Norsk beder og undergjører

Hadde han norske røtter, Bartolomeus av Farne, hvis minnedag vi feirer i dag? Han ble født Tostig. Det vi vet er at han i hvert fall hadde skandinavisk opprinnelse. Vi kjenner ikke hans fødselsår, men vi vet at han døde i 1193.

Det vi vet er at han ble født i Whitby i Northumbria. Foreldrene skal ha flyttet hit, og det er ikke usannsynlig at de kom fra Norge. En av grunnene til at man antar dette, er at Tostig skal ha reist til Norge. Da han kom tilbake herfra skal han han blitt ordinert til prest. Andre mener han ble ordinert mens han befant seg i Norge. Da han kom tilbake til England skal han i tre år ha vært sogneprest i en tre års periode, før han trådte inn i et benediktinerkloster i Durham på slutten av 1140-tallet og tok navnet Bartolomeus.

Denne Bartolomeus bar på en sterk Gudslengsel. Han reiste vidt og bredt i sin ungdomstid rundt om i hele Europa. Så fikk han se et syn: Kristus som vandret langs en vei, som snur seg mot ham og strekker sine armer ut for å omfavne ham.

Synet endret hans liv. Etter å ha oppholdt seg i dette benediktinerklosteret en periode, bryter Bartolomeus opp og reiser til Farne. Dette er en øygruppe utenfor Northumberland. Den består av 15-20 øyer alt etter tidevannsnivået. De ligger spredt 2,5 til 7,5 kilometer fra land og er delt inn i to grupper, de indre og ytre øyene. Det var til Inner Farne at Bartolomeus dro.

Ikke uten grunn. Bartolomeus fikk nemlig se et syn av den hellige Cuthbert. Etter dette bestemte han seg for å bosette seg i den gamle munkecellen til Cuthbert, og her ble han værende i 42 år, helt frem til sin død!

Bartolomeus av Farne ble kjent som en beder og undergjører. Mange ble helbredet etter at Bartolomeus hadde bedt for dem. Han var også svært gjestfri.

I dag er det ingen som bor på Farne Island.

Billedtekst: Båt på vei til Farne Island.

St.Alban på St.Hans - hans martyrdød førte til frelse for bøddelen

En dag forsinket feirer vi i dag minnet om Hl.Alban, når vi i kveld samles til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Det var sannsynligvis kristne på De britiske øyene allerede i det første århundre. Alban er likevel den første kristne martyren som var herfra som vi kjenner til. År 304 er tradisjonelt ansett for å være hans dødsår, som da skulle tilsi at han døde som martyr under keiser Diocletian. Men flere historikere mener at hellige Alban kan ha lidd martyrdøden så tidlig som rundt år 209, altså under keiser Septimius Serverus.

Alban var en hedning, og en soldat i den romerske hæren. Han ga ly til en kristen prest som flyktet fra et fengsel. I to dager snakket de to sammen. Samtalene førte til at Alban ble en kristen. Når soldatene kom for å arrestere presten, møtte Alban dem, kledd i prestens kappe og de trodde at han var den ettersøkte presten og arresterte ham.

Alban nektet å frasi seg sin tro på Herren Jesus, og det endte med at han ble halshugget.

Men før det skjedde, så ble skarpretteren som skulle utføre halshuggingen. Det skjedde da han fikk høre Alban avlegge sitt sterke vitnesbyrd. Skarpretteren nektet å utføre henrettelsen, og ble selv henrettet etter at Alban ble drept.  Skarpretteren ble en kristen rett før han selv led martyrdøden.

Den tredje som led martyrdøden var den ettersøkte presten. Når han fikk høre at Alban var blitt arrestert og villig gikk i døden for ham, forsøkte han å finne Alban og ble selv arrestert og senere henrettet.

Guds hjerteslag

"Den som lener seg til Jesu bryst kjenner hjerteslagene - Guds hjerteslag."

En munk fra Patmos

Hengivenhet

"Når den hellige Benedikt i sin klosterregel nevner bønnen skriver han: 

'Vi tror at Gud er allestedsnærværende, og at Herrens blikk når overalt, det følger onde og gode.'

Samme tanke måter oss hos ørkenfedrene - 'Gud er her, Gud er overalt.' - og i Salmene: 'Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.' (Salme 139,5)

Bønnens oppgave er altså ikke å dra Gud til seg eller lete Ham opp. Gjennom bønnen på den særskilte plassen og tiden - tidebønnen - øver vi oss i å oppdage dette nærværet. 

Overgivelsen til en daglig tidebønn gjør oss enda mer bevisste på at hele livet er en gudstjeneste.

Den som vet det, og lever i det lyset, erverver en holdning av hengivenhet i alt det hun gjør. Hverdagens trivialiteter blir en vei 'der hjertet utvider seg og man løper Guds buds vei i kjærlighetens uutsigelige sødme,' for å sitere Benedikt."

Peter Halldorf (bildet) i en fastebetraktning. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

"Jeg, også, er en synder!"

En bror som hadde syndet ble bedt om å forlate kirken av presten. Abba Bassarion reiste seg og gikk ut sammen med ham i det han sa: "Jeg, også, er en synder!"

"Hat vekker splid, men kjærlighet skjuler alle synder." (Ord 10,12)

"Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder." (1.Pet 4,8)

Vår død og vår oppstandelse

I en av hymnene til den hellige Efraim syreren, hvis minnedag vi feiret i Kristi himmelfartskapellet på torsdag, heter det:

"Ikke anta at vår oppstandelse er langt unna, for vår død er allerede bak oss, og vår oppstandelse står foran oss'.

Jeg ønsker å holde den sannheten nært mitt hjerte for denne sannheten har en egen evne til radikalt mitt sinn.

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans." (Rom 6,3-5)

Hellige Kevin

Vi som samles til gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet for å feire gudstjenester hver torsdag kjenner på en djup takknemlighet for våre kristenrøtter. Blant dem regner vi de keltiske, fordi det er også Norges kristenarv.

Derfor er det naturlig for oss å feire minnedagene som handler om de keltiske hellige menn og kvinner - som Hl.Kevin (498-618), i dag.

Kevin levde som eneboer i Glendalough i Irland. Tre menn søkte fellesskap med Kevin og det skulle bli starten til en kommunitet som vokste frem med han som forstander. Det sies at han ble 120 år gammel.

En av de mest kjente og kjære historiene som fortelles om ham er historien om en svarttrost som bygget rede i hans utstrakte hender mens han ba. Kevin skal ha holdt hendene utstrakt til eggene ble klekket.

Om historien er sann eller ikke tegner den et vakkert bilde av den spiritualiteten den representerer. Her var ingen hast og intet stress, kun rolighetens rytme. Hans omsorg for alt det skapte og alle skapninger rundt ham er et av kjennetegnene på den keltiske kristenarven.

Med våre venner i Northumbria Community ber vi:

"Måtte jeg også være så hengitt i min tilbedelse av Deg, Du min Skaper, at jeg han respektere og verne om alt hva Du har skapt. I det jeg nærmer meg Ditt hjerte, måtte Din kjærlighet flyte gjennom meg til alle rundt meg. Amen."