denne har siden vært en sentral kilde til det vi vet om hellige Columbas liv og gjerning.

Adamnan var en fredsskaper, både i sitt eget fellesskap, men også i Skottland, Irland og Northumbria. Han arbeidet for å endre irsk lov slik at kvinner, barn og kirkelige ansatte skulle være unntatt militærtjeneste, og for å garantere sikkerheten og immuniteten til ikke-stridende. Dette er kjent som ‘The Law of Innocents’.

Adamnan var delvis ansvarlig for at Iona ble kalt for Iona. I biografien om Columba oversatte han oversatte han øyas navn 'Hy' til latin med ordet 'Iouna' og en mann som drev med avskrivning av manuskripter feiltolket dette med 'Iona', hvilket er utrolig nok det hebraiske for Columbas kallenavn 'Duen'.

Han skrev også andre bøker, blant annet en av de første reise-guider til hellige steder i Det Hellige Land. Denne boken var det mange som benyttet seg av over hele Europa.

Han fikk mye klager for at han fikk deler av Bibelen oversatt til Gaelic og for at han feiret messen på dette språket. Han var også en bereist mann, og minnes blant annet på Ytre Hebridene og på øya Man.

Gartneren som ble martyr

Det finnes mange måter å tilbe Gud på! For den hellige Phocas, hvis minnedag det er i dag, handlet det blant annet om å skape en hage - lik Eden - slik at menneskene, ved å se alt det skjønne i skaperverket, kunne gi Skapningens Herre den pris og ære Han rettelig tilkommer.

Phocas - gartneren, levde i Sinope i Paphiagonia, langs Svartehavskysten. Han hører med til skaren av martyrer, i det han mistet livet på grunn av sin tro under de forferdelige forfølgelsene under keiser Diokletian.

Phocas levde et stillferdig liv. Han stelte med sine planter og sine frukttrær - og ba. Det er hele rammen om hans liv. Men det var et forunderlig liv levd med Herrens nærvær hver dag. Ikke minst de fattige fikk nye godt av frukt og bær.

Han åpnet selv dørene til de romerske soldatene som var kommet for å henrette ham, og gikk til stedet hvor han skulle henrettes med stor fred.

Takk, takk - Henri Nouwen

På vei til Russland - i hjemlandet Nederland  - for å gjøre opptak til en dokumentarfilm om 'Den bortkomne sønnen' får Henri Nouwen (bildet) plutselig et hjerteinfarkt. Vi skriver 21.september 1996. Han overlever ikke, men går hjem til Herren.

Ved siden av Jean Vanier er det få som har hatt en slik innvirkning på livet mitt. Henri Nouwen var 'den sårede helbreder', han var teologen og psykologen som våget å vise sin egen sårbarhet. Han var en rastløse Gudssøkeren.

Sårbar, åpen, spørrende, lyttende, raus - dette er ord som er beskrivende for Henri Nouwen. Han lanserte begrepet - den sårede helbreder. Og en slik var han selv. Meg har han hjulpet gjennom sitt forfatterskap til å sette ord på egne prosesser, jeg er blitt fortrolig med egne sorgopplevelser, har våget meg på et annet bønnespåk, være ærlig med meg selv og jeg håper jeg er blitt mer lyttende - til Gud, til hele meg som menneske - ånd, sjel og legeme - og til andre.

Jeg skal ikke gi deg del i hele hans biografi. Bare nevne dette: Han var den briljante ordkunstneren som fanget sine tilhørere. Professoren som ble høyt verdsatt av alle sine studenter.

Men som bar på en hudløshet, en ensomhet, et behov for å bli sett og bekreftet. Han brøt over tvert. La bak seg tiden som professor og lærer ved flere av de prestisjefylte universitetene i USA, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada og Frankrike. Her kunne han ikke briljere med sine ord, men her fant han selv legedom for sine sjelelige sår. Blant de ordløse, blant de pleietrengende, blant de som i mange menneskers øyne ingenting er.

Med årene har mange oppdaget Nouwen. Han har for dem vært en såret helbreder som har leget deres egne sår. Jeg takker Gud for hva denne mannen har vært og fremdeles er for meg.

Lær din munn å si det du har i ditt hjerte

I dag er det en av de store åndelige veilederne i Den koptisk ortodokse kirken vi feirer: Abba Poimen, den store eller Hyrden, som navnet 'Poimen' betyr. Han hører med i den store flokken av martyrer fra den tidlige kirkens første århundrer.

Han ble født i Egypt rundt år 340 e.Kr, og helt siden ungdommen levde han et asketisk liv. Når han ble 15 år gammel dro han til Libya for å leve i et kloster der. Dette synes hans mor har hardt. Hun hadde reist hele veien til Sketis i den egyptiske ørkenen for å møte sin sønn, men han unngikk henne. Men når hun forstod at han hadde gjort dette fordi han hadde valgt et asketisk liv, ble hun likevel glad. Selv om hun ikke fikk møte ham. Sønnen kjente sikkert til Jesu ord: 'Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefoll igjen'. (Matt 19,29)

Hadde han møtt sin mor, ville hun kanskje ha klart å overtale ham til ikke å reise til Libya?

Gjennom forsakelse og tro skulle den unge gutten lære seg styrken og visdommen som finnes i askesen. Mye av denne ervervede visdommen finnes i en bok kjent som Gerontikon.

La meg nevne to historier som han fortalte til noen av de som kom på besøk til ham:

Når en bror spurte ham om den tro som renser et menneske fra dets lidenskaper, svarte han: 'Troen må bli ledet av ydmykhet og må gjøre nådens gjerninger'.

En annen bror kom til ham som slet med onde tanker og ønsket å kvitte seg med dem. Han spurte abba Poimen om dette som ledet ham utenfor huset og ba ham om å gripe tak i vinden! Dette fordi tankene er som vinden, og når denne broderen svarte at det kunne han jo ikke klare, svarte Poimen: 'Hvis du ikke kan fange vinden, kan du heller ikke stanse tankene fra å komme, men du kan motstå dem, det vil si ikke å gjøre det de forteller deg'.

Abba Poimens personlighet er blitt beskrevet av andre, blant annet hans åndelige far. En dag kom kom eldre munker på besøk og ville ha hans råd. Noen av de yngre munkene sovnet mens de ba. De eldre munkene ville vekke de yngre fra søvnen. Til dette svarte Abba Poimen: 'Hvis jeg hadde sett en bror sovne, så ville jeg lagt hodet hans i fanget mitt og la ham få hvile'.

En annen munk oppsøkte Poimen for å se om han burde ta en posisjon av autoritet over andre munker som han bodde sammen med. Poimen gav ham følgende råd: "Nei, vær deres eksempel, ikke deres lovgiver'.

Det er bare gjennom ydmykhet, og gjennom å avstå fra å dømme og sammenligne seg med andre, sier Poimen, som vi kan lære å kjenne oss selv og andre. Det er Poimen som sier:

'Lær din munn å si det du har i ditt hjerte'.

Abba Poimen hadde en særskilt gave til å skille ånder. Den gaven mente han hørte sammen med en djup fortrolighet med sin egen og andres skrøpelighet.

Abba Poimen dør i år 450, og ble drøyt 100 år gammel.

Om å utstråle Kristus

Selv 17 år etter sin død, 5. september 1997 i Calcutta, India, er mor Teresa i manges øyne det fremste eksemplet på kristen nestekjærlighet, ja, på hvem som er en sann kristen.

Få, om noen, har kroppsliggjort evangeliet som henne. Hun forkynte med ord - ofte minneverdige, ikke minst radikale og utfordrende ord - men først og fremst forkynte hun med sitt liv. Et liv levd for og med de fattigste av de fattige, et liv for det ufødte liv, så vel for de dødende, spedalske og utstøtte, som ingen ville ha med å gjøre. Den lille, vevre albanske nonnen satte djupe spor etter seg.

I dag takker vi Gud for hennes liv, når vi sammen med kristne over hele verden minnes henne.

Vi minnes henne når hun satte sine bein på norsk jord - uten strømper, i sandaler, mottok Nobels fredspris i 1979. Få hadde fortjent den mer enn henne.

Egentlig het hun Agnes Gonxhe Bojaxhiu, og var født 26.august 1910 i Skopje i dagens Makedonia, den gangen Det ottomanske riket. Hennes far, Nikolla Bojaxhiu som opprinnelig er fra Kosova (Gjakova) var en vellykket forretningsmann. Hennes mor var fra Albania og Teresa var den yngste av tre søsken.

Hun er ikke mer enn 12 år gammel når hun kjenner kallet til å hjelpe de fattige, og bestemmer seg for å bli misjonær i India.  Navnet hennes betyr 'liten blomst' på albansk, og passer i grunnen veldig godt på hennes livsgjerning. Hun ble lærerinne i India, og møtet med de fattige av de fattigste, de døende, skulle forandre hennes liv fullstendig. I en intensiv periode opplevde hun at Jesus kom til henne, ja søkte henne opp, for å be henne trøste og styrke de som ingenting er i denne verden.

Til sin skriftefar skriver hun:

'Jeg har aldri søkt åndelige opplevelser, men Han er hos meg, rører ved meg, taler til meg dag etter dag ... Han spør: Du vil vel ikke svikte meg? Han sier: Jeg tørster.'

10.september 1946 opplever Mor Teresa det hun senere beskriver som 'et kall i kallet' mens du reiser med toget fra Calcutta til en retreat i Darjeeling. Heretter skulle hun tjene de fattige. Kallet kom fra Jesus selv. Arbeidet startet opp to år senere, i 1948, under navnet 'Barmhjertighetens søstre', og består i dag av over 4500 søstre i 133 land. De har ansvaret for hjem for døende og folk med HIV/AIDS, spedalskhet og tuberkulose. De driver suppekjøkken, barnehjem og skoler, samt rådgivningsprogram for barn og familier.

Mor Teresa sa det slik ved en anledning:

'Jeg ser Gud i hvert menneske. Når jeg vasker sårene til en spedalsk, kjenner jeg det som om jeg tar hånd om Herren selv. Det er en vidunderlig opplevelse'.

 John Esseff, Mor Teresas tidligere skriftefar, fortalte i 2012, en svært gripende historie om Mor Teresa:

'Mor Teresa skulle møte paven i forbindelse med at så etter en mulighet for å etablere et hjem i Vatikanet for de fattigste av de fattige', forteller den nå 84 år gamle presten, som nå befinner seg i Australia for å lede en retreat for søstre fra den orden som Mor Teresa grunnla, The Missionaries of Charity Sisters.

'Mens vi kjørte nedover gatene som leder frem til Vatikanet, oppdaget hun en døende mann som lå der. Hun ba sjåføren om å stanse. Mor Teresa kom seg ut av bilen, går mot mannen, bøyer seg ned, holder ham i sine hender og stryker varsomt hendene over hans ansikt. Søsteren som kjørte bilen begynte å blit litt nervøs, da Mor Teresa hadde samtalt med mannen og bedt for ham en halv time. Hun sa: - Du kommer for sent til avtalen med paven og vil miste anledningen til å treffe ham. Da svarte Mor Teresa:

- Du kan ta plassen min. Jeg er sammen med Jesus. Si til paven at jeg er lei meg, men jeg er sammen med Jesus!

Mor Teresa så Jesus i de fattigeste av de fattige'.

 John Esseff forteller også om da Mor Teresa traff Daniel Ortega, kommunistlederen i Nicaragua. Hun var kommet til landet i forbindelse med et jordskjelv, for å se på hva hun og søstrene kunne gjøre for å hjelpe til. Daniel Ortega la ut om sin politikk, og fortalte at han hatet Ronald Reagan.

'Mor Teresa sto og hørte på. Så sier hun til Ortega: 'President Reagan trenger virkelig våre bønner, gjør han ikke?' Ortega svarer: 'Ja, det skal sannelig være visst!' Da svarer Mor Teresa: 'Og det gjør du også! Jeg snakket med kona di, og du er katolikk, er du ikke?' 'Ja', svarer Ortega. Da sier Mor Teresa: 'Men jeg forstår at du ikke har døpt barna dine. Du kan ikke lede et land når du ikke kan lede ditt hjem. La oss nå se å få døpt barna dine så skal jeg være deres gudmor og vi skal sørge for å få gjort det nå!'

Å utstråle Kristus:
Denne bønnen av kardinal John Henry Newman, ble brukt som daglig bønn av mor Teresa og søstrene i hennes orden:

Hjelp meg, Herre Jesus Kristus, å spre Ditt lys hvor jeg enn går. Oppfyll min sjel med Din Ånd og Ditt liv. Gjennomtreng meg og ta hele meg så fullkomment i Din besittelse at mitt liv kun blir en utstråling av Ditt.

Lys gjennom meg og vær i meg så fullkomment at hvert menneske jeg møter kan kjenne Ditt nærvær i min sjel. La dem løfte sitt blikk og ikke lenger se meg, men bare Kristus.

Bli hos meg, så jeg begynner å lyse som Du lyser, lyse så jeg blir et lys for andre, med et lys som bare kommer fra Deg, Herre Jesus, og ikke fra meg. Herre, lys Du for menneskene gjennom meg!

La meg lovprise Deg slik Du vil, ved å utstråle Deg for dem som omgir meg. La meg forkynne Deg uten å forkynne, ikke ved ord men i gjerning, ved den overbevisende kraften i den medfølende, kjærlige handling som springer ut av hjertets fulle hengivenhet til Deg.

La oss be den be den med hele vårt hjerte!