Melania den yngre ønsket å leve hele livet i Guds nærhet

I dag skal vi minnes en kvinne som har satt djupe spor etter seg i den tidlige kirkens historie. Melania var bare 13 år gammel da hun ble bortgiftet til en eldre slektning. Hun ble født i Roma år 383, inn i en av byens mest berømte familier. Farmoren, med samme navn, var bereist. Hun hadde gjort pilegrimsreiser til både Egypt og Israel. I ekteskapet fikk Melania den yngre - så ble hun etter hvert kalt - to barn, men begge døde da de var riktig små. Melania viste tidlig at hun bar på en sterk lengsel etter å leve i Guds nærhet. Etter å ha vært gift i syv år innså hennes mann - Pinian - at hans kone hadde et annet kall. Med hans velsignelse trådte hun inn i en monastisk kommunitet. Pinian valgte selv samme vei. De forble gift, men levde hver for seg i sitt monastiske kall. Etter å ha solgt mye av sin eiendom, gav de bort det de tjente til de fattige, og til byggingen av et kloster.

Da Visigoterne invaderte Rom i 408 forlot Melania den yngre og hennes mor byen. Omlag to år tilbrakte de nær byen Messina på Sicilia, men år 404 legger de ut på en reise til det nordlige Afrika. Her slår de seg ned og blir værende i syv år. På denne tiden grunnla Melania den yngre to klostre - et for kvinner, og et for menn. I denne tiden ble hun også kjent med Augustin, og mellom dem vokste det frem et godt vennskap.

År 447 reiste Melania den yngre og hennes reisefølge via Aleksandria til Israel. De bodde et år i et husvære som tok imot pilegrimer. Her møtte hun blant annet den lærde Hieronymus.

Det ble ytterligere to reiser til Afrika, nærmere bestemt til Egypt, hvor Melania den yngre besøkte noen av de mest berømte ørkenklostrene. Etter disse to reisene slo hun seg ned på et eneboersted inntil Oljeberget. Her ble hun i 12 år. Her bygget hun senere opp et kloster for kvinner, og etter sin manns død også et kloster for menn.

Mot slutten av sitt liv reiste Melania den yngre til Konstantinopel. Her ble hun et redskap til sin farbrors omvendelse. Han hadde tjente ved keiserens hoff. Her lærte hun også å kjenne keiserinne Eudokia. Når denne keiserinnen senere dro på pilegrimsferd til Israel, var det Melania som tok imot henne der.

31. desember 439 dør Melania den yngre i Jerusalem.

Jesus Kristus - helt og holdent

I dag minnes vi en skomaker og Kristus-mystiker! Hjalmar Ekström (1885-1962) satte djupe spor etter seg. Jeg kom over hans skifter for noen år siden. Titlene på hans brevsamlinger: 'Den stilla kammaren' og 'Den fördolda verkstaden' tiltrakk min oppmerksomhet, og jeg ble dratt med inn i et samfunn med Kristus, som overrasket meg i sine brådjup. I disse brevene fantes det en tyngde jeg ikke fant så mange andre steder. Det måtte da være hos andre Kristus-mystikere gjennom tidene. Så ble jeg kjent med den såkalte 'Flodbergkretsen', og da var i grunnen det meste gjort!

Hjalmar Ekström (bildet) er blitt beskrevet som en av 1900-tallets mest betydningsfulle åndelige personligheter i svensk kristenhet. Han ble født i Stehag i Skåne. Han utdannet seg til diakon i Den svenske kyrkan, fikk tilbud om å bli prest, men valgte å bli skomaker i Helsingborg i stedet. Han forble ved sin lest resten av livet! Men det er ikke som skomaker han ble kjent. Det ble han for det liv han levde med Jesus!

Allerede som ung gjorde han seg djupe erfaringer med Gud. Han var bare åtte år gammel da han leste middelaldermystikeren Johann Arndt. Som tenåring ble han preget av Thomas A Kempis.

I 1922 får han kontakt med det som skulle bli kjent som Flodbergkretsen. Den bestod av lyktetenneren Carl Flodberg, lekmannspredikanten Henrik Schager, bokholderen Oskar Junge, Linnea Hofgren og andre. Tok man en liten titt i bokhyllen til Carl Flodberg, fikk man en liten anelse om hva slags krets dette var. Der kunne man finne bøker av biskop Fènelon, Madame Guyon's 'Åndelige strømmer', og hennes bok om 'Bønnen', side om side med Tersteegens 'Hellige sjelers liv', Louvifnis 'Det skjulte livet med Kristus i Gud'. Her fant man Johann Arndts prekener, Andrew Murray's bønnebøker og Thomas a Kempis.

I Flodbergkretsen lærte man kunsten å vente på Gud, man mediterte over Skriften, de åndelige klassikerne, og man ba. Dette var en bederkrets!

Men Hjalmar Ekström leste ikke bare de åndelige klassikerne. Han leste ikke minst Den Hellige Skrift, Bibelen. Hver morgen, og alltid sammenhengende. Ekström leste den igjennom en gang i halvåret. På tittelbladet til sin Bibel hadde han skrevet:

”Jesus Kristus allena! Honom helt och hållet. Inför Hans ansikte natt och dag!”

Hjalmar Ekström selv selv en del. Noe av dette ble publisert under signaturen "E" i tidsskriftet 'Det fordolda livet', som ble utgitt av Henrik Schager. I 1937 utkom hans kommentar til Salomos Høysang.

Han dør 27. desember 1962.

En bok med tittelen "Utblottelse" ble utgitt i 2007 på Eolit forlag. Den inneholder et utvalg av Ekströms skrifter. Anbefales på det varmeste. Forlaget kan du finne her:

www.eolit.se

Her finnes andre titler av ham på svensk:

http://www.artos.se/?s=Hjalmar+Ekstr%C3%B6m

Fasten opphører - gleden tar til

I dag opphører julefasten. Det er tid for feire Kristi fødsel. Den store gleden.

I Russland er det en tradisjon for å faste helt frem til den første stjernen viser seg på himmelhvelvet. Det skal minne oss - både om Betlehemsstjernen, og den lysende Morgenstjernen!

Det er noe flott at livet deles inn i ulike faser, hvor fasten og festen hører sammen, men hver til sin tid. Det skaper en god rytme i livet. I vår tid har jo ordet 'forsakelse' gått ut på dato, for de fleste, og det er ikke et ord vi støter på i noen særlig grad i noen gudstjeneste lenger. Det det er unaturlig, for vi er jo ennå ikke i mål. Fasten og forsakelsen hører troen til.

Minnet om en betydelig teolog i det 20 århundre

I dag minnes vi Aleksander Schmemann, en av det 20 århundres mest kjente teologer. To av hans bøker om eukaristien, har hatt avgjørende betydning, for mitt eget åndelige liv.

Han var født i Tallinn i Estland i en russisk aristokratfamilie, 13.september 1921. Familien flyttet til Frankrike, hvor Schmemann fikk sin universitetsutdannelse. I 1943 giftet han seg med Juliana Osorguine, rett før han fullførte sine teologiske studier ved det ortodoks teologiske seminaret, St. Sergius i Paris. Her studerte han under den meget anerkjente russiske teologen, fader Sergeij Bulgakov. I 1946 ble Aleksander Schmemann ordinert til prest. Fra 1946-1951 underviste han i kirkehistorie for studentene ved St. Sergius, før han ble invitert til å bli en del av fakultetet ved St. Vladimir Theological Seminary, som den gangen holdt til i New York City. Han underviste her fra 1951 og utover. Når dette teologiske seminaret flyttet til sin nåværende lokalitet, Crestwood New York, i 1962, ble fader Schmemann rektor, en stilling han hadde helt frem til sin død. Han hadde også stillinger som professor ved Columbia University, New York University, Union Theological Seminary og General Theological Seminary.

Aleksander Schmemann var en av de fremste kjennerne av kirkens liturgiske arv, og det var særlig dette emne han underviste i. Han fikk tittelen protopresbyter, som er den ære en gift prest i Den ortodokse kirke kan få.

I 30 år ble hans prekener kringkastet på russisk over Radio Liberty. En av hans ivrigste lyttere var den russiske forfattergiganten, Aleksandr Solsjenitsyn.

For den økumeniske bevegelsen fikk fader Schmemann bety mye, ikke minst innenfor den liturgiske fornyelsen. Han døde i sitt hjem, 13. desember 1983, etter å ha kjempet en kamp mot kreft en periode.

Johannes av Damaskus - forsvareren av ikonene

I dag feires minnedagen til Johannes av Damaskus over hele verden. På 700-tallet ble han den viktigste forsvareren av ikonene - de hellige bildene. Og det i en tid da mange nettopp ville bildene til livs, og fjerne dem fra kirkerommet og fra de troendes hjem.

Man argumenterte den gang - som nå - med Bibelens billedforbud. Men Johannes av Damaskus argumenterte med at noe helt nytt inntraff ved inkarnasjonen. Gud har i Kristus fått menneskelig skikkelse, og dermed skjedde det en forandring i forholdet mellom Gud og den usynlige verden. Gud fikk i Kristus et ansikt. Men det var ikke bare dette som gjorde at Johannes fikk gjennomslag for sitt syn. På en overbevisende måte klarte han å definere forskjellen mellom tilbedelse - som bare tilkommer Gud - og ærbødighet. Ærbødighet er jo noe vi kan vise mennesker - og dermed også ikoner. På denne måten kunne Kirken fastslå at bilder aldri kunne bli gjenstad for dyrkelse. Det er vanlig at man i ortodoks sammenheng kysser ikonene. Det er av enkelte tolket dit hen at man tilber bildet, men dette er ikke noe merkeligere enn at man kysser et fotografi av en som man holder av. Det er jo ikke bildet man man gir sin kjærlighet, men personen på bildet!

Johannes av Damaskus var født omkring år 675 og vokste opp i et muslimsk miljø. Både farfaren og faren hadde hatt ledende stillinger som tjenestemenn hos Kalifen i Damaskus. Johannes ble selv statssekretær i kalifatets finansdepartement. Når en lov som gjorde det umulig for andre enn de som bekjente seg til Islam å ha høyere stillinger i administrasjonen, valgte Johannes å forlate sitt arbeid. Han dro til Sabasklosteret i ørkenen utenfor Jerusalem. Her ble han munk.

I Sabasklosteret levde Johannes i bønn og studier. Han fikk også av patriarken i Jerusalem i oppdrag å fungere som forkynner i Den Hellie gravs kirke. Her i ørkenklosteret forfattet en rekke bøker. I sine bøker 'Kunnskapens kilde' og 'Om den rette troen', sammenfatter han Østkirkens teologi. For den som er interessert i å sette seg inn i hans syn på ikonene, finnes det en bok på svensk: "Johannes Damaskenos. Tre försvarstal mot dem som förkastar de heliga bilderna". (Artos förlag)

Johannes døde den 5. desember år 749 i Sabasklosteret.

Den Hellige Ånds fløyte og den troende kirkes harpe

Det er ekstra fint å kunne minnes en av syriske kirkens mest elskede åndelige veiledere, Hl. Jakob av Sarug, eller Mar Jacob, i dag. For de syriske kristne lever i stor spenning for tiden. Bare Gud vet hva utfallet av opprøret i landet vil bli. I en slik tid er det fint å ta frem fra historien mennesker som har fått bety noe særskilt. Mar Jacob ble født i 451 i byen Qurtum ved floden Eufrat, en landsby vest for Harran. Han fikk sannsynligvis sin utdannelse i Edessa, ved en berømt teologisk skole. 21 år gammel blir han munk og kort tid deretter begynner han å tonsette sine meditasjoner over Bibelen. Resultatet ble de skjønne åndelige hymnene som han er blitt så kjent for.

En av hans biografer kalte Hl. Jakob av Sarug for 'Den Hellige Ånds fløyte, og den troende kirkes harpe'. Etter sin presteordinasjon, fikk Jakob tilsyn med den lokale kirken i Hawra. 68 år gammel ble han vigslet til biskop av Batnan.

Av Jakobs 763 hymner og dikt er en tredjedel bevart. Grunnfestet i hans djupe kjærlighet til Bibelen synger han lovsanger til Guds frelsesverk gjennom historien.

Her er et av hans dikt:

Var barmhärtig mot mig som mot tillindrivaren

så skall jag leva av din nåd!
Du Guds Son, förlåt mig mina synder
som du gjorde med äktenskapsbryterskan!
Rädda mig från vågorna som du gjorde med Petrus!
Förbarma dig över min ringhet
som du gjorde med den gode rövaren och tänk på mig!
Herre, kom och sök efter mig som efter det förlorade fåret
så skall du finna mig.
Bär mig, Herre, bär mig på dina axlar
till din Faders hus!

Ny blogg: Her finner du oppskifter til bruk under kirkeårets fastetider

Det er nå opprettet en egen blogg, som skal gi praktisk hjelp til alle som vil følge kirkeårets fastetider. Her vil du finne oppskrifter på fastemat, praktiske fastetips og bakgrunnsartikler for de ulike fastene i kirkeåret.

Bloggen "Kirkelig faste" finner du her:

http://www.fastebloggen.blogspot.com

Denne bloggen vil bli oppdatert jevnlig.

En åndelig veileder med profetiens nådegave

Hl.Nilos av Ankara, eller Nilos asketen, er ikke særlig kjent for dagens kristenhet. Det er derfor flere gode grunner til å skrive om ham, på denne hans minnedag. Han var en av disiplene til Johannes Chrysostomos, Konstatinopels pakriark, på tidlig 400-tall. Før Johannes Chrysostomos ble sendt i eksil (398-403), veiledet han Nilos til å studere Skriften. Studiene av Bibelen skapte en djup lengsel hos Nilos etter å leve i en radikal etterfølgelse av Jesus. Under en reise til Sinai-fjellet, bestemte han seg for å bli munk. Biskopen av Eleusa vigslet ham senere til prest.

Nilos trakk seg tilbake til ørkenen utenfor dagens Ankara. Der ble han abbed for et kloster. Etter hvert ble han en åndelig veileder for både biskoper og prester, arbeidere og kristne kommuniteter.

Hl. Nilos ble en av de ledende asketiske forfattere i det 5. århundre. I hans skrifter finnes det blant annet et lengre avsnitt om forholdet mellom en åndelig veileder og dennes disippel. Han retter skarp kritikk mot selvutnevnte ledere som har "tatt på seg rollen som åndelige ledere, ikke for andres beste, men for å tilfredstille sitt ego".

Den hellige Nilos er den tidligste forfatteren vi kjenner til som ber Jesusbønnen, i sin sjelesorg og sin veiledning. Han anbefaler denne bønnen som et sikkert våpen mot det onde. I et brev som inneholder Jesusbønnen legger Nilos vekt på at det ikke er prestasjonen som gir åndelig modenhet - det er Kristus som virkeliggjør modenheten.

Hl. Nilos av Ankara var også kjent for å ha profetiens nådegave.

Hl.Menas - den elskede martyren

I dag feirer vi minnet om en av de mest elskede martyrene i den koptiske kirken, Hl. Menas. Det er som martyr og undergjører han presenteres. Han var født i Egypt i 285 e.Kr i byen Niceous i Memphis. Hans foreldre, faren Eudoxios og moren Euphemia, var kristne. På festen for Jomfru Maria var Euphemia, som var barnløs, i bønn. Hun ba om å få bli mor. Hun ba med tårer, og hun hørte så Gud tale til henne: Herren skulle gi henne en sønn. Røsten som talte sa: 'Mena', som er det koptiske ordet for 'amen'. Når barnet ble født fikk han derfor navnet Menas.

Menas var bare 14 år gammel da hans far døde. Faren hadde da en ledende posisjon i hæren, og et år etter slutter Menas seg til hæren han også. På grunn av faren får han en fremtredende stilling. Men noe skjer. En lengsel er vakt hos den unge gutten. Lengselen er sikkert blitt vakt gjennom morens bønner. Han oppholder seg i Algerie da kallet blir for sterkt for ham. Etter tre år forlater han sin begynennde militære karriere for å gi sitt liv til Gud. Menas begir seg ut i ørkenen og levde der som eneboer.

Fem år senere har han en åpenbaring. Han så hvordan englene kronte martyrene med kroner, og en djup lengsel vekkes i ham etter å bli lik Kristus i hans død. Mens han tenker på dette, hører han en stemme som sier:

'Velsignet er du Menas, fordi du helt fra din barndom er blitt kallet til et gudfryktig liv. Du er blitt betrodd tre uforgjengelige kroner: En for ditt sølbatære liv, en for din askese og den tredje for ditt martyrium.'

Etter å ha hørt denne stemmen, begir han seg til byen for å vitne om sin tro. Hans frimodige vitnespyrd gjorde myndighetene rasende. Hans endeløse lidelse og den tortur han gjennomgikk, førte til at flere kom til tro. I år 309 dør han som martyr. Hans eksempel har gjennom århundrene ført mange mennesker til en levende tro på den Herre Jesus.

Ikonet fremstiller Menas sammen med Kristus.

Cecilia - en martyr fra 200 tallet

I dag feirer Kirken minnet om Celilia, en høyt elsket kristen martyr fra 200-tallet. Hun levde på slutten av 100-tallet, og ble henrettet av den romerske prefekten Turcius Almanachius på begynnelsen av 200-tallet.

Hun var kjent om en som elsket Gud helt fra sin tidlige barndom, og levde i en radikal overgivelse til Jesus. Hun tilhørte en formuende familie i Rom, og gav generøse gaver til Kirken. Cecilia viste stort mot ved å skjule forfulgte kristne på familieeiendommen. Både hennes ektefelle og dennes bror kom til tro på Jesus gjennom Cecilia og de led martyrdøden sammen med henne. Legenden forteller at bøddelen mislykkes med å skille hodet fra kroppen til Cecilia, og etter tre forsøk gav han opp. Hun ble så ført tilbake til fengselet og døde der etter tre dager. Hun ble begravd i Calixtuskatakomben (bildet).

På begynnelsen av 800-tallet ble levningene av henne funnet igjen. Når kisten ble åpnet i 1599 sies det at kroppen var bevart. Kunstneren Maderno laget en marmorskulptur på bakgrunn av dette funnet.

Gregorios - Thaumatourgòs - undergjøreren

Fredag feiret vi minnet om Gregorios undergjøreren (213-270).

Gregorios var biskop i Neocaesarea i Pontos, og fikk tilnavnet Thaumatourgós - undergjøreren, på grunn av under Gud gjorde gjennom hans tjeneste.

En av Hl. Gregorios' samtidige var en annen Gregorios, Gregorios av Nyssa. Denne Gregorios skrev en biografi om biskopen i Neocaesarea, og er hovedkilden til det vi vet om ham. Det er også bevart noe av det han selv skrev. 14 år gammel reiser han til Det hellige land, sammen med sin bror. Reisen foretas rett etter hans far var død. Foreldrene, som var velstående, var ikke kristne. I Cæsarea møtte de Origines, og Origines ble deres lærer. Gjennom hans liv og veiledning tok de et standpunkt for å følge Herren.

Om sin åndelige far og veileder, skrev Gregorios:

"Han brant av en flammende kjærlighet til Guds ord, en kjærlighet han tente hos alle som lyttet til ham."

Det er omkring år 238 at Gregorios vender tilbake tilbake til sitt hjemsted og etter kort tid ble han vigslet til biskop i den lokale kirken. På denne tiden fantes det bare 17 troende i byen. I 30 år var Gregorios biskop i Neocaesarea, og i løpet av de årene fikk han være med på en vekkelse som førte til at nesten alle innbyggerne kom til tro. En av de tingene som vakte interesse for evangeliet var minnedagene for martyrene. Disse dagene ble gode plattformer for å kunne tale om det som hører Guds rike til.

Gregorios skrev en viktig bok om Treenigheten, samt en trosbekjennelse.

Nytt ikon av Hl.Sunniva

Dagens bloggartikkel er skrevet av Øystein Lid, medlem av Den nordisk-katolske kirke i Bergen. Artikkelen er gjengitt med velvillig tillatelse av forfatteren. Den er skrevet i forbindelse med at biskop Roald Nikolai Flemestad innviet et ikon av den kjente ikonkunstneren Solrunn Nes. Jeg synes artikkelen var så interessant at flere burde få del i den:

"Sunniva er for ein stor del gløymd i den byen som tidlegare æra henner som eigen vernehelgen," skriv middelalderhistorikar Alf Tore Hommedal i boka "Sankta Sunniva og det heilage skrinet". Men nesten 500 år etter at overivrige reformatorar fjerna mykje av kunsten som framstilte distriktets viktigaste helgen, er i alle fall ei kyrkje i Bergen igjen pryda av Sta. Sunniva sitt helgenbilde.

Sundag 4. september innvigde biskop Flemestad ikonet som er laga av den kjende ikonkunstnaren Solrunn Nes.

- Eg har tilbrakt ein del timar saman med henne, og det var eit interessant bekjentskap, seier Solrun til kyrkjebladet om ikonet.

Delvis på grunn av ein broten ankel, delvis på grunn av at det å måla eit ikon er ein omstendeleg prosess, har det teke fleire månader å få det ferdig. Kvart ikon blir nesten som ein danningsreise, fortel Solrun. Det fyrste ho måtte gjera var å saumfara eksisterande bilete og figurar av Sta. Sunniva.

- Ikkje alt vart øydelagt under reformasjonen. Ein del kyrkjekunst blei gløymt unna på gardar og avsidesliggjande plasser. Skulpturar og tavler av Sunniva finst i dag på musea, seier Solrun.

Då ho såg på figurane og bileta var det mange av dei hadde til felles. Sunniva ber på ein tung stein i eine handa.

- I vestleg ikonkunst blir martyrar gjerne fremstilde med avrettingsvåpnet, og sidan Sta. Sunniva døydde under eit steinras, er ho framstilt med ein stein, fortel kunstnaren.

På det nye ikonet ser ein også ein dronningkrune ved føtene til Sunniva.

- Sunniva valde bort å bli dronning over Irland, og det har eg symbolisert med kruna på bakken. Det er ein djup kristen tanke å gi avkall på det som kan byggja opp sjølvlivet, seier Solrunn.

Skipet i bakgrunnen, der masta er forma som ein kross, oppfordrar oss til å gjera som Sunniva og fylgjet hennar - overgi oss til Jesus Kristus og lita på at han styrer skuta. Ellers fylgjer framstillinga av helgenen historiske forelegg. Drakta tilsvarer moten blant kvinner på 800-talet. Lange fletter som ender i eit futeral laga av kostbart materiale er også historisk riktig for perioden.

- Kvifor er ikonar viktige for oss?

- Det finst det fleire svar på. Eitt som ofte blir teke fram er at ikona er ein vindauge til det himmelske. Det minnar oss på eit heilagt nærvær. Ikonane er også ein liturgisk kunst. I Austkyrkja finn ein at ord og bilete er likestilte som formidlarar av den kristne trua, seier Solrunn. Ho har også skreve ein bok om emnet, med tittelen Mysteriets formspråk.

Til sist spør med kunstnaren korleis me i Den nordisk-katolske kyrkja bær nærma oss ikonet, siden me ikkje har særleg lang erfaring med å bruka dei:

- Ortodokse kristne kyssar ikona - bør me gjera det same? Eller skal dei berre henga høgt oppe på veggen slik praksisen er i ein del romersk-katolske kyrkjer?

- Det heilage biletet kan henga på veggen eller vera plassert på ein pult, tilgjengeleg for venerasjon. Det viktigaste er at ikonet vert handsama med respekt, som eit sakralt objekt. Korleis dette skjer reint praktisk avheng av kva som er naturleg for den aktuelle kyrkja sin arv og tradisjon, avsluttar Solrunn Nes.

Gregorios Palamas og den hesykhastiske bønnetradisjonen

Jesusbønnen og den hesykhastiske tradisjonen er uløselig knyttet til Hl.Gregorios Palamas (1296-1359) - den store teolog, mystiker og forkynner, hvis minnedag det er i dag. Han ble født i 1296 i Konstantinopel, hvor han vokste opp i en innflytelsesrik familie ved keiserens hoff. Han ble senere munk og eremit på Athos, for så å ende opp som erkebiskop av Thessaloniki.

Hesykhasmen hadde sitt utspring på Athos-fjellet, 'Det hellige berg', en monastisk stat, som består av tyve klostre, og som ble opprettet i 963. Ordet 'hesykhasme' er avledet av det greske ordet 'hesykhia' som betyr fred, ro. Det dreier seg om den indre fred som inntrer når interessemotsetninger har opphørt, når lidenskapene slutter å opprøre mennesket, og den gode vilje gjenreises. Dette er forutsetningen for den fullstendige enhet med Gud, når menneskets hjerte er renset for alt uvedkommende og mennesket kan skue Gud ansikt til ansikt. Dette er målet for den asektiske øvelsen, men 'hoi hesykhontes' betyr også konkret: de som lever i stillhet, taushet, kun konsentrert om indre bønn. Hesykhastene tilbringer sitt liv i kontinuerlig åndelig konsentrasjon og arbeide, i årvåkenhet og i bønn.

Hl.Gregorios Palamas er den største av de senere bysantinske teologene, og har fått stor innflytelse på den kirkelige utvikling i ettertiden. Hans navn er uløselig knyttet til både den hesykhastiske og den monastiske tradisjonen.

Det er Hl.Gregorios Palamas som formulerte det teologiske grunnlaget for den åndelige erfaringen mange gjorde: nemlig et direkte fellesskap med Gud gjennom å fylles med det åndelige lys som ble åpenbart for dem i bønn og kontemplasjon. Denne enhet med den levende, treenige Gud skjer konkret og direkte, og innebærer hele menneskets helligelse. Både ånd, sjel og kropp.

Hl. Gregorios forsvarte så denne erfaringen som mange av Athos-munkene gjorde. Og han forsvarte den med å henvise til inkarnasjonen, og Helligånden som formidleren av åndelig liv. I forlengelsen av dette kom så formuleringen av frelsen som guddommeliggjørelse (theosis). Det har sin bakgrunn i 2.Pet 1,4:

"Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur..."

Hl.Gregorios Palamas skrev en rekke avhandlinger om disse emnene, og dette ble grunnlaget for Kirkens dogmatiske godkjennelse av hesykhasmen som en del av sin gamle tradisjon. Han etterlot seg også en rekke homilier knyttet til kirkeåret.

Theodoros Studiten - en åndelig fornyer

Theodoros Studiten (759-826), hvis minnedag det er i dag, hører med blant Kirkens varmeste forsvarere av de hellige bildene. Så fikk han da også stå i en het strid med både sin samtids keiser og patriarken av Konstantinopel.

Hva forsvaret av ikonene angår er han av samme slekt som Johannes av Damaskus, som var en av de som kjempet mest ivrig for bruken av ikonene.

Theodoros hørte med blant de ledende slektene i Konstantinopel. Det var flere i hans familie som var grepet av den monastiske vekkelsen. I 794 ble han ordinert til prest og ble prior for et kloster som ble etablert på familiens eiendom. Men etter en tid ble denne klosterkommuniteten angrepet av keiserens menn. Keiseren hadde giftet seg på nytt med kusine av Thedoros, og de to var kommet i konflikt med hverandre. Angrepet på klosteret førte til at munkene der måtte flykte. Noen år senere - da keiseren var avsatt - vendte så munkene tilbake og livet ved klosteret kunne gjenopptas. Keiserinnen tilbød Theodoros å kunne overta ledelsen av det berømte Studionklosteret i Konstantinopel. Med Theodoros som prior - eller abbed - ble dette klosteret et åndelig sentrum i mange år framover.

I 815 brøt det ut en ny konflikt vedrørende ikonenes betydning. Under denne ikonoklasmen var det Theodor som tok ledelsen for å forsvare dem. 25. mars samme år oppmuntret han munkene ved klosteret til å vandre bærende med ikonene ut i klosterets vingård, slik at at bildene kunne sees over klostermurene.

Dette var en virkelig provokasjon overfor keiseren. Theodoros ble sendt i eksil. Men fra sin celle fortsatte han å utøve sin innflytelse, frem for alt gjennom sin store korrespondanse. Theodoros ble mishandlet i fengslet, men da keiser Leo VI ble myrdet i 821 ble han satt fri og kunne vende tilbake til Konstantinopel.

Men årene i eksil og hardt arbeide hadde gjort at han hadde fått en svak helse. Mot slutten av sitt liv forfattet han en åndelig veiledning for de som skulle etterfølge ham som ledere av Studionklosteret. Han døde 11. november år 826 mens han feiret liturgien i et kloster i Bithynia.

Soldaten som ikke lenger ville bære våpen

I dag feirer amerikanerne Veterans Day, mens Kirken feirer Hl. Martin av Tours. Det i seg selv burde kalle på vår oppmerksomhet og ettertanke. For Martin av Tours er historien om en soldat som ikke lenger kunne forbli det, og samtidig være en Kristi etterfølger.

Martin av Tours ble født i 316 i det nåværende Ungarn. Allerede som ganske liten ble han bevisst sin lengsel etter Gud. Han var bare 10 år gammel da han oppsøkte den lokale kirken, og ba om å få dåpsundervisning. Foreldrene hans mislikte dette sterkt, og da Martin var 15 år, sørget hans far for å sende ham til den romerske hæren. Han ble kavalerist i Frankrike.

Det var som soldat i Frankrike at hans liv skulle bli snudd opp ned. En dag befinner han seg ved byporten i Tours. Der sitter det en fattig stakkar. Han ba om almisser. Resolutt tok Martin av seg soldatkappen. Tar frem sverdet. Deler den i to, og svøper den ene delen rundt den forfrosne tiggeren. Samme natt har han en drøm. Han ser Jesus svøpt den den delen av soldatkappen han hadde gitt tiggeren. Og Herren sier til sine engler: "Her er Martin, den udøpte romerske soldaten, som forbarmet seg over meg". Når Martin våkner er kappen like hel.

Kort tid etter blir Martin døpt. 20 år gammel, i 336, inntreffer en krise i den unge mannens liv. Gallerne angriper og Martins armeavdeling får beskjed om å iføre seg våpen og gå til motangrep.

Men Martin søker Herrens vilje. Etter å ha tilbrakt en tid i bønn, bestemmer han seg for at han aldri kan bære våpen lenger. Han sa:

"Jeg er Kristi soldat og kan ikke sloss."

Noe slikt var uhørt. Konsekvensene av hans handling er at han blir fengslet, og ble anklaget for feighet. Martin tilbød da at han ubevæpnet kunne gå mot fiendehæren. Dette ville anklageren ikke høre på, og Martin ble løslatt og fritatt flere oppgaver i hæren.

Martin dro så hjem, og der ledet han sin mor til tro på Jesus. I de påfølgende årene søkte han Guds ledelse for hva han skulle bli. Han reiste mye. Til slutt kom han hjem til Frankrike. Her blir han en disippel av biskop Hilarius av Poitiers.

År 371 ville man så gjøre ham til biskop. Det ville ikke Martin. Han forsøkte å gjemme seg, og søkte ly blant noen gjess. Men gjessene avslørte ham. Dette skal ha skjedd 11. november. Martin ble innsatt som biskop, og ble en høyt elsket Herrens tjener, ikke minst for sin store barmhjertighet mot de fattige.

8. november 397 dør han, og tre dager senere, den 11. november, begraves han i Tours.

Profeten som forutsa den store utøselsen av Helligånden

Han er profeten som forutsier Åndens utøselse "over alle mennesker", over slaver og slavekvinner, over unge og gamle og som apostelen Peter tyr til for å forklare det forunderlige som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem:

"Pluselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og tyden fylte hele huset der de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk ..." (Apg 2,2-4a)

Det var uhørt. Fram til nå hadde Den Hellige Ånd bare falt over konger og profeter. Nå falt Ånden over vanlige mennesker, og Peter fant at dette var en oppfyllelse av Joels forunderlige profeti.

For oss som følger synaxariumet til Den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, så feirer vi minnet om profeten Joel i dag.

Nå betyr navnet Joel bokstavelig "Herren er Gud". Det var et ganske alminnelig navn i Israel. Han presenteres som Petunels sønn, og det er alt vi vet. Han holdt antagelig til i Juda og profeterte i Jerusalem. Profeten Joel profeterte i en tid med store ødeleggelser av hele Judas land. En fryktelig gresshoppeplage hadde rensket landet for all vegetasjon, ødelagt beitemarkene for småfe og storfe og til og med flådd barken av fikentrærne. I løpet av noen få timer var hele landskapet lagt øde. Det som skjedde dengang skjedde i en målestokk man ikke hadde sett før. Alle avlinger gikk tapt, og til og med såkornet til neste avling gikk tapt. Hele landet led under hungersnød og tørke, og både folk og dyr døde.

Det er dette som er selve bakgrunnen for den mektige Joel profetien, som forutsier ødeleggelsene og som ser disse i et profetisk lys som en beskrivelse av landets åndelige situasjon og nød. Og deretter utøses Ånden.

Joelprofetien gikk i oppfyllelse på pinsefestens dag, da ble Ånden utøst "over alt kjød", symbolisert ved de 120 som ble "ikledd kraft fra det høye", slik Jesus gav løfte om. Men Ånden blir fortsatt utøst, slik vi ser det gjennom hele Apostlenes gjerninger og gjennom hele Kirkens historie. Vi lever tross at i menighetens og Åndens tidsalder.

Profeten Joel, etter et maleri av James Tissot (1836-1902)

Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord

Jeg lar meg stadig utfordre av disse ordene til Frans av Assisi:

"Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord".

Innholdet av dem er radikalt. Vi vitner om Jesus gjennom levd liv. Det er ikke bare ordene vi bruker som gjør det, men like mye - kanskje mer - gjennom det liv vi lever. Og leves dette i strid med det som Det nye testamente beskriver, så oppfattes det budskapet vi forkynner som falskt og motstridende.

Historien om Frans av Assisi (1182-1226) er historien om rikmannssønnen som får et så radikalt møte med Jesus, at det endrer alt. Resultatet ble et liv i tjeneste for de spedalske og fattige, og med sitt liv ble han en skrikende protest mot forfallet i Den romersk-katolske kirke, som på sin side veltet seg i luksus.

Frans søkte seg til et liv i adskillelse og bønn. Etter hvert sluttet en liten gruppe brødre seg sammen med ham. En regel vokste frem hvis særpreg var hjertets fattigdom og med en livsstil uten fokus på det materielle, i en radikal etterfølgelse av Jesus.

Tiden var moden for det budskapet Frans kom med. Behovet for et vitnesbyrd som kunne føre de kristne i Vesten tilbake til en sann etterfølgelse av Jesus, var desperat. I løpet av noen få år ble de brødre som sluttet seg til Frans regnet i tusener. Nødvendigheten av en regel for dem alle vokste frem, og Fransiskanerne så dagens lys.

Den kompromissløse og svært radikale etterfølgelsen av Jesus, hans kjærlighet til alt det skapte, og den freden han fant i tilliten til Guds uendelige barmhjertighet, har gjort ham til et utfordrende tegn i kirken gjennom århundrene. Og det ikke bare i Den romersk-katolske kirke, men i alle kirketradisjoner. Frans av Assisi er på mange måter blitt felleseie.

Frans av Assisi, døde på kvelden, 3. oktober 1226, bare 44 år gammel.

Englefesten

Torsdag 29. september er i følge Primstaven Mikkelsmesse, til minne om erkeengelen Mikael. Men denne dagen feires også erkeengelen Gabriel og Rafael.

Erkeengelen Mikael er den første av erkeenglene som fikk sin egen festdag i Kirken. Så har han da også en helt spesiell plass i den hellige historien.

Vi leser om denne store englefyrsten i Daniels bok, ja det er slik profeten Daniel omtaler ham: "Da kom Mikael, en av de fremste fyrstene ..." (Dan 10,3) "På den tid skal Mikael stå fram, den store fyrsten som verner om ditt folks barn". (Dan 12,1) Og i Åpenbaringen møter vi ham som den som leder "Guds folks strid": "Det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot draken..." (Åp 12,7flg) Også Judas, Herrens bror, skriver om erkeengelen Mikael: "Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses' legeme, men sa: Må Herren straffe deg!" (Jud v.9)

Hermas Hyrden, som regnes til De apostoliske fedrene, taler om erkeengelen Mikael, som beskytteren av Guds folk.

Erkeengelen Gabriel stifter vi bekjentskap med i forbindelse med at han åpenbarer seg for Gudfødersken, Jomfru Maria, med bud om at hun skal føde en sønn som er verdens Frelser, og til Sakarja, far til døperen Johannes, da han tjenestgjør i Tempelet: "Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg ..." (Luk 1,19)

Men erkeengelen Gabriel møter vi også i Det gamle testamente. I Dan 8,16 leser vi at han forklarer et syn for profeten Daniel. Du kan også lese om denne mektige engelen i Dan 9,20flg.

Erkeengelen Rafael finner vi kun i det apokryfe skriftet Tobits bok, der denne erkeengelen helbreder Tobit fra dennes blindhet og følger ham på hans reise.

Det er fra 500-tallet at man begynte å feire erkeengelen Mikaels dag, men allerede på 300-400 tallet fantes det flere kirker som var innviet til ham. Det er i forbindelse med innvielsen av en slik kirke 29. september at dette kom til å bli hans minnedag.

Et liv i bønn blant ulver og bjørner i de djupe russiske skogene

I dag feirer vi dagen til minne om Hl. Sergius av Radonezh (ca 1322-1392), grunnleggeren av det berømte Treenighetsklosteret, nord for Moskva. Etter hvert som dette klosteret vokste, grunnla disiplene til den hellige Sergius over 400 andre klostre over hele Russland, mange av disse på svært avsidesliggende steder. Herfra steg bønner og lovsanger fra de djupe russiske skogene. Hl. Sergeius har en spesiel plass i mange russeres hjerte, og i sær hos dem som er glad i den monastiske bevegelsen.

Sergius Radonezhskij ble født inn i en bojar familie nær Rostov. Hans fødselsdag og år er ukjent, man antar at han kan være født i 1314, 1319 eller 1322. Tradisjonelt holder man fast ved at fødselsdatoen er 3. mai, og det navn han fikk ved fødselen var Bartholomeus. Han var den andre av tre sønner, hvis foreldre het Kyril og Maria. Stefanus var den eldste, og Peter den yngste. Hans familie var svært fattige. De flyttet til landsbyen Radonezh rundt 1328. Bartholomeus var ikke like flink som sine brødre på skolen. En dag møtte han en munk, og Bartolomeus fortalte han om sine lærevansker. Denne munken gav så Bartholomeus en liten bit av et nattverdbrød, sammen med en velsignelse: 'Ta og et dette, det er gitt deg som et tegn på Guds nåde og for å forstå Skriftene'. Etter dette var det mye lettere for Bartholomeus å lære.

I 1334, etter at hans foreldre var døde, flyttet Bartholomeus til Khotkovo, nær Moskva, sammen med sin bror Stefanus, som da var blitt enkemann. I 1337 blir han innviet til munk, og tar navnet Sergius. Han blir også ordinert til prest. Sammen med sin bror søker de til et mer avsidesliggende sted, og finner det i de djupe skogene rundt høydedraget i Marovets. Her bygger de en koie og et enkelt kapell, som de vier til Treenigheten. Dette skjedde i 1340. De to brødrene levde et avsondret liv her i villmarken. Etter hvert blir det for vanskelig for Stefanus å bo slik de to gjør, og han forlater Sergius for å bosette seg i et kloster i Moskva. Sergius lever så alene i bønn her i sin skogskoie i flere år. De ville dyrene synes å like å være sammen med ham. Han omgås ulver og bjørner. En dag kommer en bjørn til koia til Sergius, og denne deler det siste stykke brød han har igjen med bjørnen.

Nå begynner folk å høre om eneboermunken djupt inne i disse skogene, og de oppsøker ham. Han blir en åndelig veileder for mange. Etter hvert vokser en klosterkommunitet frem, som etterhvert blir kjent som Hellige Treenigheten - Hl. Sergius Lavra.

Uenighet oppstår om hvorvidt de skal fortsette å leve som eneboere eller om de skal introdusere et mer fellesskap, som Sergius nå foretrekker. Etter som motsetningene vokser, forlater Sergius stedet og begir seg til Makrish, hvor han grunnlegger et nytt kloster. Han ønsker ikke å bidra til noen strid. Etter at Sergius har forlatt det opprinnelige klosteret, forvitrer dette åndelig. Etter fire år i en slik tilstand trygler munkene ved Treenighetsklosteret Sergius om å komme tilbake.

Han gjør så, og Treenighetsklosteret begynner å vokse igjen - både åndelig og materielt. Han begynner å sende ut disipler for å spre evangeliet blant folket. Nye klostre vokser frem: Borisoglebsky, nær Rostov, Ferapontov, Kyrillo-Belozersky, Golutvin in Kolomna, og Pokrovsky nær Borovsk - 400 alt i alt.

Ryktene om Sergius sprer seg. Patriarken i Konstantinopel hører om ham. Philotheus gav sin anerkjennelse til hans klosterregel, og han blir tilbudt embetet som Metropolitt av Moskva, men takker nei. Han foretrakk å leve et asketisk liv i bønn.

25. september 1392 dør han.

Fader Silouan - en trygg åndelig veileder i en utrygg tid

Lørdag kan vi feire en av vår samtids lysende åndelige skikkelser, fader Silouan (bildet). Om denne fader Silouan, har prioren (forstanderen) for det økumeniske klosteret Bose i Italia, Enzo Bianchi, skrevet følgende: "En hellig uten grenser". Og det er sant: Fader Silouan leses i dag av såvel protestanter, romersk-katolske, som ortodokse. Dette ikke minst takket være fader Sofrony som skrev en kort biografi og samlet det fader Silouan hadde skrevet og utgav det i en bok, som også er oversatt til svensk. Denne universelle siden av fader Silouan er også blitt fremmet av patriarkatetet i Konstantinopel som helligkåret ham 26. november 1987, ikke alene som hellig i Den ortodokse kirke, men for alle kristne. Som et eksempel på dette kan nevnes at den økumeniske kommuniteten i Bose arrangerte i 1998 et internasjonalt seminar om fader Silouan. Dette inngikk i en serie med navn som Sergej af Radonesj, Nil Sorskij og Hl. Serafim av Sarov. Fader Silouan inngår dermed i rekken av store, russiske hellige. Til å forelese under seminaret medvirket en rekke fremtredende, ortodokse teologer: Metropolit Johannes (Zizioulas), biskop Kallistos (Ware), Olivier Clement og Antoine-Emile Tachiaos.

Det hele er ganske så underlig!

For han som skulle bli fader Silouan, var en fattig russisk bonde, og som sådan levde han fram til vernepliktsalderen. Simeon Ivanovitj Antonov, som var hans borgerlige navn, var født i Tombov len, i Lebedinsk distriktet, i byen Shovsk i Russland. I 1892 kom han til munkeøya Athos, hvor han i 1896 avla sitt første klosterløfte. Hans arbeidsoppgave var å arbeide ved kjernen i klosteret i Gamle Rossikon og i klosterforvaltningen. Han døde 24 september i 1938.

Hva var det som gjorde at fader Silouan skulle komme til å bety så mmye for så mange menneskers åndelige liv? For nok en gang å sitere Enzo Bianchi, som "en hellig, som er forbløffenende moderne", "en mystiker, som tilhører den evige og universelle Kirke"? Hva er det med ham, som berører mennesker så djupt og gjør ham til en av vår tids store åndelige skikkelser, en veileder i vår søken etter Gud, en ledsager i troen, en støtte i lidelsen?

Jeg tror det handler om tre ting:

1. Hans bakgrunn

Fader Silouan var et enkelt menneske. Som allerede nevnt kom han fra en russisk bondefamilie. Han var ikke lærd, og i klostreret arbeidet han med praktiske gjøremål, som klosterforvalter. Det er lettere for oss å sammenligne oss med slike, enn intellektuelle hvis kunnskaper langt overstiger normalen.

2. Hans djupe erfaring av Gud

Det andre som fascinerer oss er hans djupe Guds-erfaring. Vel var hans ytre liv ganske så ordinært, mens hans indre liv var ekstraordninært. Det var fra begynnelsen av preget av en dynamikk, som i følge ham selv var kjernen i all åndelig vekst og bevegelse.

Gjennem anger, stadig omvendelse, bønn og faste, overholdelse af Kristi bud; og ved å lære hva ydmykhet er; "Kristus-lignende" ydmykhet gitt oss som en Helligåndens gave og den personlige tilegnelsen av denne.

"Dén, som kjenner Helligånden og har lært ydmykhet av Ham, han er blitt sin Herre lik, Jesus Kristus, Guds Sønn", skriver Hl. Silouan. Og han skriver videre: "Hvis bare verden forstod, hvilken kraft, som er i Kristi ord, ‘lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet’."

3. Hans enkle og sanne vitnesbyrd

Fader Silouan vakte oppsikt også blant felles munker på Athos. De undret seg over at så mange lærde oppsøkte ham. "Han leser jo ikke bøker," sa de. Til dette svarte fader Methodios: "Han leser ikke noe, men gjør alt, mens andre leser mye, men gjør ingen ting." Som biskop Kallistos Ware understreker, forsøkte ikke fader Silouan å være "original" ved å tenke ut en ny og spesiell teologisk visjon; "han prøvde rett og slett å være et trofast vitne om den levende bønnetradisjonen, som formet ham gjennem de 46 årene, han oppholdt seg på Athos."

I denne tradisjonen hører Jesusbønnen hjemme.

Her finner du også en artikkel om fader Silouan:

http://ekumeniskakommuniteten.se/synaxarium/

Den er publisert 24.september 2011.

Korsopphøyelsen

Dagen i dag har vært feiret siden 300-tallet, nærmere bestemt siden 335 i forbindelse med at man fant igjen Jesu kors og dermed med byggingen av Oppstandelseskirken, eller Gravkirken som den også kalles, i Jerusalem.

Korsopphøyelsens fest eller Det hellige korsets opphøyelse kalles denne dagen.

Jeg holder for tiden på med å lese Egerias reise til Det hellige land, som er historien om en kvinnelig pilegrum som valfartet til Det hellige land en gang mot slutten av det fjerde århundre. Hun forteller "at det finnes ingen som ikke begir seg til Jerusalem denne dagen". Dagen til minne om Det hellige korsets opphøyelse ble feiret i den tidlige kirken på linje med de store høytidene, som påske og pinse og kunne bare lignes med dem i betydning. Men dagen ble ikke bare feiret i Jerusalem. Den ble snart også feiret i både Konstantinopel og Rom, og til den øvrige del av kristenheten.

Selve festen ble holdt til minne om innvielsen av Anastasia - Oppstandelseskirken. Denne kirken er blitt bygget på den plassen hvor Helena, keiser Konstantins mor, sies å ha gjenfunnet de tre korsene som ble brukt til å korsfeste Jesus og de to røverne. Hvordan kunne de så vite hvilket av de tre korsene som var Jesu kors? Det skjedde på den måten at en svært syk kvinne ble lagt på de tre korsene, et ad gangen. Da hun ble mirkuløst og øyeblikkelig helbredet etter å ha blitt lagt ned på et av dem, antok de som var der at det måtte være det korset som Jesus var blitt korfestet på.

Det hellige korsets opphøyelse kom etter hvert til å dreie seg mindre om innvielsesn av Oppstandelseskirken, og mer til minne om Jesu kors. I følge Egeria var det nettopp på denne dagen i dag, 14. september, at Jesu kors ble gjenfunnet.

La oss denne dagen ta med oss apostelens ord:

"For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)

Lev slik at andre ser Jesus i deg

Det er interessant å merke seg at når noen blir spurt om hvem de anser å være en "skikkelig kristen", så svarer svært mange: Moder Teresa! Hele hennes liv vitner om Kristus. Joda, hun har også sagt vektige og minnerike ord, men det er ikke ordene som først og fremst fascinerer folk, det er hennes liv. Frans av Assisi har sagt: "Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord", og Mor Teresa hadde forstått dette. Hennes liv var preget av en total og svært radikal overgivelse til Jesus, og ble levd blant de døende, de margnaliserte, de undertrykte - i djup kjærlighet.

"Jeg ser Gud i hvert menneske. Når jeg steller sårene til de spedalske, kjenner jeg det som om jeg tar hånd om Herren selv. Er ikke det en underbar opplevelse," kunne hun si.

Og her ligger nok mye av hennes hemmelighet. Hun hadde evnen til å se at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og at de dermed bærer noe av Gud med seg. Det gjelder å gjenkjenne dette i vår neste. I den fattige, syke, den som sitter fengslet - møter vi Jesus.

Moder Teresa ble født 26. august 1910 i Skopje, det nåværende Makedonia, den gangen en del av det ottomanske riket. Hun døde 5. september i 1997 blant de fattigste av de fattige i Calcutta, India.

Nobelfredprisvinneren fra 1979 grunnla Missionaries of Charity (Barmhjertighetens søstre), hvis oppgave er å arbeide blant verdens aller fattigste. Ordenen, som ble stiftet i 1950 finnes nå på 610 steder i 123 land. De driver suppekjøkken, hjem for døende, for AIDS syke, spedalske, turberkuløse, barn- og familierådgivningsprogram, barnehjem og skoler.

Oppdraget fikk hun fra Herren selv.

Hun skriver til sin sjelesørger:

"Jeg har aldri søkt åndelige opplevelser, men Han er hos meg, rører ved meg, taler til meg hver dag... Han spør: Du vil vil ikke svikte meg? Han sier: Jeg tørster. Han lover at Han skal være med meg i alle ting. Jeg er ikke redd."

Den vevre, lille skikkelsen, levde slik at hun ikke skygget for Jesus, men Jesus ble stor gjennom henne. Må det bli vår lengsel og vår bønn.

Martyrer fra den første kristne tiden

Fra nettsiden til Kristi Uppstandelses Ortodoxa Församling, i Göteborg, som hører til Antiokias ortodokse patriarkat, har vi hentet denne interessante artikkelen fra den første kristne tiden. Søndag 4. september er minnedag for biskopmartyren Babylas i denne kirken:

Biskopsmartyren Babylas och de tre pojkarna Urban, Prilidian, Eppolonias och deras mor Christodoula dog som martyrer under kejsaren Decius (249-251). Då han vistades i deras stad Antiokia arrangerade kejsaren en stor festival för att hedra de hedniska gudarna. Samtidigt firade den heliga och gudfruktiga biskopen i Antiokia, Babylas, den Gudomliga Liturgin i kyrkan, där han bad för sin flock och lärde den att modigt genomgå alla slags vedermödor för tron ​​på Kristus. Efter sin vedervärdiga avgudadyrkan ville Decius se firandet av de gudomliga mysterierna, och beslutade att gå in i kyrkan och genom sitt besök orena Herrens helgedom. Nyheten om detta nådde biskopen, och han, som inte ville tillåta ogudaktighet i Guds tempel, gick ut för att möta kejsaren och blockera vägen till kyrkan för honom. När kejsaren försökte komma närmare kyrkan dörrar knuffade den helige Babylas bort honom med händerna, så att kejsaren var tvungen att avstå från sitt uppsåt. Han ville hämnas på helgonet direkt, men såg den stora skaran av kristna och fruktade att det skulle bli upplopp då.

Nästa dag gav den arga kejsaren order att sätta eld på den kristna templet, och att föra biskop Babylas inför honom. På frågan om varför han skulle förolämpa den kejserliga värdigheten, och inte låta kejsaren gå in i kyrkan eller ge honom den respekt som kom av hans position, svarade den helige biskopen: ”Den som skulle resa sig upp mot Gud och vill vanhelga hans helgedom – en sådan man är inte bara värd ingen respekt alls, men har blivit en fiende till Herren.”

Kejsaren krävde att den helige biskopen skulle tillbe avgudar och på så sätt lösa in sina brott gentemot kejsaren, annars skulle han möta avrättning. Men då kejsaren blivit övertygad om att martyren skulle förbli orubblig i sin tro, befallde han sin militära befälhavare Victorinus att sätta honom i tunga kedjor och leda honom genom staden i förnedring. Till detta svarade den helige martyren: ”Kejsare; för mig är dessa kedjor så vördade, som din kejsarkrona är för dig, och lidandet för Kristus är acceptabelt för mig, på samma sätt som den kejserliga makten är det för dig, döden för den odödliga kungen för mig är lika önskvärd som ditt liv är för dig.”
Vid biskop Babylas rättegång var tre unga bröder, som inte ville överge honom även i denna svåraste stund. Då kejsaren såg dem frågade han: ”Vilka är dessa barn?” ”Det här är mina andliga barn,” svarade helgonet, ”och jag har uppfostrat dem i fromhet, närt dem med en utbildning, odlat dem med vägledning, och här i små kroppar inför dig är dessa stora unga män och perfekta kristna. Testa och se.”

Kejsaren försökte på alla möjliga sätt att locka ungdomarna och deras mor Christodoula till att förneka Kristus, men förgäves. I raseri gav han sedan order om att piska dem var och en enligt det antal som motsvarade deras år. Den första piskade de med tolv slag, den andra tio, och den tredje sju. Efter att ha sänt iväg mor och barn tillkallade bödlarna åter biskopen och berätta för honom att barnen hade förnekat Kristus. Men lögnen avslöjades snabbt och blev utan framgång. I raseri befallde bödeln sen att alla martyrer skulle bindas fast på ett träd och brännas med eld. Men helgonen visade ett orubbligt mod, och kejsaren fördömde dem slutligen till död och martyrskap genom halshuggning med svärd. Detta var ca. år 251.

Til minne om en ortodoks pioner i USA

I dag er det på dagen 29 år siden fader Seraphim Rose (bildet) døde, bare 48 år gammel.

Eugene Dennis Rose, som var hans borgerlige navn, ble en av banebryterne for ortodoks tro og teologi i Amerika. Sammen med Gleb Podmoshensky startet han St. Herman of Alaska Brotherhood, som i utgangspunkt var et bokforlag som utgav ortodoks litteratur. De utgir også det anerkjente tidskriftet "Orthodox Word", og disse utgivelsene har brakt mye velsignelse inn i mitt liv. Brorskapet utviklet seg til å bli en monastisk kommunitet, som slo seg ned i villmarken i det nordlige California. På bildet ser vi fader Seraphim's munkecelle.

Eugene Dennis Rose ble munk i 1966.

Fader Seraphim var opptatt av det indre livet med Jesus, eller 'hjertets ortodoksi', som han mente var mye fraværende i de ortodokse sammenhengene i Amerika.

Etter å ha vært syk i flere dager, ble fader Seraphim hjulpet av munkene i brødreskapet og brakt til sykehus. Han var kritisk syk, og ble operert. Ved andre gangs operasjon tilstøtte det problemer og han døde 2.september 1982.

Søylehelgenens budskap førte til vekkelse

Det er en av den tidlige kirkens underligste skikkelser vi i dag feirer minnet om. Simeon Styliten (388-459). Nå er det lett å henge seg opp i det merkverdige fenomen at Simeon i 38 år levde oppe på en søyle, og vi kan ha våre meninger om det. Men vi må ikke glemme at gjennom Simeon Stylitten ble hele den syriske landsbygda nådd med evangeliet. Søylen ble en mektig prekestol.

I Østkirken synger de på festdagen for Simeon Styliten:

Du söker Höjden medan du är nära jorden, och utstod eld när du gjorde pelaren, genom vilken du, Helige, umgås med änglarna, och ber oupphörligt med dem till Kristus vår Gud för oss alla.

Vi vet at Simeon, som gjerne også kalles Simeon den eldre, ble født i en kristen familie i byen Sis på grensen til det nåværende Tyrkia. Til å begynne med levde han som gjeter, men 13 år gammel har han en visjon om at han blir opptatt som medlem av et kloster i nærheten. Han ble i det klosteret i to år. Så flyttet han til et kloster i Antiokia.

Derfra flyttet han til Dair Sem'an som ligger ved foten av fjellet Telanissus, der han innledet en streng faste. Han levde her i tre år i streng askese. Ryktet om Simeon og livsførselen hans hadde spredt seg i området, og det kom etterhvert mange besøkende som ville snakke med han eller se han. Dette gjorde at det ble vanskelig å leve som eremitt og førte Simeon til hans nye, og på det tidspunktet enestående, livsstil. I 423 dro han til Aleppo og i utkanten av byen fant han en søyle som han klatret opp på. Den første søylen han klatret opp på var rundt tre meter høy og hadde en diameter på toppen på rundt to meter. På toppen av denne søylen ble han i fire år. Neste søyle var seks meter høy, og han ble på denne i tre år, før han fant en søyle på 11 meter som han ble på i ti år. Den fjerde, og siste, søylen ble bygget for ham av folk i byen, og var 18 meter høy. På toppen av denne søylen bodde han de siste tjue årene av livet sitt.

Oppe fra søylen gav han råd og veiledning. Han ba for dem som kom og velsignet dem. Fra mange land kom det delegasjoner for å se ham og høre ham tale.

Monica - en gudfryktig og bedende mor

I dag minnes vi den hellige Monica (331-387), Augustins mor. Augustin skrev mye om hennes gudfryktighet i sine Bekjennelser.

På grunn av hennes navn antar man at hun var berber. Tidlig giftet hun seg med Patritius, som hadde en offisiell stilling i daværende Tagaste, nåværende Souk Ahras i Algerie. Denne Patritius var hedning, som mange andre i denne perioden. Han hadde et voldsomt temperament, så Monicas ekteskap var langt fra lykkelig. Monica's bønneliv og gode gjerninger, irriterte Patritius, men det sies at han likvel holdt av henne. Vi vet ikke hvordan hun ble en kristen.

Ekteparet hadde tre barn: To gutter og en jente. Augustin var den eldste, den andre gutten het Navigius og datteren Perpetua. Ingen av dem var døpt som barn.

Monica opplevde stor sorg over dette da Augustin ble syk, og i sin fortvilelse henvendte hun seg til ektefellen som gikk med på at Augustin skulle døpes, men da han ble frisk igjen før han skulle døpes, trakk han tilbake sitt løfte. Patrinius ble etter hvert en kristen, men han døde kort tid etterpå, og Monica bestemte seg for ikke å gifte seg igjen.

I Kartago hadde Augustin stiftet bekjentskap med manikeerne, og da han kom hjem talte han med iver om den. Hans mor ville ikke ha ham ved bordet, men det sies at hun fikk et syn om at en dag ville de to forsones med hverandre. Det var på denne tiden at hun oppsøkte en biskop, som vi ikke kjenner navnet på. Til ham utøste hun sitt hjertes store sorg, hennes sønn Augustin. Biskopen trøstet henne med de nå så kjente ordene: 'Det barn som slike tårer gråter for skal aldri gå fortapt."

Monica fulgte etter sin sønn, som i all hemmelighet hadde reist til Rom. Da hun kom dit, var han allerede reist videre til Milano. Hun fulgte etter, og der traff hun biskop Ambrosius, og gjennom ham hadde Monica gleden av å se Augustin komme til tro på Jesus, etter 17 års motstand.

Mor og sønn tilbrakte seks måneder i sann fred i Rus Cassiciacum, våre dagers Cassa Brianza, før Augustin ble døpt i Johannes Døperens kirke i Milano. Etter dåpen kalte Afrika på Augustin, og de to reiste sammen, og stanset i Civitavecchia og Ostia. Her døde Monica, hvor hun også ble begravd.

I dag kan vi tenke på hvor viktige gudfryktige og bedende mødre er. La oss takke Gud for det eksemplet Monica var, og for alle gudfryktige og bedende mødre.

Bartolomeus - martyr for Kristus i Armenia

Onsdag 24. august er minnedagen for apostelen Bartolomeus. Navnet er trolig den greske formen av det arameiske Bar Talmai, det vil si Talmais sønn. I apostelfortegnelsene regnes han alltid som den sjette, etter Filip. Fordi han alltid nevnes sammen med Filip, har man identifisert ham som Nataniel fra Kana i Galilea, han som Filip førte til Jesus:

"Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som det står skrevet om i Moseloven og hos profetene: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik!» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.» (Joh 1,45-51)

Bartolomeus var opprinnelig fisker.

Kirkehistorikeren Eusebios skriver at etter Kristi himmelfart, dro Bartolomeus til India på en misjonsreise, hvor han skal ha etterlatt seg en kopi av Matteus-evangeliet. Andre tradisjoner nevner misjonsreiser til Etiopia, Mesopotamia, Pathia og Lycaonia.

Sammen med apotelen Judas brakte Bartolomeus evangeliet til Armenia, hvor han skal ha lidd martyrdøden i Albanopolis. Han skal ha blitt flådd levende, og så korfestet. Bakgrunnen skal ha vært at landets konge, Polimius, ble en kristen gjennom misjonsarbeidet til Bartolomeus, men at dennes bror, Astyages, ikke tålte dette og skal ha beordret henrettelsen.

Et møte med den syriske spirtualiteten

I dag er det en av den syriske kirkens hellige menn vi minnes, Philoxenos av Mabbug (ca 430-523). Han var født i landsbyen Tahal i regionen Beth Garmai i Persia (Iran), som ligger øst for Tigris. På grunn av forfølgelse flyttet familien til Tur Abdin, hvor Philoxenos ble munk. Han studerte sammen med den hellige Jakob av Sarug i Urhoy og senere i Mor Gabriel klosteret i Tur Abdin.

Årene som fulgte etter kirkemøtet i Khalkedon (451) var stormfulle år for syriske kirken. Philoxenos ble en ivrig tilhenger av det som er blitt kalt for Miaphystimen, også kalt Henophystimen. Det er snakk om en kristologisk formulering i den orientalsk ortodokse kirke som ulike kirker sluttet seg til under de tre første økumeniske kirkemøtene. Miaphytismen er et syn hvor man hevder at i personen Jesus Kristus er det guddommelige og det menneskelige forent i en enkelt natur (physis), og de to er forent uten adskillelse, uten forvirring og uten veksling.

I år 485 blir Philoxenos vigslet til biskop av Mabbug, et sted nær Malatya, som i dag ligger i Tyrkia i provinsen Elazig. Det er sansynligvis under de tidlige årene av sitt episkopat at Philoxenos skrev sine 13 homilier om det kristne livet.

Senere henga Philoxenos seg til en ny gjennomgang av den syriske versjonen av Bibelen, og i 508 gav han ut den såkalte Philoxenske versjonen. Denne Bibelen ble godt mottatt av de syriske miaphytistene i det sjette århundre. Bare evangeliene og deler av profeten Jesaja er i dag bevart av denne bibelutgaven.

Philoxenos skrev mye, blant annet kommentarer til evangeliene. Han var i sin samtid kjent for sin praktiske utleggelse av det kristne livet.

100.000 besøker den økumeniske kommuniteten Taize hvert år

I dag minnes vi bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kloster-kommuniteten i Taize. Under kveldsgudstjenesten for seks år siden, ble bror Roger drept av en sinnsforvirret kvinne. 2500 mennesker har til stede da den grusomme hendelsen fant sted. Den da 90 år gamle Roger Louis Schütz-Marsauche, som var hans borgerlige navn, ble båret bort fra kirken av kommunitetens brødre, men døde kort tid etterpå.

Roger var den niende og yngste sønn av protestantiske pastoren Karl Ulrich Schütz fra Bachs i Sveits, og Amèlle Henriette Schütz-Marsauche, en fransk protestantisk kvinne fra Bourgogne. Fra 1937-1940 studerte Roger Schütz reformert teologi i Strasbourg og Lausanne, og var også leder av den kristne studentbevegelsen i Sveits.

I 1940 syklet han fra Geneve til Taize, en liten by nær Mâcon, omkring 390 kilometer sørøst for Paris. Taize var på dette tidspunket i den delen av Frankrike som ikke var okkupert. Tyske soldater lå like utenfor. I to år arbeidet Roger Schütz med å skjule jødiske flyktninger for nazistene, før han ble tvunget til selv å flykte derfra.

I 1944 vendte Roger Schütz tilbake til Taize hvor han grunnla Communautè de Taize, opprinnelig en liten monastisk kommunitet for menn som skulle leve sammen i enkelhet og lydighet. Men Gud ville det annerledes. Siden slutten av 1950-tallet har tusener på tusener kommet til Taize for å ta del i gudstjenestelivet som feires der, i samtalegruppene, sjelesorgen og ikke minst de vakre lovsangene. Taize er for mange blitt “pilgrimage of trust on earth”. Taize har en egen tiltrekningskraft på grunn av sin stillhet, skjønnhet og ikke minst enkelhet.

Den økumeniske kommuniteten i Taize består i dag av 100 brødre som både har protestantisk og katolsk bakgrunn. De kommer fra 30 ulike nasjoner. Over 100.000 mennesker kommer til Taize hvert eneste år.

Hjemmet i Betania som ble fristedet for Jesus

Det var godt for Jesus å komme til Betania, til hjemmet til søskenflokken Marta, Maria og Lasarus. Det var et sted hvor Han kunne føle seg hjemme, hvor Han helt sikkert kunne hvile og bare være. Uten å kjenne presset og kravene som kommer utenfra.

Vi trenger alle slike steder. Derfor er hjemmet til de tre søsknene et godt eksempel for oss alle.

Evangeliene forteller oss at Jesus var her ofte. Det er lett å forstå. Påtrykket utenfra var til å ta og føle på for Jesus. Over alt trengte menneskene seg innpå Ham, for å høre Ham eller få oppleve et under. Slikt er krevende og tapper en for krefter. Her i Betania kunne Han hente seg inn igjen. Husk at Jesus var sann Gud og sant menneske.

Ved kirkemøtet i Khalkedon sa den unge kirken: I Jesus av Nasaret har den guddommelige natur forenet seg med den menneskelige natur uten adskillelse og sammenblanding, uten forveksling eller forandring. Jesus er alt det mennesker er, verken mer eller mindre. Og Jesus er alt det Gud er, fullt ut.

Jeg forsøker å se for meg sammenkomstene i hjemmet til Marta, Maria og Lasarus: de gode samtalene, latteren, den gode maten, tid som ble tilbrakt i taushet, i bønn. I dag på minnedagen for Maria, Marta og Lasarus tenker jeg: Måtte alle våre hjem bli slike hjem hvor Jesus er velkommen gjest.

Hun berører oss alle med sine sanger

Få har vel berørt de djupeste strengene i vår indre verden,som Lina Sandell-Berg (bildet). I dag er det hennes minnedag. Hun døde 27. juli 1903. Hennes siste hørbare ord var: "Nu all sorg jag kastar". Så lød noen bønnesukk, og så dette ord: "Gud!"

Lina Sandell-Berg var født 3. oktober 1832 i Fröyeryd. Hennes far var presten Jonas Sandell. Egentlig het hun Carolina, men det navnet brukte hun ikke. Allerede i riktig ung alder oppdaget faren at hans datter var svært rikt begavet når det gjaldt å dikte. Under hele sin oppvekst var hun syk, og ofte sengeliggende. I denne tiden skrev hun. Som 13 åring hadde hun samlet 13 av sine dikt i en skrivebok. På omslaget hadde hun skrevet: "Barndomsförsök av Carolina Sandell 1845".

I 1853 ble hennes første diktsamling utgitt. Lina Sandell var da 21 år gammel. Diktsamlingen fikk navnet: "Andliga vårblommor" og inneholdt 34 dikt. De fleste av dem hadde hun skrevet fra hun var 15 til hun var 21 år gammel. Selv om Lina Sandell opplevde så mye sykdom, hadde hun en stor fortrolighet til Gud. Det ser man når man leser hennes dikt. Men diktene preges også av hennes himmellengsel:

Jag längtar hem från dessa många strider
Mot synd och värld, ack hem till evig ro!
När skall jag utan synd och sorg omsider
Uti Guds himmel med Guds änglar bo?

På slutten av 1857 kom en P.M Elmblad til Bernhard Wadström som var redaktør for Budbæreren, organ for Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. Sangene som Elmblad la igjen i redaksjonen var fra "en smålandsk prestedatter". Da Wadström gjerne ville vite hva hun het fortalte Elmblad at hun het Lina Sandell, men at hun helst ville være anonym. Wadström foreslo da at de skulle sette initialene L.S under sangene. Slik ble de etter hvert så berømte initialene til. Lina Sandell fortsatte å sende inn sanger til Budbæreren. Vi kjenner dem igjen som:

* Blott en dag
* Är det sant att Jesus är min broder
* Tryggare kan ingen vara
* Jesus för världen
* Jesus kär, var mig när
* Bred dina vida vingar
* Jag kan icke räkna dem alla

Lina Sandell-Berg var god venn med oppbyggelses- og vekkelsesforkynneren C.O Rosenius, og var ofte gjest i hans hjem. Det fortelles at hun alltid hadde Bibelen og et nr av hans blad Pietisten i sin håndveske.

Lina Sandell-Berg ligger begravet på Solna kyrkogård i Stockholm. Når hun ble begravet ble hennes sang: "Tryggere kan ingen være" sunget.

Minnedagen for jomfru Marias foreldre

I dag feires minnet om hellige Joachim og Anna, Jomfru Marias foreldre og Jesu besteforeldre.

Joachim kom fra Juda stamme, og var en etterkommer av kong David. Anna var datter av presten Mattan, som kom fra Levi stamme. Mattan hadde tre døtre: Maria, Zoia og Anna. Maria giftet seg i Betlehem og ble mor til Salome, Zoia giftet seg også i Betlehem og ble mor til Elisabeth, som igjen ble mor til døperen Johannes og Anna giftet seg i Nasaret med Joachim.

De to hadde vært gift i 50 år og var barnløse, og levde et stille gudfryktig liv, da sorgen tok tak i Joachim. Siden han var 15 år gammel hadde han gitt en tredjedel av sin inntekt til de fattige, og en tredjedel til Templet, resten levde han og Anna på. De lengtet etter et barn. En dag, mens de var i Jerusalem for å ofre, møtte de ypperstepresten Issakar, som sa: 'Du er ikke verdig til å ofre med disse barnløse hender!' I fortvilelse leste han opptegnelsene over sin ætt, og oppdaget at alle rettferdige, uten han, hadde fått barn. Dette skapte stor sorg hos Joachim, og han og Anna gav seg hen til bønn. Joachim ba om at de - lik Abraham og Sara - måtte få barn i sin høye alder.

Joachim tok med seg saueflokken sin opp til et fjell, han nektet å reise tilbake til Nasaret i skam, mens Anna ble igjen i Jerusalem. Så sendte Gud erkeengelen Gabriel til dem begge med bud om at de skulle bli foreldre til en datter "mest velsignet. Gjennom henne vil alle jordens nasjoner bli velsignet, og gjennom henne vil frelse bli hele verden til del."

Anna ble gravid kort tid etter, og fødte hun som senere skulle føde Gud Ordet, Jesus Frelseren.

Minnedag for apostelen og martyren Jakob

I dag feirer vi minnet om Herrens apostel, Jakob. Han kom fra Betsaida i Galilea, som ligger ved munningen av Jordan i Genesaretsjøen. Jakob var sønn av Sebedeus og Salome, og bror til apostelen og evangelisten Johannes. Sammen hadde de en fiskebåt på Genesaretsjøen. Alt vi vet om ham har vi fra evangelieberetningene. Han og broren blir kalt av Jesus til å være Hans etterfølgere.

Evangelisten Matteus gjengir kallet til Jakob og Johannes slik:

"Da han gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. De satt sammen med sin far Sebedeus og bøtte garna. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham." (Matt 4,21-22)

Jesus gir disse to brødene tilnavnet Boanerges - tordensønnene, kanskje for å beskrive deres temperament? Det skjer etter en spesiell hendelse: De to ville kalle ild ned fra himmelen over troløse samaritanere.

Jakob var en av Jesu nærmeste disipler. Han hørte med til den innerste kretsen, sammen med Peter og Johannes. Han var vitne til helbredelsen av Peters svigermor (Matt 1,19-31), oppvekkelsen av datteren til Jairus (Mark 5,37-43), og sammen med Peter og Johannes var han oppe på Taborfjellet og fikk oppleve Kristi forklarelse (Matt 17,1-9). Han ble spesielt utkalt til å være et av de nærmeste vitnene til Jesu dødskamp i Getsemane (Matt 26,36-46).

Jakob var den første av apostlene som led martyrdøden. På kong Herodes Agrippa I ble han halshugget. Evangelisen Lukas forteller om dette i Apostlenes gjerninger:

"På den tiden la kong Herodes hånd på noen i menigheten og fòr hardt fram mot dem. Jakob, bror til Johannes, ble henrettet med sverd. Da Herodes merket at jødene likte dette, gikk han videre og fikk grepet Peter også." (Apg 12,1-2) Dette skjedde omkring påsken i år 44.

Tradisjonen forteller at keiserinne Helena bygde Jakobskirken på det stedet i Jerusalem hvor Jacob ble henrettet. Den ble ødelagt ved persernes angrep i 614. Korsfarerne bygget den opp igjen på 1100-tallet. I dag er den armenernes patriarkatkirke og en av de vakreste sakralbygningene i Jerusalem. Martyrens relikvier skal omkring år 70 ha blitt brakt til Sinai, hvor det ble bygd et kloster for dem, St. Jakobsklosteret - i dag St. Katarinaklosteret.

En av de myrrabærende kvinnene

I mange år har ordene fra Joh 20,13 fulgt meg:

"De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham."

Det er ikke vanskelig å gjenkjenne sårheten og fortvilelse bak de ordene. Maria Magdalena hadde mistet det kjæreste hun hadde i livet. Den personen som betydde mest for henne var borte. Alle som har opplevd tap i livet kan identifisere seg med henne som de første kristne kalte: "apostelen til apostlene".

I dag er det hennes minnedag.

Maria Magdalena er den første som ser Jesus igjen etter Hans oppstandelse. Både Markus og Johannes viser til dette i sine evangelier, jfr Mark 16,9-11 og Joh 20,11-18.

Det finnes flere med navnet Maria i Jesu følge. For å holde dem fra hverandre har evangelieforfatterne gitt denne Maria tilnavnet Magdalena. Tradisjonen vil ha det til at det er fordi hun sannsynligvis var fra Magdala, en by som lå på vestsiden av Galileasjøen. Lukas skriver også at hun hadde "tilnavnet Magdalena" (Luk 8,2).

Det er også i dette verset Lukas forteller oss at Maria Magdalena var blitt helbredet av Jesus: "De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av ..." (Luk 8,1-2)

De fire evangeliene har likevel ikke mye å si om Maria Magdalena. Men hun er likevel med i bagrunnen, som en del av disippelflokken rundt Jesus. Som vi kan se av den andre delen av vers tre her i Luk 8:"Med det de (altså kvinnene som er nevnt med navn i dette verset) eide, hjalp de Jesus og de tolv." Hun nevnes spesielt i forbindelse med korsfestelsen, Jesu gravleggelse og oppstandelse:

"Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalena, Salome og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses. De hadde fulgt Jesus og tjent ham når han var i Galilea." (Mark 15,40)

Senere i det samme kapitlet leser vi at Maria Magdalena var vitne til gravleggelsen:

"Da han hadde fått det bekreftet (at Jesus var død) fra offiseren, lot han Josef få liket. Han kjøpte da et linklede, tok Jesus ned, svøpte ham i det og la ham i en grav som var hogd ut i bergveggen, og rullet en stein foran inngangen til graven. Maria Magdalena og Maria, mor til Joses, så hvor han ble lagt." (v.45-47)

Når så sabbaten er over, leser vi: "kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham med." (Mark 16,1)

Dette skjer tidlig om morgenen i følge Markus: "Tidlig om morgenen den første dag i uken kom de til graven da solen gikk opp." (Mark 16,1)

Søndags morgen ble oppstandelsens dag. Og i løpet av disse morgentimene endres livet til den sørgende Maria Magdalena. Jesus var oppstått fra de døde, og hun er det første vitnet til dette under av alle under.

I den ortodokse kirketradisjonen blir Maria Magdalena kalt "myrrabærer". På ikoner blir hun ofte fremstilt med utstyr for å salve. Det var jo dette hun skulle gjøre. Hun skulle salve Jesu døde kropp. Derav navnet "myrrabærer".

Selv om hun ikke nevnes med navn, var hun ganske sikkert tilstede på Øvresalen i Jeruslem i pinsen. Lukas skriver i Apostlenes gjerninger: "Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og søsknene hans." (Apg 1,14) I ordene "noen kvinner" finnes nok også Maria Magdalena.

I følge den østlige kirketradisjonen ble Maria Magdalena med Jesu mor til Efesos, hvor hun også døde.

Det er lov å være redd, mismodig og ha følelsen av å gi opp

På minnedagen for profeten Elia er det mange ting som kunne vært skrevet. Det er dramatiske ting som følger hans profettjeneste, med tegn og undergjerninger. Han er ildprofeten i både bokstavelig og overført betydning. Han stifter bekjentskap med ondskapens åndehær i himmelrommet - og seirer over dem i Herrens mektige kraft. Han opplevde at Herren forsørget ham på mirakuløs måte.

Men på denne dagen er det hans menneskelighet jeg først og fremst tenker på. Eller hans sårbarhet som menneske. Så er det ikke de som er sterke i seg selv Herren bruker, men de som ingenting er. Det er gjennom et skrøpelig menneske en kan se Herren.

Det er i 1.Kong 19 vi finner beretningen om Elia som jeg tenker på:

"Da ble han redd, han brøt opp og sprang for livet. Han dro til Be'er-Sjeba som tilhører Juda, og han lot tjeneren sin bli der. Men selv dro han en dagsreise ut i ødemarken, og han kom ut dit og satte seg under en gyvelbusk. Han ba om at han måtte få dø og sa: Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre, for jeg er ikke bedre enn mine fedre." (v.3-4)

Om du ikke kjenner bakgrunnen bør du ta deg tid til å lese kapitlene 17 og 18. Jeg vil bare stanse ved det som er mitt poeng i denne sammenheng:

1. Profeten ble redd.
2. Han ble mismodig
3. Han ville gi opp

Dette er normale reaksjoner hos alle mennesker. Vi blir alle redde, mismodige og kjenner trangen til å gi opp. Noen overveldes også av alt dette på en slik måte at de også ønsker seg døden.

Men for noens vedkommende fornekter man disse menneskelige sidene som kristne, og særlig de som står i tjeneste i en eller annen sammenheng. Da er det ikke like stuerent å snakke om at man er redd, mismodig og vil gi opp. Måtte dagen komme da alle kan våge å snakke sant om livet. For disse reaksjonene er også med i en kristens liv. For alt sant menneskelig hører oss alle til.