Historien om Serafim av Vyritsa, del 3

Fader Serafim hadde så vidt rukket å forlate St.Petersburg før en blodig undertrykkelse druknet hele St.Petersburgs bispesete. Iløpet av natten til 18.februar 1932 arresterte bolsjevikene mer enn 500 munker! Klostrene ble fullstendig sønderknust.

I disse trengselstidene, i 1930 og 1940 årenes Russland ble fader Serafim et av Guds utvalgte redskaper, som oppmuntret de lidende kristne til å holde fast ved troen. Han skrev dikt, som ble som profetiske oppmuntringer om fremtidens Russland. Disse diktene ble lært utenat av veldig mange mennesker, og nådde frem til fengslene og de grusomme fange- og arbeidsleirene. Selv var fader Serafim svært syk på denne tiden, men han oppsøkte ikke lege. Han mente sykdommen holdt ham ydmyk og avhengig av Gud. Folk fortsatte å oppsøke fader Serafim, en stri strøm av mennesker hele tiden. De samlet seg utenfor hans munkecelle - dag som natt.

De som var de mest trengende blant disse fikk alltid komme inn til ham først, og hver gang skjedde det noe underlig. En av fader Serafims hjelpere ville åpne døra til Serafims munkecelle, og så ville han rope opp navnet og hjemstedet på nestemann som skulle inn. Ingen forstod hvordan fader Serafim kunne vite dette, men det var Den Hellige Ånd som åpenbarte det for ham. Selv hadde han ingen menneskelig kunnskap om dette.

Fader Serafim var en velgjører som ikke bare hjalp de som kom til ham med åndelig veiledning. Han hjalp dem også praktisk, blant annet med å finne seg arbeid. Han tok takknemlig imot penger fra de som ville gi ham det, men han brukte ingen ting på seg selv. Han gav dem straks bort til de som virkelig trengte dem. Hvis noen gav ham klær, ga han dem til trengende.

Fader Serafim var alltid streng med seg selv. Han fastet stadig, holdt våkenetter og levde stadig i bønn. På mandager, onsdager og fredager spiste han ikke i det hele tatt. Enkelte undret seg over om han ikke sultet seg til døde. Noen ganger spiste han bare velsignet brød, og drakk velsignet vann. Andre dager spiste han bare en potet eller en gulerot. Enkelte ganger drakk han te og spiste et brødstykke. Hver dag kom prester fra Gudsmoders kirke i Vyritsa og feiret eukaristien med ham.

Litt mer om fader Serafims bønneliv
Jeg har allerede nevnt at fader Serafim stadig levde i bønn. Han ba ofte i klosterhagen, og lik Serafim av Sarov knelte han ned på en stein og kunne be knelende i timevis. Det gjorde han også på dager hvor han var veldig syk. Fader Serafim ba ofte med tårer. Han ba om vekkelse for den russisk-ortodokse kirke og om frelse for hele verden.

Folk forstod heller ikke når fader Serafin sov, for uansett tid på døgnet som de åpnet døra til cellen hans, fant de ham på sine knær i bønn, ofte i gråt, med hendene løftet mot himmelen, og han enset ingen rundt ham.

(fortsettes)

Johannes Markus - disippel og evangelist

Når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet i kveld, skal vi feire minnet om evangelisten Markus, eller Johannes Markus, som er hans fulle navn.

Han ble født i Jerusalem, og det var blant annet i hans mor, Marias hus, de første kristne kom sammen for å be. Det forteller en annen av evangelistene, Lukas, oss i Apostlenes gjerninger.

Omkring år 44 slår Johannes Markus seg sammen med Paulus og Barnbas, sistnevnte hans søskenbarn, fra Jerusalem til Antiokia. Det skjer etter at de to apostlene hadde overlevert en gave som deres trossøsken i Syria hadde samlet inn til forsamlingen i Jerusalem. En kort tid deretter fulgte Markus med når Paulus og Barnabas legger ut på sin første misjonsreise, til Kypros og Pamfylia.

I forbindelse med oppholdet i Pamfylia oppstår det en uenighet, og Markus bestemmer seg for å reise hjem. Det fører til et skarpt ordskifte mellom Barnabas og Paulus, og resultatet av krangelen førte til at de to ikke hadde noe med hverandre å gjøre på to år. Senere skulle Markus og Paulus bli forsonet med hverandre, og Markus er også den som er ved apostelens side når denne sitter fengslet i Rom.

Disippel av Peter
Men Johannes Markus var også en tid disippel av apostelen Peter. Peter kaller Markus 'min sønn' i sitt første brev. Markus tjener Peter som hans sekretær og tolk, og det er sannsynlig at det var på en direkte oppfordring fra den kristne forsamlingen i Rom, at Markus skrev ned det som Peter kunne fortelle om Jesus. Han skapte dermed en ny genre i verdenslitteraturen: evangeliene.

De fleste bibelforskere er enige om at Evangeliet etter Markus er vårt eldste evangelium.

Til Egypt
I sin berømte kirkehistorie fra 300-tallet forteller Eusebios at Markus de siste årene av sitt liv reiste til Egypt, der han grunnla kirken i Aleksandria, og hvor han til slutt ble martyr. Markus regnes derfor som Den koptisk ortodokse kirke's første biskop.

I den koptiske kirken kalles han også som 'vitnet om den enbårne Sønnens lidelse'. Årsaken til dette er at Markus i sitt evangelium lar blikket hvile på mysteriet med den lidende tjeneren i hvilken Menneskesønnens herlighet er skjult, samtidig som han ikke skjuler disiplenes manglende evne til å forstå hvem Jesus var når de var sammen med ham.

Historien om Serafim av Vyritsa, del 2

Her følger andre del av historien om munken Serafim av Vyritsa (bildet):

Det tok ikke så lang tid fra fader Barnabas var vigslet til hieromunk, til han ble en åndelig far for hele Hl.Aleksander Nevskij's lavra. Det skjedde i forbindelsse med at han trådte inn i den strengeste munkeorden i Den ortodokse kirke, som kalles Schema, og han tok da navnet Serafim etter den kjente russiske hellige, Serafim av Sarov.

Foranledningen til at fader Barnabas tok dette navnet var en drøm et av hans åndelige barn hadde hatt om Serafim av Sarov. Her forteller han med sine egne ord hva han opplevde i drømmen:

'Jeg var på vei til gudstjenesten i Hl.Nicholas kloster, og gikk gjennom skogen for å forsøke å finne stien som førte dit. Plutselig så jeg en mann med en sekk på skuldrene og som bar på en liten øks. Jeg spurte ham om han visste veien til Hl.Nicholas kloster, og den gamle mannen sa: 'La oss gå, så vil jeg vise deg veien, jeg skal dit selv'. Jeg så litt nærmere på denne mannen, og oppdaget at det var Serafim av Sarov. Jeg spurte: 'Batyushka, er du fader Serafim?' Den gamle mannen svarte: 'Ja, jeg er fader Serafim'. Vi fortsatte å gå. Fader Serafim stoppet i nærheten av en liten forhøyning i landskapet, og satte seg på den. Han satte ryggsekken og øksa på bakken. Jeg satte meg i nærheten av ham. Plutselig og helt uventet dukket fader Barnabas opp, og han satte seg i nærheten av meg, slik at jeg ble sittende mellom de to. De to var så fulle av glede, og omfavnet hverandre og begynte å samtale med hverandre, men jeg kunne ikke forstå hva de to snakket om, og jeg våknet ...'

Sykdom og helbredelse
Det ble etter hvert kjent at fader Serafim hadde nådegaven til å helbrede, og mange kom til ham for å bli bedt for. En kvinne som var besatt av onde ånder ble satt fri etter at fader Serafim hadde lagt sine hender på henne, salvet henne med olje og bedt.

I tre år var fader Serafim åndelig far for Hl.Aleksander Nevskij's lavra. Det kom så mange mennesker til klosteret for å oppsøke ham, at det hendte at han kunne tilbringe to dager stående på en kald stein for å be for de som kom, en etter en, uten å ta pause. Mange opplevde å bli helbredet når fader Serafim ba for dem.

På grunn av dette kolossale fysiske og psykiske presset av alle disse behovene og syndsbekjennelsene, ble fader Serafim syk. Legene fant ut at han led av nervesmerter, reumatisme og en lungelidelse. Fader Serafim holdt lenge dette for seg selv, og sa ingen ting om hva legene hadde kommet frem til. Han fortsatte med å tjene og be for folk, og det var alltid og det var alltid et slikt lyst og gledefylt smil alle ble møtt med. Ingen som tilhørte brorskapet ante noe som helst om at fader Serafim levde med sterke smerter. Det eneste de merket seg var at han av og til snakket med veldig lav stemme. Men en dag klarte ikke fader Serafim å komme seg ut av senga.

Fader Serafim aksepterte sin sykdom med ydmykhet, og en ny overgivelse. Han ville ære Guds navn, og mente det var mange som hadde det mye verre enn ham selv. Legene mente han ville ha godt av å flytte på seg, et klimaskifte ville ha vært nyttig. Men fader Serafim forstod at det lå en mørk og vanskelig tid foran klosterfellesskapet, at han ville dele lidelsene med dem. Men Gud hadde en annen plan.

Metropolitt Serafim av Chichagov, som var lege av utdannelse, så nærmere på sykehistorien til fader Serafim, og umiddelbart etter sørget han for å få ham overført til Vyritsa. Sommeren 1930 forlot så fader Serafim St.Petersburg.

(fortsettes)

Historen om Serafim av Vyritsa, del 1

I denne nye serien her på bloggen Monastisk vil jeg gi leserne del i historien til fader Serafim av Vyritsa (bildet), eller Vasilij Nicolajevitsj Muraviov, som var hans borgerlige navn. Det er en dramatisk og gripende historie fra vår egen tid. En historie om forfølgelse og lidelse, men også om Kristi store kjærlighet levd gjennom et menneske. Han var født i 1866, og i dåpen fikk han navnet Vasilij eller Basilios etter Basilios Bekjenneren. Han fikk en utmerket utdannelse, ble gift med Olga, og ble etter hvert en fremgangsrik forretningsmann. Når deres sønn Nikolai vokste opp, bestemte foreldrene seg for å tre inn i et monastisk klosterfellesskap.

13.september 1920 blir så Vasilij Muraviov en del av Aleksander Nevskij Lavra i St.Petersburg, og her skulle han bli de neste 45 årene. 19. oktober samme år, med velsignelse fra Vladyka Benjamin, kunne arkimandritt Nikolaij Yarushhevitsj vie Olga og Vasilij til henholdsvis nonne og munk. Vasilij fikk navnet Barnabas etter hans og kona Olgas åndelige far, Elder Barnabas, mens Olga fikk navnet Chistiana. Hun trådte inn i klosteret Voskrensky Novo-Devichy.

Den første oppgaven Barnabas fikk var å ringe med klosterklokkene, men ganske snart ble han ordinert til hierodiakon, og fikk ansvaret for klosterets gravlund.

Dette skjedde under Borgerkrigstiden i Russland. På grunn av de store menneskelige tapstallene holdt de minnegudstjenester i klosterets hovedkirke den ene etter den andre, og munken Barnabas hadde en stor oppgave med å trøste alle de sørgende.

Visste ikke hva som ville skje med dem
11. september 1921 ordinerte erkebiskop Benjamin munken Barnabas til hieromunk. Forfølgelsen av de troende var hard. Ingen av munkene som gikk til kirken om morgenen, visste om de ville returnere til sine celler om kvelden.

Likevel - mange trosset farene og kom for å ta del i gudstjenestene når hieromunk Barnabas gjorde tjeneste. De som deltok kunne fortelle at ansiktet til fader Barnabas lyste av glede når han forrettet gudstjenesten. Hans prekener var også veldig oppriktige, enkle og nådde manges hjerter.

(fortsettes)

Hellige Brendan - klosterbygger og sjøfarer

Rettelse: Vi var nok litt tidlig ute med denne feiringen. Jeg så feil på kalenderen. Minnedagen er 16.mai! Så da får vi feire dagen når den kommer, en gang til.

Tirsdag denne uken feiret vi minnedag for Hl.Brendan eller Brendan Sjøfareren, født ca 486 og død 578 eller 583. Navnet Sjøfareren fikk han på grunn av boken Brendans reiser, som forteller historien om hans reise sammen med 60 munker i skinnkledde båter da han bare var syv år gammel. De lette etter 'det forjettede land' i Atlanterhavet. Hvor dette landet var er det stor usikkerhet om. Noen mener det kan være snakk om Hebridene, Island og Nord-Amerika.

Hellige Brendan er en av Irlands mest berømte helgener, og regnes med til gruppen Irlands 12 apostler. Disse er foruten Brendan Sjøfareren også Brendan av Birr, Canice av Aghaboe, Colum av Tir da Glas, Kieran av Colonmacnoise, Kieran av Saighir, Columba av Iona, Laserian av Inishmurray, Mobi av Glasnevin, Ninnaid av Inismacsaint, Ruhadhan av Lothra og Sinell av Cleenish.

Brendan Sjøfareren var sønn av en mann som het Findlugh, og ble antagelig født ved Tralee i Kerry. Som barn ble han overlatt til en nonne ved navn Hl.Ita, som holdt til i Killeedy. Han fikk sin utdannelse ved klosterskolen til den hellige Jarlath, og hadde biskop Erc av Kelly som lærer. Det var biskop Erc som ordinerte ham til prest i år 512.

Hellige Brendans virksomhet er først og fremst knyttet til Irlands vestlige del, men han grunnla klostre over hele Irland, med Clonfert Abbey i Galaway i år 559 som det viktigste. Det er også her han skal være gravlagt. Clonfert var et viktig kirkelig senter i tidlig kristen tid og Middelalder, ikke minst for teologisk undervisning, og ble bispesete fra 1100-tallet. Både i 844 og i 845 ble stedet plyndret av vikinger.

Hellige Brendan reiste mye, og skal blant annet ha besøkt Hl.Colomba av Iona i Argyll. Det finnes også et legendemateriale om at han grunnla klostre i Skottland og Wales, og han skal sågar ha reist til Bretagne, men alt dette er usikkert.

Brendan dør i år 578 eller 583, antageligvis mens han er på besøk hos sin søster Brig i Annaghdown i Galway.

Sadhu Sunder Singh: Apostelen med de blødende føttene

For en del år siden leste jeg en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den het "Uten retur", og var skrevet av Janet Lynch-Watson. Boken som var utgitt av Santalmisjonens forlag, handlet om Sadhu Sundar Singh. På mange måter kan han sies å være en indisk Paulus. Evangeliet ville han formidle i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form. Det lukkede land Tibet lå ham spesielt på hjertet. I sin typiske safrangule kjortel kjempet han seg frem i Himalayas ublide fjellverden for å bringe evangeliet om Jesus til tibetanerne.

16. april er hans minnedag.

Aviser over hele verden brakte nyheten om at Sadhu Sundar Signh var savnet i forbindelse med en reise til Tibet. Man lette, ba og håpet, men han var og ble forsvunnet. Omstendighetene rundt hans siste evangeliseringsreise er høyst uklare. Ingen vet til dags dato hva som skjedde med ham.

Hans høyeste ønske var å få dø i aktiv tjeneste for vår Herre og Mester. I hans sviktende helsetilstand var det uforsvarlig å begynne på en reise til Tibet. Når han likevel valgte å gjøre dette, var det som om han samlet sine siste krefter for å skjenke sin Herre et siste offer av kjærlighet og hengivenhet. Det er som om vi hører ordene til apostelen Paulus:

'For jeg er allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær. Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen. Til slutt, så er det da gjort ferdig en rettferdighetens krone for meg, den som Herren, den rettferdige Dommer, skal gi meg på den Dagen, og ikke bare meg, men til alle som har elsket Hans åpenbarelse'. (2.Tim 4,6-8 Bibelen Guds Ord)

Sundar Singh ble født i Rambur i det nordlige India i 1889 i en av byens ledende familier. Moren tok ham tidlig med til en Sadhu, en hellig mann i den hinduistiske tradisjonen, og Sundar Singh ble en av hans disipler. Samtidig fikk han på en kristen skole. Årsaken til det var at hans foreldre ville at han skulle lære seg engelsk.

Brente Bibelen
14 år gammel skulle Sundar Singh oppleve en svær livskrise. Da døde hans mor. Skuffelsen og forkastelsen gikk ut over misjonærene og lærerne på skolen. Som et uttrykk for sin totale forakt mot den kristne tro, kjøpte han en Bibel, og brente den mens hans venner så på.

Tre dager senere bestemte han seg for å begå selvmord. Han skulle avslutte livet med å kaste seg foran et tog. Hele natten ropte han ut: Hvem er den sanne Gud?

Innen morgengryet kom så Sundar Singh en visjon av Kristus med gjennomborede hender.

Forsøkt drept
Når Sundar Singh fortalte sin far at han var kommet til tro på Jesus, tok faren avstand fra ham, og broren forsøkte å forgifte ham. Han var bare 16 år gammel da en ble døpt på bekjennelsen av sin tro i en kirke i nærheten av Himalaya fjellene. Mot slutten av sitt liv fikk han oppleve at faren kom til tro på Jesus.

Det var i oktober 1906 at Sundar Singh begynte sin tjeneste som reisende evangelist. Han var annerledes enn andre forkynnere. Han bar turban og en gul kappe, på samme måte som en hinduistisk sadhu gikk. Han innså at om han skulle nå Indias befolkning med evangeliet måtte han gå kledd som dem.

'Jeg er ikke verdig til å følge Jesus', sa han og la til: 'Men på samme måte som Han vil jeg ikke ha noen eiendeler. Jeg vil tilhøre Veien, dele mitt folks lidelse og fortelle alle mennesker om Guds kjærlighet'.

Kashmir, Afghanistan og Europa
Til å begynne med vandret Sadhu Sundar Singh nordover, til Punjab, inn i Kashmir og deretter gjennom Afghanistan. Etter hvert begynte han å reise over hele Asia. Man begynte å kalle ham 'apostelen med de blødende føttene', fordi han var igjennom så mange strabaser og forfølgelse. Mange ganger ble han arrestert og banket opp. Men over alt kom mennesker til tro på Jesus gjennom Hans tjeneste. Alt han eide var sin safrangule kjortel, et teppe og et Nytestamente.

Ved to anledninger besøkte også Sadhu Sundar Singh Vesten. I 1920 reiste han både til USA, Europa og Australia. Og to år senere var han på nytt i Europa, og besøkte blant annet Sverige og Norge. Folk som kan minnes ham, sier at han utstrålte en opphøyet fred.

Mange sa, når de møtte ham: 'Han ser ikke bare ut som Jesus, men han taler som Han også'.

Kristusmystiker
Sadhu Sundar Singh var en Kristusmystiker i ordets sanne betydning. Han hadde flere syner og visjoner, og de siste leveårene levde han mye i bønn, meditasjon og skrev bøker. Mellom 1922-1928 forfattet han åtte bøker som ble oversatt til flere språk, blant annet svensk og norsk. En av de mest kjente er boken: Ved Mesterens føtter, som skildrer Jesu forhold til sine disipler.

Dødsdagen kjenner ingen. Men han forsvant under en reise til Tibet i 1929.

Det nærmer seg Kristi himmelfartsdag

Det nærmer seg Kristi himmelfartsdag. Regner vi med dagen i dag er det om 24. dager.

Det økumeniske bønnekapellet vårt bærer navn etter denne høytidsdagen, og vi ønsker å markere den i forbindelse med vår ukentlige nattverdgudstjeneste i kapellet på Eina kl.18.00. Vanligvis er det ingen skriftutleggelse i forbindelse med våre gudstjenester. Til vanlig leser vi tekstene for den kommende søndagen, og lar tekstene tale for seg selv.

Men Kristi himmelfartsdag gjør vi et unntak. Da vil Bjørn Olav Hansen, som er leder for Kristi himmelfartskapellet og Øvre Strømstad bønnetun, undervise om betydningen av Kristi himmelfart, den kanskje mest forsømte av alle kirkeårets høytidsdager.

Vi minner ellers om at vi feirer vår økumeniske nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet og har gjort det hver eneste torsdag kl.1800 siden kapellet ble vigslet 30.september 2012. Vi ønsker alle hjertelig velkommen.

Hl.Kallinikos - bederen som ble klosterforstander, del 2

Det var særdeles vanskelige tider i Romania når Hl.Kallinikos var hegumen i klosteret i Cernica. Tyrkerne angrep landet, og mange søkte ly i dette klosteret.

15. mai 1821 hadde tyrkerne kommet så langt som til byen Catsela, som lå ganske nært klosteret. Så kom da også tyrkerne og omkringet klosteranlegget. De stilte opp kanoner overalt med den hensikt å rasere klosteret.

Da Kallinikos fikk høre om faren, samlet han munkene og de andre som skjulte seg i klosteret i kirken for å oppmuntre dem. De ba hele natten om at klosteret skulle bli spart. Neste dag sendte han en munk til pasjaen i Catsela for å forsikre ham om at de som var i klosteret, ikke var opprørere, men enkle menn og kvinner fra Bucuresti. Pasjaen trodde på munken, og angrepet mot klosteret ble avverget. Men så begynte matforsyningen til klosteret å svikte. Det var mange munner som skulle mettes. Igjen gikk Kallinikos og munkene i bønn, og Gud sørget for dem. De var ikke ferdige med å be før fem vogner fulle av brød ble trukket gjennom klosterporten av to okser. Gang på gang opplevde de at Herren sørget for dem på overnaturlig vis, når alt menneskelig håp var ute.

14.september 1850 ble Kallinikos valgt til biskop av Ramnicu Valcea, en by i Valakia ved Olt, femten mil nordvest for Bucaresti.  Han ble bispeviet i metropolittkatedralen i Bucaresti 26.oktober samme år. Hans dør var alltid åpen for de fattige og undertrykte, og han ble en høyt elsket biskop. Flere opplevde også å bli helbredet når han ba for dem. Det finnes en rekke eksempler på dette.

Like før sin 80 års dag kjente Kallinikos at Herren kalte på ham, det var tid for hans oppbrudd her på jorden. Da hadde han trofast tjent Herren i 62 år, og var nå sterkt svekket av alt arbeidet han hadde utført i Kirkens tjeneste. Han bestemte seg for å trekke seg tilbake fra sine plikter som biskop, og dro til klosteret i Cernica. Her gikk han inn i sin celle, som han så ikke forlot.

På den strålende dagen for Kristi oppstandelse ba han en av prestene om å hente ham så han fikk del i eukaristien. Klokken fem om morgenen denne dagen ba Kallinikos sin disippel, Germanos, om å gi ham en ren hvit skjorte. Han ba også om at et kors skulle legges i hans hånd. Han kysset det og sa: 'Hellige kors, hjelp meg'. Så la han sitt hode i fanget til Germanos, sukket tre ganger og oppga sin sjel til Gud.  Da hadde han levd i nesten 81 år.

Hl.Kallinikos - bederen som ble klosterforstander, del 1

I går kunne vi feire en av Romanias bedere: Hl.Kallinikos av Ramnicu Valcea (1787-1868). Vi som er en del av det gudstjenestefeirende fellesskapet i Kristi himmelfartskapellet føler oss særlig knyttet til Romania, siden en av de som sto for oppføringen og sluttføringen av kapellet vårt, Victor Otet, tilhører Herrens Arme, som er en del av Den rumensk-ortodokse kirke.

Den hellige Kallinikos ble født den 7.oktober 1784 nær kirken Hl.Bessarion i en av forstadene til Bucuresti, Santul Visarion. Her vokste han opp i en familie som var svært hengitte kristne. Hans foreldre, Antonius og Flora Antonescu, gav sønnen navnet Konstantin. Det var moren som lærte ham å be, og tok ham tidlig med til kirken.

Når Konstantin var gammel nok, ble han sendt til den gresk-rumenske skolen i Bucaresti, hvor han lærte gresk, noe som han skulle få stor nytte av senere i livet. Etter farens død, ble hans mor nonne i klosteret i Pasarea, hvor hun tok navnet Philothea. Hennes eldste sønn ble prest, senere munk, og tok navnet Acacius. At Konstantin følte seg dratt mot det monastiske livet er derfor kanskje ikke så underlig.

På kirkens festdager elsket han å besøke det berømte klosteret i Cernica. På denne tiden var det Georg som var hegumen (abbed) her. Han var igjen disippel av den hellige Paisius Velitsjkovskij, en av Romanias mest elskede hellige og betydelige åndelige skikkelser. Klosteret var derfor bærer av en rik åndelig arv. Klosteret fulgte da også Paisius' regel.

Det derfor slik at når Konstantin var ferdig med sine studier 20 år gammel, trådte han inn i klosteret i Cernica. I klosteret fikk han opplæring av fader Pimen, som var en av de åndelige fedrene i klosteret og en mestertreskjærer. Her skulle han så utmerke seg for sin kjærlighet til bønnen, sin ydmyke livsholdning og asketiske liv. På mange måter er ordene fra 2.Kor 6,4 og v.6 beskrivende for den unge mannens liv:

'I alt viser vi oss som Guds tjenere ... i renhet, i kunnskap, i langmodighet, i godhet, i Den Hellige Ånd, i oppriktig kjærlighet ...'

Konstantin utmerket seg på en slik måte at fader Pimen bestemte seg for ikke å vente på hele den monastiske treårige prøvetiden for Konstantin, så 9.november 1808, ble han med velsignelse fra hegumen   Timotheos opptatt som munk og fikk sitt nye monastiske navn, Kallinikos. Allerede i desember samme år ble han vigslet til diakon. På denne tiden fikk han også muligheten til å besøke de store moldaviske klostrene, noe som skulle få stor betydning for ham.

Prest og åndelig far
Klosteret i Cernica rammet av en stor tragedie da mange av prestene og munkene dør av et kolerautbrudd. Det blir dermed mangel på prester, og det er en av grunnene til at Konstantin, eller Kallinikos, som han nå heter, blir presteviet 26 år gammel. Han var da yngre enn de fleste andre munkene. Men Kallinikos viser en åndelig modenhet - til tross for sin unge alder - som blir lagt merke til. Snart begynner både prester og lekmenn å søke hans åndelige veiledning og sjelesorg. I Kallinikos fant de en mann etter Guds hjerte. 20.september 1815 utnevner derfor metropolitt Nektarios av Ungro-Valakia ham til klosterets åndelige far.

Nå begynner folk å strømme til klosteret for å få del i den åndelige veiledningen som Kallinikos gir. De kommer fra alle samfunnslag, ja til og med fra utlandet, og metropolitten selv benytter Kallinikos som sin skriftefar. De fant alle i ham Guds trøst og ømhet.

Hegumen Timotheos døde 3.mars 1816. Han hadde bygd en stor kirke på øya Hl.Nikolas, men arbeidet med å male ikonene i kirken var bare halvferdig. Kallinikos bestemte seg for å fullføre dette arbeidet. Sammen med sin åndelige far, Pimen, dro Kallinikos til Moldova for å søke hjelp der. Da de kom tilbake bestemte fader Pimen seg for å reise til Athos, for der å søke en djupere ro og stillhet enn han kunne finne i klosteret i Cernica.

Fader Dorotheos ble valgt til ny hegumen etter fader Timotheos, men etter som Dorotheos var en gammel mann, falt mange av klosterets arbeidsoppgaver på Kallinikos.

Til Athos
Men lederskapet til Dorotheos skulle ikke vare lenge. Allerede året etter han var valgt følte han at tiden nærmet seg for at han skulle dø. Han sendte derfor Kallinikos og munken Dionysios til Athos for å hente fader Pimen hjem, slik at han kunne erstatte Dorotheos og bli ny hegumen for klosteret.

Det var med stor glede de to kunne legge ut på denne reisen. Vel fremme på Athos fjellet besøkte de de mange klostrene der, og lærte mye ved å være sammen med munkene som levde på den hellige øya.

Sammen med fader Pimen kom de tilbake året etter, og fant da at Dorotheos fremdeles var i live. Han ba fader Pimen om å ta over for ham, men det skulle vise seg at Herren hadde andre planer.

Når Dorotheos dør, 13.desember 1818. Dagen etter velger munkene i Cernica fader Kallinikos til ny hegumen. Han er nå 30 år gammel, og har vært i klosteret i elleve år. På mindre enn to år har han også fullført arbeidet med kirken på Hl.Nikolas.

Tillot ikke sladder
Fader Kallinikos var en mild mann, men han kunne også være streng, særlig om noen for med sladder. Sladder kalte han for 'sjelens død'.

(fortsettes)

Peter Halldorf til Oslo i dag

I ettermiddag møtes de norske medlemmene og vennene av Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka Säby i Oslo.

Vi er så heldige at preses for kommuniteten, Peter Halldorf, tar den lange turen opp fra Bjärka Säby for å møte oss. Han kommer sammen med et annet medlem av kommuniteten, Tomas Segerberg.

Vi møtes i Misjonsselskapets lokaler på Fagerborg i Oslo, først for å feire vesper og gudstjeneste, for så å fortsette med en samtale med utgangspunkt i kommunitetens regel.

Jeg ser veldig fram til å møte Peter Halldorf igjen og lytte til hva Gud har lagt på hans hjerte for oss for denne samlingen, og møte de øvrige medlemmene av kommuniteten som er bosatt her i Norge. Vi begynner å bli en liten gruppe.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å stå i dette bønnens fellesskap. Å knyttes sammen i et fellesskap med Guds ord i sentrum, og hvor man lever sammen i en daglig bønnerytme som tidebønnene utgjør, er rikt. Kommuniteten knyttes sammen av disse to elementene: av en felles lesning av Den Hellige Skrift, i form av en bibelleseplan, og tidebønnene. I tillegg oppfordres man til å delta i en nattverdgudstjeneste i uken, og jeg er jo så heldig å få del i nattverdfellesskapet i Kristi himmelfartskapellet.

Bildet er tatt i forbindelse med at jeg ble tatt opp som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby 6.juli i 2011, under nattverdfeiringen på Øvresalen. (Foto: May Sissel Hansen)

Fortsatt plass på retreat om Jesusbønnen

TEMA-RETREAT: JESUS-eller HJERTE-BØNNEN

- kanskje den beste hjelp til å lære å be alltid og kontemplativt.

Dato: 26.-28.4.  Fredag kl. 19 til søndag kl. 14.

Pris:  2000 kr.

Stedet: Solåsen Pilegrimsgård, Falkev. 15, 1555 Son, Tel: 415 49 415

Påmeldingsfrist: 19.4.

Leder: Bjørn Olav Hansen

(se hans bok: Jesusbønnen; www.frihet.no og  www.peterstiftelsen.no (Publikasjon/OverAlt)

DAGENS RYTME:

Stille-Hvile-Undervisning ( 1 fredag, 3 lørdag), Tidebønner i kapellet (i en av dem ber vi Jesusbønnen sammen)

Personlige bønnetider-Måltider i stillhet med musikk.

Gregorios av Sinai

I dag feirer vi minnet om Hl.Gregorios av Sinai, en av bidragsyterne til Filokalia, den bok som ved siden av Bibelen, utgjør den viktigste åndelige lesning i Den ortodokse kirke.

Gregorios ble født ikke så langt fra Smyrna, omkring år 1265. Til hans ungdomstid er det knyttet ikke så rent lite dramatikk. Tyrkiske pirater angrep en gang hans hjemsted, og Gregorios ble sammen med sin familie, ført bort som fanger. De muslimske piratene ble så fascinert av Gregorios, som sang salmer fra Salmenes Bok, mens han satt i deres fangenskap. Han og familien ble senere satt fri.

Tidlig opplevde han et monastisk kall. Etter at han ble satt fri fra fangenskapet, forlot han sin familie, og dro til Kypros, hvor han ble en del av en klosterkommunitet der. Derfra fortsatte han til det berømte Kathariaklosteret i Sinai. Her ble han lagt merke til på grunn av sin store kunnskap i Bibelen og kirkefedrenes skrifter.

Her ble han viet til munk. Selv om Gregorios skulle bli kjent som Gregorios av Sinai, ble han ikke så lenge ved Katharinaklosteret. Han la nemlig ut på en pilegrimsreise, blant annet til Jerusalem og Kreta. Reisen endte så opp på den hellige øya Athos.

På Athos stifter Gregorios bekjentskap med den levende bønnetradisjonen som fantes der. Her levde munker i stillhet og ba Jesusbønnen. Det var på Kreta, av en munk som het Arsenios, at Gregorios stiftet bekjentskap med Jesusbønnen første gang, og lærte å be den. På Athos skulle han leve som eremit. Han søkte seg ikke til noen av de store klostrene som finnes der.

På denne tiden ble Athos stadig angrepet av muslimer. Rundt år 1330 søker derfor Gregorios å finne et annet sted hvor han kan leve i stillhet og bønn. Han søker tilflukt i Bulgaria, der han får beskyttelse fra keiser Ivan Aleksander, som er en varm tilhenger av det monastiske livet. Gregorios grunnlegger et kloster i Paroria, ved Svartehavet. Her slår han rot, og blir helt frem til sin død.

Og hit kommer mange for å få del i hans åndelige veiledning. Mange sluttet seg til denne klosterkommuniteten, og flere av dem skulle få stor betydning i den såkalte heyschastiske bevegelsen, der den stille bønnen utgjør den kilden som alt annet springer ut fra.

Fem av de skriftene Gregorios skrev er blitt med i Filokalia, og disse skriftene preges av samme ånd og overbevisning som den noe yngre, Gregorios av Palamas, som tilhører generasjonen etter Gregorios av Sinai.

Gregorios av Sinai dør i 1346.

Maria av Egypt

1.april feiret våre koptiske og keltiske venner minnet om Maria av Egypt. Hun var en av de såkalte ørkenmødrene. For det var ikke bare menn som drevet av sin Gudslengsel søkte ørkenens stillhet; det fantes også mange kvinner som gjorde så.

Bakgrunnen til den Maria jeg nå skal skrive om er spesiell, med tanke på at hun skulle bli en hellig kvinne. I 17 år hadde hun nemlig vært prostituert. 12 år gammel rømte hun hjemmefra. Vi befinner oss i det 6.århundre, i Aleksandria.

En dag møter hun en gruppe unge menn som er på vei til havnen for å sette seil for å seile til Jerusalem. Der skulle de ære det hellige korset. Maria slo seg i lag med dem. Hun hadde moro av å forsøke å forføre dem. Når de var kommet frem til Jerusalem, og var i ferd med å gå inn i kirken, opplevde Maria noe underlig. Det var som om en usynlig kraft holdt henne tilbake. Tre ganger forsøkte hun å komme seg inn i kirken, men klarte det ikke. Hun bestemte seg derfor for å oppholde seg utenfor. I det hun så opp så hun et ikon av Guds mor. Hun begynte å gråte, og ba inderlig til Gud om at hun måtte få se det hellige korset. Kunne hun få se korset, ville hun fornekte alle kjødets lyster og gjøre alt det Gud befalte henne og følge Ham for resten av livet.

Etter denne hjertets omvendelse på dørterskelsen til kirken, flyktet hun ut ørkenen for å leve et asketisk liv der. I 17 år kjempet Maria med sine indre demoner, før hun opplevde at Gud satte henne fri.

Deretter fulgte 47 år i stillhet, alene med Gud. Det var i denne perioden av sitt liv at hun møtte presten, Hl.Zosima, som billedlig fremstilles på ikonet her på siden. Han ba henne så inderlig han bare kunne om å fortelle ham hennes livshistorie. Maria gav til slutt etter, og i stor ydmykhet fortalte hun om sitt liv, samtidig som hun viste at Gud hadde gitt henne flere av Helligåndens gaver, blant annet profetiens gave. Hun kunne fortelle hvem Zosima var og om hans liv, uten at hun visste noe om dette fra før av.

Når hun hadde fortalt ferdig, ba hun Zosima om å møte henne igjen neste år ved soloppgang på Skjærtorsdag ved bredden av Jordan.

Zosima gjorde så, selv om han når solen var i ferd med å gå ned, begynte å tvile på det han hadde opplevd denne dagen. Da oppdaget han Maria på den andre siden av Jordan-elva. Hun tegnet seg med korsets tegn, og så begynte hun å gå på vannet og kom over til stedet hvor Zosima befant seg! I det han forsøkte å bøye ned for henne, irettesette hun ham, og sa at han som prest sto over henne. Og det enda mer fordi han hadde med seg nattverdelementene.

Maria tok deretter del i eukaristien. Hun gav Zosima instruksjoner om klosteret han ledet, og ba ham komme tilbake til samme sted neste år.

Da han kom tilbake året etter fant han Marias kropp med et håndskrevet brev, hvor hun ba ham om å begrave henne. Rett etter Maria hadde tatt del i Herrens måltid døde hun. Zosima forsøkte å grave en grav, men det var hardt arbeid. Da kom en løve for å hjelpe ham. Zosima ble først redd, men løven gravde graven, og Zosima kunne legge Marias døde kropp i den.

Zosima returnerte til sitt kloster, og fortalte munkene der hva han hadde opplevd. Han døde da han var omlag 100 år gammel i det samme klosteret.

Senere ble historien om Marias liv skrevet ned av Hl.Sophronios, patriarken av Jerusalem.

Maria av Egypt døde 1.april 522.