Aidan - beder, klosterbygger og menighetsplanter

Hellige Aidan er kalt for Northumbrias apostel og grunnleggeren av det berømte klosteret på den hellige øya, Lindisfarne, og øyas første biskop.

I dag feirer vi hans minnedag sammen med vennene våre i Northumbria Community.

Han var fra Irland, fødselsåret er ukjent. Sannsynligvis født i Connaught. Det vi vet er at han var var munk bosatt i klosterfellesskapet på Iona.

Den kristne tro kom veien via Romerriket til England, men med Romerikets forfall, fikk hedenskapet en renessanse i den nordlige delen av England. Siden 616 e.Kr hadde kong Oswald av Northumbria levd på Iona i klosteret der. Her ble kongen omvendt og ble døpt. I år 634 da han igjen ble konge over Northumbria, var han fast bestemt på å bringe den kristne tro til disse hedenske områdene.

Siden kongen hadde et så godt forhold til klosteret på Iona, ønsket han å hente misjonærer derfra, i stedet for de klostrene som var en del av Den romerske-katolske kirken. Den første som Iona-klosteret sendte ut var en ny biskop med navn Corman, men han kom snart tilbake til Iona bare for å fortelle at hedningene i Northumbria var for sta til å bli omvendt!

Aidan derimot var ikke så overbevist om Colmans metoder, og ble snart sendt ut som Colmans erstatter. Det skjedde i år 635.

Aidan valgte øya Lindisfarne som sin misjonsbase. Kong Oswald, som snakket irsk, måtte ofte tolke for Aidan og munkene hans, som til å begynne med ikke snakket engelsk. Når kong Oswald døde, ble han støttet av kong Oswin, og de to ble gode venner.

Aidan gikk fra landsby til landsby. Samtalte med folk på en vennlig måte, og skapte sakte, men sikkert, interesse for den kristne troen. Kongen skal ha gitt Aidan en hest, slik at han skulle slippe å gå, men han ga bort hesten til en tigger. Det var den vennligheten Aidan og hans munker viste alle mennesker, som gjorde at hedningene etter hvert vendte om og fulgte Jesus.

På Lindisfarne trente Aidan 12 unge menn, slik at kirkens fremtidige lederskap var engelsk.

I år 651 angrep en hedensk arme Bamburgh, og forsøkte å sette bymuren i brann. Aidan skal da ha gått inn i forbønn for byen, vinden snudde, røyken drev mot fiendehæren og den flyktet!

Aidans venn, Hl.Oswin av Deira, ble myrdet i 651. 12 dager senere døde Aidan, 31. august, det 17 året av hans biskopgjerning. Han var blitt syk mens han oppholdt seg på slottet Bamburgh og døde i det han lente seg mot veggen til en lokal kirke.

Hellige Aidan var rotfestet i den keltiske kristne arven, og klosteret han grunnla ble fødestue for nye menigheter og klostre.

En bedende mors inderlige bønner beveger Guds hjerte

En mors bønner kan bevege himmelen, en begavet sønn og en ufrelst ektemann!

Vi skulle aldri tale smått om en mors bønner. Hellige Monica, mor til Augustin er et eksempel på en kvinne som stormet Guds trone med sine inderlige bønner - og fikk bønnesvar!

I dag minnes vi den hellige Monica (331-387), Augustins mor. Augustin skrev mye om hennes gudfryktighet i sine Bekjennelser.

På grunn av hennes navn antar man at hun var berber. Tidlig giftet hun seg med Patritius, som hadde en offisiell stilling i daværende Tagaste, nåværende Souk Ahras i Algerie. Denne Patritius var hedning, som mange andre i denne perioden. Han hadde et voldsomt temperament, så Monicas ekteskap var langt fra lykkelig. Monica's bønneliv og gode gjerninger, irriterte Patritius, men det sies at han likevel holdt av henne. Vi vet ikke hvordan hun ble en kristen.

Ekteparet hadde tre barn: To gutter og en jente. Augustin var den eldste, den andre gutten het Navigius og datteren Perpetua. Ingen av dem var døpt som barn.


Monica opplevde stor sorg over dette da Augustin ble syk, og i sin fortvilelse henvendte hun seg til ektefellen som gikk med på at Augustin skulle døpes, men da han ble frisk igjen før han skulle døpes, trakk han tilbake sitt løfte. Patrinius ble etter hvert en kristen, men han døde kort tid etterpå, og Monica bestemte seg for ikke å gifte seg igjen.

I Kartago hadde Augustin stiftet bekjentskap med manikeerne, og da han kom hjem talte han med iver om den. Hans mor ville ikke ha ham ved bordet, men det sies at hun fikk et syn om at en dag ville de to forsones med hverandre. Det var på denne tiden at hun oppsøkte en biskop, som vi ikke kjenner navnet på. Til ham utøste hun sitt hjertes store sorg, hennes sønn Augustin. Biskopen trøstet henne med de nå så kjente ordene: 'Det barn som slike tårer gråter for skal aldri gå fortapt."

Monica fulgte etter sin sønn, som i all hemmelighet hadde reist til Rom. Da hun kom dit, var han allerede reist videre til Milano. Hun fulgte etter, og der traff hun biskop Ambrosios, og gjennom ham hadde Monica gleden av å se Augustin komme til tro på Jesus, etter 17 års motstand.

Mor og sønn tilbrakte seks måneder i sann fred i Rus Cassiciacum, våre dagers Cassa Brianza, før Augustin ble døpt i Johannes Døperens kirke i Milano. Etter dåpen kalte Afrika på Augustin, og de to reiste sammen, og stanset i Civitavecchia og Ostia. Her døde Monica, hvor hun også ble begravd.

I dag kan vi tenke på hvor viktige gudfryktige og bedende mødre er. La oss takke Gud for det eksemplet Monica var, og for alle gudfryktige og bedende mødre.

Hellige Ebba - et lys i en mørk tid

I dag feirer vi minnet om Hl.Ebba, sammen med våre venner i Northumbria Community. Hun var et av mange lys som skinte i en mørk tid; et av de nordlige lysene som bidro til at det nordlige Britannia fikk del i evangeliet.

Hl.Ebba levde og døde iløpet av det syvende århundre. Vi vet ikke helt når hun ble født, men det kan ikke ha vært senere enn år 616 - det året hennes far, kong Aethelfrith, ble drept i kamp.

Ebba var kjent som abbedisse i for et kloster i urbs Coludi - stedet for middelalderklosteret i Coldingham. Omlag år 643, da broren Oswald ble drept i et slag, og ble etterfulgt av broren Oswy, trakk Ebba seg tilbake fra det offentlige liv.

Kirkehistorikeren Bede beskriver hellige Ebba med varme:

'Det finnes en nonne ved navn Ebba, en virkelig mor for Herrens tjenerinner, som har ansvaret for konventet urbs Coludi, æret for sin gudfryktighet og ærbødighet'.

Hellige Ebba skal ha blitt vigslet til nonne av Hl.Aidan. I 30 år hadde hun ansvaret for klosteret i Coldingham.

Bartolomeus - en av de første som så at Jesus var Guds Sønn

I dag feirer vi minnet om en av apostlene, nemlig: Bartolomeus, også kjent som Natanael. Apostelen Johannes forteller oss at han ble introdusert til Jesus av Filip:

'Filip traff Natanael og sa til ham: Vi har funnet ham som det står skrevet om i Moseloven og hos profetene: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn. Kan det komme noe godt fra Nasaret? sa Natanael. Filip svarte: Kom og se! Jesus så Natanael komme gående og sa: Se, det er en sann israelitt, en som er uten svik! Hvor kjenner du meg fra? spurte Natanael. Jesus svarte: Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet. Da sa Natanael: Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge. Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet? sa Jesus. Du skal få se større ting enn dette. Så sa han: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen'. (Joh 1, 45-51)

Natanael eller Bartolomeus er med andre ord en av de aller første av Jesu disipler som avlegger denne sterke bekjennelsen: Du er Guds Sønn!

Apostelen Johannes identifiserer ham som: 'Natanael fra Kana i Galilea'. (Joh 21,2)

Bartolomeus, eller på gresk: Βαρθολομαῖος, som uttales 'Bartholomaios', kommer av arameisk bar-Tôlmay, som betyr 'sønnen til Tolmay', som kanskje kan bety: sønnen til en plogmann.

Han listes opp blant Jesu apostler i Matt 10,3, det samme med de andre synoptiske evangeliene: Mark 3,13-19 og Luk 6,12-16. Det er ikke mye Det nye testamente forteller om ham, men han er vitne til Kristi himmelfart, og han må ha vært tilstede på Øvresalen når Den Hellige Ånd utøses på pinsedagen i Jerusalem. Jesus møter også Natanael etter oppstandelsen, jfr Joh 21,1flg.

Kirkehistorikeren Eusebios av Cæsarea forteller oss at etter Kristi himmelfart, reiste Bartolomeus til India på en misjonreise. Der skal han ha etterlatt en kopi av Evangeliet etter Matteus. Ulike tradisjoner sier ulike ting om hans videre ferd: Noen mener at han dro til Etiopia, Mesopotamia, mens andre vil ha det til at han også kom til Armenia. Her skal han ha lidd martyrdøden. Etter mishandling ble han korsfestet.

Å leve med i livets rytme

Å leve med i kirkeårets rytme, er en stor velsignelse. For meg blir denne rytmen viktigere og viktigere med årene.

Når vi nå har lagt bak oss festdagen for Gudfødersken, jomfru Marias innsovning, og de to ukene med faste som utgjorde forberedelsene til denne minnedagen, følger en lang periode helt frem til advent, hvor det ikke er noen spesiell fastetid.

Bortsett fra ukens to fastedager: onsdag og fredag. Helt siden kirkens første tid har dette vært dager hvor de hellige har fastet.

Det gir oss to velsignede dager hver eneste uke, hvor en kan forenkle livet, være seg bevisst at troen også er forbundet med forsakelsen. Det er ikke adskilte størrelser, men hører sammen i en kristens liv: 'Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Dette radikale Jesus-ordet er så betydningsfullt at Lukas også gjengir en annen lignende uttalelse av Jesus, hvor Lukas beskriver de store folkeskarene som fulgte med Jesus, og Han vender seg til dem og sier: 'Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel'. (Luk 14,25-27)

Forsakelse, askese og kors hører til disippellivet.

Men nå er det ikke bare kirkeåret som har sin rytme, hvor vi lever med i inkarnasjonen, påsken, pinsen og himmelfarten, så har også selve livet.

Vi lever med i en rytme. Også i vårt åndelige liv finnes det en vår, en sommer, en høst og en vinter. Det gjelder å leve med i den fasen hvor man nå måtte befinne seg.

For noens vedkommende er det en åndelig vår, for andre en sommer, for andre en høst eller vinter. Alle disse fasene er viktige i ens liv. De har alle noe å lære et Guds barn. Gud arbeider, på ulike måter, i de ulike fasene av ens liv.

Det viktigste er å overgi seg selv til Gud i den fasen av livet hvor en måtte befinne seg. Å be om den nåde å få være fullstendig åpen.

Jeg pleier å sette meg ned og åpne mine hender - vise åpne håndflater - til Gud, som en bønn, om at jeg ønsker med hele meg å være helt åpen for det Gud vil i den fasen av livet hvor jeg befinner meg akkurat nå.

For meg er dette en utfordrende tid med alvorlig sykdom.
Jeg har ikke så mange ord å be.
Men jeg åpner mine hender.
Og ber om å få være radikalt åpen.
For at Gud kan tale inn i mitt liv.
For at Den Hellige Ånd kan forandre meg.

Bror Roger sto i enhetens og forsoningens tjeneste

På ni års dagen for et brutale drapet på den stillferdige, milde, lederen av den økumeniske kommuniteten i Taize, bror Roger, minnes vi en mann som mer enn mange andre fikk stå i forsoningens- og enhetens tjeneste.

Han ble født Roger Louis Schütz-Marsauche, som det niende og yngste barnet til Karl Ulrich Schutz, en protestantisk pastor fra Bachs i Sveits, og Amélie Henriette Marsauche, etterkommere av Hugenotter fra Bourgogne i Frankrike, 12. mai 1915.

Det var i 1940 etter avsluttende studier i teologi i Lausanne og Strasbourg at Roger Schutz, som er hans borgerlige navn, slo seg ned i den  franske landsbyen Taize. Her oppe på det lille høydedraget i Bourgogne, fant han sitt himmelrike på jord! Til å begynne med var han alene. Krigen herjet med all sin gru. Roger Schutz gjemte unna de som fikk problemer med nazistene. Han reddet blant annet flere jøder.

Roger Schutz bar på en drøm om å grunnlegge en kommunitet, hvor man skulle arbeide for forsoning og enhet mellom kristne og for å lindre lidelsene på grunn av krigen. I 1942 måtte han flykte fra Taize, etter at han hadde blitt angitt for å ha gjemt jøder. For det var det dødsstraff.

 Kommuniteten i Taize
Det skulle gå to år før Roger Schutz kunne vende tilbake til Taize. Men da kom han ikke tilbake alene. Han kom sammen med tre brødre som delte hans kall. Den økumeniske kommuniteten i Taize ble grunnlagt i 1949. Det skjedde påsken det året da de første syv brødene gav sine løfter. De første årene var det brødre fra ulike protestantiske kirker som ble en del av kommuniteten. Fra 1969 kom de første katolikkene, og dermed kunne kommuniteten i Taize bli en økumenisk kommunitet. Siden da har også brødre fra Den ortodokse kirken blitt en del av Taize kommuniteten.

Unikt
Det finnes ikke noe som Taize i hele Europa. Heller ikke i resten av verden. Hit kommer titusener av ungdommer hvert eneste år. Og mange av disse ungdommene stifter for aller første gang kontakt med et levende kristent miljø. De bor i telt, de spiser i fellesskap, de deltar på tidebønnene i Forsoningskirken med tente lys og synger de etter hvert så berømte Taize-sangene. Bønneatmosfæren her er sterk. Her har mange bestemt seg for å følge Kristus resten av livet.

Og hit kommer kirkeledere fra alle konfesjoner - for samtaler, og for å be!

Bror Roger's sterke lengsel etter enhet ledet han til å ta ulike initiativ til møteplasser for økumeniske samtaler, ikke minst mellom ungdom. Det var barna og de unge som sto broder Roger's hjerte aller nærmest.

Taize-kommuniteten fortsetter sitt arbeid og ledes nå av bror Alois.

Til minne om Guds mors innsovning

Det er noe spesielt når ens egen mor dør. Da er det som om en vegg blir borte i ens liv. Man berøres på en helt spesiell måte. For det er noe spesielt med mor.

Det må ha vært forunderlig når Maria, Jesu mor, hun som fødte Gud Ordet, døde. Ikke minst for den unge kirken. Hun levde jo med i disippelkretsen rundt Jesus.

Det ser vi av evangeliene, og det ser vi av den første kirkehistorien som skrives: Apostlenes gjerninger.

'Da dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som er kalt Oljeberget, som er i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Og da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å høre til ... Alle holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre'. (Apg 1,12-14)

Det nye testamente forteller oss ikke noe om omstendighetene rundt Marias død. Hun forsvinner fra de nytestamentlige beretningene etter pinsefestens dag. Men tidlige kristne skrifter forteller om henne. Det er tydelig at hun ble riktig gammel.

En av disse beretningene forteller at Maria en dag var oppe på Oljeberget for å be. Da åpenbarer seg en engel for henne, engelen Gabriel, og han bærer bud med seg om at Herren selv vil hente henne hjem om tre dager. Engelen Gabriel bærer også med seg en fikenblad i hånden.

Maria blir glad over det hun hører. Hun faller på sine knær og takker Gud for at hun snart er hjemme i sitt himmelske hjem. Hun kalte på alle sine venner, og viser dem kvisten fra paradiset, fra hagen.

Tre dager senere, ligger Maria på sin dødsseng. Sengen er pyntet. Ved den tredje timen fylles rommet av et forunderlig lys. Det er som om taket åpner seg, og de tilstedeværende får se et mektig syn. Herren Jesus stiger ned med mange av himmelens engler og hellige for å hente hjem Marias sjel.

Maria bryter ut: 'Min sjel lover Herren og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, for Han har sett til sin tjenerinnes ringhet!'

Englene svarer: 'Vær hilset, du høyt benådede! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!'

De som er tilstede i rommet ser hvordan Marias ansikt lyste som solen, og en duft av vellukt fyller rommet og alle blir fylt med stor glede'.

Dagen til minne om Gudføderskens innsovning er blitt feiret i kirken siden 100-tallet.

- I så fall er det jeg som er Kirken!

I dag feier vi han som er blitt kalt for Den bysantinske teologiens far, Maximos Bekjenneren (580-662). Denne teologien er befriende annerledes enn mye av den vestlige. La meg gi deg et eksempel:

En av de fremste kjennerne av Hl.Maximos var Paul Evdokimov (1901-1970), professor ved det ortodokse instituttet, Saint Serge i Paris. I boken 'Den dåraktige Gudskjærligheten', utgitt på svensk i 2001, kommenterer Evdokimov forskjellen mellom den klassiske definisjonen av ordet 'frihet' og definisjonen som Maximov gir: Mens den klassiske definisjonen på frihet handler om muligheten til å velge, fastslår Maximos Bekjenneren det motsatte. 'Behovet for å velge er, sier han, fattigdom, en følge av syndefallet. Den sanne friheten er en udelt fokusering, helt og holdent orientert mot det Gode, som ikke kjenner til noen undring eller tvil. På hellighetens nivå opphører vår valgmulighet til å sette vilkår for friheten. Den fullkomne følger det Gode umiddelbart, spontant, og befinner seg bortenfor alle valg'. (Paul Evdokimov: Den dåraktiga Gudskärleken, Artos 2001, side 72)


Tilnavnet 'bekjenner' var et navn den tidlige kirken gav martyrene. De var 'bekjennere' med sitt blotte liv. Men Maximos var ingen martyr i ordets vanlige forstand. Han ble martyr blant sine egne - et offer for kirkelig makt. Maximos ville nemlig ikke gjøre noen former for kompromiss med sin overbevisning.

Det var i en familie med gode kontakter inn i de keiserlige palassene at Maximos ble født omkring år 580. Maximos var en person som ble lagt merke til. Keiseren i Konstantinopel sørget for å ansette ham som sin statssekretær. Nå ble han ikke der lenge. Når perserne invaderer Midtre-Asia flykter han til Nord-Afrika. Vi skriver år 626.

Seks år senere - i år 632 - trer han inn i et kloster i Karthago. Her finner han vennskap og god åndelig veiledning hos klosterets abbed, fader Sofronios. Kontakten med ham skulle bli helt avgjørende for Maximos.

Det var urolige tider. Og denne Maximos skulle stå stødig midt oppe i tumultene. Han ble hovedpersonen i en teologisk strid som drev ham ut på en pilegrimsferd over tre kontinenter og som påvirket hele kristenheten. Striden handlet om troen på Jesus som sann Gud og sant menneske - uten sammenblanding, forveksling eller forandring. Det hele skulle først løses på det sjette økumeniske kirkemøtet i 680.

 Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor denne Maxomos og alle biskopene som tydeliggjorde hva sann kristen tro er. Hvor hadde vi vært i dag uten dem? Sannsynligvis i klørne på mennesker som vek bort fra den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

På denne tiden hadde nemlig en ide bredt om seg, den såkalte monotheletismen. Den gikk ut på at Jesus bare hadde en vilje, nemlig den guddommelige. Jesus delte med andre ord ikke menneskenes kår i alt.

Maximos kunne aldri godta en slik tanke. Om det var slik at Gud i Kristus ikke delte alt menneskelig, hvordan kunne da alt menneskelig bli frelst gjennom Jesus?

I sin landflyktighet kom noen som representerte keiseren til ham og sa:

'Du står helt ensom. Keiseren er imot deg. Paven i Rom er imot deg. Du står utenfor Kirken!'

Da svarte Maximos:

'Nei, i så fall er det jeg som er Kirken'.

Er dette hovmod? Nei, Maximos hadde rett. Keiseren og paven tok feil!

Men kampen var hard. Fordi han motsatte seg det keiserens og pavens syn, fikk han høyre hånden saget av og tungen skåret ut! Så landsforvises han. Til Svartehavets østkyst. Her dør han i år 662.

Når så den samlede kristenheten møtes i Konstantinopel i 680 til det sjette økumeniske kirkemøtet fikk Maximos sin anerkjennelse og gjenopprettelse.

Historien bak Tau-korset

Kjenner du historien til det såkalte Tau-korset?

Korset er knyttet til fransiskanerne, og har en spesiell utforming i form av en 'T' med korsarmer, som blir bredere utad og er skrått avskåret. Denne korsformen har navn etter den greske bokstaven 'tau'.

Historien bak korset skriver seg tilbake til hans møte med de spedalske. Dette var deres kors. Dette ble hans foretrukne kors, fordi det på den ene siden minnet ham om Kristi lidelse, og på den andre siden var det en stadig påminnelse om å ta seg av de minste, de spedalske og andre marginaliserte i hans egen samtid.

Når pave Innocens III åpnet Det fjerde Laterankoncil i 1215 leste han fra Esek 9,4:

'Herren sa til ham: Gå midt gjennom byen, midt gjennom Jerusalem, og sett et merke på pannen til de mennene som sukker og stønner over alle styggedommene som blir gjort i hennes midte'.

Paven leste fra Vulgata-oversettelsen, og der er ordet for 'tegn' oversatt med 'thau'. Der leser vi: 'et signa thau'.

Dette grep fransiskanerne tak i. Korset til Frans fikk dermed en helt spesiell betydning.

Korset bæres ofte rundt halsen med en lærreim med tre knuter. De tre knutene er hentet fra det tauet fransiskaner-munkene har knyttet rundt livet, som også har tre knuter. De tre knutene skal minne dem om de tre munkeløftene de har avlagt: kyskhetens, lydighetens og fattigdommens.

Til minne om Det uskapte lyset

I dag feirer vi en av kirkeårets store festdager, sammen med kristne fra både øst og vest: Kristi forklarelsesdag! Tradisjonen med å feire Kristi forklarelse kommer sannsynligvis fra Armenia, men det er først på 800-tallet at man begynner å feire den her i Vest. Dagen er som en liten påske midt på sommeren!

Det er all grunn til å gratulere hverandre med dagen! For dette var en milepæl i Frelserens liv. Og for Peter, Johannes og Jakob, når Jesus tar disse tre som utgjør Hans innerste krets, med seg opp på Tabor-fjellet.Beretningen om dette finnes hos Matteus (17,1-13), hos Markus (9,2-13) og hos Lukas (9,28-36)

Det er tydelig at Jesus er glad i fjellet. Flere ganger i evangeliene fortelles det at Jesus søkte stillheten i fjellet for å kunne be. Her møtte Han sin Far. Her utøste Han sitt hjerte.

'I dag strålte Kristi ansikt som solen, og hans klær ble hvite som snø', synger vi en av antifonene for denne dagen.

Det må ha vært en forunderlig dag for disse tre. De fikk en forsmak på den himmelske herligheten, og Kristus svøpt i herlighetens kappe. Basileios av Cæsarea (330-374), en av de mest markante lederskikkelsene i Kirken i hele Lille-Asia, og som ble klosterlivets arkitekt i Østkirken, en av de tre store kappadokierne, omtaler denne dagen slik:

'Den (herligheten) lyste med et skinn sterkere enn solens. De (altså Peter, Johannes og Jakob), regnes altså som verdige til med egne øyne se den første frukten av Hans gjenkomst'.

Forunderlig! Siden den gangen har kirkens mystikere talt om 'Tabor-lyset', eller 'Det uskapte lyset'.  En av de som skriver om dette er arkimandrit Sofrony (1896-1993), som oppholdt seg på Athos, hvor han levde sammen med staretsen Siluan, som er blitt kalt '1900-talles mest autentiske munk'. Etter en tøff sykdomsperiode kom Sofrony til England, hvor han bygget opp klosterkommunitet i Essex, hvor man ber Jesusbønnen kontinuerlig.

I en av sine bøker skriver arkimandrit Sofrony: 'Det er blitt meg forunt å oppleve flere slags lys: det kunstneriske inspirasjonens lys, som den synlige verdens skjønnhet oppvekker; den filosofiske betraktningens lys som overgår i mystisk erfaring; la meg også tillegge den vitenskapelige kunnskapens lys som alltid og ufravikelig er av relativ verdi; jeg har også blitt fristet av lysopplevelser av fiendtlige ånder. Men når jeg i moden alder vendte tilbake til Kristus som fullkommen Gud ble jeg omstrålet av det uskapte lyset. Det er blitt meg forunt, gjennom nåde fra oven, å lære å kjenne dette underbare Lys som overskygget alle andre lys, som den oppegående solen overskygger de mest strålende stjernene'. (Arkimandrit Sofrony, oversatt fra: 'Vi skall se Honom sådan Han âr', Artos 2003, side 174).

Kristi lys er i denne sammenhengen det samme som Kristi herlighetslys.

I den ortodokse bønneboken kan en for Kristi forklarelsesdag lese følgende:

Kondak i 7. tone:

'På berget ble Du forklaret, og etter evne fikk disiplene skue Din herlighet, Kristus, vår Gud, så at de ved synet av Deg korsfestet forstår at Du lider frivillig, og forkynner for verden at Du i sannhet er Faderens avglans'. (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 173).

Til opplysning: Kondak eller Kondakion er en kort sunget tekst som beskriver et tema for dagens feiring.

En bønn av Simeon den nye teologen

I dag vil jeg gjerne få dele en bønn av Simeon den nye teologen (940-1022), som levde som levde i en kommunitet i Konstantinopel, i den daglige rytmen av felles tidebønner og eukaristien:

'Jeg takker Deg, Hellige Ånd, 
Du, som for meg er som et lys,
som ikke kjenner til aftenen,
som en sol, som aldri går ned.
Du kan ikke forbli skjult,
for Du fyller alt,
med Din herlighet'.

Jeg fant ikke Jesus - jeg ble funnet

Det er med stor glede og djup takknemlighet jeg i dag skriver disse linjene om bederen Anthony Bloom.

Det er hans minnedag i dag. Anthony Bloom ble gikk hjem til Gud, 4. august 2003.

Han har vært og er fremdeles et godt reisefølge for alle dem som vil lære mer om bønnens vesen og brådjup. Styrken i Anthony Blooms undervisninger handler om at vi snakker om en mann som levde det han underviste om. Og han er enkel. Så enkel at alle kan følge ham, men også så erfaren at han har noe å gi også de som har bedt i mange år. Svenskene var tidlig å ute med å oversette 'School for Prayer', som Anthony Bloom skrev i 1970, hadde de oversatt allerede tre år etter. Boken har ennå ikke kommet på norsk.

Det er trist. For her er det virkelig mye godt å hente.

'Først og fremst er det viktig å huske at bønn er et møte og et forhold', skriver bederen Bloom i denne boken.

I år er det 100 år siden han ble født.

Han het opprinnelig Andreij Borisovitsj Bloom, og ble født 19. juni 1914 i Lausanne i Sveits. Hans far var russisk diplomat, og Anthony - et navn han tok når han ble munk - tilbrakte mye av oppvekst i Russland og Iran. I forbindelse med den russiske revolusjonen i 1917 måtte familien Bloom flykte fra Iran. De kom til Paris, og bodde her som mange andre eksilrussere under særdeles enkle kår. Her utdannet han seg til å bli lege.

Det er sterkt å lytte til Anthony Booms omvendelseshistorie. Han beskriver den så vakkert med ordene: 'Jeg fant ikke Jesus, jeg ble funnet!'

Da var Anthony i tenårene.

'Jeg møtte Kristus som person når jeg trengte Ham for å kunne leve'.

25 år gammel - i 1939 - avlegger han i hemmelighet sine monastiske løfter i Den russisk-ortodokse kirken. Noen år senere tar han navnet Anthony. Under den tyske okkupasjonen av Frankrike arbeidet han som lege, men var også del av den franske motstandsbevegelsen.

Etter krigen fortsatte han sin legepraksis frem til 1948 da han ble sendt til England som kapellan for St.Alban og St.Sergius, et fellesskap grunnlagt for å styrke båndene mellom Den ortodokse og Den anglikanske kirken. To år senere ble han utnevnt til prest for Den russisk-ortodokse kirken i London. I 1957 blir han biskop og i 1962 erkebiskop. Han får nå det store ansvaret for Den ortodokse kirken i hele Storbritannia og Irland. Noen år senere utnevnes han til metropolitt.

Gudsmoderens faste

1. august startet den fjerde av årets lengre fastetider, de som kalles Gudsmodersfasten. Fram til den 14 denne måneden vil trofaste ortodokse kristne avholde seg fra å spise kjøtt, melkeprodukter, egg og fisk. Det er den fjerde av årets lengre fastetider.

Den kalles da også for ømhetens fastetid, for Guds mor er ømhetens mor.

Gudsmodersfasten er en stadig påminnelse om inkarnasjonens under: Gud som ble menneske.

Den er også en tid for å stå solidarisk med alle våre lidende trossøsken i land som Syria og Egypt, som nå går igjennom en svært prøvelsestid, ja, en martyrtid for manges vedkommende.

La disse dagene være dager da vi spesielt minnes evangeliets ord: 'Ved Jesu kors sto hans mor ...'

Fader Bishoy - et eksempel til etterfølgelse, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelserien om Anba Bishoy:

Anba Bishoy's eksempel viser oss at et liv levd i underordning og underkastelse oppmuntrer oss til å få del i andre åndelige dyder som lydighet, tålmodighet og utholdenhet. Det er ens egen vilje som er motstanderen til å oppnå dette. En person som ikke underkaster seg Gud, kan ikke være lydig, fordi lydighet er underkastelse.

Å underordne seg og at man aksepterer visse omstendigheter selv om de ikke synes å være til fordel for de mål en har satt seg, kultiverer de tålmodighetens dyd, og tålmodighet gjør livet rikt og produserer utholdenhet. Den hjelper oss når vi klatrer opp de mange fjell før vi når vårt himmelske mål.

Til slutt - glede og fred følger av et liv i underkastelse. Gledens kilde for mennesket og det som følger av fred er fullendelsen av Guds vilje, og troen som følger den:

''Og vi vet at alle ting virker sammen til de gode for de som elsker Gud, for dem som er kalt etter Hans rådslutning'. (Rom 8,28)

Måtte vi alle lære fra anba Bishoy's liv preget som det var av underordning og underkastelse at det ikke er de omstendighetene vi opplever i vårt liv, som dikterer oss. Omstendighetene og hendelsene ligger utenfor oss. De kan ikke berøre oss om vi er underlagt Herren Jesus Kristus. Det aller viktigste i vårt daglige liv er at vi forblir 'i Kristus' (Joh 15,4-10)