Begu og hennes syn

Det passer så godt å minnes Begu, som var en nonne i klosterkommuniteten i Hackness, nær Scarborough, datter kommuniteten til Whitby, rett før Allehelgens søndag!

En dag hun hvilte hørte hun klosterklokken ringe. Den kalte søstrene sammen for å be for en avdød. Plutselig ser hun taket på kommunitetshuset deres dratt til side og huset blir fylt med lys. Da blir hun vitne til at søster Hildas av Whitby's sjel blir eskortert til himmelen av mange engler. Hun åpnet øynene sine og forstod at hun faktisk satt sammen med de andre søstrene i kommuniteten. Det hun hadde sett var et syn. Hun løp bort til abbedissen, Frigyth, for å fortelle henne at Hilda var død. Søstrene skyndte seg til kapellet hvor de sang salmer og ventet på at noen fra Whitby skulle komme for å fortelle dem av Hilda var gått hjem til Gud.

Da budbringeren kom ble han svært overrasket over at nonnene i Hackness allerede visste at Hl.Hilda var død.

Evig minne!

Erkebiskop Gabriel av Komana (bildet) er død, 67 år gammel, etter lengre tids sykdom. Han døde 26.oktober.

Erkebiskop Gabriel, som var leder for erkestiftet av menigheter innen den russisk ortodokse tradisjonen i Vest-Europa, og eksark for den Den økumeniske patriarken, var en Norgesvenn. Han besøkte Hellige Nikolai kirke i Oslo en rekke ganger i embets medfør. Hans tjenestetid som erkebiskop strakk seg fra mai 2003 til januar i år, da han trakk seg tilbake på grunn av store helseutfordringer.

Fader Gabriel - hvis borgerlige navn var Guido Vylder - var født 13. juni 1946 i Lokeren i Ghent i Belgia, av flamske foreldre. De var romersk-katolske kristne. Guido tok teknisk utdannelse, og det var meningen at han skulle etterfølge sin far og ta over ledelse av familiebedriften. Fra 1970-74 studerte han filosofi og teologi ved et teologisk seminar i Ghent. Det var i denne perioden han stiftet bekjentskap med ortodokse menigheter i Belgia og Nederland, og studier i ortodoks teologi førte til at han brøt med den romersk-katolske kirke. I januar 1974 ble han opptatt som medlem av Den ortodokse kirke.

Frem til 1976 fortsatte han sine teologiske studier, samme år som ble vigslet til prest. I 1985 ble han erkeprest. I 1994 avga han sine monastiske løfter, og tok navnet Gabriel, og i 2001 ble han ordinert til biskop.

Fader Gabriel grunnla kapellet Kollumerpomp i Friesland, så langt nord i Nederland som det vel er mulig å komme.

Erkebiskop Gabriel vil bli djupt savnet. Vår djupeste medfølelse til fader Johannes og våre ortodokse venner i Norge, som har mistet en hyrde med et varmt og stort hjerte.

Simon og Judas - Herrens disipler og martyrer

I dag har jeg vært alene og kjent på den gode stillheten inne i Kristi himmelfartskapellet. Der har jeg feiret minnet om apostlene Simon, med tilnavnet 'seloten' og Judas, Jakobs sønn.

Begge ble martyrer. I følge tradisjonen ble Judas korsfestet i Persia, etter å ha drevet misjonsarbeid i Egypt og Mauretania. I Persia skal også Simon ha endt sitt liv, etter at han hadde forkynt i Samaria, Syria, Mesopotamia og India.

Eusibios skriver i sin kirkehistorie om to sønnesønner av denne Judas - Zoker og Jakob. De ble innbrakt til keiser Domitian (81-96), for avhør, fordi han hadde hørt at de skulle være av Davids kongeætt. Men da han så at de var fattige bønder, opptatt av et kongedømme som ikke var av denne verden, sendte han dem foraktelig bort.

Simon hadde et tilnavn: seloten. Sannsynlig fordi han før han ble en disippel av Jesus var en tilhenger av en streng jødisk sekt som gikk under navnet 'selotene'. De gikk ikke av veien for voldelige metoder i kampen mot romerne. De ble senere ansvarlig for et opprør mot den romerske okkupasjonsmakten, noe som førte til en tragisk utgang: Jerusalems ødeleggelse.

Hos Matteus og Markus har denne Simon også et annet kallenavn: 'Kananeeren'. Ordet betyr 'nidkjær'. Simon var kanskje en ung radikaler med trass i seg mot de som hadde okkupert landet hans. Gradvis skulle han bli omformet av Jesu radikale Bergpreken, og endte altså opp som martyr.

Judas får tilnavnet 'Lebbeus' av Matteus og Markus.

Hl.Eata - munk og biskop

I dag feirer vi minnet om Hl. Eata, som var den første født i Northumbria som ble biskop på Lindisfarne. Det var han i tiden 678 til 685. Han var også biskop av Hexham fra 685 og frem til sin død, 26.oktober 686.

Han hører med blant de 12 guttene som ble trenet av Hl.Aidan på den hellige øya Lindisfarne til å bli munk, og ble sendt av Aidan til å grunnlegge et datterkloster i Melrose. Han ble dette klosterets første abbed. I år 685 forlot han Melrose og grunnla et nytt kloster i Ripon i Yorkshire, og tok da med seg en mann som skulle bli viden kjent i den keltiske kirken, Cuthbert. Denne Cuthbert fikk ansvaret for klosterets gjester.

Historikeren Bede beskriver Eata som en mild og gudfryktig mann.

Bildet viser Eatas kirke i Hexham.

En jordisk engel og en himmelsk mann

Det er en legendarisk starets fra et legendarisk kloster vi feirer i dag. Ambrosios av Optina - navnene har en spesiell klang hos de fleste russere og alle som er glad i Østkirken. Det er flere årsaker til dette:

Optinaklosteret - beliggende omlag 30 mil sør for Moskva - har fostret noen av de mest fremstående staretsene i russisk tradisjon. En starets er en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning. En av dem var nettopp Ambrosios.

Nå var det en helt spesiell årsak til dette. Selveste Fjodor M. Dostojevskij udødeliggjorde ham i mesterverket 'Brødrene Karamasov'. Her møter vi ham som staretsen Sosima. Men Dostojevskij var ikke alene om å følge seg tiltrukket av den hellighet som fader Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne som opplevde dette var Leo Tolstoj.

Ambrosios av Optina (1812-1891) het opprinnelig Aleksandr Michailovitsj Grenkov. Helt fra barndom og ungdom slet han med en dårlig helse. Det førte til at han ble begrenset på flere områder. Han var bare en tenåringsgutt da hans åndelige far oppmuntret ham til å gå den monastiske veien. Bare 12 år gammel begynte han på presteskolen i Tambov, og senere studerte han på det teologiske seminaret samme sted. I 1835, rett før han skulle ta sine endelige eksamener, ble han svært syk. Han ga da Gud det løftet at om han ble frisk igjen skulle han bli munk. Han ble frisk, men fulgte ikke opp sitt løfte. Han begynte som privatlærer for en godseier, og senere på en presteskole i Lipetsk. Under sommerferien møtte Aleksandr en av samtidens mest velkjente staretser, fader Hilarion, som bodde i landsbyen Troekurovo. Denne rådet Aleksandr til å dra til Optina, for 'å få erfaring'. Fader Hilarion mente at Aleksandr også kunne ha reist til Sarov, men sa han 'det er ingen der lenger med erfaring'. På dette tidspunktet var Serafim av Sarov død. Fader Hilarion mente at de kunne trenge Aleksandr i Optina.

Aleksandr fulgte staretsens gode råd. Han trådte inn som novise i Optina klosteret i guvernementet Kaluga i 1839, når Optina klosteret opplevde sin åndelige blomstringstid. Hans første veileder var staretsen Leonid og senere staretsen Makary, som Aleksandr, delte celle med. De ble til stor hjelp for hans åndelige utvikling.

De mange sykdomsperiodene gav Ambrosios en helt spesiell innsikt i det menneskelige sinn. Han ble opptatt som munk allerede etter tre år. Det skjedde i 1842. Han ble gitt navnet Ambrosios, til minne om Ambrosios av Milano. I løpet av de tre neste årene ble han ordinert til munkeprest eller hieromunk. Da han var underveis til Kaluga for å bli ordinert, ble han så forkjølet. Etter det ble helsa hans så dårlig at han nesten ikke kunne klare å tjene som prest.

Den dårlige helsesituasjonen førte til at Ambrosios måtte trekke seg tilbake. Dette førte til at han konsentrerte seg om å be Jesusbønnen. Han fortsatte også arbeidet med å oversette 'De hellige fedrene', han korresponderte også med pilegrimene som skrev til klosteret og ble deres sjelesørger. Senere trådte han inn i tjenesten som starets, og ble den høyt elskede mannen vi har lært å kjenne gjennom Dostojevskij's skildring av ham.

Han grunnla også Shamordino klosteret, som lå nær Optina, og som åpnet sine dører for fattige kvinner, syke og blinde. Det var også her han skulle dø, 23. oktober 1891. Han ble ført til Optina-klosteret, hvor han ble begravet.

Startetsen Ambrosos er blitt kalt 'jordisk engel og en himmelsk mann', av staretsen Nektari i Brødrene Karamasov.

Lag ditt eget adventstre

Advent begynner å nærme seg! For de av våre venner som vil gjøre noe mer ut av denne vakre tiden av året, anbefaler vi boken 'The Jesse tree'.

Dette er en helt spesiell bok. Den inneholder lesning for hele adventstiden, sammen med noen fantastiske tegninger laget av Francesca Ross, sammen med et sett av 31 dobbeltsidige kort, som du kan klippe ut og fargelegge og lage ditt eget Isai-tre!

For ganske riktig, dette handler om Jesu stamtre. Du husker julesalmen: 'Det hev ei rose sprunge, ut av ei rot so grann. Som fedrane hev sunge: Av Jesse rot ho rann ...' Salmeverset er hentet fra Messiasprofetien i Jes 11,1-2:

'En kvist skal skyte opp fra Isais stubb, og et skudd skal spire fram fra hans røtter. Herrens Ånd skal hvile over ham ...'

Boken kan bestilles fra våre venner i Northumbria Community, og det lønner seg å bestille den i god tid før advent. Den koster 9.99 pund, eller ca 95 kroner. I tillegg kommer porto. Bestillingen gjør du ved å gå til denne nettsiden:

http://www.northumbriacommunity.org/contact/

Hl.Tuda - biskop av Lindisfarne

Den keltiske kirken hadde det ikke lett etter vedtakene som ble gjort på den nå så berømte synoden i Whitby, hvor den ble påtvunget Romerkirkens skikker.

Etter at biskop Colman hadde trukket seg tilbake som biskop på den hellige øya Lindisfarne (bildet), ble en mann fra det sørlige Skottland valgt. Hans navn var Tuda. I dag feirer vi hans minne sammen med våre keltiske venner.

Bede skriver i sin kirkehistorie: 'Etter at Colman hadde reist tilbake til sitt eget land, ble Tuda, en Kristi tjener valgt til biskop av Northumberland i hans sted. Han hadde fått sin opplæring og blitt ordinert biskop blant de sørlige skotter ... Han var en god og religiøs mann ... som både gjennom ord og handling lærte de ting som troen og sannheten tilsier'. (St.Bede: Ecclesiastical History, III 26)

Hl.Tuda forsøkte å gjøre sitt for å forsone de stridende partene, men hans tid som biskop skulle ikke vare lenge. Ikke mer enn et år. Da tok pesten ham. Han døde i år 664.

Lukas - den kjære legen

Det er med hengivenhet apostelen Paulus skriver om en kjær medarbeider: 'Lukas, vår kjære lege'. (Kol 4,14)

Vi kjenner ham som forfatteren av det evangelium som bærer hans navn, og for den første kirkehistorien som noensinne er skrevet: Apostlenes gjerninger.

Han var en del av apostelteamet til Paulus, og bidrar sammen med Matteus, Markus og Johannes, med historiens nye litterære genre: evangelier. Det finnes ikke sidestykke til dem noe sted.

Og den kjære legen er grundig i sine undersøkelser og studier før han setter seg ned for å skrive, inspirert som han er av Den Hellige Ånd: 'Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt hos oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i'. (Luk 1,1-4)

Her ser vi granskeren og vitenskapsmannen i arbeid. Han søker til kildene, til øyenvitnene. Legg merke til at han også skriver at det han skriver om er blitt 'overlevert av øyenvitner'. Det Lukas gjengir for sine lesere er den muntlige overleveringen som har funnet sted i de første menighetene. Dette er den 'overleverte troen' som Judas skriver om i sitt brev: '... om å kjempe for den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert' (Jud v.3)

I kronologisk orden skriver Lukas ned dramaet rundt Jesus, hele frelseshistorien blir presentert for leseren. I samme stil nedtegner han også den unge kirkens historie. Han får med seg de 30 første årene.

Hvem skriver han til?

Han navngir en person: Teofilos. Navnet hans betyr 'gudsvennen'. Vi vet stort sett ikke mer om ham, men det er interessant å merke seg følgende: 'det du har fått opplæring i'. Ut fra dette er det grunn til å anta at Teofilos er en nyomvendt som har fått grunnleggende undervisning i den kristne tros grunnsannheter, før han skulle la seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Om Lukas vet vi ikke så mye. Den kirkelige tradisjonen vil ha det til at han var fra den nordlige delen av Syria. Fra den greske byen Antiokia, ved foten av de bratte Silipios-fjellene. Han er trolig den eneste ikke-jødiske forfatteren i vår Bibel. Av yrke var han lege. Det er interessant at dette nevnes i vårt Nytestamente, hvilket betyr at de første kristne både kunne be for syke og også få hjelp av legevitenskapen. Her var det ikke noe motsetningsforhold.

Ignatios av Antiokia

Det er underlig når man tenker på det som skjer i dagens Syria, at det her fantes livskraftige menigheter helt tilbake til urkirkens dager.

Som i Antiokia. Menigheten som kom sammen her var en av urkirkens viktigste. Det er i denne menigheten at Ignatios, kanskje det viktigste forbindelsesleddet mellom apostlene og deres direkte etterfølgere, blir valgt til tilsynsmann eller biskop for.

Det skjer omkring år 70. Ignatios har etterlatt seg den største samling kristne brev utenfor Det nye testamente. Brevene gir et unikt innsyn i livet og troens utøvelse i de første kristne forsamlingene. Han står opp for troen på inkarnasjonen, som møtte motstand, blant annet fra gnostisk hold. Han er en sann hyrde som verner om menighetens liv og lære, og ender som martyr.

Det skjer under keiser Trajans regjeringstid - 98 til 117. Han dømmes til å bli ført for villdyrene og blir ført i en fangetransport fra Antiokia til Rom eskortert av soldater. Underveis får han tillatelse til å ta imot besøk av kristne på de plassene de passerer. Det er mens han er underveis til Rom og sin visse død at han skriver brev til de kristne forsamlingene og deres ledere. Til efeserne, magnesierne, trallerne, romerne, filadelfierne, smyrnerne og et brev til Polykarp.

Om du vil studere disse brevene nærmere finnes de i en norsk oversettelse i boken: De apostoliske fedre. Luther forlag, 2.opplag 1997.

Ved siden av inkarnasjonen er nattverden svært sentral i teologien til Ignatios. Han 'å drikke av begeret betyr forening (enhet) med hans blod' (Filad 4), og nattverdelementene omtaler han som 'Guds brød' (Ef 5,2) og 'den kristne næring' (Trall 6,1)                                  

Enkelte har tolket utsagnene til Ignatios som om han omtaler nattverden som noe mystisk. Martin Synnes, som var førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet før han nylig ble pensjonist, skriver om dette slik:

'En skal imidlertid merke seg trekk i disse tekster som demper dette inntrykk: Ignatius omtaler indirekte bekjennelsen hos deltagerne, og han betoner at Kristi kjøtt i nattverden har lidt døden (aorist av verbet). På denne bakgrunn kan også hans bruk av formelen 'i Kristus' forstås. Hans beskrivelse av nattverdfeiringen lik 'foreningen med hans død' behøver en da ikke tolke lik en mystisk gjentagelse med magisk syn på elementene'. (De apostoliske fedre. Innledning til Ignatius brevene, side 42)

Sist, men ikke minst, Ignatios ivret for en bestemt kirkeforfatning. Han hevder at bare den gudstjeneste som ledes av biskopen er gyldig. Dette må forstås ut fra de faktiske hendelsene på denne tiden: gnostisismen hadde sneket seg inn i menighetene, og omreisende profeter utgjorde en trussel mot den overleverte troen. Biskopen trengtes for å verne om læren.

I følge tradisjonen var Ignatios den første til å lide martyrdøden i Colosseum i Rom, trolig år 107.

Det er hans minnedag i dag.

Den irske apostelen til Sveits

De røk uklar, Hl.Gall og Hl.Columbanus. Strid mellom kristne er ikke ukjent. Vi finner eksempler på det allerede i urkirken. Jeg tenker på striden mellom Paulus og Barnabas om Johannes Markus. Heldigvis endte den godt, selv om det tok noen år. Slik også med Hl.Gall og Hl.Columbanus.

Gall var en trofast venn og disippel av Hl.Columbanus. Han hørte med de 12 medarbeiderne til Columbanus på hans misjonsreise fra Irland til kontinentet.

Han ble født antageligvis i år 550. Som ung studerte han under Hl.Comgall av Bangor. Klosteret i Bangor var blitt berømt i Europa som et av de store læresetene for kristen tro. Det var rundt år 589 at han la ut på misjonsreisen sammen med Hl.Columbanus. De sa farvel til hjem, familie og venner og ga seg det ukjente i vold. Det som drev dem var lidenskapen for at mennesker skulle bli kjent med evangeliets budskap om Jesus. De slo seg først ned i Luxeuil i Gaul. Når så Hl.Columbanus ble fordrevet fra dette området av mennesker som stod evangeliet imot, flyktet han sammen med Hl.Gall til Sveits. Han reiste sammen med Hl.Columbanus på dennes reise opp Rhinen til Bregenz, men når Hl.Columbanus la ut på sin reise til Italia, måtte Gall bli igjen på grunn av sykdom. Han ble pleiet i Arbon.

Når han kom seg igjen forble han i Swabia, hvor han sammen med flere andre, levde som eneboer i skogene sørvest for sjøen Constanse, nær kilden til elven Steinach. I Sveits skulle Hl.Gall bli kjent som en kraftfull forkynner.

Han ble tilbudt å bli abbed for klosteret i Luxeguil, som var grunnlagt av Hl.Columbanus, men takket nei. Han ville leve et avsondret liv, i stillhet, sammen med Herren.

Hl.Gall dør 95 år rundt år 646-650 i Arbon. Hans minnedag er i dag, 16,oktober.

Men tilbake til striden mellom ham og Hl.Columbanus. Den skyldes at Hl.Gall på et eller annet tidspunkt krenket Hl.Columbanus. Det førte til at de to ikke feiret nattverd sammen så lenge Hl.Columbanus levde. Men rett før Columbanus døde sørget han for å sende hyrdestaven sin til Hl.Gall som et tegn på at de to var forsonet.

Eukaristiens betydning

Mer og mer kjenner jeg at jeg har blitt avhengig av å feire Herrens måltid. I over et år nå har vi kommet sammen i Kristi himmelfartskapellet hver uke for å ta del i bønnefellesskapet, lesningen av Bibelen, lovsangen. Alt dette er en del av eukaristien slik vi feirer den i vårt lille skogskapell.

Jeg kan ikke unnvære en eneste av disse samlingene. I den regel jeg har forpliktet meg på, når jeg trådte inn i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, 6.juli 2011 (jeg ble novise i. september 2007), heter det blant annet: 'Kommunitetens medlemmer feirer hver uke en eukaristisk gudstjeneste i den forsamling han/hun tilhører, eller i en annen gudstjeneste der eukaristien feires'. Det har jeg forsøkt etter beste evne å oppfylle. De søndagene jeg selv ikke preker, velger jeg som regel å gå til en forsamling som feirer nattverd. Men nå oppfylles også dette ved vår ukentlige eukaristi-feiring i Kristi himmelfartskapellet.

I en artikkel i tidsskriftet Pilgrim, skriver Peter Halldorf, som er prior for vår kommunitet:

'Det kristne fellesskapet beskrives som et måltidsfellesskap. "I hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede". Derfor kom også kirkens gudstjeneste fra begynnelsen av til å bli formet rundt bordet der måltidet ble duket. Om Jesus er livet, i all dets fylde, er eukaristien - Herrens måltid - den plass fremfor noen der Han gir oss føden slik at vi kan leve det livet som vi er skapt for. Det måltidet vi i hvilket vi på en særskilt måte 'minnes Jesus', innbys vi til å la hvert måltid - og dermed hele vårt liv - være en plass der Kristus er nærværende og forvandler oss'. (Pilgrim nr 2/årgang 20/side 4)

I en ordrik kultur og kirkelig tradisjon som jeg selv står i er det godt med noe som er konkret, som brød og vin.

En av de som har hjulpet meg til å se betydningen av eukaristien er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Han kom fra en bakgrunn av reformert teologi, men lærte også andre kirkelige tradisjoner å kjenne. Slik det også har vært for meg. Bror Rogers måte å nærme seg dette på har jeg opplevd som god åndelig veiledning. I dag deles nattverden ut til alle uansett konfesjonell bakgrunn i Taize. Det gjelder både brød og vin. Slik den også gjøres i andre økumeniske kommuniteter. Og slik gjør vi det også i Kristi himmelfartskapellet.

I et svært interessant intervju med bror Stephen, som er medlem av kommuniteten i Taize, publisert i Dagen den 8.mars i år, forteller han at Taize nå mer retter seg mot ortodoks kristendom, enn katolsk. Jeg tillater meg å sitere følgende:

"Det har smertet brødrene å starte hver dag med å feire to ulike gudstjenester, én for katolikker og én for resten, forteller Stephen. En har hatt et grunnleggende ønske om å respektere de ulike kirkesamfunns ordinasjon, men denne splittelsen ble en daglig påminnelse for dem.

– Vi la dette fram for den lokale katolske biskopen. Han gav tillatelse til at alle døpte kan delta, også i nattverden.

Dermed er Taizé et av de få stedene der kristne kommer til samme nattverdsbord, og de mottar både brød og vin sammen. Noen katolikker ber heller om en velsignelse, men de fleste deltar. Det er imidlertid ikke nødvendigvis en start på en økumenisk vår, men en unntaksregel som tillot den katolske biskopen å gi denne tillatelsen.

– Våre liv leves i en kirkelig virkelighet. Vi kunne hatt et økumenisk Disney-land der alt er mulig. Men vi må være tro mot virkeligheten. Alt vi kan gjøre sammen vil vi gjøre sammen, slår han fast."

På bildet ser vi Peter Halldorf feire nattverd sammen med medlemmer av kommuniteten i Bjärka Säby. (Foto: Kommuniteten i Bjärka Säby)

Wilfrid - strid og uforsonlighet fulgte i hans spor

Lindisfarne er for evig knyttet til Wilfrid (633-709), adelsmannen. Han kom til den hellige øya bare 14 år gammel. Her lærte han å skrive og lese, lærte latin, og troens grunnsannheter. På den tiden levde Aidan - kjent som Northumbrias apostel - fremdeles her, men døde tre år senere. Men unge Wilfrid hadde lopper i blodet. Han klarte ikke å slå seg til ro på Lindisfarne. Han ville til Roma. Storbyen lokket.

Han ble forelsket i byen. Han elsket alle mulighetene og rikdommen den bød på. Makt, prestisje og anerkjennelse var det han lengtet etter. Men bare slik at Kirken kunne tatt mer seriøst som en kraft for det gode!

Når den nå så berømte Whitby-synoden ble holdt, var Wilfrid biskop av York. Det var på denne synoden at kelterne skulle bli tvunget til å følge Romerkirkens skikker og fastsettelse av dato for feiringen av påsken. Inntil da hadde Wilfrid tilbrakt mange år i Italia og Gaul, og han sto på Romerkirkens side. Utsendingene fra Iona følte seg krenket og forbigått av Wilfrid og de som forfektet hans syn. Han blåste av det han kalte for keltiske kristnes 'uvitenhet' og 'klønethet'. Munkene på Lindisfarne som hadde sørget for ham følte seg sviktet. Wilfrid var ikke freds- og forsoningens mann. Han snakket stygt om Hl.Colomba og hele den keltiske tradisjonen. Som et resultat av dette trakk utsendingene fra Iona seg tilbake fra England. Men de var ikke alene. Mange munker fulgte dem. Mye av dem som Oswald og Aidan hadde bygget opp ble nå lagt i grus. Mange ledende menn fra kirken i Northumbria sto nå i opposisjon til Wilfrid fra nå av.

Nå og da ble han avsatt fra bispesetet sitt, men innsatt igjen. Han måtte gå i eksil og satt fengslet. For det meste var det hans egen skyld. En gang led han skibbrudd ved Frisia - nå den nordlige delen av Nederland. Han vant lokalbefolkningens kjærlighet på grunn av hans kunnskap om fiske, hvilket han hadde ervervet seg på Lindisfarne. Blant dem drev han misjonsarbeid, og mange kom til tro.

En gang - mens han var i eksil- hjalp han sør-sakserne, hvis avling hadde sviktet dem. Han lærte dem å fiske, og han døpte mange av dem. Ved Guds nåde hadde ikke det han hadde lært på Lindisfarne vært forgjeves.

Biskopen som døpte tusenvis i elva Swale

I dag feirer våre keltiske venner Hl.Paulinus av York, som var et av medlemmene av den såkalte gregorianske misjonen. Denne misjonsgruppen fikk sitt navn etter pave Gregor I med mandat til å evangelisere anglo-sakserne.

Paulinus ankom England fra Rom i år 604. Han slo seg ned i Kent, og ble prinsesse Ethelburgas egen prest. Når hun ble sendt til Northumbria for å bli bortgiftet til kong Edwin, som var en hedning, fulgte Paulinus med. Paulinus presenterte evangeliet for kongen. Nå ble ikke kong Edwin en kristen umiddelbart, men det ble hans hedenske øversteprest, Coifi. Han ble radikalt omvendt til Jesus, og brant umiddelbart ned sitt hedenske tempel.

Pave Gregor I utnevnte Paulinus til biskop av York, og senere skulle kong Edwin og hele hans hus bli kristne.

Det sies at biskop Paulinus døpte tusenvis av mennesker i elven Swale i nærheten av Catterick i Glen, som ligger like i nærheten den kongelige sommerresidensen Yeavering. I år 627 døpte han Hild, som senere skulle bli den berømte abbedissen av Whitby.

I år 633 blir kong Edwin slått av Penda av Mercia og Cadwollon av Gwynedd, og hans tidligere kongedømme vender tilbake til hedenskapet. Slik var det helt til nevøen til kong Edwin gjenerobret landet, og det var på hans forespørsel at Aidan kom fra Lindisfarne for å  forkynne evangeliet på nytt.

Når Penda og Cadwollon angrep, klarte Paulinus og Etherburga med sine barn, å flykte til Kent, hvor han tjenestegjorde som biskop av Rochester fram til sin død, 10.oktober 644.

Skulpturen skal forestille Hl.Paulinis.

Frans - et uregelmessig verb og en radikaler for Gud

Det er ikke vanskelig å bli glad i Frans. Herrens glade trubadur, en mann som kroppsliggjør evangeliet, og lever det ut slik at mannen selv blir evangelium. Frans ligner på sin Mester, så mye at mennesker i 2013 fremdeles ser Jesus igjen i hans liv! Det er ikke mange man kan si det om. Så er da også Frans av Assisi blitt allemannseie. Hele kirkefamilien står sammen om å feire ham i dag.

Men Frans var også revolusjonær. Han talte paven og sin samtids kirke midt imot. Han ble et uregelmessig verb, et stikk i siden på de som fråtset og hyllet kirkens maktstrukturer, en urokråke. Ikke bare med ord, men med levd liv ble det satt en standard for hva etterfølgelse av Kristus virkelig betyr - når alt kommer til alt.

Frans skapte bruduljer i sin samtid. Han var uforutsigbar.

Dette må han ha vært seg svært bevisst, Jorge Mario Bergoglio, når han på sin første audiens som nyvalgt pave, 16.mars i år, fortalte journalistene som var møtt frem at han hadde valgt sitt navn, pave Frans I, for å ære Frans av Assisi.

Så har det gått slag i slag. Verden er vitne til en revolusjon i Den romersk-katolske kirke. Pavevalget har gjort at kirken på nytt har fått en urokråke. Jeg tror ikke vi helt klarer å få med oss noen av de store endringene som har skjedd, og er i ferd med å skje i Romerkirken.

I dag hørte jeg på BBC. Reporteren kunne fortelle at paven er i Assisi i dag, og gjentar at paven har tatt til orde for at kirken igjen skal bli en kirke for de fattige, han ønsker mindre hierarki og han vil bringe Kristus ut til folket. Paven har allerede bedt kardinalene om å gå frem med et godt eksempel, og leve enklere! Det samme sier han til biskopene og prestene. Så gjenstår det å se om de vil følge hans gode eksempel. Selv valgte han å bo i en enkel leilighet i stedet for de pavelige gemakker, han nektet å bære et gullkors og andre pavelige regalier. Han kler seg heller i hvitt. Bærer sin egen koffert, og tar gjerne en telefon til mennesker som tar kontakt med ham. Han er blitt berømt for sine: 'Hei, det er pave Frans som ringer ...'

Men den største endringen får vi kanskje ikke med oss? Det ble nylig nedsatt en komite som skal arbeide med endringer på en rekke områder innen Romerkirken. Der kommer det nok mange overraskelser i tiden fremover.

Helt i Frans av Assisi's ånd. Jeg tror han ville ha likt det som skjer nå.

Men det er viktig å ikke ufarliggjøre Frans av Assisi.

Gjøre ham til en blankpolert helgen. Da fratar vi ham radikaliteten. Den trengtes den gang, og gjør det like mye - kanskje mer - i det 21.århundre. Jeg liker prosjektet vi nå ser: en kirke for de fattige.

Så gjenstår det å se om det også skjer endringer i enkelte lærespørsmål hvor vi skiller lag? Kanskje det er for mye å håpe. Men det er lov å be.

Frans av Assisi døde på kvelden 3.oktober 1226, 44 år gammel, naken og innesluttet i den skapelsens fred, som han hadde elsket og hyllet i sine lovsanger til Gud.

Det himmelske hoff

'For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier'. Ordene fra Salme 91,11 har hatt spesiell betydning for meg de siste dagene. Det samme med ordene fra Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut'.

Vi er ikke alene. Noen har fått beskjed om å passe på oss. Og de som er betrodd denne oppgaven er ingen hvem-som-helst. Det er Guds engler. Hans budbringere. De som oppholder seg i det himmelske, de som befinner seg i Guds tronsal. Vi kunne kanskje si at de ved siden av serafer og kjeruber utgjør det himmelske hoff!

Ved avgjørende faser i Guds planer spiller de viktige roller. Slik de gjorde det ved inkarnasjonen, når Gud blir menneske. Da bringer de bud om den største gleden av alle. Englene spilte også viktige roller i apostlenes liv, og leser man Åpenbaringsboken ser man at englenes aktivitet synes å øke i endens tid. Da bringer de bud om Herrens dommer, og om det nye som skal komme: Guds rike i sin fylde.

I en tid med stor forvirring og engledyrkelse er det viktig at vi finner frem igjen hva Bibelen har å si om englenes aktivitet. Den har faktisk mye å si om dem. Denne dagen - som er viet vår vernengel - er en gyllen anledning til å gjøre nettopp det. Hvorfor ikke finne frem en bibelordbok, om du har, eller en Studie-Bibel, og lese skrifthenvisningene om engler. Du kan risikere å bli rent velsignet!

Kanskje er den aller viktigste oppgaven eller oppdraget englene har er å være utsendinger for Guds helt spesielle omsorg for menneskeheten:

'Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?' (Hebr 1,14)

Hvor konkret dette er ser vi i Apg 12,1-19 hvor en engel spiller den avgjørende rollen for at Peter kan komme seg ut av fengslet på en mirakuløs måte.

Jeg pleier spøkefullt å si at den dagen jeg hentes hjem av himmelen, kommer min vernende engel til å puste ut med et lettelsens sukk. Han har hatt det travelt!

Men det er også en annen side ved engelens oppdrag som har fascinert meg i de senere årene:

I mange av kirkens eldste eukaristiske bønner løftes det fram hvordan englene feirer en uavbrutt liturgi i himmelen. Når kirken feier gudstjeneste på jorden deltar hun i denne pågående tilbedelsen innfor Guds trone der englene besynger Ham som er tre ganger hellig. Dette tenker jeg ofte på når vi feirer vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag. Da feirer vi sammen med den himmelske festforsamlingen!

Apostelen Johannes beskriver det samme i Åp 4:

''Natt og dag roper du uten stans: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, som som var og som er og som kommer'. (v.8)

Denne dagen er en gyllen anledning til å takke Gud for englenes tilstedeværelse både foran Guds trone, og i våre hverdagsliv - livet ut.