Snakk med Gud først

'Den første personen du skulle snakke med hver dag er Gud, og i alt hva du gjør, skulle du sette Ham først... Be når du går ut, og når du kommer inn, når du spiser og når du drikker. Og i ditt arbeid, la Gud være Den første du snakker med'.

Ordene tilhører Shenouda III (bildet), kopternes forrige pave. Jeg synes de er så gode og så full av visdom og praktisk kristen tro, at jeg har valgt å oversette dem til norsk:

Han har også sagt dette:

'Forsøk å nå hjertet til den personen du taler til før du forsøker å nå hans sinn, og vær sikker på at du også vinner hans hjerte, for da vil du også vinne hans sinn'.

Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom:

'Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken. Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste'. (Rom 12,1)

Fader Lev Gillet - bederen og brobyggeren

Fader Lev Gillet (bildet) er en av mine åndelige fedre. Hans bok: 'Jesus - enkle betraktninger over Frelserens skikkelse' hørte i mange år med til min daglige åndelige lesning, ved siden av Bibelen. Og fremdeles henter jeg den frem igjen. Boken var fast inventar på retreatstedene Sandom og Tomasgården.

Mange kjenner fader Gillet under hans pseudonym: 'en munk fra Østkirken'.

Hans livshistorie er spennende om omtumlende. Lev Gillet ble født i Frankrike på Kristi forklaringsdag 6.august 1893. Han studerte filosofi og psykologi, og som katolikk levde han en tid i flere katolske klostre. Fader Gillet tok også initiativ til å grunnlegge det unike klosteret i Chevetogne i Belgia, hvor den østlige og den vestlige tradisjonen lever side om side den dag i dag.

Mer og mer skulle han likevel bli preget av Den ortodokse kirkens tradisjon. En tid oppholdt han seg i Ukraina, hvor han hadde sitt tilholdssted i en eksperimentell kommunitet. Dette ble en spennende og formende tid for Lev Gillet, men etter hvert forstod han at hans kall ikke gjaldt Øst-Europa, men den den vestlige delen av kontinentet.

Hans store kall i livet var å bygge bro mellom den østlige og den vestlige tradisjonen. Fader Lev Gillet var en sann økumen.

Han vendte tilbake til Frankrike hvor han ble opptatt i Den ortodokse kirke 25.mai 1928, og hvor han skulle komme til å tjene den ortodokse kirkene i Europa og Midt-Østen helt frem til sin død.

Fader Lev Gillet var en fremragende taler, han var retreatleder, åndelig far og sjelesørger for både biskoper, prester, munker og nonner. Hans kroppsliggjorde evangeliet, og levde et bønnens liv som preget hele hans vesen. Ikke minst var han glad i å be Jesusbønnen. Han ble det vi kaller en 'Kristus-mystiker', og han ble felleseie i kristenheten. For protestanter så vel som for katolikker og ortodokse.

Fader Lev Gillet ble gravlagt under en seremoni i den gresk-ortodokse katedralen i London. Hans gode venn og langt yngre kollega, metropolitt Anthony Bloom forrettet.

Fader Lev Gillet døde 29.mars 1980.

Johannes av Dalyatha - beder, eneboer og kommunitetsleder

Det er litt underlig å tenke på at dagens Mosul i Irak har djupe kristne røtter. Og i dag feirer vi en av de som har satt spor etter seg i denne eldgamle byen: Johannes av Dalyatha eller Johannes av Saba som han også kalles.

Det vil si vi må til byen Adamust, som ligger nordvest for Mosul, men i den tiden vår historie er hentet fra gikk disse områdene litt i ett. For Johannes av Dalyatha skriver vi år 690-780. Det er i de samme traktene at Isak Syreren hadde levd en generasjon tidligere, og Johannes siterer da også fra hans skrifter. Men Johannes av Dalyatha var også påvirket av Evagrios av Pontos, Makarios og Gregorios av Nyssa.

Det var her - i Adamust - at denne Johannes fikk studere Bibelen. Som ung oppsøkte han også klosteret Annimaran, som lå like i nærheten. Omkring år år 710 trådte han inn som munk i klosteret Mar Yozadaq.

Så skulle det gå syv år. En lengsel etter å leve enda nærmere Gud, skulle få sitt uttrykk gjennom å leve som eremit. Johannes slo seg ned på fjellet Dalyatha, i nærheten av Ararat, og her skulle han forbli mesteparten av sitt liv.

Det er under sine år som eneboer - som solitær - at livet med Gud fordjupes hos Johannes. Han lever et liv i tilbedelse og kontemplasjon. Men han fjerner seg ikke fra det sant menneskelige. Han har en sjelden kjærlighet til alt det skapte, og særlig til naturen.

Etter hvert kom andre for å slutte seg til Johannes. De ville bli hans disipler. Det er på denne tiden at Johannes begynner å skrive ned sine erfaringer i vandringen med Herren.

Mot sluttet av livet legger Johannes ut på en ny vandring. Denne gangen til det sørøstlige området av det nåværende Tyrkia. Der tar han fatt, sammen med noen andre munker, på en restaureringsarbeide av Mar Yakub klosteret, som er forlatt. Han blir deres åndelige leder, og her blir han helt frem til sin død.

Med Johannes fremstår Mar Yakub klosteret og klosterkommuniteten der som en fornyer av det åndelige livet i dette området. Her feires liturgien, her bes tidebønnene.

Visdomsord fra pave Shenouda III

Ser du den gode mannen? Hvordan Kristus stråler i hans ansikt? Det er et bilde av den tidligere koptiske paven, Shenouda III. Jeg har stor glede av å lese hans bøker, fylt som de er av åndelig visdom og moden livserfaring skapt i vandringen med Herren:

'Mange ting synes å hende som ved en tilfeldighet, men de er designet av Gud', sier Shenouda III et sted.

'Hvis du er svak, vær ikke redd for din svakhet, og hvis du faller i en synd, fortvil ikke over at du har falt. Augustin var svak, og falt, slik som også Moses den sorte, Pelagia, Maria av Egypt og andre. Men Guds kraft som understøtter den svake leder dem til til seier som lever et liv i omvendelse'.

Martyren Romero - de fattiges og undertryktes stemme

Sammen med våre venner i Northumbria Community og Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, feirer vi i dag minnet om martyren Oscar Romero.

Oscar Romero ble født 15.august i 1917 i Cludad Barrios i San Salvador og ble myrdet 24.mars i 1980. Han ble presteviet i 1942, hjelpebiskop av San Salvador i 1970, erkebiskop av Santiago de Maria i 1974, erkebiskop av San Salvador i 1977. Det er omrisset av hans liv.

Bak disse årstallene skjuler det seg et liv levd i Kristi etterfølgelse, en stemme for de fattige og undertrykte, og som utfordret makthaverne.

Før han ble erkebiskop var Oscar Romero teologisk konservativ. Hans utnevnelse var derfor noe makthaverne i San Salvador satte stor pris på. For på denne tiden fantes det mange frigjøringsteologer blant det romersk-katolske presteskapet. De var redd Romero ville motarbeide dem. Det skjedde ikke.

Undertrykkelsen og menneskerettighetsbruddene erkebiskop Romero ble vitne til førte til at Romero selv ble en sterk talsmann for ikke-voldelig kamp og han omfavnet frigjøringsteologien.

Drapet på hans venn - jesuittpresten Rutillio Grande - ble et vendepunkt i Oscar Romeros liv. Fra da av brukte han sin posisjon som erkebiskop - uten hensyn til sin egen sikkerhet - til å ta utrykkelig til motmæle mot den sosiale uretten, fattigdommen, torturen og drapene som fant sted i San Salvador.

Etter hvert ble Oscar Romero lagt merke til langt utenfor San Salvadors grenser. Han ble til og med nominert til Nobels fredspris.

Oscar Romero ble skutt ned og drept mens han feiret nattverden i et lite kapell i San Salvador, 24. mars 1989. Dagen før hadde han i en preken oppfordret salvadorianske soldater - som kristne - til å adlyde Gud fremfor mennesker, og slutte å utføre regimets undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd.

Man vet ennå ikke hvem som drepte erkebiskop Romero, men man antar at det var medlemmer av de såkalte dødsskvadronene.

Bederen Cuthbert

En dag forsinket feirer vi minnet om Hl.Cuthbert. Bildet er tatt på øya Inner Farne, hvor Cuthbert levde en tid, og hvor dette kapellet er bygget til minne om ham.

Cuthbert av Lindisfarne (635-687) ble kalt av Gud til å følge Ham den natten Hl.Aidan døde. Han trådte inn i Melrose kloster, hvor han ble ønsket velkommen av Boisil. Cuthberts trofasthet ble demonstrert de årene han befant seg i Melrose. Etter at Boisil døde, ble Cuthbert valgt til å bli klosterfellesskapets nye prior. Mange av munkene og de som kom på besøk fikk hjelp av hans undervisning og det liv han levde. Han hadde også for vane å reise rundt i distriktene for å forkynne Guds ord, særlig til avsidesliggende distrikter og landsbyer, som ofte lå så vanskelig til at andre unngikk å besøke dem. For Cuthbert betydde hvert menneske noe.

Mange tegn og under fulgte Cuthberts forkynnelse av Guds ord, og han hadde nådegaven til å se inn i menneskenes hjerter. Som et resultat av dette, var det mange mennesker som omvendte seg fra sine synder og ble etterfølgere av Kristus.

Etter den berømte synoden i Whitby, hvor kirken i Northumbria ble påtvunget Den romersk-katolske kirkes skikker, overflyttet abbed Eata Cuthbert fra klosteret i Melrose til klosteret på den hellige øya Lindisfarne.

Etter mange år i dette klosteret trådte han inn med stor glede og med godvilje fra klosterets abbed og munker, en tilværelse av avsondrethet. Cuthbert hadde lenge lengtet etter og gitt uttrykk for at han ville trekke seg tilbake i ensomhet, ja han tørstet etter et nært og inderlig forhold til Jesus i stillheten. Dette ba han mye om.

For å kunne ta de første stegene inn i dette, trakk han seg tilbake til noen områder utenfor klosteret hvor han kunne være helt alene. Man antar at dette var en bitteliten øy ved Lindisfarne, som nå går under navnet St.Cuthbert's Island.

Ikke før han hadde seiret over vår usynlige fiende gjennom bønn og faste trakk han seg tilbake til den avsidesliggende øya Inner Farne.

Kirkehistorikeren Bede forteller oss at denne øya var befolket av demoner, og Cuthbert var den første som var modig nok til å bosette seg her. Demonene måtte flykte for denne djerve Kristi tjener som var ikledd Kristi fulle rustning.

Etter ni år på Inner Farne ble han kalt til å bli biskop. Han etterfulgte Eata og i to år var han biskop på Lindisfarne. Etter denne perioden trakk han seg tilbake til Inner Farne igjen for å leve der i bønn.

Når Cuthbert døde tente en munk som bodde i nærheten av ham to fakler og gikk opp på et høydedrag, for på denne måten å varsle de andre munkene om at Cuthbert hadde gått hjem til Gud.

Foto: Catherine Davies van Zoen.

Patrick - Irlands apostel (385-461)

I dag bryter våre keltiske venner fasten. Årsaken er at 17.mars er minnedagen til Hl.Patrick av Irland. Og da er det fest!

Ingen annen er så knyttet til Den grønne øyas historie og fremfor alt til Den keltiske kirkes historie, som nettopp Patrick.

Historien om hans liv er i høyeste grad dramatisk. 15 år gammel blir han kidnappet rett utenfor foreldrenes hjem i Britannia, og han føres som slave til Irland.

Det er en svært urolig tid. Det romerske imperiet vakler i sine grunnvoller. For Patrick er det at han blir kidnappet en personlige ydmykelse. Han blir satt til å gjete får, han går konstant og sulter, og han forstår ikke språket til de han har rundt seg. Han er fullstendig fremmedgjort.

Med som ved andre tragedier. Gud har en forunderlig evne til å bruke dem til vårt gode. I Irland vender Patrick seg til Gud. Han har ingen andre.

Skogene i det nordvestlige Irland blir hans bønnerom. Tiden som hyrde former og danner han, slik at han en dag kan tre inn i rollen som hele Irlands sjelehyrde. Rikmannssønnen fra Britannia blir Irlands apostel. Hans profetiske misjon forandret ikke bare Irlands historie, men Europa skulle i 1000 år fremover bli påvirket av denne mannens tjeneste for Gud.

Hl.Patrick skulle bli vel kjent med Den Hellige Ånds forunderlige gjerning i en kristens liv. Drømmer og syner hadde han ofte, og det er netttopp en profetisk drøm som fører ham tilbake til England. Han klarer å flykte, kommer seg ombord i et skip og setter igjen beina på fedrenes jord.

Men der blir han ikke lenge. Han har så vidt satt beina på engelsk jord, før han igjen opplever at Gud kaller til oppbrudd. I et syn om natten får han se en irsk mann som roper til ham: 'Kom over hit, hellige yndling, og vandre på nytt iblant oss'.

Etter en tid i et gallisk kloster får han i år 432 kall fra sin kirke om å reise til Irland som misjonær. Dette blir innledningen til et helt unikt misjonsoppdrag utenfor Romerrikets grenser. Vi snakker om et virkelig pionerarbeid. Det begynner i nordvest, der han i mange år hadde levd som slave, og så vandrer Patrick over hele Den grønne øya og forkynner evangeliet!

En vekkelse bryter løs. Forsamlinger blir grunnlagt, kirker bygges, alt under Patricks ledelse. Hans innsats er enorm.

Under hans tid som biskop skal han ha døpt sju konger, ordinert 3000 prester og vigslet 300 biskoper!

17.mars i 461 går han hjem til Gud.

Profeten Gunnar Sameland

 
Sammen med våre venner i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, minnes vi i dag Gunnar Sameland (bildet).

Her i Norge var han kanskje mest kjent for sin bok om den bibelske fasten. I Sverige derimot var han kjent som en profetskikkelse og en sterk talsmann for kristen enhet.

Han ble radikalt frelst fra alkoholismens forbannelse i 1949. Det skjedde i pinsemenigheten i Kroksjö. Gunnars omvendelse ble det store samtaleemnet i hjembygda. Han ba myndighetene om tilgivelse for alt han hadde stelt til som alkoholiker, og han betalte alt han skyldte.

Så begynte han å studere Bibelen. Sommeren 1950 dro han inn til Filadelfiakyrkan i Stockholm for å gå på bibelskole, så studerte han gresk på Betelseminaret. Der ble de helt satt ut av hans store begavelse, og ville at han skulle studere videre. Men Gunnar - som den gangen het Karlsson - ville hjem til Norrland, til Lappland.

Sommeren 1955 giftet han seg med sin Ulla, og samme år fikk han kallet til å bli pastor i baptistforsamlingen i Slussfors. Det var på denne tiden han begynte å kalle seg Sameland.

Etter å ha vært pastor for flere menigheter, flyttet han sammen med familien til Tumba. Vi skriver året 1969. Her skulle han bo resten av sitt liv. Etter fem år som forstander for pinsemenigheten her, begynte han å reise som evangelist på heltid.

Mange begynte nå å anerkjenne hans profetiske tjeneste. Gunnar Sameland hadde evnen til å 'se' hvordan forskjellige mennesker hadde det og kunne høre hva andre mennesker snakke om på et annet sted.

Nå begynte han å besøke kirker og menigheter tilhørende alle mulige konfeksjoner. I denne tiden ble også fasten svært viktig for ham, og han begynte å undervise om den så ofte det bød seg en anledning.

Skjærtorsdag, 20.mars 2008, sovnet Gunnar Sameland inn, 87 år gammel.

Det finnes en bok om ham, som er omtalt her:

http://www.varldenidag.se/kultur/2011/03/21/En-profet-att-inspireras-av/

Skjønnhet og godhet

'Ikke alle vakre mennesker er gode, men alle gode mennesker er vakre. Det er grunnen til at vi ikke ser på et godt utseende, men etter et vakkert hjerte'.

(Pave Tawadros II)

'Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det'.

(Ord 4,23)

En Kristi vandringsmann

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag minnet om Hl.Aurelian, som i det 6.århundre ble en mann med stor innflytelse i Wales, Cornwall og Britannia. Han er også kjent som Paulinius av Wales.

Sammen med 12 venner reiste han fra Cornwall til Britannia og grunnla menigheter der. De kom først til øya Ushant, langs vestkysten, hvor de bygget et kapell, før de forflyttet seg til Ile de Batz på den nordlige delen av øya og så over til fastlandet.

Her bygget de en kirke som er kjent som St. Pol de Leon. Tre sogn i Breton er oppkalt etter Hl. Aurelian. I Cornwall, nær Penzance, er det også et eget sogn som er kalt opp etter ham. Årsaken er at Hl.Aurelian bygget et kapell her, ved et eldgammelt helligsted.

Hl.Aurelian var sønn av en britisk høvding, og man antar at han ble født omkring år 490 i nærheten av Llandovery. Han var disippel av Hl.Illtyd, og ble eneboer. Aurelian ble kjent som 'peregrinus pro Christo' (en Kristi vandringsmann).

Han levde som eneboer nær Llandovery en tid og grunnla så et kloster i Llanddeusant, hvis navn betyr 'to helgeners kirke', som refererer til to av brødrene til Aurelian.

Det er ikke så mye mer vi vet om denne Paul Aurelian. Men han ble gammel, hele 104 år. Han døde på Ile de Batz.

Som et spedbarn i sin mors armer

I dag har jeg undervist på en bønnedag på Skogstad leirsted på Eina. Det var godt å møte kristne fra ulike kristne sammenhenger. Fra Den norske kirke, Toten frikirke, Normisjon, Raufoss baptistmenighet og pinsebevegelsen. Etter undervisningen ba vi i ulike grupper, og hadde måltidsfellesskap. Dagen ble så vellykket at den ganske sikkert vil bli gjentatt.

Jeg underviste om det personlige og hverdagslige bønnelivet, og siterte blant annet staretsen Paisios (bildet), som definerer bønn med dette vidunderlig vakre bildet:

'Når vi ber skulle vi føle oss som et lite spedbarn i sin mors armer'.

1.søndag i fastetiden

I dag har vi begynt på den første søndagen i fastetiden - denne gaven fra Herren - hvor vi kalles til å forenkle våre liv, konsentrere dem mer om Herren Jesus.

I 1895 skriver den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson (bildet), i avisen 'Troens Segrar:  'Då vi vänder ryggen till denne världens förtrolling och vänder vårt ansikte mot öknen, får vi se Guds härlighet'.

Søndagene er jo ikke fastedager. Det er alltid festdager - til minne om Kristi seierrike oppstandelse. Så i dag har vi spist marsipankake. Det ble vi servert under gudstjenesten i Toten frikirke. Men fra og med i morgen, og alle hverdagene frem til den seierrike 1.påskedag forsøker vi å gå saktere, spise enklere, få mer tid til bibellesningen og bibelmeditasjonen.

Og våge seg på ørkenen.

'Ørkenen kan for oss bli Guds mørkerom, der han fremkaller de rette bildene av våre djupeste muligheter. Ørkenen kan bli renselsens sted. Ørkenen kan hjelpe mennesket til å finne seg selv, og dermed porten til Gud. Ørkenen kan gi mennesket oppreisning og frihet. Ørkenen kan gi liv,' skriver Martin Lönnebo i boken: Liv i ørkenen. Verbum forlag 1993.

Gjennom profeten Hosea lyder kallet:

'Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne'. (Hos 2,14)

Eller som det står i oversettelsen av 2011:

'... og tale til hennes hjerte'.

Så er da teksten for denne 1.søndag i fastetiden: Matt 4,1-11.

Finn Bibelen din og les teksten s-a-k-t-e.

I fastetiden har vi det ikke travelt.

Hl.Senan - kjent for sin hellighet

På denne 8.mars feirer vi minnet om Hl.Senan, født av kristne foreldre nær Kilrush i fylket Clare i Irland. Han ble munk under abbed Cassidus, og ble sendt av ham til abbed Natalis i Kilmanagh i Ossory,

Hl.Senan, som var kjent for sin hellighet og alle undre og mirakler som skjedde når han ba, dro store folkemengder til de stedene hvor han forkynte Guds ord.

Han grunnla en rekke klostre - alle sammen på øyer, inkludert Inis Cahaig, nå bedre kjent som Scattery Island, som ligger nært hans fødested.

Det var her han også slo seg ned og hadde som base for sin tjeneste. Her bygget han et kloster som raskt ble berømt.

Hl.Senan gjorde en reise til Rom, hvor han underveis traff Hl.David, som var sønn av kong Sant av Wales. På vei hjem fra et besøk ved Hl.Cassidus-kloster dør Hl.Senan.

Gud

'Gud, som dekker oss i alle ting, er Han som ser alle våre feil, og tier, og holder ut med oss'.

'Kontinuerlig sier jeg til hvert menneske: Du er ikke alene, og du lever ikke alene; men du lever og Gud lever med deg. Gud forlater deg ikke et eneste øyeblikk'.

Shenouda III
kopternes tidligere pave

Hl.Baldred - bederen og helbrederen

Når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet i kveld vil vi blant annet feire minnet om Hl. Baldred, en munk fra Northumbria, som levde i Tyningham før han flyttet for å leve som eneboer i en hule i Bass Rock (bildet), på kysten ved Edinburgh. Han levde i det 8.århundre.

Vi kjenner ikke hans fødselsår, men ulike kilder nevner samme dødsdag, 6.mars 756. Baldred blir vanligvis omtalt som Lothianernes apostel. Lothian er en region i det skotske lavlandet, som blant annet inkluderer Edinburgh. Man antar at det er Baldred som har grunnlagt klosteret i Tyninghame. Til ulike tider skal han ha trukket seg tilbake for å be i stillheten, ved Bass Rock, hvor han holdt til i en hule. Ved siden av hadde han bygget seg et bønnekapell.

Det er ikke så mye vi vet om hans liv. Men han skal ha levd på den hellige øya, Lindisfarne. Han hadde helbredelsens nådegave, og mange fikk et sterkt møte med Gud gjennom denne mannen.

Gå med Gud

Det viktigste er ikke hvor vi går,
det viktigste er hvem som går med oss,
og så lenge det er med Gud vi går,
betyr det ingenting
hvor vi går.

(Pave Shenouda III. Det er også han som er avbildet)

Jesus sa:

'Jeg er veien ....' (Joh 14,6)

Hl.Owini fikk høre englene synge

I dag feirer vi minnedagen om eneboeren Hl.Owini av Lichfield, sammen med våre venner i Northumbria Community. Han nevnes i benediktinske og mange anglikanske martyrologier.

Owini var født inn i en adelig familie i East-Anglia. Der tjente han under prinsesse Etheldreda, også kjent som Hl.Audrey, frem til Etheldreda slo seg sammen med hennes tante, Ebba, i klosteret i Coldingham. Owini, som var lei av livet blant de adelige, sluttet seg til klosteret i Lastingham, som ble ledet av Hl.Chad.

Reisen til Lastingham foretok Owini til fots. Reisen var både farefull og vanskelig. En tid senere dro han tilbake. Langs ruten plasserte han trekors som skulle tjene som markører for pilegrimer og reisende. Vel fremme i Lastingham valgte Owini hardt kroppsarbeide fremfor studier. Han ble også det faste reisefølget til Hl.Chad, og skrev dennes biografi. Han fulgte med Hl.Chad til Lastingham og ble her novise under Hl.Chads ledelse.

En dag, mens Owini arbeidet alene på markene i nærheten av der hvor Hl.Chad bodde, hugget ned trær og la opp ved, hørte han lyden av musikk eller noen som sang. Lyden synes å komme fra himmelen over oratoriet hvor Hl.Chad pleide å be.

Han stod stille og lyttet, men han kunne ikke se noen. Det var stille og rolig utendørs, munkene var innendørs og utførte hardt arbeide. Owini visste at Hl.Chad var alene på rommet sitt. Likevel - han var ganske sikker på at han hørte stemmen av en som sang hymner på en merkelig, nydelig måte. Sangen 'hang' liksom i luften, som om den kom ut fra selve himmelen. Så - om lag en times tid synes sangen å dø ut og vende tilbake til himmelen.

Han kastet øksa fra seg og skyndte seg opp til vinduet til Hl.Chads celle.

'Gå, og samle munkene sammen og ta dem med til kirken,' sa Hl.Chad til Owini, så han han til: 'Jeg må be sammen med dere, og samtale med dere mens jeg ennå har tid'.

Når munkene kom sammen i kirken, sto Hl.Chad foran dem, og oppmuntret dem til å leve gode kristne liv og fortsette å følge sin monastiske regel. Så fortalte han, at mens han holdt på med å skrive, hadde han hørt vidunderlig, vakker musikk, som kom til ham fra sør-øst. Han hadde følt, sa han, at det var en gruppe med engler, som hadde kommet og ba ham om å ta farvel og gjøre seg rede for å dø.

Når de andre munkene gikk tilbake til sine celler, gikk Owini tilbake til Hl.Chads celle, og ba ham inderlig fortelle mer om sangen han hadde hørt. Hl.Chad fortalte at han hadde hatt englebesøk, og at englene hadde sagt at de ville vende tilbake om syv dager og ta ham med hjem til himmelen. Hl.Chad hadde pålagt Owini ikke å fortelle dette før etter hans død.

Hl.Chad ble så syk og døde en uke senere, 2.mars 672.

Det sies at Hl.Owini døde kort tid etterpå i Lichfield. Ikke noe mer er kjent om ham.

80 år siden Kristus-mystikeren Henrik Schager døde

I dag er det 80 år siden den svenske Kristus-mystikeren, sangforfatteren og forkynneren Henrik Schager døde. Han tilhørte den såkalte Flodbergkretsen. Sammen med kommuniteten i Bjärka Säby feirer vi hans minne i dag.

Han var egentlig toller av yrke. I tiden 1924 til 1926 ga han ut tidsskriftet 'Det fördolda livet' sammen med Hjalmar Ekström, en annen sentral skikkelse i Flodbergkretsen. Her finnes mange av hans egne tekster publisert, og her finnes av gamle tekster fra andre Kristus-mystikere.

Schager som var en sentral forkynner i svensk frikirkelighet, særlig innen pinsebevegelsen, var i sine sanger og forkynnelse sterkt preget av hellighetsbevegelsen. Han hadde en forkjærlighet for allegorisering av Det Gamle testamente.

I sin bok om Flodbergkretsen: 'Hädanefter blir vägen väglös' skriver Peter Halldorf følgende om Henrik Schager:

"Plutselig, etter flere års ivrig søken, opplevde Henrik Schager et åndelig gjennombrudd i begynnelsen av 1892. Han var 22 år og på grensen til å gi opp etter en lang og trøsteløs indre kamp. Mens han i fortvilelse over seg selv gjentok Paulusordene: 'det gode som jeg vil gjør jeg ikke; men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg' og 'hvem skal frelse meg fra denne dødens kropp?' hørte han en røst inni seg som sa: 'Åpne boken og les videre.'

Han slo opp i Romerbrevets sjuende kapitel og fortsatte inn i det åttende og fant ordene: 'Så finnes det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus'. Da brast angstbyllen. Mens han gjorde en pause for å sende ordene innover lød det igjen: 'Les videre!' Han leste: 'For livets Ånds lov ha i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov'.

På denne måten kom troen til Henrik Schager. I sin livshistorie forteller han om denne hendelsen og de følger den fikk:

Dette var ordet, som jeg hadde søkt i åtte år. Kanskje jeg hadde lest det før. Men nå kom det til meg gjennom Guds munn. Jeg så, jeg hørte, jeg trodde ..."
(Peter Halldorf: Hädanefter blir vägen väglös. Pilgrim 1997, side 15-16)

Hl.Chad - ydmyk og full av mildhet

I dag - på denne fastelavenssøndag - feirer vi sammen med våre venner i Northumbria Community - Hl.Chad. Han var en yngste av fire brødre som var blant de første studentene i skolen som Hl.Aidan etablerte på Lindisfarne.

Aidan sendte ham til Irland for hans videre utdannelse. Når hans bror Cedd døde, overtok Chad som abbed for klosteret i Lastingham i North Yorkshire.

Hl.Chad var kjent for sin mildhet og ydmykhet. Senere ble han den første biskopen av Mercia, hvor han bygget katedralen og klosteret i Lichfeld. Han følte seg uverdig kallet til å bli biskop, men han aksepterte det av ren lydighet til den disiplin han var kalt til å leve ut.

Men han fortsatte å leve som en munk, og gikk alltid barfot. Erkebiskopen av Canterbury var brydd over dette, og han oppmuntret Chad til å ri. Faktum er at erkebiskopen ble så frustrert over at Chad gikk barfot, at han løftet ham opp på en hest ved en anledning, og sendte han ut på reise!

Tre år etter at Hl.Chad ble biskop døde han. Det skjedde 2. mars 672. Da hadde han nettopp gitt det råd til sin kommunitet at de alltid skulle være forberedt på døden. 'Den kan komme når som helst', hadde han sagt.

Hl.David av Wales

Sammen med våre venner i Northumbra community feirer vi i dag minnet om Hl.David av Wales. Det er blitt sagt at Davids fødsel var forutsagt av en engel tretten år før den fant sted, både til hans far, Sant, en mann av det kongelige hus, og til Hl. Patrick i Irland.

Davids mor, Non, var også av kongelig byrd, og var kjent for sin store skjønnhet.

Det fortelles at Sant oppdaget Non på en av sine reiser. Hans begjær etter henne flammet opp, og han tvang henne til å ligge med ham. Hun ble med barn, og Sant truet med å drepe barnet ved fødselen. Når den dagen nærmet seg brøt det ut en forferdelig storm, og Non flyktet for å finne ly. Det fant hun i et kapell, ved siden av en brønn. Lynene slo ned over alt, og lyste opp himmelhvelvet. Ingen turde å nærmere seg kapellet. Non og barnet var trygt der.

Barnet som ble født var David. Han ble etter hvert en munk, inspirert som han var av ørkenfedrene og ørkenmødrene. David grunnla 10 klostre, for det meste i Wales. Hans hovedkloster var i Menevia - det nåværende St.Davids i Pembrokshire. Han grunnla også abbediet i Glastonbury.

Hl.David var talsmann for en spartansk levemåte, men munkene som sluttet seg til ham omfavnet villig denne måten å leve på. Ingen fikk bli en del av dette monastiske fellesskapet, uten at de ventet uten klostermuren i 10 dager. De som ventet ble behandlet røft, men hvis kandidaten klarte å utstå dette, ble han varmt ønsket velkommen.

Munkenes mat bestod for det meste av brød, grønnsaker, salt og vann. Det er sagt at David lærte dem å dyrke purre. Lange timer ble tilbrakt i stillhet, bønn og tilbedelse, og i hardt kroppsarbeid. Brødrene ble oppmuntret til å arbeide så hardt, at det ikke var tid til annet enn å elske hverandre på fritiden!

Hl.David døde 1.mars 588 som er blitt kalt Hl. Davids dagen.