Mine og andres synder

"En broder spurte abba Poimen: Om jeg ser min brors feilsteg, er det rett å skjule dem? 

Abba Poimen svarte: I den grad vi skjuler vår brors feilsteg, skjuler også Gud våre synder, og i den grad vi avslører vår bror, avslører også Gud våre."

- Hl.Poimen, munk i Egypts ørken, født 340 død 450 i Wadi El Natrun.

Himmelen er mer virkelig og nærmere enn vi tror

I dag leste jeg en forunderlig historie om martyren Euphemia og munken Paisios som møtte hverandre. Jeg skal forsøke å gjenfortelle den på min måte, men først et par saksopplysninger: Martyren Euphemia ble i følge tradisjonen arrestert i år 303 i Khalkedon etter at hun nektet å ofre til en gresk avgud. Hun led forferdelig under grusom tortur, og døde så av skadene etter at en løve hadde angrepet henne. Munken Paisios av Athos ble født i 1924 og døde i 1994. Så hvordan kunne de møte hverandre?

Historien er som følger: En dag var Paisios alene. Han tenkte på et problem som var oppstått. Flere biskoper hadde kommet til denne munken som mange anså å være en god åndelig veileder, men han hadde ikke noe svar å gi dem. Uansett fra hvilken side man så saken var og ble den uløselig. Munken Paisios ba mye til Gud. Han ba om visdom.

En dag hørte han det banket på døren. Klokka var ni om morgenen, og Paisios ba sin tidebønn.

'Hvem er det?' spurte han.
'Det er meg, Euphemia, fader.'
'Hvem Euphemia', spurte han.

Det kom ikke noe svar.

Så banket det på døren igjen.

'Hvem er det?' spurte han.
'Euphemia, fader.'

I det det banket på døren for tredje gang følte Paisios at det kom noen inn i huset. Han gikk ut i korridoren og der ved døren sto Euphemia. Hun sto ved siden av Treenighetsikonet som Paisios hadde hengt opp der. De stilte seg i stillhet ved ikonet en stund, og gikk så inn i hverdagsrommet hvor de satte seg. Hvor lenge de snakket sammen, husket ikke Paisios. Han mistet helt begrepet om tiden. Men iløpet av samtalen gav den hellige Euphemia løsningen på problemet biskopene og fader Paisios ikke hadde klart å løse. Men det var en ting til fader Paisios gjerne ville vite: 'Hvordan klarte du, Euphemia, å holde ut all lidelsen?'

'Fader, om jeg den gangen hadde visst hvordan det evige livet er, og den himmelske skjønnheten sjelen nyter i Guds nærvær, så ville jeg bedt om at lidelsene skulle vart lenger. De er for ingen ting å regne sammenlignet med Guds herlighet.'

I juni 1994 fikk Paisios beskjed av sin lege at han bare hadde to-tre uker igjen å leve. Mandag 11. juni, på minnedagen for den hellige Euphemia mottok han nattverden dagen etter overgav han sitt liv i Herrens hender og sovnet stille inn.