Biskopen som ba Jesusbønnen

Jesusbønnen blir bare mer og mer dyrebar for meg. En av dem som har hjulpet meg til å se dens betydning og djupe innhold er Ignatios Brianchaninov (bildet), hvis minnedag det er i dag.

Brianchaniov kalte Jesusbønnen: 'En bønn for alle tider, en bønn som kan brukes av alle, hvor som helst og når som helst'. Han kalte også Jesusbønnen for 'kongeveien som leder den bedende fra jorden til himmelen'.

Jesusbønnen er denne: 'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Den bes gjerne ved å gjenta den i sakte tempo, i takt med åndedrettet.

Han het egentlig Dimitrij Alexandrovitsj Brianchaninov og ble født 15. februar 1807 i provinsen Vologa i Russland. Han beskrives som intellektuelt begavet, fredsommelig og selvreflekterende. Allerede som barn ble han dratt mot et liv i bønn og stillhet. Han elsket å lese evangeliene og beretninger om hellige menn og kvinner.

Mellom faren og Dimitrij var det sterke spenninger. Faren, som var en kjent godseier, tok en dag sønnen med seg til St.Petersburg, for å få sønnen innskrevet i militærakademiet. Det passet seg for en godseiers sønn å tjene sitt fedreland på denne måten. Men sønnen ville ikke gjøre militær karriere, han ville bli munk. Det ville ikke faren. Og farens ord var lov.

Men det kom moe godt ut av tiden i militærakademiet: Her ble Dimitrij kjent med mange andre som bar på den samme Gudslengselen som han. Noen av disse var disipler av den da så berømte staretsen Paisios Valichkovskij. Det var han som hadde sammenfattet den slaviske utgaven av Filokalia, eller de gamle fedrenes lære om den indre bønnen.

På grunn av sviktende helse ble Dimitrij fritatt fra en militær karriere. I årene som fulgte levde han som novise i flere forskjellige klostre. I 1831 ble han viet til munk og tok navnet Ignatios. Kort tid etter dette ble han også ordinert til prest.

Høsten 1833 fikk han et usedvanlig kall. Fra selveste keiseren. Nikolaus I ville ha Ignatios til å lede det svært berømte St.Sergiusklosteret i utkanten av St.Petersburg. Dette var ikke noe Ignatios ønsket, men likevel ble han tro mot sin pålagte oppgave og ble der i hele 24 år. Han gjorde seg bemerket som en god åndelig far for de munkene han hadde ansvaret for.

I 1857 blir han utnevnt til biskop i Kaukasus ved Svartehavet. Den oppgaven ble for stor for ham, og han går av fire år senere, i 1861. Nå trekker han seg tilbake til et lite kloster i Kostroma. Dette er litt spesielt for meg, fordi jeg i mange år nå har hatt en god venn av meg som har vært prest der: Fader Georgij Edelstein. Ikke i klosteret, men i den ortodokse kirken i Kostroma. Han ble forvist dit av kirkens ledere, fordi han ble for brysom i Sovjettiden.

Ignatios dør 30. april 1867 kun 60 år gammel. Det skjer i det lille klosteret i Kostroma, i stillhetens bønneatmosfære. Jeg vil tro med Jesusbønnen på sine lepper.

Bibelfortolker og martyr

Det er en kontroversiell skikkelse i den tidlige kirkens historie vi markerer minnedagen til i dag: Origenes (185-254). Kontroversiell fordi han blant annet hevdet at alle vil bli frelst til slutt. Han er ikke den eneste i kirkens historie som har syslet med de tankene.

Først og fremst er han kjent for sin allegoriske tolkning av enkelte skrifsteder i Bibelen. Han var sin samtids fremste bibelutlegger, og han foreslo at Bibelen bør leses bedende. Hvilket han selv gjorde. Origenes besøkte en rekke menigheter, blant annet i Roma og Antiokia, for å preke. De siste årene av sitt liv flyttet han til Cæsarea, hvor han bygget opp en teologisk skole som etter hvert skulle bli et viktig utdanningsmiljø for mange av kirkens framtidige ledere.

En ting som skulle prege Origenes fra starten av var at han bare var åtte år gammel, da han ble vitne til farens matyrium. Det gjorde et djupt inntrykk på ham, og førte til at han ville gi hele sitt liv i Herrens tjeneste. Da forfølgelsen brøt under keiser Decius på 250-tallet, var Origenes blant de kristne lederne som ble fengslet og torturert. Han overlevde og ble så sluppet fri, men døde senere av ettervirkningene av den voldsomme behandlingen under fangenskapet.

I vår gudstjenesteliturgi i Kristi himmelfartskapellet ber vi hver torsdag en bønn av Origenes:

'Allmektige Far, vi påkaller Din barmhjertighet til ikke bare å høre Ordet men til også å leve etter det. Vi ber om at alt som ikke er av Deg må senkes i Dine djupe vann, og at Du vekker til liv det som bare kan vekkes gjennom Jesus Kristus, vår Herre og Hans hellige Ånd. Hans er æren gjennom alle tider'.

Markus - evangelieforfatter og menighetsgrunnlegger

I dag feirer vi minnedagen til apostelen Markus, han som har gitt oss et av de fire evangeliene i vårt Nytestamente. Det er også en utbredt forståelse at Markus er en av de fire livsvesener som omtales i Åp 4, nemlig det første som omtales: løven. Apostelen Markus er også grunnleggeren av menigheten i Aleksandria i Egypt, og er høyt elsket blant våre koptiske venner.

Hvem var så denne Markus? Enkelte vil hevde at Markus er den samme som Johannes Markus, søskenbarnet til Barnabas. Men Hippolytus av Rom skiller mellom Markus evangelisten (2.Tim 4,11, fra Johannes Markus (Apg 12,12 og v.25; 13,5 og v.13 og 15,37) og Markus, søskenbarnet til Barnabas (Kol 4,10 og Filemon v.24). Det gjør han i boken 'Om de 12 apostler'. I følge Hippolyt, tilhørte alle disse de 70 disiplene som fulgte Jesus, og som ble sendt ut i Judea-området for å forkynne (Luk 10,1 flg). Men når Jesus talte om å spise Hans kropp og drikke Hans blod, var det mange som forlot ham (Joh 6,44-66), derimot denne Markus. Han skal senere ha kommet tilbake til troen, gjennom apostelen Peter, og blitt dennes sekretær. Det evangelium han skrev skal ha vært basert på apostelen Peters muntlige undervisning.

I følge kirkehistorikeren Eusebios av Cæsarea, sørget Herodes Agrippa I i sitt første regjeringsår (år 41 e.Kr) for at Jakob, sønn av Sebeddeus ble drept og at apostelen Peter ble arrestert. Planen var å drepte Peter i forbindelse med påsken dette året, men Peter ble på mirakuløst vist reddet gjennom menighetens innstendige bønner. Gud sendte sine engler (Apg 12,1-19) og Peter kom seg ut av fengslet. Peter dro så videre til Antiokia, og videre gjennom Lille-Asia hvor han besøkte menighetene i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, slik han omtaler det i sitt brev. (1.Pet 1,1). Apostelen Peter ankom Rom i år 42 e.Kr, i det andre regjeringsåret til keiser Klaudius.  Et eller annet sted underveis skal han så ha plukket opp Markus, som ble hans reisefølge.

I år 49 e.Kr setter Markus kurs for Egypt. Da skal han imellomtiden ha skrevet ferdig sitt evangelium, i det tredje året av regjeringstiden til keiser Klaudius, det vil si i år 43 e.Kr. Dette i følge Eusebios.

Når så Markus ankommer Aleksandria grunnlegger han menigheten der. Den skulle bli en livskraftig menighet med stor innflytelse i årene som fulgte. Det sies at deler av den koptiske gudstjenesteliturgien kan spores tilbake til evangelisten Markus.

I følge Eusebios ble Markus etterfulgt av Annianios som biskop av menigheten i Aleksandria. Det skal ha skjedd i det åttende året av keiser Neros regjeringstid. Senere koptisk tradisjon sier at Markus ble martyr i år 68 e.Kr.

Et annet syn på Markus
Det finnes også et annet syn enn det jeg har skissert, og som har bakgrunn i det Hippoyt har skrevet. Dette synet er også mitt eget: Fra begynnelsen av har det vært en ubrutt tradisjon som går ut på at Markus er forfatteren av evangeliet som bærer hans navn. Johannes Markus var sønn av Maria, hvis hjem i Jerusalem var et møtested for disiplene. Huset ble brukt som et bønnested (Apg 12,12) Ettersom han var en slektning av Barnabas (Kol 4.10) kan han ha vært en levitt (Apg 4,36). Kan han ha vært den unge mannen som flyktet naken ut i natten da Jesus ble arrestert (Mark 14,51-52). Noe apostelen Peter skriver i sitt brev, kan tyde på at han ble omvendt gjennom Peters forkynnelse: 'Menigheten i Babylon, som er utvalgt sammen med dere, sender dere sin hilsen, likeså Markus, min sønn'. Babylon er her et bilde på Rom.

Det er ingen tvil om at Maria, mor til Markus, har vært en innflytelsesrik kvinne i forsamlingen i Jerusalem. Det var til dette huset Peter gikk når han mirakuløst ble satt fri fra fengselet (Apg 12,12). Omlag år 44 e.Kr drar så denne Markus ut sammen med apostelen Paulus og Barnabas til Aniokia (Apg 12,25). Han er sammen med dem på den første misjonsreisen til Paulus, men trekker seg så fra denne (Apg 13,13).

Senere, om lag år 50 e.Kr vil så Markus bli med apostelen Paulus på hans andre misjonsreise, men Paulus vil ikke ha ham med seg. Han opplevde at Markus sviktet når det gjaldt. Dette fører så til at Paulus og Barnabas skiller lag (Apg 15,26-39) og Markus blir med Barnabas til Kypros.

Så går det 12 år. Vi er kommet til år 62 e.Kr. Da dukker Markus opp i Rom sammen med apostelen Paulus. (Kol 4,10 og Filemon v.24) Så går det ytterligere fire til fem år og vi kan lese, slik det gjengis i 2.Tim 4,11), at apostelen Peter ber Markus komme til seg. Dette skjer like før Paulus lider matyrdøden. Det må ha skjedd en forsoning mellom Paulus og Markus, og det ser ut til at Markus i sine senere år blir en av de nærmeste medarbeiderne til Paulus.

Det er ingen grunn til å betvile at Markus dro til Aleksandria og grunnla menigheten der.

Et sjeldent vitnesbyrd
Papias (70-155), som var disippel av apostelen Johannes, skriver noe interessant, om Markus:

'Markus, som er blitt Peters tolk, skrev ned nøyaktig alt det han husket, men ikke nødvendigvis i rekkefølge, av Kristi ord og gjerninger. Han hadde verken hørt Herren eller vært en av hans etterfølgere, men senere, som han sa, ble han knyttet til Peter, som holdt sine taler etter behov, men ikke i den hensikt å gi en samlet fremstilling av alle Herrens ord. Markus gjorde derfor ingen feil når han skrev ned det han husket. Han la bare vinn på dette ene i sine tanker - at han ikke utelot noe av det han hadde hørt, eller forfalsket noe av det'.

Radikal etterfølgelse

Sammen med våre koptiske venner feirer vi i dag minnet om Hl.Isak av Kellia.

Isak av Kellia var en av de egyptiske ørkenfedrene fra 400-tallet som opprettholdt tradisjonen fra de første som søkte ut i ørkenen som eneboere. Han fulgte seg samme veien som pionerene: Antonios den store og Makarios. Isak har vært disippel av Kronios og etterfulgte ham som presbyter i Nitria i år 395. Men det skjedde ikke uten motstand fra Isak selv.

Når han får høre om disse planene flykter Isak lenger ut i ørkenen. Men de som hadde valgt ham fulgte etter, og de kom til den engen han hadde gjemt seg i gresset, uten at de oppdaget ham. Det var kveld, og de bestemte seg for å overnatte. De slapp eslene de hadde med seg, for at de skulle gå fritt og beite. De gikk rett bort til det stedet hvor Isak gjemte seg. Neste morgen, da de skulle hente eslene inn igjen, fant de til sin overraskelse også Isak. De ville tvinge ham med seg. Isak sa:

- Det trenger ikke tvinge meg. Jeg går med dere. For jeg forstår at dette er Guds vilje, og uansett hvor jeg enn flykter, så vil jeg aldri flykte fra den.

De siste årene av sitt liv dro Isak seg tilbake til ørkenen igjen. Her levde han som eneboer. Når Isak lå for døden samles brødrene seg om ham.

- Hva skal vi gjøre når du er borte, spurte de sorgtungt.

- Se hvordan jeg har gått veien før dere. Om dere også vil følge etter og holde Guds bud, så sender Gud sin nåde og beskytter denne plassen. Men om dere ikke holder dem, kan dere ikke bli her, svarte Isak.

Peter Halldorf i Jesus Church søndag 26. april

Lederen for den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf (bildet), taler i Jesus Church i Markus kirke i Oslo, søndag 26. april kl.11.00

Peter Halldorf (bildet) er på en turne i Norge i forbindelse med lanseringen av boken: 'De fulgte Jesus', som han har skrevet sammen med sønnen Joel.

Luther forlag skriver om denne boken:

"Peter og Joel Halldorf har skrevet en bok om troens forbilder og vitner - ett for hver dag i året. I den norske oversettelsen er noen av kortbiografiene erstattet med nyskrevne norske biografier ført i pennen av Dagfinn Stærk. La deg inspirere av Marie Monsen, Børre Knudsen, St. Sunniva, Edin Løvås, Annie Skau Berntsen, Ludvig Karlsen og Arnfinn Haram - for å nevne noen.Gjennom denne boken har vi fått en unik samling med trosstyrkende forbilder. Fra ulike tidsepoker, land og kulturer vitner de om den ene tro på den samme Herre. Deres liv inspirerer oss alle til å grave djupere etter troens røtter, til hjelp i vår daglige etterfølgelse av Jesus."

En syrisk martyr

Forfølgelsen av kristne i Syria er slett ikke av ny dato. Vi leser om den allerede i Det nye testamente. I dag markerer vi minnedagen til Mar Shemon Bar Sabbae, biskop av Seleuchia-Ctesiphon, og en av kirkens martyrer.

Det skjedde på 14 Nisan, når de syriske kristne feiret langfredag, i år 345. Sammen med 100 av sine medarbeidere ble han halshugget. De var alle biskoper, prester og diakoner i den østsyriske kirken.

Det var den persiske kongen Sapor II som gav ordre om at de skulle henrettes. Han håpet dermed at det skulle bli en slutt på de kristnes motstand mot krigen som pågikk. Fredelige kristne ble en trussel den gang som nå. Det er underlig dette hvordan kristne som ikke bærer våpen utgjør en så stor trussel mot mennesker som gjør det!

Det er ikke så mye vi vet om denne Shemon Bar Sabbae. Det vi vet er at han ble valgt til såkalt katolikos - det vil si at han var kirkens øverste leder. Dette skjedde etter at hans forgjenger var blitt avsatt, men han kunne ikke tre inn i embetet før denne var død.

Det var vanskelige tider. På grunn av krigen som raste hadde den persiske kongen fordoblet skattene. Shemon, som så hvilken djup fattigdom mange av de troende levde under, vegret seg for å lyde kongens nye skatteregler. Et slikt opprør kunne ikke kongen godta. Han iscenesatte harde forfølgelser mot de kristne. Da som nå ble kirker lagt i grus og man forsøkte å få de kristne til å fornekte sin tro. Når de vegret seg mot dette ble de arrestert. Det skjedde også med Shemon - eller Simeon - og det hele endte med brutal død.

Men før dødsdommen ble fullbyrdet forsøkte den persiske kongen å få Shemon til å endre mening. Da svarte Shemon:

'Tidligere gav jeg deg min ærbødighet, men nå, når du krever at jeg skal fornekte min Gud og frasi meg min tro, skulle det aldri falle meg inn å bøye meg for deg'.

Han så sine trossøsken bli halshugget en etter en.

Når nattverdsbrødet bakes

I morgen er det tid for å bake nattverdsbrødene vi bruker i Kristi himmelfartskapellet. Vi feirer jo Herrens måltid hver gang vi kommer sammen for å feire gudstjeneste. Som du ser av bildet er de alle stemplet med et brødstempel som kalles Spadikion, og symboliserer Kristus, Kongen.

Vårt Spadikion har vi fått i gave fra rumenske kristne.

Vi har prøvd oss litt fram for å finne den beste oppskriften på nattverdsbrød. Til å begynne med smuldret de lett opp, når brødet skulle brytes, men nå har vi endelig funnet frem til en oppskrift som fungerer godt for vårt vedkommende.

Fra den koptiske kirken i Egypt har den kommuniteten jeg tilhører, overtatt tradisjonen med å bake nattverdsbrødet under bønn og bibellesning. Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby utgav nylig boken 'Livets brød', hvor denne liturgien finnes. Den er for omfangsrik for vårt vedkommende. Derfor har vi modifisert denne og laget vår egen liturgi som vi følger når nattverdsbrødet bakes. Selve bakingen er i seg selv en gudstjeneste!

I de koptiske klostrene har noen munker ansvaret for bakingen, som ofte skjer på natten før liturgien skal feires i ved morgengry. I forsamlingene i Egypt, er det ofte lekfolk som har ansvaret for brødbakingen.

Brødet som velsignes i gudstjenesten bakes av rent hvetemel, gjær og vann. Mens brødet bakes leser vi salmer fra Salmenes bok hvor frelseshistorien omtales, fra skapelse til fall og gjenopprettelse. Vi tenner også levende lys.

Maria av Egypt - totalt forvandlet av evangeliets kraft

Noe av det som er så fantastisk med evangeliets livsforvandlende kraft er at selv en prostituert kan bli en hellig kvinne!

Maria av Egypt, hvis minnedag vi feirer i dag, var en kvinne som livet hadde faret ille med. Hun var bare 12 år da hun rømte hjemmefra og i 17 år hadde hun livnært seg som prostituert. Vi befinner oss i det 6.århundre - i Aleksandria, Egypt.

En dag skulle noe inntreffe som skulle endre livet til denne kvinnen. Det skjer i forbindelse med at en gruppe unge menn som er på vei til havnen hvor de skulle sette seil for Jerusalem. De skulle dit for å ære det hellige korset. Maria slo seg i lag med dem. Ikke fordi hun var så interessert i reisen til Den hellige byen. Hun ville se om hun klarte å forføre dem! Men når de var kommet fram til Jerusalem, og var i ferd med å gå inn i Oppstandelseskirken, opplevde Maria noe underlig. Det var som om en usynlig kraft holdt henne tilbake. Tre ganger forsøkte hun å gå inn i kirken, men hun klarte det ikke. Hun bestemte seg derfor for å holde seg utenfor. I det hun så opp så hun et ikon av Maria, Guds mor, hun begynte å gråte og ba inderlig til Gud om at hun måtte få se det hellige korset. Om bare Gud ville gi henne denne muligheten, skulle hun fornekte alle kjødets lyster og gjøre alt det Gud befalte henne og følge Ham resten av sitt liv.

Jeg har skrevet om Maria tidligere her på bloggen:

'Etter denne hjertets omvendelse på dørterskelsen til kirken, flyktet hun ut ørkenen for å leve et asketisk liv der.   I 17 år kjempet Maria med sine indre demoner, før hun opplevde at Gud satte henne fri.

Deretter fulgte 47 år i stillhet, alene med Gud. Det var i denne perioden av sitt liv at hun møtte presten, Hl.Zosima, som billedlig fremstilles på ikonet her på siden. Han ba henne så inderlig han bare kunne om å fortelle ham hennes livshistorie. Maria gav til slutt etter, og i stor ydmykhet fortalte hun om sitt liv, samtidig som hun viste at Gud hadde gitt henne flere av Helligåndens gaver, blant annet profetiens gave. Hun kunne fortelle hvem Zosima var og om hans liv, uten at hun visste noe om dette fra før av.

Når hun hadde fortalt ferdig, ba hun Zosima om å møte henne igjen neste år ved soloppgang på Skjærtorsdag ved bredden av Jordan.

Zosima gjorde så, selv om han når solen var i ferd med å gå ned, begynte å tvile på det han hadde opplevd denne dagen. Da oppdaget han Maria på den andre siden av Jordan-elva. Hun tegnet seg med korsets tegn, og så begynte hun å gå på vannet og kom over til stedet hvor Zosima befant seg! I det han forsøkte å bøye ned for henne, irettesette hun ham, og sa at han som prest sto over henne. Og det enda mer fordi han hadde med seg nattverdelementene.

Maria tok deretter del i eukaristien. Hun gav Zosima instruksjoner om klosteret han ledet, og ba ham komme tilbake til samme sted neste år.

Da han kom tilbake året etter fant han Marias kropp med et håndskrevet brev, hvor hun ba ham om å begrave henne. Rett etter Maria hadde tatt del i Herrens måltid døde hun. Zosima forsøkte å grave en grav, men det var hardt arbeid. Da kom en løve for å hjelpe ham. Zosima ble først redd, men løven gravde graven, og Zosima kunne legge Marias døde kropp i den.

Zosima returnerte til sitt kloster, og fortalte munkene der hva han hadde opplevd. Han døde da han var omlag 100 år gammel i det samme klosteret.

Senere ble historien om Marias liv skrevet ned av Hl.Sophronios, patriarken av Jerusalem.

Maria av Egypt døde 1.april 522.

Radio-overføring fra gudstjeneste i kommuniteten på Bjärka Säby

Søndag sendte Sveriges Radio gudstjenesten fra kommuniteten på Bjärka Säby. I linken nedenfor kan ta du ta del i gudstjenesten, og lytte til en gudstjeneste med røtter fra den første kristne tiden.

Så vakkert! Så ekte! Så sant!

Celebrant er kommunitetens preses, Peter Halldorf. Dagens predikant er Joel Halldorf.

http://sverigesradio.se/sida/avsnitt?programid=945

Bildet er hentet fra påskevigilen. (Foto: Ekumeniska kommuniteten Bjärka Säby)

70 år siden Bonhoeffer ble henrettet

Det er en helt spesiell dag dette: Det er på dagen 75 år siden det tyske angrepet på Norge, og det er på dagen 70 år siden den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer (bildet) ble henrettet av representanter for den samme ideologien. Bonhoeffer gav livet sitt for sin tro og sin overbevisning. Han er i sannhet en av kirkens martyrer.

Men det er også en annen merkedag når det gjelder Bonhoeffer dette året: 14. januar i år var det 80 år siden han skrev til sin bror og fortalte ham om den visjonen han så om framtidens kirke. Den ville trenge ny type monastisisme.

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som Kristi disipler.'

Jeg har skrevet om Bonhoeffer ved en rekke anledninger. Her er et utdrag:

Siden hans død i 1945, og spesielt de siste 10 årene har Bonhoeffers etterlatte skrifter fått fornyet interesse hos mange kristne. Ikke så merkelig når man kjenner til at denne mannen ikke bare var en betydelig tenker, men at han også levde ut i praktisk liv det hadde trodde på. I sin samtid var nok Bonhoeffers kompromissløse motstand mot nazismen hans mest betydningsfulle bidrag. Bonhoffer gjorde tok et tydelig oppgjør med den innflytelsen nazismen hadde i de tyske kirkene. Dette ledet ham etterhvert inn i et økumenisk arbeid, som på mange måter ble viktig når den moderne økumeniske bevegelsen ble dannet. Han ble også en uredd talsmann for den lutherske "Bekjennelseskirken", og her finnes det også mye å hente for de som opplever dagens kirkelige landskap vanskelig. Bonhoeffer sto for en klassisk konservativ Bibelforståelse, og våget livet sitt på det.

Dietrich Bonhoeffer ble født 4. februar 1906 i byen Breslau, daværende Tyskland, idag Polen. Han hadde en tvillingsøster som het Sabine. I 1933, før Hitler kom til makten, begynte Bonhoeffer, som da var prest i den lutherske kirken, å angripe nazistene gjennom radioen. To år senere ble han leder for et undergrunns-seminar, med over 20 unge seminarister. Dette seminaret ble sett på som et slags protestantisk kloster. Det var her han fikk utprøvd en del av sin tenkning rundt en kristen kommunitet og kommunitetsliv, og i boken "Et liv i fellesskap og Bibelens bønnebok", som ble utgitt på Land og Kirke/Gyldendal Norsk Forlag, 1979, finner vi en del av disse tankene nedfelt. Det er fortsatt en meget intressant og lesverdig bok. Senere ble dette seminaret stengt av det hemmelige politiet. I 1939 flyktet Dietrich Bonhoeffer til USA, men ble der bare en kort stund, før han vendte tilbake til Tyskland. Han opplevde at det var viktig for ham å lide sammen med sitt eget folk i den forferdelige tiden som Tyskland nå var inne i, slik at han mer effektivt og troverdig kunne tjene sitt folk, etter at krigen var over. Men slik skulle det ikke gå. De siste to årene av sitt liv tilbrakte han i et fengsel i Berlin. I 1945, rett før frigjøringen, ble han avrettet fordi han hadde deltatt i et komplott for å drepe Hitler.

Mens Bonhoeffer satt fengslet skrev han en bok kalt "Brev og opptegnelser fra et fengsel". Manuset ble smuglet ut av fengselet og utgitt. I disse brevene og notatene ser Bonhoeffer nærmere på sekulariseringen i verden i det 20 århundre. og konsekvensene av fraværet av et Gudsforhold. Ifølge Bonhoeffer hadde avhengigheten av organisert religion underminert ekte tro. Bonhoeffer's kall var radikalt: en kristendom fri fra religion og invidualisme. "Gud", argumenterte Bonhoeffer, "måtte bli kjent i verden i det Han virker og samhandler med mennesker i deres hverdagsliv." Den abstrakte Gud, som er et produkt av filosofisk og teologisk spekulasjon, er fullstendig ubrukbar for å nå mannen i gata, som er majoriteten av dem som trenger å høre evangeliet.

Bonhoeffer er kjent for begrepet "billig nåde", et begrep som kanskje er blitt enda mer aktuelt i vår tid, hvor kristne tror at de kan fortsette å leve i sin synd, etterat de har opplevd Guds nådeverk i sitt liv. Bonhoeffer mente at nådebegrepet var blitt så utvannet at det ikke lenger var det samme begrepet som fantes i Det nye testamente! Den billige nåden fører ikke til noen forvandling av et menneskeliv. Det er forkynnelse av tilgivelse uten omvendelse, dåp uten kirketukt, nattverd uten bekjennelse, og syndsforlatelse uten forutgående syndsbekjennelse. Billig nåde er nåde uten disippeltrening, nåde uten kors, nåde uten Jesus Kristus, levende og inkarnert. Virkelig sann nåde, sa Bonhoeffer, er den nåden som koster et menneske livet!

Dagen i dag ble feiret i Kristi himmelfartskapellet. Hermon forlag har i disse dager utgitt en biografi om Bonhoeffer, skrevet av Eric Metaxas. Jeg kommer tilbake med en anmeldelse av denne boken ganske snart.

Ditt største bønnebehov

'Min bror, be ikke om noe annet i dine bønner enn omvendelse. Omvendelse vil gi deg ydmykhet, og ydmykhet vil gi deg Guds nåde, og Gud vil holde deg oppe i sin nåde og vil gi alt du trenger for din frelse og alt det du ellers skulle måtte trenge, for å hjelpe andre i behov om så skulle være'.

Hl.Paisios av Athos (bildet)

Hl.Aphrahat - opptatt av apologetikk og eskatologi

I dag tar vi del i feiringen av Hl.Aphrahat (c.280-c.345), en syrisk kristen forfatter fra det tredje århundre. Han kom fra regionen Adiabene i Assyria, som den gangen var en del av det persiske imperiet.

Han skrev blant annet en serie på 23 homilier eller prekener som utdyper hva den kristne lære og praksis handler om, som fikk stor betydning i sin samtid.

Aphrahat ble født i Persia omkring år 280. Alle hans kjente verker ble til mot slutten av hans liv. Han ble tidlig en del av den monastiske bevegelsen i hjemlandet, og levde som asket. Den syriske tradisjonen plasserer ham som abbed for Mar Matti-klosteret i nærheten av Mosul, i det nordlige Irak. Han var en nær samtidig til den mer kjente, Efraim Syreren, som var betraktelig yngre. Aphrahat er spesielt interessant fordi han er opptatt av de tingene som den tidlige kirke kjempet med utenfor de østlige grensene av Romerriket.

Navnet hans, Aphrahat, er den syriske versjonen av det persiske navnet Frahat, som er det moderne persiske Farhad. Han har kommet fra en hedensk familie, og hvordan han ble en kristen er ukjent. Det vi vet er at han tok navnet Jacob når han ble døpt.

I sitt forfatterskap holder Aphrahat seg nøye til Bibelen. Her er ingen filosofi, men bibelutleggelse. Han var også opptatt av eskatologi, læren om de siste tider, og identifiserte dyrene i Daniel 7: Det første var det babylonske riket, det andre Media og Persia, det tredje Aleksanders Makedonske rike, og det fjerde Romerriket. Han mente også at Guds rike ikke ville bli etablert før Jesu gjenkomst.

Øvresalen, Getsemane, Golgata og Graven

Nå legges alt til side for å feire Herrens påske! Den store og stille uken kulminerer i De hellige tre påskedagene. Iløpet av disse dagene sammenfattes hele frelseshistorien. Vi er på hellig grunn, og kjenner på en stor og intens glede innfor selve påskedagen! Den feirer vi med gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina klokken 08.00.

Påskedramaet finner sted på fire steder: Øvresalen, Getsemane, Golgata og Graven. Det ville ikke vært påske uten dem. I dag inviteres vi opp på Øvresalen, hvor påskemåltidet er gjort klart. Mange steder følger man skikken med å duke bordet i kveld. Enten til et påskemåltid i jødisk ramme, eller man feirer en nattverdsgudstjeneste.

Det er viktig at dette ikke bare blir en påminnelse om noe som en gang skjedde, men at vi nok en gang dras inn i det som skjer! At vi blir øyenvitner.

Jeg gleder meg til å feire nattverd med trossøsken i kveld. Jeg håper du også finner veien til en kirke og tar del i Herrens måltid. I Kristi himmelfartskapellet er det gudstjeneste i kveld kl.18.00. Du er hjertelig velkommen dit, om du skulle være i nærheten. Det er pastor Ivar Johnsen som forretter i kveld.

Maria av Egypt

I dag feirer våre koptiske og keltiske venner minnet om Maria av Egypt. Hun var en av de såkalte ørkenmødrene. For det var ikke bare menn som drevet av sin Gudslengsel søkte ørkenens stillhet; det fantes også mange kvinner som gjorde så.

Bakgrunnen til den Maria jeg nå skal skrive om er spesiell, med tanke på at hun skulle bli en hellig kvinne. I 17 år hadde hun nemlig vært prostituert. 12 år gammel rømte hun hjemmefra. Vi befinner oss i det 6.århundre, i Aleksandria.

En dag møter hun en gruppe unge menn som er på vei til havnen for å sette seil for å seile til Jerusalem. Der skulle de ære det hellige korset. Maria slo seg i lag med dem. Hun hadde moro av å forsøke å forføre dem. Når de var kommet frem til Jerusalem, og var i ferd med å gå inn i kirken, opplevde Maria noe underlig. Det var som om en usynlig kraft holdt henne tilbake. Tre ganger forsøkte hun å komme seg inn i kirken, men klarte det ikke. Hun bestemte seg derfor for å oppholde seg utenfor. I det hun så opp så hun et ikon av Guds mor. Hun begynte å gråte, og ba inderlig til Gud om at hun måtte få se det hellige korset. Kunne hun få se korset, ville hun fornekte alle kjødets lyster og gjøre alt det Gud befalte henne og følge Ham for resten av livet.

Etter denne hjertets omvendelse på dørterskelsen til kirken, flyktet hun ut ørkenen for å leve et asketisk liv der. I 17 år kjempet Maria med sine indre demoner, før hun opplevde at Gud satte henne fri.

Deretter fulgte 47 år i stillhet, alene med Gud. Det var i denne perioden av sitt liv at hun møtte presten, Hl.Zosima, som billedlig fremstilles på ikonet her på siden. Han ba henne så inderlig han bare kunne om å fortelle ham hennes livshistorie. Maria gav til slutt etter, og i stor ydmykhet fortalte hun om sitt liv, samtidig som hun viste at Gud hadde gitt henne flere av Helligåndens gaver, blant annet profetiens gave. Hun kunne fortelle hvem Zosima var og om hans liv, uten at hun visste noe om dette fra før av.

Når hun hadde fortalt ferdig, ba hun Zosima om å møte henne igjen neste år ved soloppgang på Skjærtorsdag ved bredden av Jordan.

Zosima gjorde så, selv om han når solen var i ferd med å gå ned, begynte å tvile på det han hadde opplevd denne dagen. Da oppdaget han Maria på den andre siden av Jordan-elva. Hun tegnet seg med korsets tegn, og så begynte hun å gå på vannet og kom over til stedet hvor Zosima befant seg! I det han forsøkte å bøye ned for henne, irettesette hun ham, og sa at han som prest sto over henne. Og det enda mer fordi han hadde med seg nattverdelementene.

Maria tok deretter del i eukaristien. Hun gav Zosima instruksjoner om klosteret han ledet, og ba ham komme tilbake til samme sted neste år.

Da han kom tilbake året etter fant han Marias kropp med et håndskrevet brev, hvor hun ba ham om å begrave henne. Rett etter Maria hadde tatt del i Herrens måltid døde hun. Zosima forsøkte å grave en grav, men det var hardt arbeid. Da kom en løve for å hjelpe ham. Zosima ble først redd, men løven gravde graven, og Zosima kunne legge Marias døde kropp i den.

Zosima returnerte til sitt kloster, og fortalte munkene der hva han hadde opplevd. Han døde da han var omlag 100 år gammel i det samme klosteret.

Senere ble historien om Marias liv skrevet ned av Hl.Sophronios, patriarken av Jerusalem.

Maria av Egypt døde 1.april 522.