Reformasjonens morgenstjerne

Sammen med våre keltiske venner i Northumbria Community minnes vi John Wycliffe på årets siste dag. Etter år i beksvart mørke lyste det en kraftig stjerne på himmelhvelvingen. Pavemakten, som hadde holdt folk flest i mørket, ble så blendet av det kraftige lyset at 44 år etter at stjernen var sluknet gav paven ordre om at levningene etter John Wycliffe, skulle graves opp igjen, smadres, brennes og asken skulle så bli spredt i elvevannet slik at alle rester etter ham skulle forsvinne for godt.

Hvilke uhyrligheter var det John Wycliffe hadde gjort seg skyldig i som fortjente en slik behandling?

Ikke noe annet enn at han hadde tatt initiativet til den første engelske oversettelsen av Bibelen. For pavemakten og Den romersk-katolske kirken var det det verste som kunne skje! Bedre ble det vel heller ikke at Wycliffe talte Rom midt i mot i flere viktige teologiske spørsmål. Men hovedgrunnen til det bokstavelig talt glødende hatet mot denne mannen var at han ville gi Guds ord til folk flest. Da ville jo mange finne ut at liv og lære i Den romersk-katolske kirke på flere punkter ikke stemme overens.

John Wycliffe (1324-1384), var teolog og en tidlig foregangsmann for reformer i Den romersk-katolske kirke i det 14 århundre. De første håndskrevne bibelmanuskriptene på engelsk kommer fra hans hånd. Wycliffe blir sett på som selve forløperen til den protestantiske reformasjonen. Enkelte kaller ham med rette for 'Reformasjonens Morgenstjerne'.

Jeg har skrevet følgende om Wycliffe ved en tidligere anledning:

Han ble født i Ipreswell - det nåværende Hipswell - i Yorkshire, og døde i Lutherworth, i nærheten av Leicester, 31. desember 1384. Hans foreldre var av tidlig angelsaksisk opprinnelse, og som hadde lange røtter i Yorkshire. Da John Wycliffe ble født var familien stor, og rådde over et stort område av Yorkshire. 1324 er det året som vanligvis oppgis som fødselsåret til John Wycliffe. Sannsynligvis fikk han sin første skoleundervisning hjemme. Vi vet ikke når han først kom til Oxford, som han skulle bli forbundet med hele sitt liv.

Wycliffe var spesielt interessert i matematikk, naturvitenskap, men gav seg hen til teologiske studier, kirkerett og filosofi. Hans skrifter viser at han hadde stor kunnskap i romersk og engelsk lovgiving, og i engelsk historie. Et medlem av familien - Bernhard Castle - hadde grunnlagt Balliol College, som John Wycliffe ble medlem av. Først som lærer, for så å bli rektor.

John Wycliffe tok sin teologiske doktorgrad i årene 1366-1372, og hadde dermed rett til å undervise i systematisk teologi, hvilket han også gjorde. Men det var ikke som lærer eller predikant at Wycliffe, vant seg en plass i historien. Denne skulle komme fra hans aktiviteter knyttet til kirkeretten - og senere for hans bibeloversetterarbeid.

I 1374 var han blant de engelske deltagerne på en fredskongress i Brugge. Det er mulig han fikk denne posisjonen på grunn av hans patriotiske holdning som i 1366 kom til uttrykk ved at han støttet sitt land mot pavemaktens skattekrav til England. Det kan synes som om han hadde et rykte som patriot og reformer. Dette hadde nok sin bakgrunn i hans kontakt med de såkalte lollardene. Wycliffe tok avstand fra paveveldet og presteskapets hierarki.

Det er en uredd mann vi her snakker om! Han gikk imot sin samtids syn både i spørsmålet om Bibelen og kirkens vesen. Hva Bibelen angår så hevdet han at Bibelen alene måtte være eneste autoritet i spørsmål om kristen tro og lære. Dette kommer frem i en bok han skriver og utgir i 1378: "Om Den Hellige Skrifts sannhet." Wycliffe anså også Bibelen å være eneste rettesnor for å bedømme hva som er vranglære.

Som om ikke dette var nok til å skape store problemer, stanset ikke Wycliffe her. Han hevdet også med rette et allmenne prestedømme, slik dette kommer til uttrykk i blant annet i 1.Pet 2,5 og v.9, hvor det står om "et hellig presteskap" og et "kongelig presteskap" Disse to punktene om det allmenne prestedømme og enhver kristens rett og plikt til å spre kjennskap til Guds ord, ble selve kjennetegnet på den såkalte Lollardbevegelsen.

Selve røttene til Wycliffe's reformasjon må søkes i hans studier av Guds ord. Det er mens han leser Bibelen under bønn at han kommer frem til sine standpunkter. Han snudde seg ikke etter vinden, men skulle gå motstrøms. Og det fikk sine konsekvenser.

John Wycliffe ble erklært heretiker (vranglærer) første gangen den 4.mai 1415, så den 6.juli samme år. Han ble bundet til en påle og brent.

Hellige Trifon av Petsjenga, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen om Hl.Trifon av Petsjenga:

Etter at kirken ved Petsjenga-elva var bygget, og vigslet, fortsatte Mitrofan sitt misjonsarbeid. Nå under navnet Trifon, siden han ble viet til munk.

Men det var ikke noen lett misjonsmark. Enkelte samer så ham som en fiende, og Trifon ble utsatt for forfølgelse. Han ble forsøkt jaget bort, ja noen forsøkte til og med å ta hans liv. Ikke minst ble shamanene utfordret av denne munkens Kristus-forkynnelse.

I 1530-årene begynte det å danne seg et lite brorskap rundt Trifon. Dette var den spede begynnelsen til Treenighetsklosteret som skulle vokse opp rundt Treenighetskirken ved Petsjenga-elven. Grunnlaget for dette klosteret ble lagt i forbindelse med en hungersnød som rammet Russland på 1550-1560-tallet og varte en syv-åtte år. Trifon dro sammen med noen av sine menn sydover i Russland og fikk samlet inn matvarer til de nødligende.

Trifon ble en uttrettelig kirkebygger. I 1556 bygget han Boris og Glebs kirke ved Passvik-elva, som ble skoltesamenes viktigste kirke. Den brant ned til grunnen i 1944. Samtidig som han bygget Boris og Glebs kirke bygget han også det lille kapellet eller bedehuset til Hl.Georgs ære i Neiden. Som nevnt i forrige artikkel er det dette kapellet som er modellen til vårt bønnekapell: Kristi himmelfartskapellet, beliggende på Eina, i Vestre Toten kommune.

Hl.Trifon - som ikke var prest - ble aldri formelt leder av klosteret han grunnla. Men han var i realiteten klosterets åndelige far. Han trakk seg senere tilbake, og bygget seg en liten hytte - en kellia - litt sør for klosteret. Her levde han i ensomhet og bønn til sin død i 1583.

Hellige Trifon av Petsjenga, del 1

I dag skulle jeg ha vært tilstede når mine ortodokse venner feiret Hl.Trifon av Petsjenga i Hl.Trifons kloster i Hurdal. Jeg har vært tilstede på denne minnedagen i det ortodokse klosteret hos mine venner, fader Johannes og fader Serafim, i mange år nå, men i dag måtte jeg melde pass. Gårdsplassen utenfor huset vårt var så glatt at det ikke var mulig å ta ut bilen fra garasjen, enn si gå på beina dit bort.

Så i dag får jeg feire Hl.Trifon her hjemme. 15. desember var det ganske nøyaktig 430 år siden han døde, og det er ganske nøyaktig 480 år siden Mitrofan, som skal ha vært hans dåps-navn, ble viet til munk av presten Ilia fra Kola, og fikk navnet Trifon.

For meg personlig har Hl.Trifon stor betydning. Som kjent bygget han i 1565 - et lite kapell til den hellige martyren Georgs ære i Neiden. Det er dette vakre kapellet som er modell for vårt Kristi himmelfartskapell på Eina, hvor vi hver torsdag feirer eukaristien, og har gjort det siden september 2012. Kristi himmelfartskapellet ble vigslet 30.september 2012, på min 54 års dag.

Hvem var han så, denne Hl.Trifon av Petsjenga?

Han ble født i en prestefamilie i den lille byen Torzhek i Novgorod området omkring 1495. Slik forholdene var på den tiden, fikk han ingen skolegang. Men faren lærte ham å lese og skrive, og sønnen kunne dermed hjelpe sin far som oppleser og sanger i kirken. Det skal ha vært en tekst fra en av morgengudstjenestene som gjorde så sterkt inntrykk på ham at han bestemte seg for å leve et monastisk liv.

Novgorod, som var et betydelig handelssentrum. Hit kom også på denne tiden en mengde fangstfolk, som kom med sine pelser og skinn som skulle selges. Og med dem fikk man også del i historiene om det ugjestmilde og farlige landet ved Ishavskysten og de 'ville' menneskene som bodde der.

Disse historiene hadde slik dragningskraft på Mitrofan. Han skal ha fått en åpenbaring hvor han opplever at Kristus kaller ham til å reise opp til dette 'hungrende og vansmektende land' for å forkynne evangeliet. Han tok synet på alvor og reiste. Sannsynligvis sammen med noen fangst- og handelsfolk. Han gjorde seg kjent med forholdene, men i stedet for å reise tilbake til Novgorod, forble han der oppe i nord. Han lærte seg etter hvert språket, og begynte å forkynne evangeliet.

Dette må ha vært en eller annen gang på begynnelsen av 1520-tallet, fordi vi vet at han bygget en tømmerkoie i nærheten av Petsjenga-elven.

Forkynnervirksomheten bar frukt. I 1532 kom en delegasjon herfra til erkebiskop Makarij i Novgorod De ba om prester som kunne innvie kirker og forrette dåp. Mitrofan skal selv ha ledet denne delegasjonen. Med seg tilbake hadde delegasjonen et brev fra erkebiskopen med hans velsignelse til å fortsette med misjonsarbeidet. De hadde også fått med seg materialer og tømmermenn som kunne bygge en kirke. En kirke ble bygget ved Petsjenga-elven ble bygget til ære for 'Den hellige treenighet', men den ble ikke innviet før 1533 da presten Ilja kom på besøk.

(fortsettes)

Rakel er utrøstelig

I dag minnes vi barnemordene i Betlehem, som vi leser om i Matt 2,16-18:                                                

'Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. Da ble det oppfylt det som er talt gjennom profeten Jeremia: I Rama høres skrik, gråt og høylydt klage: Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer'.

Men grusomhetene som ble begått av kong Herodes den gangen, skjer i mange land i dag mens dette leses: I Syria, hvor bildet er hentet fra. En mor som forsøker å hjelpe sitt sårede barn. I Syria har barn vært en egen målgruppe for de stridende partene. Både som levende skjold, som barnesoldater og som målskive for snikskyttere. Men barn drepes også i konfliktene i Irak og Egypt, og i mange afrikanske konflikter. Og mange sulter, fryser, er redde og lever med store traumer.

I dag minnes vi alle disse, og ber for dem.

Mystikeren og bederen Johannes - den disippelen Jesus hadde kjær

Apostelen Johannes - som vi minnes i dag - er for meg fremfor alt mystikeren og bederen. Jeg tar meg i at det er Evangeliet etter Johannes, og hans brev jeg stadig vender tilbake til, og dras mot, når jeg åpner mitt Nytestamente. Han er så annerledes enn de tre andre, som skapte den nye litterære sjangeren: evangelier. Noe slikt hadde verden ikke sett før. Det er ikke bare det at han har med andre ting i sitt evangelium, enn Matteus, Markus og Lukas, men språket er annerledes.

Selv beskriver han seg som 'den disippelen Jesus elsket', og det skjer jo noe forunderlig med mennesker som lever med bevisstheten om at de er elsket av Gud. De er tryggere, lodder djupere, ja, de bærer med seg en fred som preger dem. Dessuten - denne apostelen hadde Maria, som sin åndelige mor, gitt ham av Jesus selv. Når man leser Johannes forstår man at hans evangelium åpenbarer at Kristi kropp, Hans inkarnerte person, er selve hjertet i det mystiske liv, og til den nye kjennskapen om Gud. Jesus beskrives blant annet som 'livets brød', som må spises om vi skal få del i det evige liv som Sønnen er kommet for å gi.

Johannes skuer Guds kjærlighet og er grepet av Kristi sinnelag, og formidler så dette han ser. Han er ikke bare beretteren, som skriver ned episodene, hendelsene, rundt Jesus. Han er den kontemplative - beskueren - som ser, og det er det han ser som han skriver ned. 'Gud er lys', et menneske kan ikke skrive noe slikt, uten selv å ha erfart dette uskapte lyset. Det er dette som gjør skriftene til Johannes så annerledes. Vi ser mystikeren og bederen også i hans Apokalypse - Bibelens siste bok.

Han var sønn av Sebedeus, fiskeren, fra Betsaida i Galilea. Tidlig i livet må hans Gudslengsel ha blitt vekket. For han var allerede en disippel av Døperen Johannes før han møtte Jesus. Det er når døperen peker på Jesus som 'Guds lam' at Johannes bestemmer seg for å følge Jesus, og bli Hans disippel. Han har møtt den som Johannes har sagt skal komme. Han som er Gud kommet i kjød.

Johannes blir en av Jesu innerste krets, sammen med Peter og Jakob. Det gjør at han er midt oppe i begivenhetene, og blir et øyenvitne til mange av de hendelsene som vi kan lese om i vårt Nytestamente. Han var vitne til at datteren til Jairus ble vekket opp igjen fra de døde, han var med opp på fjellet når Jesus ble forklaret, han var vitne til den forferdelige lidelsen Jesus måtte gjennom i Oljepressens hage - i Getsemane. Og i det mest kritiske øyeblikket av dem alle - Johannes er den eneste av apostlene som står ved Jesu kors og ser Livets høvding ånde ut. Sammen med Jesu mor er han tidsvitnet ved korset.

Og Johannes er den første av apostlene til å se inn i den tomme graven. Han løper fordi Peter og kommer først frem for å se underet over alle under.

Etter pinseunderet forlater han Jerusalem, drar først til Samaria, og så til Efesos, hvor han blir biskop for menigheten der. Senere forvises han til klippeøya Patmos i Egeerhavet under forfølgelsen under keiser Domitian.

Han er den eneste av apostlene som ikke led martyrdøden, men døde i svært høy alder.

Martyren Stefanus

Midt i den store julefesten og julegleden har Kirken gitt oss en gave! Dagen til minne om Kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Den kan sikkert synes malplassert for mange, men det er slett ikke tilfellet. Vi trenger en dag som denne for å minnes, alle de som nå i vår egen tid ender sine liv som martyrer for Kristi navns skyld!

Årets juledager har allerede føyd mange kristne til listen over martyrene. Blant annet i Baghdad, og i Syria.

I dag skifter Kirken også liturgisk farge. Fra den hvite som har preget julefeiringen, til den røde. Dagens tema er ikke inkarnasjonen, men martyriet.

Men det er også en annen måte å se denne dagen. I møter dette i en bønn for dagen, som lyder slik: 'I går ble Kristus født til jorden for at Stefanus skulle fødes til himmelen i dag'.

Martyrens dødsdag ble Stefanus sin fødselsdag, for Kirkens første martyr er førstegrøden av de utallige martyrene gjennom hele Kirkens historie. Martyrene er de første i rang, nest etter apostlene og jomfru Maria.

Ordet 'martyr' og ordet 'vitne' er det samme i Det nye testamente. Evangeliet må alltid videre ut, slik Jesus gav befaling om. I mange tilfeller koster det alt. Også ens liv.

Slik ble det for Stefanus, en mann 'full av nåde og kraft' som 'gjorde store under og tegn blant folket'. (Apg 6,8) Han hadde ikke sitt liv kjært, like til døden, men elsket Jesus over alt. For slike blir himmelen åpnet, og de skuer like inn til Guds trone. (Se Apg 7,55flg)

En keltisk julehilsen

Bildet fra Iona får være årets 'julebilde' på bloggen Monastisk. Her - på den lille øya i det indre Hebridene grunnla Hl.Colomba det som skulle bli det så berømte Iona-klosteret. Det skjedde i 12.mai år 563. I er det altså 1450 siden!

Siden den gang har Iona påvirket land etter land med evangeliet. Også Norge.

Vi som samles i Kristi himmelfartskapellet ønsker å stå i denne keltiske tradisjonen, som kan føre sine røtter tilbake til ørkenfedrene og til urkirken.

I keltisk tradisjon starter julen i dag med julaften, og varer i 12 netter. I dag fryder våre keltiske venner seg over at Josef og Maria har funnet et sted hvor Jesusbarnet kan fødes, og i kveld venter de på spedbarnets gråt fra krybben. De venter sammen med gjeterne, under det stjernestrødde himmelhvelvet, mens de forsøker å holde varmen. De venter på at himlene skal åpnes og høre englesangen: 'Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i'. (Luk 2,14)

I dag ber vi sammen med David Adam, den anglikanske presten som har skrevet så mange vakre keltiske bønner, og nå som pensjonist bor langs Lindisfarne-kysten. Jeg har forsøkt å oversette hans vakre poetiske språk til norsk:

'Jeg åpner døren til stallen; og kneler ved spedbarnet;
jeg tilber sammen med gjeterne;
jeg tilber Kristus barnet.
Sammen med Maria og Josef
gir jeg det min kjærlighet;
jeg forundrer meg over 
'Ordet som ble menneske'.
Jeg er vàr Guds kjærlighet;
jeg synger 'ære' sammen med englene;
jeg gir mine gaver,
sammen med De vise menn.
Jeg mottar den levende Herre;
jeg holder Ham i armene mine;
jeg går derfra i det jeg fryder meg,
og tilber og priser Gud'.

Kanonisering av flere åndelige veiledere i Den ortodokse kirke

I følge opplysninger på nettsiden til AgionOros.ru med referanse til det autoritative greske portalen 'Hellas Orthodoxy' vil Elder Paisios Athoniten (til venstre øverst på bildet) bli kanonisert (helligkåring) de nærmeste få dagene. Kanoniseringen gjelder også Elder Porphyrios av Kapsokalvite, Elder Amphilochios (Makris) av Patmos, Elder Sophrony (Sakarov) av Essex, og Elder Ephraim av Katounakia. Det er også ventet at Elder Joseph Hesychasten også vil finne sted ganske snart.

Det er ikke lett å finne et godt norsk ord for 'elder', men i russisk sammenheng brukes ordet 'startets', som vi igjen kan oversette med en åndelig veileder som har karismatiske gaver.

Alle disse har det til felles at de er kjente åndelige veiledere fra vår egen samtid.

Kristusmystikeren Hjalmar Ekström

Hjalmar Ekström (bildet) er skomakeren som ble ved sin lest, selv om han kunne ha blitt prest. Her i skomakerverkstedet levde han i bønnens atmosfære og dro ned Gudsriket over seg selv og de som kom på besøk.

Hjalmar Ekström, født 19.desember i Stehag i Skåne, i 1885 skulle bli en del av den såkalte 'Flodbergkretsen', et åndelig kraftsentrum i Gamla Stan i Stockholm ved sekelskiftet. Kristusmystikeren Ekström, som tross av at han avstod fra all offentlighet, er blitt betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veivisere i Sverige.

Hjalmar Ekström, som var utdannet diakon, bodde store deler av sitt liv i Helsingborg, og var gift med Märta Bäfman, som også var diakonutdannet. Hans store forbilde var den tyske religionsfilosofen og Kristusmystikeren Jakob Böhme, født i 1575. Böhme var også skomaker. Ekström sa om Böhme ved en anledning: 'Böhme tilhørte den reneste mystikken'. En annen sterk påvirkningskilde var den lutherske vandrerpresten David Petander, som igjen var sterkt påvirket av Leo Tolstoj og Jesu Bergpreken.

Hjalmar Ekström hadde flere sterke Gudsopplevelser som ung. Han var dessuten svært belest, ikke minst var han interessert i teologi. For Ekström handlet Kristi etterfølgelse om å fornekte egenviljen og la det gamle livet dø med Kristus, og i stillhet leve evangeliet ut i hverdagene.

Flodbergkretsen - som besto av en lyktetenner, en skomaker, en toller, hørte med til de vi gjerne kaller 'de stille i landet'. I bokhyllene til denne kretsen fantes bøker av Madame Guyon, Mester Eckhardt, Thomas a Kempis, Sadhu Sunder Singh, og Terese av Jesusbarnet, bare for å nevne noe.

Hjalmar Ekström skrev en del sjelesørgriske brev, som er samlet i små bøker med tittelen: 'Den fördolda verkstaden' og 'Den stilla kammaren', som har betydd svært mye for meg. Han holdt også noen bibeltimer om Salomos Høysang, som ble publisert som egen bok i 1937.

Ved siden av de teologiske bøkene, leste også Ekström med glede Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, men fremfor alt leste han Bibelen. Alltid om morgenen og alltid i sammenheng. En gang i halvåret leste han igjennom den. På tittelbladet til sin Bibel hadde han skrevet: 'Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt dag og natt'.

Hjalmar Ekström døde i Helsingborg 27.desember 1962.

I kveld minnes vi ham i forbindelse med eukaristien i Kristi himmelfartskapellet.

Bederen Samathann

Sammen med våre keltiske venner i Northumbria Community feirer vi i dag minnet om Hl.Samthann, som var en nonne og abbedisse i det tidlige keltisk-kristne Irland.

Hennes livshistorie er for det meste ukjent. Vi vet ikke når hun ble født, men hun døde 18 eller 19 desember 739. Klosteret hun var abbedisse for lå i Clonbroney, nær det moderne Ballinalee i fylket Longford. Ulikt mange andre abbedisser hadde hun ikke bygget klosteret selv. Dette klosteret antar man ble bygget av Hl.Patrick.

Hl.Samathann er assosiert med den kirkelige reformbevegelsen Cèlì Dè. Medlemmer her var medlemmer av asketiske og monastiske kommuniteter i Irland, Skottland og England. De ønsket å fornye klosterbevegelsen.

Hl.Samathann var en beder. Hun var også kjent for sin djupe visdom. Når en munk spurte henne hvilken bønnestilling han skulle bruke: liggende, sittende eller stående, svarte hun: 'En person kan be i alle slags stillinger'. En annen som talte med henne om en pilegrimsreise, og som synlig engstet seg slik for reisen fikk følgende svar: 'Gud er nær alle som kaller på ham, og Guds rike kan nåes fra hvert eneste land'.

Hvordan drev man med evangelisering i Oldkirken?

Lørdag 25.januar 2014 inviterer Forum for patristiske studier til møte i Halden frikirke kl. 10.00-14.00. Innleder denne gang er Otto Myrseth (bildet), som er generalvikar for Den nordisk katolske kirke.

I invitasjonen heter det:

'Emnet han vil innlede om, og som vi skal samtale om, er høyst aktuelt:
Misjon og evangelisering i oldkirkens mangfoldige hedenskapsomgivelser – Noe til lærdom i en avkristnende kultur?

For noen tiår siden var mange kristne og vitnet i gater og parker. Noen
banket på husdørene. Man har forsøkt med store evangeliseringskampanjer,
vekkelsesmøter og åpne gudstjenester særlig tilrettelagt for kirkefremmede.
Resultatene har nok variert. Men hvordan gjorde man det i oldkirken? Har vi
noe å lære av dem? Det er altså dette vi retter søkelyset på denne lørdag formiddagen.

Vi vil også denne gangen legge fram ulike patristiske bøker, til inspirasjon
for dem som ønsker å studere videre. Det blir som vanlig en enkel bevertning – og det blir en mindre avgift til
dekning av utgiftene.

Lauritz Pettersen Dagfinn Stærk'.

Samlingen er åpen for alle interesserte og er herved anbefalt på det varmeste.

Fader Johannes av Valamo

For en god del år siden var jeg så heldig å komme over en vakker billedbok: 'Uusi Valamo - The Monastery of the Transfiguration of Christ at New Valamo'. Det er blitt mange gode kveldsstunder med den boka! Bare det å se bildene av munkene er rent oppbyggelig!

Valamo kloster lå opprinnelig på øya Valamo i Lagodasjøen i det russiske Karelen. Det er et russisk ortodoks kloster som ble grunnlagt en gang mellom år 900-1400 av den hellige Sergeij og Herman av Valamo. Men det var ikke lett å etablere et kloster her. Det var stadige grensestrider i Karelen mellom Finland og Russland, så mellom Finland og Sovjetunionen. Klosteret ble stadig utsatt for vandalisering. Under den finske vinterkrigen i 1939-1940 flyttet munkene til Finland, hvor de grunnla Valamo nye kloster.

Nå finnes det to klostre med samme navn: Gamle Valamo og Nye Valamo. I 1989 ble nemlig deler av klosteret på Valamoøyene tilbakeført til Den russisk-ortodokse kirke og klosterlivet her ble gjenopptatt.

I Gamle Valamo levde det en gang en mann som het Ivan Aleksejevitsj Aleksejev (bildet), her kjent som fader Johannes. Han var født i 1873 i en liten by nord for Moskva. Her vokste han opp under enkle kår, i en bondefamilie. Foreldrene var fromme ortodoks troende. Skoleundervisning ble det så som så med. Ivan lærte en skredder, som reiste fra sted til sted med sine pelsvarer. Ivan var særlig interessert i å lese helgenbiografier, og han var bare ungdommen når han sammen med en kamerat besøkte Nil Sorskys berømte eremitkloster.

Ivan bar på en sterk Gudslengsel. Han ville vie hele sitt liv til Gud, og søkte seg til Valamo kloster. Her ble han i fire år, før han måtte avtjene sin verneplikt. Etter endt verneplikt ble han hjemme et par år, før han kom tilbake til Valamo år 1900.

Etter 10 år vies han til munk og i 1921 blir han prestmunk. Men alt skulle ikke bli så enkelt for Ivan. Han blir sendt til det nordlige Ishavet, til Petsamo, og Hl.Trifons kloster. Forholdene her oppe er særdeles utfordrende og vanskelige. Det ble 11 lange år. Ivan blir venn med Kong Alkohol.

Heldigvis griper abbeden i Valomo inn. Ivan får vende tilbake til Valamo, og her ble han så resten av sitt liv. Han får hjelp til å bli fri fra alkoholbruken, og vies til shemamunk. En shemamunk er en som følger de strengeste klosterreglene. Fra nå av er han fader Johannes.

65 år gammel - i 1938 - blir fader Johannes valgt til Valamos skriftefar. Det sier i grunnen ikke så rent lite om den tillit fader Johannes hadde fått gjennom levd liv i Kristi etterfølgelse.

Det finnes en del brev som fader Johannes skrev, fra perioden 1939 til 1956, som er publisert. Her fremstår fader Johannes som en starets - en åndelig veileder i den beste russiske tradisjonen.

Når Valamo-munkene må flytte fra øya i Lagoda-sjøen til Finland var fader Johannes med. Der dør han i 1958, og blir begravet på klosterets kirkegård.

Ekumeniska kommuniteten Bjärka Säby, som jeg tilhører, feiret minnet om fader Johannes i går, 15. desember.

Advent og pilegrimsvandring på Lindisfarne

Skulle så gjerne vært på Lindisfarne førstkommende tirsdag, for å delta i 'Antiphon walk'. I mange år nå har man lagt til rette for denne pilegrimsvandringen til den hellige øya. Vandringen markerer at det er syv dager igjen til julaften.

Syv ganger underveis ut til øya, mens tidevannet blottlegger veien ut dit, stanser man for å be. Det synges advent- og julesalmer.

Initiativtaker er Andy Reine, danseren og retreatlederen, som jeg møtte på en bønnekonferanse på Shetland for noen år siden. Kona Anna har laget hjemmelaget suppe, så pilegrimene har noe å varme seg på. Ekteparet Raine bor på Lindisfarne, som ligger på nordøstkysten av England. Øya har vært og er et viktig senter i kristenheten, og har vært bosted for mange av de keltiske hellige, som: Aidan, Cuthbert, Eadfrith og Eadberht. Slottet du ser på bildet ble bygget i 1550.

Hl.Finnian av Clonard - beder og åndelig veileder

Når vi samles i Kristi himmelfartskapellet i kveld feirer vi en av de tidlige irske monastiske hellige: Finnian av Clonard. De nå så berømte 12 irske apostler studerte under denne Finnian, som grunnla klosteret i Clonard, derav hans navn. Hellige Finnian er sammen med hellige Enda av Aran blitt sett på som fedrene til den irske monastiske bevegelsen.

Finnian var født i Myshall i fylket Carlow mot slutten av det femte århundre. Det sies at Irlands fugler samlet seg da Finnian ble født som et varsel om det hellige livet han skulle komme til å leve. Han ble døpt av Hl.Abban, og i tidlig alder dratt omsorg for av biskop Fortchern av Trim.

Finnian bar med seg en djup lengsel etter å lære Gud å kjenne. Han er også vitebegjærlig etter allmenn kunnskap, og gir seg i vei til Britannia, og videre til Frankrike. Målet er det berømte klosteret til Martin av Tours. Her legges grunnlaget for det monastiske livet han skulle leve. Ikke minst lærer han de åndelige disiplinene å kjenne og lever etter dem: bønnen, fasten, kontemplasjonen, enkelheten, tilbaketrukketheten, underordningen.

Etter en tids studier i Tours reiser han til Wales hvor han fortsetter sine studier i klosteret i Cadoc. Der blir han i tre år. Dette er ikke minst bønnens og stillhetens år, hvor han formes og dannes under studiet av Bibelen og under Åndens veiledning. Her stifter Finnian bekjentskap med Hl.Jeromes Vulgata-Bibel,

Etter 30 års pilegrimsreise i Wales returnerer Finnian til sitt hjemland. Han går fra sted til sted, forkynner, underviser og grunnlegger menigheter. Blant annet på øyene Skellig Michael og Great Skellig, åtte mil utenfor kysten av fylket Kerry i Irland. I dag står disse to stedene på verdensarvlisten til UNESCO.

I årene som kommer fortsetter han sin vandring, og i kjølvannet oppstår det menigheter og kirker bygges. Han underviser en tid ved Hl.Brigids kloster, og blir høyt elsket av de som får del i denne undervisningen. Hellige Brigid verdsatte Finnian høyt, men selv hadde han ikke klart å finne stedet hvor han skulle slå seg ned og skape røtter.

Men omlag år 520 opplever han å bli ledet av en engel til Cluain Eraid eller Clonard, ved elven Boyne. Han blir fortalt av engelen at dette blir hans 'oppstandelses-sted'.

Her bygger Finnian en liten koie som blir hans munkecelle og en kirke av leire og tau. Etter hvert ble dette byttet ut med murstein. Her trådte Finnian inn i et liv i bønn, bibellesning og helliggjørelse. Ryktet om den hellige mannen spredte seg, og hit kom mennesker for å snakke med ham, ta del i retreater - både legfolk, prester og biskoper, fra store deler av Europa.

Hellige Finnian dør under pesten i 552. Han er begravet under kirken i Clonard.

Søk ikke døden - den kommer i sin tid

I dag minnes vi tre menn som er omtalt i krønike fra Kiev på 1100-tallet: Graveren Markus, Gråteren Theofilos og hans bror, Johannes.

Historien om dem en nokså spesiell. Det er en historie om sant vennskap. Theofilos og Johannes  var munker. På grunn av deres gode vennskap ønsket de å bli lagt i en grav hvor de kunne ligge side om side. Derfor ba de Markus om å forberede en dobbelgrav for dem.

Mange år senere var Theofilos på reise, ble Johannes syk og døde. Når Theofilos kom hjem, ville han se sin døde venns kropp. Han oppdaget da at Markus Graveren hadde lagt ham på den høyre plassen i deres felles grav. Theofilos ble opprørt over dette.

'Hvorfor har du lagt ham på min plass? Jeg er jo eldre enn ham', ville Theofilos vite.

Markus ba om tilgivelse. Så vender han seg mot den døde og sier: 'Flytt deg til den andre plassen. Der du nå ligger skal din bror ligge'. Den døde mannen flyttet seg til den andre siden. Når Theofilos så dette falt han ned for føttene til Markus, og ba om tilgivelse. Markus Graveren sa da til ham at han burde tenke på sin egen frelse, ettersom han snart skulle forenes med sin bror i samme grav.

Når Theofilos hørte dette trodde han at han snart skulle dø. Han ga bort alt han eide, og beholdt bare sin kappe. Daglig ventet han på sin dødsstund. Gråt gjorde han dag og natt. Han fastet og ba. Gud unnet ham mange år etter dette. Til slutt ble han blind.

Når Markus forsto at han selv snart skulle dø, fortalte han Theofilos dette. Theofilos sa da:

'Far, jeg ber om at vi enten må dø samtidig eller at jeg får synet tilbake'.

Markus svarte: 'Du skal ikke søke døden, den kommer i sin tid, selv om du ikke ønsker det. Tegnet for når din død nærmer seg er dette: Tre dager før du skal forlate denne verden, skal du få synet tilbake'.

Ordene til Markus Graveren gikk i oppfyllelse. Når Theofilos døde ble han plassert i den grav der broren lå. Denne graven lå i nærheten av graven til Markus.

Bildet viser en gravlund på Grønland.

Samlinger og seminarer i Kristi himmelfartskapellet

Vi ønsker alle velkommen til våre bønnegudstjenester i Kristi himmelfartskapellet på Eina i Vestre Toten kommune. Vi møtes fast hver torsdag kl.1800 året rundt, det betyr at det også vi feirer nattverden sammen også den 19 og 26 desember og 2.januar.

Våren 2014 ønsker vi også velkommen til kursdager i kapellet. Disse kursdagene vil ha sitt eget tema:

* Lørdag 15.februar: Jesusbønnen - bønnen som hjelper oss inn i Guds nærvær

* Lørdag 15.mars: Salmene - den originale soulmusikken. Om kirkens bønneskatt

* Lørdag 26 april: Et liv levd i oppstandelsens lys

Det er begrenset plass i kapellet, så vi er glad om du gir oss beskjed noen dager i forkant av disse kursdagene om du vil være med. Ta med matpakke. Vi serverer te. Ingen kursavgift. Kursdagen begynner kl.11.00 og avsluttes med nattverdfeiring kl.13.00-14.00 tiden. Undervisningen gis av Bjørn Olav Hansen.

Hyrdebrev fra den nye eksark for Den økumeniske patriarken

Som tidligere nevnt her på bloggen er det valgt ny eksark for Den økumeniske patriarken etter erkebiskop Gabriels død. Den nye eksarken er erkebiskop Job (bildet). Jeg gjengir her hans første offisielle hilsen:

Job
Ved Guds miskunn Erkebiskop av Telmessos
Eksark for den Økumeniske Patriark

HYRDEBREV

Til presteskap, klosterfolk og lekfolket i
Erkestiftet for Ortodokse Kirker av russisk tradition i Vesteuropa

Kjære Fedre, elskede Brødre og Søstre i Kristus

Det er med stor bevegelse jeg henvender meg til dere her på høytidsdagen for den hellige Apostel Andreas, den Førstkalte, samtidig med at jeg mottar episkopatets nåde fra Hans Hellighet den Økumeniske Patriark og de biskoper som konselebrte med ham, slik som det fordum skjedde for metropolitter i Russlands Kirke. Når jeg nå fra Moderkirken har mottatt denne tjeneste med stort ansvar, som av meg krever mye arbeide, stor innsats og store evner, så håber jeg på å få den nødvendige støtte og hjelp fra dere alle. Derfor befaler jeg meg til deres bønner, slik at jeg kan bli en verdig arvtager til mine forgjengere i salig ihukommelse, metropolittene Eulogij og Vladimir og ærkebiskopene Georgij, Georg, Sergij og Gabriel.

Fra og med nå passer det seg ifølge de hellige kanoniske forskrifter, å ihukomme mitt navn ved alle liturgiske feiringer i alle kirkene i vårt eksarkat. Om noen dager skal jeg introniseres i Alexander Nevskij Katedralen i Paris, hvor jeg har haft den glede at tjene som diakon gjennom 7 år under avdøde Erkebiskop Sergij, innen jeg ble presteviet av avdøde Erkebiskop Gabriel. Alle disse år i vårt erkestifts tjeneste har gjort det muligt for meg å lære en stor del av presteskapet og lekfolket å kjenne personlig, og jeg ser med glede frem til, ved mine kommende pastorale besøk, å gjense mange av dere og stifte bekendtskap med dem jeg ennå ikke kjenner.

Tidligere har vårt eksarkat hatt en viktig rolle blant de ortodokse som er spredt ut over Vesteuropa. Det ble først organisert for å tjene den russiske emigrationen, men det har fra begynnelsen av, inspirert af Metropolitt Eulogij i salig ihukommelse, maktet å vitne om Ortodoksien i Vesteuropa og å være åpent overfor andre kristne kirker i en sannhetens dialog. Vår plikt i dag er å forbli tro mot denne arven og fortsette å tjene den ortodokse diasporas enhet. Da vi befinder oss i det Økumeniske Patriarkats jurisdiktion, bør vi i denne tjeneste arbejde tett sammen andre ortodokse bispedømmer, som er til stede i Vesteuropa, innenfor rammene av bisperådene og i ånden fra den IV Førkonsiliære Panortodokse Konferense. Men for å kunne tjene enheten i Den Ortodokse Kirke, må vi selv, internt, være forenet og utføre Herrens vilje, som den uttrykkes i hans bønn: at de alle må være ét, likesom Du, Fader i meg og jeg i Deg, at de også må være ett i oss, for at verden skal tro, at Du har utsendt meg (Joh. 17,21).

Først og fremst er jeg opptatt av å ta vare på den flokk som er meg betrodd, og å våke over flokkens åndelige utvikling. Ifølge vår Frelser, er én menneskesjels frelse mere dyrebar enn å vinde den hele verden (jfr Matt 16,26). Faktisk er Kirken og dens hyrders første plikt å se til, at menneskesjelenes åndelige liv bærer frukt ved å styrke dem i Kristi urokkelige sannhet. Det er grunnen til at vi særlig må våke over våre menigheders liv, hvor menn og kvinner av forskellig herkomst og med forskellige meninger gjennem det liturgiske og sakramentale liv omkring Alteret blir forenet i Kristus og utgjør étt Legeme gennem den felles tro og den felles bønn, slik som den hellige Apostelen Paulus lærer oss det: Her er det ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann eller kvinne, for dere er alle én i Kristus Jesus (Ga. 3,28) Til det formål er det nødvendig med et tett samarbeide mellem biskopen, presteskapet, klosterfolkene og lekfolket for bedst muligt å kunne følge opp vårt kall og overvinne den nåværende verdens utfordringer.

Vår Herre Jesu Kristi nåde, Gud Faders kjærlighet og Helligåndens samfunn være med dere alle! (2. Kor. 13,13)

Sign:
+ Job, Erkebiskop av Telmessos, Eksark for den Økumeniske Patriark
Phanar , den 30. november 2013

Fra nettsiden til Den ortodokse kirke i Norge, Hl.Nikolai menighet.

Marias utvelgelse

I dag feirer mange kirker 'Marias utvelgelse'. Det er ikke vanskelig å bli med på en slik feiring. For den skyldes ene og alene Guds forunderlige nåde.

Og det forunderlige er jo at Gud velger ut ei helt alminnelig jødisk tenåringsjente til å bli mor til Verdens Frelser. Om det var slik - som enkelte vil ha det til - at Maria ble født uten synd, ja da var jo Maria et like stort under, som Han som hun bar under kjolelivet. Men underet er jo ikke Maria, men Underets Gud som fødes julenatt.

Lett kunne det ikke ha vært å bli gravid uten å være gift. Ikke på den tiden. Heller ikke i dag er det lett å være en enslig mor. Ikke var det ufarlig heller. Det fantes de som ville steine slike.

I noen kirker og klostre - blant annet i Monastero di Bose i Italia - et økumenisk kloster som mange nordmenn også har besøkt de senere årene - har dagen i dag blitt til 'festen for Sions datter. Det passer i grunnen godt. Dermed gis denne Mariafesten en tolkning på Skriftens grunn, samtidig som den settes inn i adventstidens eskatologiske ramme.

Det er gjennom sin storslåtte lovsang - den vi kaller Magnificat - at tenåringsjenta fra Nasaret blir stående som et symbol på Israels fattige - den rest Gud har latt bli igjen i Israel - for å gi frelse til alle verdens folk.

Det vakre maleriet av Maria med Jesusbarnet er laget av Taruna Rettinger fra Tärnsjö i Sverige.

Ambrosios - politikeren som ble en elsket biskop

Byen Milano skulle endre livet til politikeren Ambrosios. Hit kom han fra Rom, men han ble født i Trier, som den gang var keiserlig residensby, ikke langt fra grensen til Luxemburg.

Ambrosios ble født inn i en kristen familie i 339. Faren er en betydelig politiker i sin samtid. På oppdrag fra keiseren er han satt til å styre over Galilea. Det er under disse forholdene at Ambrosios vokser opp. Men det skulle ikke vare så lenge. Faren dør tidlig, og familien velger å flytte til Rom, hvor han gjennomgår den beste utdannelsen som det er mulig å få. Med farens bakgrunn er familien sikret høy sosial status.

Så er han da også snaut 30 år da han utnevnes til statholder for flere distrikter i den nordlige delen av Italia.

Vi er kommet til år 374. Den ariske striden, med utgangspunkt i Alexsandria, har rast i 50 år. Den har skapt djupe kløfter mellom troende. Kontroversen begynte i år 318 under en uformell diskusjon om treenigheten som biskop Alexsander førte med sine presbytere (eldste). En av disse, Arius, anklaget i diskusjonen biskopen for 'sabellianisme' - en lære hvor en ser Gud som en person som manifesterer seg på tre forskjellige måter. Arius derimot mente at det 'var en tid hvor Jesus ikke var' og 'ut av intet er han skapt'. I følge arianismen er Jesus et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men ikke guddommelig. Faderen har skapt Sønnen av intet, og senere enn ved tidenes morgen. På samme måte er Den Hellige Ånd Faderens nest mest fullkomne skaperverk.

En av biskopens unge diakoner, Athanasios, som i 328 etterfulgte Alexsander som patriark av Alexandria, talte senere energisk mot denne vranglæren. For ham dreide det seg ikke om teologiske og filosofiske spissfindigheter, men intet mindre enn om frelsen. Jesus, verdens og alle menneskenes frelser, kunne ikke selv være en skapning som trengte frelse. Når Arius anså Jesus som skapt, berøvet han menneskeheten for Frelseren.

Når så Ambrosios kommer til Milano kommer han til en by som er et av de aller sterkeste festene for arianismen i hele Italia. Når den arianske biskopen, Auxentius, dør i 374 blir det opprør i byen. Ambrosios må gripe inn for å hindre kaos. Mens han er inne i en av kirkene i byen, begynner plutselig et barn å rope: 'Biskop Ambrosios!' Det blir helt stille. Ambrosios forsøker å fortsette sin tale. Som en bølge brer det seg blant de tilstedeværende: De vil ha Ambrosios som sin nye biskop!

Ambrosios er ikke en gang døpt!

Og dette er interessant. Han er altså vokst opp i en kristen familie, men foreldre har ikke døpt ham.

Ambrosios lar seg så døpe, og en uke senere blir han vigslet til ny biskop av Milano. Det hele er en underlig foreteelse. Ambrosios er altså en politiker, som i løpet av et nu blir biskop! Riktignok kom han fra en kristen familie, men det er også det hele.

Men Ambrosios tar sin nye oppgave på ramme alvor. Han bruker tid på å fordjupe seg i sin kristne tro. Ikke minst betyr de østlige kirkefedrene mye for ham. Han leser og grunner på Guds ord, og utvikler seg til å bli en av den tidlige kirkens mest innflytelsesrike åndelige ledere og lærere. Det gjelder ikke minst hans tjeneste som Ordets forkynner. Det var under prekestolen til Ambrosios at Augustin fikk hjelp til å nærme seg den kristne troen. Ambrosios ble også en fornyer av lovsangen i gudstjenestelivet.

Han var en elsket biskop frem til sin død i 397.

Nikolaus Undergjøreren

Mens kjøpesentrene gjenlyder av 'jingle-bell' og 'White Christmas' med Bing Crosby, er det godt å trekke seg tilbake i sitt hjem, mens vinden uler rundt husveggene og minnes Hellige Nikolaus av Myra (ca 270-343).

Og det gjør jeg ikke alene. Dagen feires av kristne både i Øst og Vest. Nikolaus ble født i Patara i Lykia i det nåværende Tyrkia omkring år 270. Han ble biskop i Myra i Midtre-Asia. Denne Nikolaus, som mest sannsynlig deltok på det første økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325, går også under navnet Nicolaus Undergjøreren. Det navnet fikk han på grunn av alle de under og tegn som fulgte hans tjeneste.

Men han minnes i dag først og fremst på grunn av sin store gavmildhet, ikke minst mot barn og fattige.

Det fortelles mange historier om ham. En dag skal han ha kastet en gullmynt gjennom døren til en fattig familie. Han skal også ha reddet tre små barn fra den visse død. De hadde falt oppi en tønne med saltlake. Ved en anledning reddet han også en gruppe prostituerte kvinner ved å kjøpe dem fri.

Det finnes en forbindelseslinje mellom Hellige Nikolaus og den nordiske julenissen. Det har seg slik: Hollandske emigranter til USA begynte med en tradisjon om å gi gaver til hverandre kvelden før hans dødsdag, 6.desember. Der ble St.Nikolaus til Santa Claus, som delvis også har gitt inspirasjon til den nordiske julenissen.

Hellige Nikolaus er forbundet til Russland på en spesiell måte: russerne regner ham som sin vernehelgen.

Hellige Porphyrios av Athos

Gårsdagen var en spesiell dag for alle oss som har hatt gleden av den åndelige veiledningen til fader Porphyrios av Athos (bildet). Hans livshistorie finnes beskrevet i boken 'Hjertesprog, utgitt på dansk av forlaget Alfa. En bok som har betydd mye for meg personlig.

Nylig ble det nemlig kjent at Den hellige synoden tilhørende Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel har kanonisert fader Porphyrios, og i går kunne Den ortodokse kirke feire at den har fått en ny helgen. 2. desember blir heretter festdag for Hl.Porphyrios.

Fader Porphyrios var en beder, som elsket våkenettene på Athos. Han skriver: 'Bønn pleide å få hele stedet (Athos), ja hele den åndelige verden til å skjelve. Se, det er, hva kjærlighet til Kristus er'. Og han elsket Bibelen: 'Med henblikk på å rense mitt sinn begynte jeg å lære Den Hellige Skrift utenat. Jeg startet fra begynnelsen, med Matteusevangeliet'. De som hadde gleden av å møte ham fortalte om en 'gjennomskinnelig' skikkelse, hvis liv var preget av Kristus. Han var vel kjent med sykdom, men Gud brukte ham til å formidle helbredelse til mange mennesker. Han var kjent for sine profetiske gaver.

Metropolitten av Nafpaktos og Agiou Vlasiou, Hierotheos, forteller om flere møter med fader Porphyrios. Blant annet fortalte han om hvilken velsignelse det var for ham å møte fader Sophrony Sakarov, selv om det bare var en gang i livet. De to - hvis liv lignet så mye på hverandre - oppleve en samhørighet som få andre. Fader Porphyrios opplevde at fader Sophrony's ord var som ild, og det førte til en djup omvendelse for fader Porphyrios.

Jeg kommer tilbake med mer fra denne åndelige veilederens liv senere.

Martyr for de fattige og sørgende

Sammen med våre keltiske venner i Northumbria Community minnes vi i dag Jean Donovan (bildet), en kvinnelig legmisjonær, som ble voldtatt og drept sammen med tre andre misjonærer av en militær dødsskvadron mens de drev med frivillig barmhjertighetsarbeid i El Salvador.

De grufulle drapene fant sted 2 desember 1980. Hadde Jean Donovan fått leve hadde hun vært 60 år i dag.

Jean Donovan vokste opp i en rik middelklassefamilie i Westport, Connecticut, USA. Et opphold i Irland skulle fordjupe hennes kristne tro. Det skjedde ikke minst takket være en katolsk prest som hadde vært misjonær i Peru.

Hun fullførte en master i økonomi, og ble forlovet med en lege. Jean Donovan følte seg dratt i to retninger: den ene handlet om å bli mor, den andre handlet om misjon. I Cleveland sluttet hun seg til en kristen organisasjon som drev arbeid blant fattige, og senere til et misjonsprosjekt i El Salvador. Hun forteller fra denne tiden:

'Jeg sitter her og snakker med Gud, og sier til Ham: Hvorfor gjør du dette mot meg? Hvorfor kan jeg ikke bare få være en ganske alminnelig forstadskone'.

Jean Donovan dro til El Salvador i juli 1977, til La Libertad. Sammen med en annen kvinne, Dorothy Kazel, arbeidet hun med å hjelpe flyktninger fra borgerkrigen som raste i landet, og for de fattige. De skaffet husrom, mat, og transport til lege, og de begravde de døde som var etterlatt av dødsskvadronene.

Jean Donovan var en disippel av den nå så berømte martyren, erkebiskop Oscar Romero. Hun gikk ofte til katedralen i San Salvador, for å høre ham preke. Etter drapet på ham, 24.mars 1980, omlag åtte måneder før hun selv skulle bli drept, sto hun og søster Dorothy Kazel ved siden av hans kiste gjennom nattevaken etter hans død.

I ukene før sin død skrev Jean Donovan:

'Fredskorpset dro i dag, og hjertet mitt sank til bunns. Faren er overhengende og de gjorde rett i å dra. Nå må jeg vurdere min egen stilling. Jeg er ikke her for å begå selvmord. Flere ganger har jeg bestemt meg for å forlate El Salvador. Jeg har vært på nippet til å gjøre det, men hvem skal ta seg av barna, de fattige, de som bærer sår... Hvem sine hjerter kunne være så harde i deres hav av tårer og ensomhet. Ikke mitt, kjære venner, ikke mitt'.

Senere skrev hun:

'Jeg er aldri sikker på om jeg har nok til å dele med andre. Da er det at jeg forstår at det er Gud som hjelper oss, Han bærer oss, for jeg kan virkelig ikke gjøre dette av meg selv'.

To uker etter at hun skrev dette kjørte hun og tre nonner fra flyplassen i San Salvador da en bil med seks menn dukket opp i et bakholdsangrep, De seks mennene som alle var soldater, voldtok kvinnene og drepte dem etterpå.

La oss minnes deres offer og be for alle de misjonærene som i dag arbeider på svært utsatte plasser rundt om på vår jord.