Om å bevare freden og vente på belønningen

Jeg har en venn i norsk-amerikaneren, fader Tryphon, som er abbed for All Merciful Saviour Monastery, Vashon Island (bildet), nær Seattle. Klosteret ligger djupt inne i skogen, og du kan skimte, ja, ganske riktig en norsk stavkirke. Nylig skrev han en artikkel som ble til stor velsignelse for meg. Så stor, at jeg valgte å oversette den til norsk, for å dele den med deg:

"Den store åndelige veilederen, Antonios av Optina klosteret, talte til sine åndelige barn og sa: 'Uthold alt, og dere vil oppleve fred og bringe fred til andre. Men hvis du klager angående detaljer, vil du miste freden og med det dens frelse."

Som en som lever et monastisk liv, så vet jeg at disse ordene er sanne. Klostrenes historie er fulle av eksempler på munker, ja, til og med abbeder, som har måttet utstå ydmykelser fra sine overordnede, biskoper, ja, til og med med-munker, men de har likevel holdt ut fordi de så frem til den største belønningen. De visste at deres fokus måtte være å forbli i Kristus. De visste at himmlenes rike er det endelige målet, og at det ikke må settes til side, for å oppnå noe som ikke har evig verdi.

Hvis noen av oss søker anerkjennelse, utmerkelser, eller rosen og favøren til andre i dette liv, står vi overfor den virkelige muligheten at vi kan miste alt i det liv som kommer. Med glede må vi motta, som en gav fra Gud, irettesettelse, ryktespredning, forfølgelse fra andre, idet vi vet at Gud tillater dette for vår frelses skyld.

Den falne delen av vår natur ønsker alt nå, men Herren som vet hva som er frelsende for oss, gjør alt det vi trenger i dette livet, slik at vi er forberedt for den belønningen som varer evig. Hvis vi tenker på den kjærligheten Gud har til oss, så vil vi motta alt som bringer oss sorg eller skuffelse i livet, med glede, vel vitende om at det er en gave fra Gud. Vil vi ikke ha den evige belønningen, snarere enn det som er forgjengelig her i tiden?

Med Kristi kjærlighet,
abbed Tryphon

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gud ser til vårt hjerte

"Det faktum at jeg er en munk mens du er en legmann, har ingen betydning. Herren lytter på samme måte til en munk som en mann i denne verden forutsatt at de begge er sanne troende.

Han ser til et hjerte som er fylt av sann tro i hvilket Han kan sende sin Hellige Ånd. 

For et menneskes hjerte er i stand til å favne Guds rike. Den Hellige Ånd og Guds rike er ett."

Hl.Serafim av Sarov. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Andrej Rublev og Treenighetsikonet

I Kristi himmelfartskapellet er vi veldig heldige som har en kopi av Andrej Rublevs berømte og blendende vakre Treenighetsikon. Det er malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. Det er et ikon som inviterer oss til å tre inn i Guds nærværets mysterium, som inviterer oss til det hellige måltidet. Dette ikonet ble ved et kirkemøte i 1551 omtalt om 'modell for alle ortodokse ikoner'.

På denne dagen feirer våre venner i Den ortodokse kirken mannen bak dette mesterverket, Andrej Rublev (ca 1360-1430), og vi deler deres glede over denne begavede kunstneren. Han var elev av ikonografen og munken Theofanes Grekeren, og det var denne Theofanes som innviet den unge Andrej i ikontradisjonen. En tradisjon som først og fremst handler om bønn. Bare den som ber, kan male ikoner.

Sammen med Theofanes Grekeren laget Rublev ikoner, og veggmalerier i den vakre Bebudelseskirken i Kreml. En eller annen gang mellom 1385 og 1405 vigsles han til munk. Til å begynne med bor han i Den barmhjertige Frelserens kloster i Moskva som ledes av abbed Nikon. Denne Nikon hadde vært disippel av den kjente Sergeij av Radonesh.

Men det var i det berømte Treenighetsklosteret i Moskva, at Andreij Rublev, levde mesteparten av sitt liv og det er her i dette klosteret at hans mesterverk, blir til. Muligens omkring år 1425.

Andreij Rublevs ikon om Treenigheten er et mesterstykke. Treenigheten fremstår slik den presenteres i Trosbekjennelsen fra Nikea/Konstantinopel. Den første engelen er Gud Fader, den midterste engelen er Guds Sønn, den tredje engelen er Den Hellige Ånd. Alle tre englene velsigner kalken. I kalken ligger kalven som Abraham slaktet for å gi sine gjester noe å spise. Den symboliserer Frelserens død på korset, og det måltid som eukaristien eller nattverden representerer.

Legg merke til at alle tre englene har stav i sine hender, et symbol på deres guddommelige makt. 
Den første engelen, den til venstre, er kledd i en blå underkjortel som symboliserer guddommelige og evige natur, og den lyse purpurfargede ytterkledningen understreker den kongelige verdigheten hos denne engelen. Bak og over hans hode står et hus som er Abrahams oppholdssted. Foran dette huset finnes det et offeralter. Dette bilde av oppholdsstedet eller huset til Abraham symboliserer Guds mesterplan for skapelsen. Denne engelen - Faderen - viser at Han er Hodet over skapelsen. Den samme faderlige autoriteten ser vi av hele hans fremtreden. Hans hode er ikke bøyd og han ser ikke bort på de to andre englene. Hele uttrykket hos denne engelen - uttrykket i hans ansikt, plasseringen av hendene, måten han sitter på - alt taler om en faderlig verdighet.

De to andre englene har sine ansikter vendt mot denne engelen med stor oppmerksomhet, som om de samtaler med ham om verdens frelse.

Andreij Rublev dør i 1430.

Gud vil ha det siste ordet

"Det jeg ser rundt meg i verden gjør meg aldeles gal, hvis det ikke hadde vært for dette: Uansett hva som skjer, så vil Gud ha det siste ordet."

Hl.Paisios av Athos

Martyren Jan Hus

6. juli er en spesiell dag for meg. Det er minnedagen for martyren Jan Hus, her fremstilt i en statue i Praha. På denne dagen i 2011 ble jeg opptatt som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. For meg var det ingen tilfeldighet. Jeg gikk inn i en økumenisk sammenheng vel vitende om at jeg tilhører en kirkelig tradisjon som har betalt en høy pris for sin tro og overbevisning.        

Jeg tar med meg vår historie. Den er viktig for meg, og jeg fornekter ikke den. Martyrene skal ikke glemmes. Det forferdelige med martyrenes historie, er at kristne ikke bare ble pint til døde av hedninger, men av mennesker som påberopte seg å høre Herren til. Men samtidig: jeg ber om at de som hører Herren til skal bli ett, slik Herren ba så inderlig før Han vendte hjem til himmelen. Nei, jeg tror ikke på en organisatorisk enhet. Jeg tror på Åndens enhet. På Kristi dyrkjøpte og rene brud. Og Herren har sitt folk i mange sammenhenger. Flere enn vi kanskje tror.

I alle år siden jeg ble en kristen (1972) har jeg vært opptatt av martyrkirken og forfølgelsen av kristne. Det førte senere til at jeg i fire år arbeidet som redaktør for daværende Ropet fra Øst. 6. juli i år deltok jeg ved åpningen av Baptistenes landsmøte. Baptister hører til Martyrkirken. Fra begynnelsen av - og frem til våre dager. I vår tid særlig i Sentral-Asia og i Mellom- og Sør-Amerika. Og baptister er ikke bare blitt forfulgt av gudløse myndigheter, men av andre kristne. Så også i dag.

Jan Hus måtte betale med sitt liv for sin tro og sin overbevisning. Sammen med Wycliffe ble Hus en forløper for Reformasjonen. Martin Luther sørget for å få skriftene til Hus utgitt. Han anså dem som svært viktige.

Jeg har skrevet om Hus før her på bloggen. Du kan lese om ham her:

http://monastisk.blogspot.no/2011/07/jan-hus-dagen-til-minne-om-den-bhmiske.htm

Korsets tegn

"Gjør ikke noe i det hele tatt uten å ha tegnet deg selv med korsets tegn! Når du legger ut på reise, når du begynner ditt arbeid, når du tar fatt på dine studier, når du er alene, når du er sammen med andre mennesker, forsegle deg med det hellige korset på din panne, over din kropp, ditt bryst, ditt hjerte, dine lepper, dine øyne, dine ører.

Dere skulle alle bli forseglet med Kristi seier over helvete.

Da vil du ikke lenger være redd for det onde, fordi dens makt er smeltet av korsets kraft lik voks blir foran ilden og lik støv for vinden."

- Elder Cleopa Ille (10.april 1912-2. desember 1998), klosterforstander for Sihastria klosteret, Romania. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Tålmodighet og Guds hjelp trengs over alt

En viss munk levde i et kloster, og han var alltid så sinna. En dag bestemte han seg for å forlate klosteret og bo for seg selv som eremitt.

'Jeg vil ikke ha noen relasjon til noen. Da vil dette sinnet mitt måtte forlate meg.'

Han forlot klosteret, og slo seg ned i en hule. En dag, etter å ha dratt opp en leirkrukke med vann, satte munken den ned på bakken - og se, der veltet den! Han dro opp leirkrukken enda en gang til, og det samme skjedde. Nok en gang dro han opp krukken med vann fra brønnen, og den tippet over den også! 

Broderen ble sint, plukket opp leirkrukken og knuste den. Da han kom til seg selv forstod han at djevelen hadde overvunnet ham og han sa:

'Se, jeg har trådt avsides, og jeg er blitt overvunnet! Nå vil jeg gå tilbake til klosteret, for tålmodighet og Guds hjelp er nødvendig over alt.' 

Fra Ancient Patericon 7.38/Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen