Velsignet er du blant kvinner

I dag feirer vi jomfru Marias besøk hos Elisabet. Det er evangelisten Lukas som forteller om dette. Når Maria har fått besøk av engelen Gabriel med hans store gledesbud, 'skyndte hun seg til fjellbygdene' (Luk 1,39) for å besøke sin kusine, Elisabeth, som også ventet barn. Hun bærer på ham som skulle bli Forløperen, Maria på Guds Sønn.

Det er et forunderlig møte, dette! Lukas forteller at når 'Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv'. (v.41). Fylt av Den Hellige Ånd roper Elisabet med høy røst:

'Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse'. (v.41-45)

Det er ikke vanskelig å se at det Elisabet sier er inspirert av Den Hellige Ånd. Elisabet taler om Ham som skal komme som 'min Herre'.

Og hun omtaler Maria som 'min Herres mor'. Jomfrufødselen er helt avgjørende for vår frelse. Om Jesus var blitt født på vanlig måte, ville Han ikke kunne vært vår Frelser. Da ville Han bare ha vært et vanlig menneske, men Han er sann Gud og sant menneske. Maria var et redskap i Guds hånd.

En pinsevenn fra Middelalderen

Kirkehistorien gir eksempler på mange og ulike vekkelsesbevegelser. En av dem som ble redskapet til en slik fornyelse innen kirken var Joachim av Fiore, hvis minnedag det er i dag. Han ble leder av en vekkelsesbevegelse som førte til at en ny klosterorden ble grunnlagt på 1100-tallet.

Joachim ble født i Celico i Kalabria omkring år 1130. 30 år gammel forlot han arbeidet sitt, reiste til Israel, og der opplevde han en gjennomgripende omvendelse. I Det Hellige Land vekket Den Hellige Ånd en slik kjærlighet til Bibelen som kom til å påvirke ham for resten av livet.

Da han vendte tilbake til Italia levde han en tid som eneboer, før han sluttet seg til et cistercienserkloster i Corazzo, hvor han henga seg helt og holdent til bibelstudier. Det var også her at han ble valgt til klosterets abbed i 1177. Ganske så motvillig.

På denne tiden opplevde kristenheten i Vesten en krise, og Joachim innså at det tradisjonelle monastiske livet ikke var rustet til å møte denne krisen. Han tok derfor initiativet til en ny orden, en strengere utgave av cistercienseriordenen.

Joachim av Fiore er kanskje den fremste av de apocalyptiske tenkere som levde i Middelalderen. Han skrev flere bibelkommentarer, blant annet en kommentar til Åpenbaringen. Blant annet tolket han den syv-hodede dragen i Åp 12 som konkrete personer i historien som hadde forfulgt kirken. Den sjette var Saladin, den islamske lederen som hadde gjenerobret Jerusalem fra korsfarerne i 1187 og det syvende som den kommende Antikrist.

Joachim av Fiore var en profetisk røst i sin samtids kirke. Han utfordret den til å leve i tråd med evangeliets enkelhet og ydmykhet. Han blir spesielt husket for sin teologi om Treenighetens vesen, og for sine profetier om en 'Åndens tidsalder', profetier som kom til å inspirere mange fornyelsesbevegelser i kirken på 1200-tallet.

Joachim døde i sin eneboercelle 30. mai 1202, men han minnes den 29.mai.

Frisk som morgenduggen

I dag på pinsedag henter jeg følgende fra bønneboken fra The Community of Aidan & Hilda, som jeg har oversatt til norsk:

Pinse begynner 50 dager etter Jesu oppstandelse og feirer Helligåndens komme. I den keltiske tradisjonen er dette en 40 dagers periode av 'å vandre i Ånden':

Skapende Ånd, kom, frisk som morgenduggen! Oppflammende Ånd, kom. tenn hjertene våre på ny!

Minnedagen til Hl.Brendan

I dag feirer vi minnedagen til Hl.Brendan. Jeg skrev en artikkel om ham som ved en feil ble publisert 19.april. Derfor legger jeg den ut på nytt, slik at du kan lese om denne viktige personen i keltisk spiritualitet på det som er hans minnedag:

http://www.monastisk.blogspot.no/2013/04/hellige-brendan-klosterbygger-og-sjfarer.html

Juniper - en av Guds hellige dårer

Shane Claiborne forteller en historie i dag om en av Frans av Assisis samtidige: Bror Juniper. Han blir omtalt som en av Guds hellige dårer.

Jeg synes det jeg leste om Bror Juniper var så interessant, og utfordrende for oss som lever i dag, at jeg har valgt å oversette deler av Claiborne's artikkel. Denne bror Juniper var viden kjent for at han konstant gav bort det han fikk mellom hendene. En gang fikk han uttrykkelig beskjed av sin overordnede om at han ikke fikk gi bort ytterklærne sine til tiggerne mer. Men det varte ikke lenge før han møtte en som trengte klær, og som spurte om han kunne få noen klær av bror Juniper, som svarte: 'Min overordnede har sagt at jeg ikke får lov til å gi bort noen klær, og jeg har gitt mitt løfte på det, men om tar tak i jakka mi og drar den av meg, kommer jeg ikke til å motsette meg det.

Her er en annen av mine favoritthistorier om bror Juniper:

En dag fikk Juniper ansvaret for en katedral, mens den som var ansvarlig for den, var borte. Noen tiggere dukket opp. De spurte etter mat og noen penger. Juniper hadde lite å tilby, men han nevnte at det fantes noen sølvbjeller inne i katedralen, som de kunne få, siden dette var Guds hus! Så han hjalp den med å finne sølvbjellene.

Når hans overordnede, biskopen, hørte om dette ble han rasende. Legenden forteller at han var så sint at han mistet stemmen. Bror Juniper føte et visst samvittighetsnag på grunn av dette, så han ville lage en bolle med grøt som han kunne gi til biskopen til kveldsmat. I skinnet fra et brennende stearinlys bar han bollen med grøt til biskopens hjem.

Når denne kom ut var han fremdeles rasende, og det gjorde det ikke bedre at bror Juniper dukket opp så sent. Biskopen som allerede hadde lagt seg for kvelden ville ikke ha noe gjøre med bollen med grøt som bror Juniper tilbød ham.

Troskyldig som et lite barn sa bror Juniper til biskopen: 'Kan du være snill å holde lyset, så jeg kan spise grøten, før den blir for kald?'

Biskopen ble helt satt ut, av Junipers spørsmål. Biskopen begynte å le over den absurde situasjonen som hadde oppstått, og der i lyset av stearinlyset, spiste de to opp grøten og ble gode venner.

Kontinuerlig bønn og lovsang i 150 år

Tenk deg kontinuering bønn og lovsang i 150 år!

Det kom som en frukt av at Hl.Comgall grunnla klosteret i Bangor på den sørlige bredden av Belfast Lough i år 559. De sies at folk av og til så engler hvile over Bangor på grunn av bønnene og lovprisningen som steg opp derfra.

Hellige Comgall ble født et eller annet sted mellom år 510 og 520 i nærheten av Ulster. Som ung tjenestegjorde han som soldat, men trådte etter hvert inn i et monastisk liv. Han fikk sin opplæring av sentrale skikkelser i den keltiske tradisjonen, som Hl.Finnian og Hl.Ciaran.

Hl.Comgall levde for en tid i Ulster på en øy på Lough Erne, sammen med få venner som levde et barskt monastisk liv. På grunn av kulden og mangelen på mat var det flere av dem som døde her.

Han hadde opprinnelig planer om å reise til Britania, men lot seg overtale av biskop Lugidius, som ordinerte ham, til å forbli i Irland slik at han kunne lære andre om det monastiske livet.

På himmelfartsdagen

Vi var 17 stykker som feiret Kristi himmelfart i Kristi himmelfartskapellet på Eina. Det er hva kapellet har plass til. Noen var der for aller første gang, andre er blant de trofaste som enten kommer jevnlig eller er sammen med oss hver torsdag.

Det ble en fin samling. Vi hadde gleden av å lytte til Ragnhild Hay som sang en salme som Edin Løvås har skrevet:

På himmelfartsdagen

På himmelfartsdagen steg Frelseren
ut av rommet og utenfor tiden,
så vennene samlet på
fjellryggens nut, kunne se det og
følge Ham siden.

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp
langt bortenfor skyer og kloder,
For Han som seg ned, Han steg seirende opp
For å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd,
Og oppfyller likevel altet,
Han står midt iblant oss, i lys fra Guds Ånd
Som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag,
hver natt er vår Herre tilstede.
Nå frykter vi ikke for tomhet og jag,
for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans,
stig opp, la oss fryde oss sammen!
Vi ser den usynlige og vi er Hans,
Halleluja for Frelseren.
Amen!

En godt bevart hemmelighet

Det er ikke uten grunn at bønnekapellet vårt bærer navnet 'Kristi himmelfartskapellet'. Kristi himmelfartsdag er på mange måter kirkens ikke bare glemte dag i kirkeåret, men også kirkens kanskje mest bevarte hemmelighet!

Vi feirer jul, påske og til dels også pinse, mens dagen i dag, for det meste forbigås i taushet. Den er kun en inneklemt fridag.

Men egentlig burde denne dagen virkelig feires med stor glede! For dette er dagen da Jesus, ikke bare farer opp til himmelen, men Han setter seg ved Guds høyre hånd. Fra nå av er Han Allherskeren! Alt må bøye kne for Han som er Herrenes Herre og Kongenes Konge!

Og dette forbigår vi altså for det meste i taushet. Noen steder holdes det fortsatt stevner denne dagen, og noen holder gudstjeneste, men innholdet i dagen er en godt gjemt hemmelighet, ikke bare for de som ikke tror, men også for de troende!

Om vi bare forsto hva denne dagen innebar for Jesus, og forstod konsekvensene av den også for vår egen del, ville dette igjen kunne bli den store festdagen den fortjener å være i menigheten.

På bildet ser du vårt vakre Kristi himmelfartsikon, malt av Sven Aasmundtveit.

Vi inviterer til nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i kveld kl.18.00. Der vil du også få lytte til den vakre salmen som Edin Løvås har skrevet om denne dagen.

Visjoner av Guds kjærlighet

Julian av Norwich var et barn av sin tid på godt og på vondt, og dermed preget av denne tiden - slik vi alle er. Julian, som som ble født i 1343 og som døde i 1417, er likevel tidsaktuell, og ble meg da også til hjelp for noen år siden i en fase av mitt liv hvor jeg kjempet med mitt kall.

Det er lite vi vet om denne kvinnelige eneboeren. Hun er kjent for noen åpenbaringer som Gud gav henne, og som er gjengitt i bokform. På norsk ble disse åpenbaringene utgitt av Luther forlag, i en ny norsk oversettelse av Arthur O. Sandved i år 2000: "Visjoner av Guds kjærlighet'.

Av teksten i hennes 'Visjoner' vet vi at hun var 30 og et halvt år gammel da hun fikk sine åpenbaringer i 1373. Det vil at hun må ha vært født omkring nyttår 1343. Videre i samme bok får vi vite at hun fortsatt var i live i 1413 og at hun på det tidspunktet levde som eneboer i Norwich. Da må hun ha vært 70 år gammel.

Hun bodde i en celle som lå ved siden av det som i dag er St.Julian kirken i Conisford, Norwich. Denne cellen ble på et eller annet tidspunkt revet, og ble senere gjenreist. Dessverre ble den ødelagt av tyskernes bombing under 2.verdenskrig. Den er senere blitt gjenoppbygget nok en gang.

Cellen hadde tre vinduer: Et av dem vendte mot alteret, og gjennom dette mottok hun nattverden, et annet vendte ut mot et rom, hvor hun fikk sin mat, og et tredje, som slapp inn lys og gjennom hvilket hun tok imot gjester som ønsket å få del i hennes åndelige veiledning. Hun var et menneske mange betrodde seg til.

Åpenbaringene hun fikk preges først og fremst av en intensiv Kristusmystikk. Lidelsen og kjærligheten har en fremtredende plass i disse åpenbaringene. En karakteristisk setning herfra står skrevet på bildet som følger denne teksten: 'Alt skal gå vel, og alt skal gå vel, og alt som skjer skal gå vel'.

For Julian gjaldt dette: Et menneskes liv får sin mening først når hun eller han blir bevisst at hennes eller hans liv hviler i Guds kjærlighetsfulle hender.

Hun hadde også en sterk visjon av hva vi som tilhører Kristus betyr for Ham:

'Vi er Hans salighet, vi er Hans lønn, vi er Hans ære, Vi er Hans krone'. (Julian av Norwich: Visjoner av Guds kjærlighet/Luther 2000/side 13)

Johannes - den elskede disippelen

6.mai var den tradisjonelle festen for apostelen Johannes helt frem til Middelalderen. Kelterne delte året inn i fire årstider, med begynnelse i November, Februar, Mai og August. Noen markerte årets begynnelse i november, andre i mai. De kristne kelterne delte festdagene for de fire evangelie-forfatterne mellom disse årstidene, slik at hver av dem dem feires i hver av disse årstidene.

Matteus har sin dag den 16.november, Markus 25.april , Lukas 18.oktober og Johannes altså den 6.mai. Det finnes også noen keltiske dokumenter som nevner 27. desember, som festdagen for Johannes, dagen han nå feires her i vest.

Som med Østkirken verdsatte kelterne Johannes-evangeliet på en spesiell måte. For dem var hans nære forhold til Jesus av stor betydning og inspirasjon.

Kelterne var opptatt av å lytte til den undervisningen de trodde hadde blitt overlevert av Johannes i større grad enn Vestkirken som fokuserte mye på Peter.

På grunn av dette formet deres tro seg annerledes og fikk andre uttrykk. Hos kelterne gjenfinner vi Kristusmystikken som særpreger Østkirken.

Historien om Serafim av Vyritsa, del 4

Fader Serafim av Vyritsa (bildet) hadde mange besøkende. På 1930 tallet dukket bolsjevikenes hemmelige politi mange ganger. De kom for å undersøke cellen hans. En gang de kom for å arrestere ham, varslet de som bodde sammen med Serafim hans lege slik at denne kunne bekrefte hans dårlige helsetilstand. Legen ga klar beskjed om at fader Serafim ikke kunne flyttes på grunn av at hans helse ikke ville tåle det. En annen gang når sikkerhetspolitiet dukket opp, var det fader Serafims kjærlighet til dem som overmannet dem! De forlot huset uten å gjøre ham noe vondt.

I 1941 ble sønnen til fader Serafim, Nikolai Muraviov, henrettet. Det utløste en stor sorg i Serafims liv. Lenge før nazistene angrep Russland hadde Herren varslet Serafim om det som kom til å skje. Når angrepet var i gang intensiverte Serafim sin bønnekamp. Han ba knelende på steinen i hagen, slik han hadde gjort i mange år. I 1941 var fader Serafim 72 år gammel. På grunn av sin sviktende helse måtte han ha hjelp til å komme seg til denne steinen. Av og til måtte han bæres, men han skulle be! De som var i nærheten forsøkte å overtale ham til å la være å be knelende på denne steinen, da det forverret hans helsetilstand, men fader Serafim kunne be en time, to timer, ja i mange timer hver dag. De som så ham gråt når de så ham, både på grunn av hans lidelse, men også fordi de ble så grepet av den gamle mannens inderlige bønneliv.

Gud så i nåde til sin tjener. I de fire årene krigen raste i Russland fortsatte fader Serafim å be på denne måten.

De siste leveårene tilbrakte fader Serafim sengeliggende. Dagen da han døde tok han del i nattverden, fikk lest for seg fra Salmenes bok og evangeliene. Ved midnatt ba han om hjelp til å få sitte i en stol. Han begynte så å be, tegnet seg med korsets tegn, i det han sa: "Herre, frels og ha nåde med hele verden". Så lukket han sine øyne, og var hjemme hos Herren.