Erkeenglenes dag

Dagen før vi vigsler Kristi himmelfartskapellet feirer vi erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafael. Det passer i grunnen veldig godt! Man skal ikke lese veldig lenge i Bibelen før man finner beskrivelser av engler. Og vi tror at englene finnes til stede ved våre gudstjenester.  Blant de eldste eukaristiske bønnene vi har finnes det også bønner som løfter fram hvordan englene feirer en uavbrutt liturgi i himmelen. Ja, vi tror at når kirken feier gudstjeneste her på jorden så deltar hun også i denne pågående tilbedelsen innfor Guds trone der englene lovpriser og tilber Treenigheten.

I Hebreerbrevet leser vi: 'Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene ...' (Hebr 12,22.23a) Og Johannes beskriver i sine syner englenes virksomhet rundt Guds trone. De er også sendebud for Gud ved ulike historiske hendelser, som f.eks ved Frelserens første komme, og vil også være det når Han kommer tilbake.

Erkeengelen Mikael er den første som blir feiret med en egen fest i kirken. Allerede på 300-400 tallet fantes det flere Mikaels-kirker i Roma, og det var ved vigslingen av en slik kirke at 29. september ble kjent som den hellige Mikaels-dag. I Bibelen beskrives Mikael som beskytter for Guds folk.

Erkeengelen Gabriel er det som blir sendt av Gud til jomfru Maria og til Sakarja, far til døperen Johannes, med bud om frelserens og forløperens komme.

Erkeengelen Rafael nevnes i Tobits bok, der denne erkeengelen helbreder Tobit og følger ham på hans reise.

Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellige Silouan, del 2

Jeg fortsetter her med oversettelsen av foredraget til biskop Kallistos Ware om den hellige Silouan av Athos:

Hellige Silouan var i høyeste grad original, hvis man med denne betegnelse forstår en person, som relaterer seg til det opprinnelige, til de første og autentiske kilder. Han bestrebet seg rett og slett på å vitne om den Tradisjon, som han hadde mottatt, og derfor gjenopplevde denne Tradisjonen som personlig erfaring. I sine skrifter gjentok han ikke bare mekanisk, hva andre hadde lært ham, men han gjorde deres lære til sin egen.

En av de røde trådene i hans tenkning er, at han legger vekt på nødvendigheten av direkte erfaring:

'De hellige taler om dèt, de faktisk har sett, og om dèt de vet, skriver han; og dette gjelder sannelig også alt, hva han selv har skrevet (selv om han aldri har rost seg av å være hellig). Det er en side av den hellige Silouans karakter, som hans venn, fader Methodios, har notert seg. Det var en annen munk fra Panteleimon-klosteret, som i forbindelse med en samtale med fader Methodios uttrykte sin undring, over å se, hvordan kultiverte besøkende anstrengte seg for å kunne møtes med starets Silouan:

'Jeg spør meg selv om hvorfor de går til ham. Jeg har inntrykk av at han ikke leser noe'.

Til dette svarer fader Methodios:

'Han leser ikke noe, men gjør alt. Det er andre som leser mye, som ikke gjør noe'.

(fortsettes)

Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellge Silouan, del 1

I går feiret vi minnet om staretsen Silouan (bildet). I dag kan bloggen Monastisk by på en aldri så liten godbit: Et foredrag av biskop Kallistos Ware, som han holdt på en konferanse i Bose-klosteret i Italia i 1998 i anledning 60 års dagen for Hl.Silouan's død. Jeg har forsøkt å oversette det til norsk. Siden det er såpass langt har jeg delt det opp i mindre lesestykker:

Tradisjon og personlig erfaring
I Paris, på slutten av 1940 årene, da arkimandrit Sofrony var vendt tilbake til Athos, viste han den russiske teologen Vladimir Lossky noen manuskripter skrevet av sin læremester, Hl. Silouan. Fader Sofrony hadde utvilsomt det håp at Lossey ville hjelpe ham med å få staretsens skrifter utgitt, og at Lossey selv ville bidra med en introduksjon eller kommentar. Men fader Sofrony ble skuffet. Lossey returnerte manuskriptene med følgende kommentar: 'Jeg kan ikke se noe dogmatisk syn i dette her'. Lossey betvilte verken staretsens inderlighet eller personlige hellighet; men han kunne ikke finne i Hl. Silouans skrifter noen orginalitet eller noe nytt og markant teologisk synspunkt. Fader Sofrony måtte derfor gi avkall på Losskys hjelp og fortsette arbeidet på egen hånd.

Ved første øyekast forekommer Losskys avgjørelse svært overraskende. Ikke minst når en tenker på den enorme innflytelse, Hl.Silouans skrifter har fått når det første gangen utkom i 1952, og på, hvordan Silouan har talt direkte og skjellsettende til hjertet hos menn og kvinner i den siste halvdelen av det 20 århundre; på hvilken bemerkelsesverdige måte han har markert seg som en hellig i vår tid, en helgen uten grenser!

Men fra en annen synsvinkel er Losseys oppfatning forståelig: Mange av Hl. Silouans avgjørende, intuitive innsikter er blitt utviklet metodisk av hans disippel, fader Sofrony, for selv var staretsen på ingen måte en systematisk tenker. Han hadde ingen ambisjoner om å være 'original' i betydningen av å kunne si noe nytt eller overraskende. Han utgav seg ikke for å kunne tilby et eget 'dogmatisk syn'. Han prøvde rett og slett å vitne sannferdig om den levende bønnetradisjonen, som hadde formet ham selv i de 46 år, han levde på det hellige fjellet.

(fortsettes)

Et liv viet til bønn

I dag feier vi minnet om en fattig russisk bonde, med 'to vintres byskole' bak seg. Det ble hele hans utdannelse. Etter avsluttet militærtjeneste kom Simeon Ivanovitj Antonov til Athos. Vi skriver 1892. Her trer han inn i Panteleimon som munk i 1896, og her skulle han bli i 46 år. I de årene arbeidet han ved kvernen og i klosterforvaltningen.

Han er kjent som staretsen Siluan. Jeg ble kjent med ham for noen år siden gjennom boken til Arkimandrit Sofrony: 'Den helige Startets Siluan'.

Mange år av uutrettelig, indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, identisk med mange av de hellige Fedrenes: 'kristendom er ikke en lære, men liv'.

Gjennom stadig å lese Bibelen og fedrenes skrifter, og ved å leve i bønn ervervet han seg åndelig visdom som få andre.

Noe annet som preget fader Siluan var hans lydhørhet overfor Den Hellige Ånd. Dette var noe som hadde preget ham helt siden barndommen. Allerede da bestemte han seg for å vie livet til bønn. Det ble en troskamp som skulle vare livet ut.

Arkimandrit Sofony som kjente ham godt sa om fader Siluan:

'Hans ansikt var preget av en djup ro. Det var vennlig på grunn av anger, faste, det var blekt på grunn av mangel på søvn. Det fantes imidlertid tilfeller da han forvandles til det ugjenkjennelige, da hans bleke, rene ansikt lyste opp av et uttrykk som ble så overveldende at man ikke kunne se på ham uten å slå blikket ned'.

De siste årene av sitt liv tok han imot tusenvis av gjester som kom til ham for å få et ord, og for å bli bedt for. Han døde 24. september 1938.

Brøt med alt for å følge Jesus

I dag feirer vi med hele den verdensvide kirke apostelen Matteus. Han beskriver sitt eget kall som apostel, slik: 'Derfra gikk Jesus videre og fikk se en mann som satt på tollboden. Han het Matteus. Jesus sa til ham: Følg meg! Og han reiste seg og fulgte ham'. (Matt 9,9) Markus forteller oss at denne Matteus også gikk under navnet Levi, og var sønn av en mann som het Alfeus (Mark 2,14) Han bodde i Kapernaum.

Det var et svært radikalt oppbrudd for denne Matteus, som var toller av yrket. Han forlot absolutt alt for å følge Jesus. Ja, han holdt til og med en avskjedsfest for sine venner. På denne måten markerte han bruddet med verden, og etterlot seg et eksempel for alle som senere vil følge den Herre Jesus. Vennene til Matteus var ikke de som det gode selskap i datidens Israel omgikks. Her kom 'syndere og tollere' sammen. Jesus tok seg ikke nær av det. Han var med i selskapet.

I den tidlige kirken var det ingen tvil om at det var Matteus, sønn av Alfeus, som skrev evangeliet som bærer hans navn. En av de spennende sidene ved dette evangeliet er at det bærer preg å ha vært adressert til mennesker med jødisk bakgrunn, som var kommet til tro på Jesus. Mens Lukas skriver mye om Jesu bønneliv, er Matteus opptatt av Jesu undervisning om Guds rike.

I følge tradisjonen forkynte Matteus først i Israel, deretter dro han til Etiopia og senere til Persia. Her lider han martyrdøden i løpet av det første århundre.

Jacques Berthier - Taize komponisten

Etter som årene går blir jeg mer og mer takknemlig for den sangskatten som de meditative lovprisningshymnene Taize representerer. Mange av dem er komponert av Jacques Berthier (bildet). Taize-hymnene skaper ikke bare en vidunderlig lovsang til Gud, men de bringer også med seg en atmosfære av fred.

Hvem var så Jacques Berthier? Han var født i Auxerre i Frankrike, 27. juni i 1923. Begge hans foreldre var musikere. Faren var kapellmester og organist i katedralen i Auxerre. Selv fikk Jacques Berthier først sin musikalske opplæring av sine foreldre, før han studerte ved Cesar Frank School i Paris.

Det var i 1955 at han først ble spurt om han kunne lage musikk for den økumeniske kommuniteten i Taize. På det tidspunktet besto den av en monastisk kommunitet på 20 brødre. Seks år senere ble han organist i Jesuittenes kirke i Paris, Saint-Ignace, hvor han arbeidet trofast frem til sin død, 27. juni 1994.

I 1975 ble han på nytt spurt om å komponere for Taize. Denne gangen skaper han de unike korene som nå synges av tusener, kanskje millioner av mennesker, verden over. I over 20 skapte han ulike kor som er blitt selve 'varemerket' for Taize. Den mest kjente av dem er 'Laudate omnes gentes' - 'Syng lovsang hele jorden'.

Den meditative sangen
Taize kommuniteten skriver selv om disse sangene: 'I den meditative sangen synger vi enkle ord. Etter hvert som sangen blir gjentatt mange ganger, kan disse ordene vandre fra hodet og ned i hjertet og synke djupt inn i oss. Å synge blir å lytte til Guds ord. I sangen og stillheten kan vi være hos Gud. Når vi synger, er det som om tonene lager et hellig rom rundt oss, uansett hvor vi er'.

Det hellige korsets opphøyelse

14. september er dagen for Det Hellige korsets opphøyelse, som siden 300-tallet på nettopp denne dagen. Historisk har dagen sin bakgrunn i den hendelse som førte til at Helena, keiser Konstantins mor, fant igjen de tre korsene som hang på Golgata. Dette førte så til byggingen av Oppstandelseskirken - Anastasia, eller Gravkirken som den også kalles, i Jerusalem.

Oppstandelseskirken ble innviet 14. september i år 335. Og den er bygget på det stedet hvor de tre korsene ble funnet igjen. Årsaken til at Jesu kors ble identifisert, skjedde på den måten at en svært syk kvinne ble lagt på korsene, en etter en. Når hun så ble lagt på det siste, ble hun øyeblikkelig helbredet. Det tok de som et tegn på at det var Jesu Kristi kors de hadde funnet igjen.

Pilegrimen Egeria hvis reisebrev er bevart og utgitt i bokform - også på norsk - forteller: 'Det finnes ikke en som ikke begir seg til Jerusalem på denne dag'.

For Kirken skulle denne dagen få stor betydning. Den kobles til Langfredagen, men har en langt mer lysende karakter, og hvis betydning bare har påsken og pinsen foran seg. Her hjemme i Norge er den en mer ukjent dag.

Men det er grunn til å feire den, for som apostelen Paulus sier:

'For ordet om korset er vel en dårskap for den som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft'. (1.Kor 1,18)

Johannes Gullmunn

I dag feirer vi minnet om en av de fremste kirkefedrene, patriarken av Konstantinopel, som med rette fikk kjælenavnet 'Gullmunnen', Johannes Chrysostomos (345-407).

Han var født i Antiokia i Syria i 345, og det var meningen at han skulle bli advokat. Gud ville det annerledes. Heldigvis. Etter å ha blitt døpt 23 år gammel bryter Johannes over tvert og forlater en lysende karriere som advokat, til en tjeneste for Herren Jesus som skulle vare livet ut og velsigne Hans kirke på jord.

Han er bare 18 år da han får smaken på det monastiske og djupere livet med Gud. På midten av 370-tallet klatrer 18 åringen opp i fjellene rundt den syriske byen Antiokia. Her i fjellene møter han eremiter, og fra dem får han sin første undervisning i sant åndelig liv. Det skulle gå to år før han vender tilbake til Antiokia. Da vigsles han til diakon og får samtidig ansvaret for å preke i byens hovedkirke. Dette er innledningen på en forkynnergjerning som skulle vare ved i 12 år, og som gir Johannes tilnavnet 'Gullmunnen'. Denne tjenesten avbrytes når han ganske så motvillig utnevnes til patriark av Konstantinopel. Det skjer i 397.

I en nye rollen som patriark gir han seg i kast med å ta et kraftig og tydelig oppgjør med datidens korrupsjon - både i Kirke og det keiserlige hoff. Verdenshovedstaden fikk i Johannes Chrysostomos en brysom prest. Og gikk som det måtte gå når man reiser seg mot makten. Misnøyen med den nye patriarken blir så stor at det vokser til rent hat.

Påskenatt i år 404, mens Johannes Chrysostomos forretter dåp i et av badehusene i Konstantinopel avbrytes gudstjenesten av soldater som stormer inn. De som er kommet sammen for å overvære dåpshøytideligheten blir arrestert, og dåpsvannet farges av blod.

9. juni samme år, som er fem dager etter pinse dette året, blir patriarken forvist fra Konstantinopel. Han sendes først til Armenia, men når myndighetene oppdager at store folkemengder søker ham opp der, så fordrives han enda lenger unna, til ødemarkene øst for Svartehavet.

Reisen var tøff. I iskaldt regn og kulde gikk Johannes på beina den lange veien, bevoktet av soldater til hest. Han er utmattet, vandringen tar hans siste krefter. 14. september dør han.

Abba Poimen

I dag feirer vi sammen med våre koptiske venner, Abba Poimen, en av de store ørkenfedrene. Han levde i den delen av den egyptiske ørken som kalles Sketis, under den siste delen av 300-tallet og på begynnelsen av 400-tallet.

Det er to ting som spesielt må nevnes når det gjelder denne Gudsvennen! Det ene er at en åttendedel av Apophtegmata Patrum, oversatt som 'Ørkenens tankespråk', kan tilskrives abba Poimen. Samlingen av tankespråk som kommer fra Abba Poimen utgjør selve kjernen i Apophtegmata Patrum, og er etter hva vi kjenner til dens mest opprinnelige delen av dem.                                   

Det andre er at han hadde en uvanlig evne til å skille ånder. Kanskje Kirkens aller største behov.

Hans livshistorie er for det meste ukjent for oss. Vi vet at han ble født på midten av 300-tallet, og at han kom til Sketis sammen med seks andre brødre. Han skulle bli en av de mest betydningsfulle åndelige skikkelser i sin samtid.

Følgende historie fortelles om Abba Poimen:

'Da han var ung, gikk han en gang til en viss abba for å rådføre seg med ham om tre tanker han hadde. Når han kom fram til abbaen, hadde han glemt den ene av de tre tankene og han gikk tilbake til sin celle. Når han strakte ut hendene for å vri om nøkkelen, husket han ordet han hadde glemt. Han lot nøkkelen stå i døra og gikk tilbake til abbaen. Abbaen sa til ham: 'Broder, det tok ikke lang tid før du kom tilbake!' Da fortalte han: 'Når jeg strakte ut hånden for å ta nøkkelen, husket jeg ordet som jeg søkte, og derfor åpnet jeg ikke men kom tilbake'. Nå var veien svært lang, og abbaen sa til ham: 'Poimen, hyrde for hjorden (hans navn betyr det), ditt navn skal nevnes i hele Egypt'.

Gregorios den store - Guds tjeneres tjener

Gregorios den store, eller Gregor, som han også kalles, levde i en tid av store forandringer. Derfor blir minnedagen i dag svært så aktuell. For i en slik tid lever også vi. Derfor har vi mye å lære av mennesker som opplevde tider av forandring og oppbrudd.

Gregorios ble født i en senatorfamilie i Rom i år 540. Det var meningen at han skulle gjøre politisk karriere. Han var ikke mer enn 30 år gammel da han ble valgt til det som var det høyeste embete i Rom, nemlig byprefekt.

Men det var andre ting enn politikken som drev den unge mannen. Han levde med en djup lengsel etter Gud. Denne lengselen ville han leve ut, og det førte til at han grunnla et kloster på eiendommen til sine foreldre, som lå ved Circus Maximus. Dette lille kloster kalte han for Andreasklosteret, men han ville ikke lede det. En annen måtte velges til klosterets abbed.

En politiker med en slik Gudslengsel blir det rykter av! Det gjaldt ikke minst det åndelige liv de så i denne mannen. Gregorios ble derfor valgt til å være utsending for Romas biskop til Konstantinopel, og han reiste dit i år 579. På reisen ble han ledsaget av en gruppe munker. Underveis stanset de opp daglig for å meditere over Guds ord.

Motvillig biskop
Når Pelagus II dør i år 590, blir Gregorios svært motvillig valgt til Romas nye biskop. Men en ting er klinkende klart: Han vil ikke under noen omstendighet kalles noe annet enn 'Guds tjeneres tjener'.

Han fortsetter å leve et enkelt liv, noe som hadde preget hele hans liv som munk. Det han anså som sin fremste oppgave var å tjene de fattigste av de fattige.

En ting må sies om Gregorios den store, og det er at han hadde en djup kjærlighet til Guds ord. Vi ser frukten av hans bibelstudium - hans Lectio Divina - i de skriftene han skrev. Blant annet skrev han den første biografien om Benedict av Nursia. Denne åndelige klassiker er å finne på svensk:

Gregorios den store:
Den helige Benedictus liv
Artos 1998
ISBN 91 7580 165-5