De 12 apostlene

Dagen etter Aposteldagen, som var i går, løfter Østkirken, frem alle de 12 apostlene Kristus kalte, og de gjør det både for å minnes dem og i djup takknemlighet. Hos Matteus leser vi: 'Han kalte til seg de tolv disiplene sine og ga dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede all sykdom og plage. Dette er navnene på de tolv apostlene: Først Simon, som kalles Peter, så hans bror Andreas, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, Filip og Bartolomeus, Tomas og tolleren Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Taddeus, Simon Kananeos og Judas Iskariot, han som forrådte ham'. (Matt 10,1-4) Dagen i dag minnes vi disse 12 som Jesus kalte aller først, og som ved slutten av Jesu jordiske liv får høre Ham selv si: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,18-20)

Disse 12 var vitner til det hele; til Jesu liv og gjerning. En av dem uttrykker det slik: 'Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss.  Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus'. (1.Joh 1,1-3) 

Og de var vitner til det største av alt: Kristi død og opptandelse. De 12 apostlenes fest minner oss også om at Kirken er bygd på apostlenes grunn. Disse oppstandelsesvitnene er den kristne troens fremste beskyttere. Når apostelen Paulus senere skal fortelle om de som er medlemmer av Kristi kirke, skriver han:

'Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden'. (Ef 2,19-22)

I dag er dagen for å takke Gud for disse 12 og det de fikk utrettet for Gud. Om man ser nærmere på ikonet ser man den store vitnehæren bak dem. Vi er alle kalt til å være vitner. Før pinsefestens dag heter det: 'Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner...' (Apg 1,8). De greske ordene som brukes for 'vitne' og 'vitnesbyrd' er 'martyreå' og 'martyria'. Det norske ordet 'martyr' betyr altså opprinnelig 'trosvutne', og slik ble det for 10 av disse 12. En av dem ble forræder, og kun Johannes døde en naturlig død som gammel mann. 


Apostlene gav sine liv for at budskapet - De gode nyhetene om Guds rike - skulle nå ut til verdens ende. Takk Gud for det!

Aposteldagen

I går avsluttet vi Apostelfasten. I dag feirer vi apostlene Peter og Paulus. Apostelfyrstene som de kalles, i et forsøk på å vise deres særdeles viktige posisjon i den kristne kirke. For hva ville vel Kirken vært uten dem? Deres liv, gjerning og ikke minst deres epistler har vært med på å forme Kirken og vernet den mot heresien. For Kirken er dette en stor festdag. I følge tradisjonen ble apostlene Peter og Paulus martyrer i Rom på 60-tallet. Bakgrunnen for at de feires 29.juni er at levningene etter dem ble flyttet akkurat denne dagen i forbindelse med en forfølgelsesperiode i år 257. Det ledet til at denne dagen - både i Øst- og Vestkirken, skulle bli en av de tidlige kristne festene.

Peter:
Peter, fiskeren, født omkring Jesu fødsel, var en av Jesu 12 disipler, og som sammen med Jakob og Johannes sto Jesus nærmest. Opprinnelig het han Symeon (gresk: Simon) Bar-Jona (sønn av Jona). Av Jesus får han kallenavnet Peter, som betyr Klippen, på arameisk Kefas. Matteus forteller oss at Peter var gift, i det hans svigermor omtales, hun som ble helbredet av Jesus etter å ha vært sengeliggende med feber. I følge Klemens av Aleksandria skal han også ha hatt barn.

Peter var den første kristne misjonæren som besøker hedninger, les ikke-jøder, for å forkynne evangeliet for dem. To av brevene i Det nye testamente bærer hans navn. Han led sannsynligvis martyrdøden under keiser Nero, sannsynligvis i år 67. Det hevdes at han satt innesperret i fengselet Tullianum, som lå i en gammel cisterne med forbindelse til Cloaca Maxima, Romas hovedkloakk. Den nederste del av cellen ble brukt til henrettelser, og likene slengt i kloakken.

Hos Origenes og i de såkalte Petersaktene fortelles en historie om hans martyrium. Han skal etter eget ønske ha blitt korsfestet med hodet ned, for på den måten å vise respekt for Jesus.

Paulus:
Opprinnelig Saulus, født i Tarsus mellom år 10 og 5.f.Kr. Hans far var jøde av Benjamins stamme, og romersk borger. Oppdratt som fariseer, en av samtidens mest berømte rabbinere, Gamaliel, i Jerusalem. Hans morsmål var arameisk og gresk, i tillegg kunne han hebraisk.

Omkring år 35 er han tilstede da diakonen Stefanus blir martyr. Han var ikke bare vitne til at Stefanus steines til døde, men han samtykket også i drapet. Ivrig forfølger av de kristne, før han har sin dramatiske opplevelse av å møte Den oppstandne Kristus, mens han er på vei til Damaskus, for å kaste flere kristne i fengsel.

Foretar tre store misjonsreiser: Den første (ca år 45-49), gikk til Kypros og Lille-Asia. Den andre (ca år 50-52) gikk til Lille-Asia, Makedonia og Hellas. Den tredje (ca år 53-57) gikk til Efesos, Makedonia og Hellas.

Etter 12 år vender han tilbake til Jerusalem, hvor han blir arrestert. Etter å ha sittet i fengsel i Cæsarea i to år ble han, som en romersk borger hadde rett til, sendt til Rom for å legge fram sin sak for keiseren. Under reisen led han skipbrudd ved Malta, og han kom ikke fram før år 61. Han ble satt i husarrest i Roma, en tilstand som varte i to år. Forholdene var nokså milde, for han fikk ta imot besøk og han skrev brev. Det er uklart hva som skjedde etter dette. Det er mulig at han straks ble dømt og henrettet, eller at han ble løslatt og reiste til Efesos og muligens Spania. Biskop Klemens hevder at det var dette som skjedde, og hans nedtegnelser fant sted bare omkring 30 år etter Paulus' død.

Apostelen Paulus grunnlegger flere lokale menigheter, og er forfatter av 13 av Det nye testamentes brev.

Kirkens grunn og enhet:
Aposteldagens stilling, og dens plass så kort tid etter pinse, retter vår oppmerksomhet mot troens og kirkens apostoliske grunn. I Ef 2,20 heter det: 'Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen'. Apostlene er troens opprinnelige vitner og garantistene for dens ekthet.

At Kirken feirer Peter og Paulus vitner også om en annen ting: De to var forskjelige, men de kompletterte hverandre. Deres kall og utvelgelse utgjør tilsammen Kirkens apostoliske grunn.

-----
Aposteldagen feires i Hl.Trifons kloster i Hurdal 12.juli. Liturgien begynner kl.10.00. Dette er en fin anledning til å se den vakre klosterkirken og ta del i en ortodoks gudstjenestefeiring.

Irenaeus av Lyon - fredsstifteren som ble troens forsvarer

I dag feirer vi minnet om Irenaeus av Lyon, og det er ekstra spennende, for da befinner vi oss veldig nært aposteltiden. Som ung vokste han opp som disippel av den lokale biskopen, Polykarp, som igjen hadde vært disippel av apostelen Johannes.

Irenaeus ble født på begynnelsen av 100-tallet i Lille-Asia, i byen Smyrna, som er dagens Izmir. Han var sannsynligvis sønn av en kristen forretningsmann. Når han flyttet til Gaul, nåværende Lyon, i Frankrike vet vi ikke helt. Fra Smyrna sendes han ut som prest til den unge kjempende kristne forsamlingen i Lyon. Denne forsamlingen, og andre i det daværende Gallien, var grunnlagt av orientalske kjøpmenn. I Lyon skulle Irenaeus bistå biskop Fotinius, som var blitt en gammel mann. Mens Irenaeus var på en reise til Rom brøt det ut forfølgelser mot de kristne i Lyon, og blant martyrene var biskop Fotinius. Marcus Aurelius var da keiser i Rom. Når Irenaeus vendte tilbake til sin nye hjemby, ble han valgt til ny biskop. Men Kirken hadde ikke bare ytre fiender å kjempe mot, den hadde også indre. Heretikere kjempet om å få innflytelse, ikke minst heretikere med gnostisk bakgrunn. Gnostikerne mente å inneha en hemmelig kunnskap om Jesus og Hans lære. Det er i denne striden at Irenaeus skal vise seg å være en forsvarer av dimensjoner av den sanne kristne troen.

Hl.Irenaeus er den første teologen som anvender apostolisk suksesjon som et bevis og som vilkår for sannheten. Apostlenes lære formidles gjennom deres etterfølgere, og påstanden om at Jesus hadde en hemmelig lære, er utenkelig ettersom Jesus selv innsatte apostlene og underviste dem.

Falske evangelier
På den tiden da Irenaeus levde fantes det mange evangelier som utgav seg for å være ekte. Gnostikerne hadde en tendens til enten å forakte noen eller alle evangeliene, eller de påstod at de hadde egne evangelier.

Irenaeus skrev flere bøker, en av de mest kjente er Adversus Haereses - Mot heretikerne (vranglærerne), og her kommer han inn på dette med falske evangelier:

'Det er ikke mulig at antallet evangelier kan være flere eller færre enn de til antallet er (altså fire). Ettersom det er fire soner i den verden vi lever i og fire 'katolske' vinder. Kirken er dessuten spredd over hele verden og Kirkens grunnvoll er evangeliet og Livets Ånd; det er passende at hun har fire søyler ..' (Mot Heresierna, Bok 3; Kap 19:8)

Kroppens teologi
En annen vranglære som gnostikerne hevdet var at kroppen var ond. Gjennom en særskilt kunnskap skulle så menneskene frigjøre seg fra kroppen og på den måten nå frem til Gud. Men dette er ingen bibelsk lære. Tvert imot. Den fremhever det faktum at vi er skapt i Guds bilde, og kroppen er et tempel for Den Hellige Ånd. Hl.Irenaeus arbeidet mye med det vi kan kalle for 'kroppens teologi'. I stedet for en forakt mot den menneskelige kroppen, hadde Gud ved å bli menneske i Kristus gjenopprettet den til en verdighet som var Guds hensikt siden begynnelsen.

Mot gnostikernes forakt for det materielle betonet Irenaeus skapelsens godhet og guddommelige opprinnelse og hensikt.

Navnet hans betyr 'fredsstifter' og det levde han opp til. Han forsøkte å forsone stridende parter i Kirken. Han kom med avgjørende bidrag til den kristne teologien, blant annet i boken som jeg har nevnt og ikke minst i 'Bevis for den apostoliske troen', som er kommet ut på svensk.

Hl.Kyrillos av Aleksandria - troens forsvarer

Det finnes historiske skikkelser man kjenner djup takknemlighet for. Kyrillos av Aleksandria er en av dem. Den tidlige kirken sto overfor mange utfordringer, ikke minst fra heretikerne. Det var mye som sto på spill, og hadde det ikke vært for mennesker hvis troskap mot Guds ord stod høyere enn tidens læremessige vinder, er det uvisst hvordan det hadde gått med den kristne tro. For det ble kamp om noen av den kristne tros grunnsannheter. Hvem var Jesus egentlig? Den som på 400-tallet mer enn noen annen kom til å personifisere forsvaret av Kristi guddom var Kyrillos av Aleksandria.

Det er ikke så mye vi vet om hans barndom og oppvekst. Ifølge Hl.Isidor av Pelusium og kirkehistorikeren Socrates, så var Kyrillos født i Aleksandria ca år 380. Andre stoler på nedtegningene til biskop Johannes av Nikiu, som levde i det syvende århundre, som sier at mor til Kyrillos og hennes bror kom fra Memphis, og at Kyrillos var født i byen Theodosion, som lå i nærheten av dagens Mahhalla el Kobra i Mansoura i Egypt. Senere forskning daterer Hl.Kyrillos fødsel til år 378.

Bibelske studier
Det er kjent at han hadde en søster ved navn Isidora, og flere nevøer. Når Theophilos, som var bror til Hl.Kyrillos mor, ble patriark i Aleksandria i 385, flytter Kyrillos og hans mor til Mansoura. Her dør moren i ung alder i forbindelse med en operasjon.

I ung alder studerer Kyrillos gresk og latin, og gjennomgår bibelske studier ved den kateketiske skolen i Aleksandria. Han studerer Aristoteles, Homer, Pythagoreas, Hermes, Euripides, og hans kjennskap til latin gir ham adgang til bibelkommentarene til Hl.Jerome.

Etter endt studier tilbringer han fem år i ørkenen i Nitria. Her studerer han Bibelen under veiledning av Hl. Makarios, Hl. Serapion av Thmuis og Hl.Isidor av Pelusium. Sannsynligvis møtte Kyrillos også Hl. Evagrios av Pontos, mens han oppholder seg i ørkenen. Enkelte mener at Kyrillos var disipplel av Hl.Isidor.

Etter å ha fullført sine studier ble Kyrillos sannsynligvis disippel av sin onkel, patriark Theophilos. Dette blir slått fast av Hl.Jerome av Rufinius. Kyrillos oppholdt seg i patriarkens munkecelle, hvor han fortsatte sine studier av kirkefedrene og vant sin onkels hjerte. Theophilos var tilstede ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381. I år 403 utnevner Theophilos Kyrillos til leser i kirken i Aleksandria, hvor han begynner sin formelle tjeneste. Han følger med Theophilos til synoden i Oak i 408, og 17.oktober 412, blir han kalt til å bli den 24 patriarken av Aleksandria, to dager etter sin onkels død.

Kristologien
Men la oss gå litt tilbake i kronologien med hensyn til Hl.Kyrillos' liv. I Konstantinopel var Nestorios patriark. Denne Nestorios fremmet en underlig lære som gikk ut på at Maria bare fødte Jesu menneskelige natur. Når ryktene om dette nådde Aleksandria, bestemte Kyrillos seg for å skrive til patriarken. Det ble innledningen til en brevveksling, som fikk tidens teologiske motsetninger til å komme frem i dagslyset. Nestorios kunne ikke akseptere at Maria var 'Theotokos' eller 'Gudfødersken'.

Hl.Kyrillos formulerte på sin side en djerv teologi: Gud har i Kristus kommet mennesket så nært som bare den kan gjøre som forener seg med all menneskelig erfaring, fra fødsel til død. Det evige Ordet har steget ned fra himmelen og solidarisert seg med alle mennesker, men uten å ha lagt sin guddommelighet bak seg. Jesus er sann Gud og sant menneske.

Spenningen mellom Nestorios og Kyrillos ledet til en krise som skaket hele kristenheten. Denne striden kulminerte i kirkemøtet i Efesos i 431, hvor det klart ble slått fast at Jomfru Maria er 'Theotokos' - Gudfødersken. Dette handlet ikke så mye om Maria som det handlet om hvem den sønnen hun fødte var: 'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen ...' (Trosbekjenelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381)

Kampen Hl.Kyrillos kjempet var helt avgjørende. Om ikke Kristus er sann Gud og sant menneske, så er vi hjelpeløst fortapt i våre synder.

Død
Hl.Kyrillos døde i Aleksandria 27.juni 444.

Mari - Syrias, Mesopotamias og Persias apostel

I dag feirer vi minnet om Hl.Mari - Syrias, Mesopotamias og Persias apostel. Det er ikke så mye vi vet om ham, men enkelte mener at han var disippel av Addai, som ifølge tradisjonen var den fremste av de 70 disiplene Jesus sendte ut. Det skal ha vært Addai som sendte Mari videre østover.

Han skal ha drevet misjonsarbeid rundt Ninive, Nisibis og langs Eufrat. Mari skal ha grunnlagt menigheter i Nisibis og Kashkar og i den persiske hovedstaden, Seleucia-Ctesifont. Men helt sikre kan vi ikke være. Kildematerialet er mangelfullt og inneholder mange motsigelser. Mari feires i den kaldeiske og øst-syriske kirken.

Han skygget ikke for Jesus - men pekte på Guds Lam

'Hva dro dere ut i ødemarken for å se,' spør Jesus, når Han taler om døperen, og legger til: 'Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått frem noen større enn døperen Johannes ...' (Matt 11,7-11)

På Sankthansdagen feirer vi han som bærer dagens navn: hellige Johannes. Den siste i profetrekken fra Den gamle pakt, og 'forløperen' for Kristus i Den nye. Han bærer med seg det sterke budskapet om omvendelse, budskapet som nettopp preger profetens tjeneste. Både i Den gamle- og i Den nye pakt. Og som sine forgjengere ble også Johannes døperen fostret i ødemarken, slik alle sanne profeter fostres i stillheten, avsondretheten og omgangen med Gud. Deres stille og tilsynelatende uvirksomme år er flere enn de aktive og offentlige. For det budskapet de skal bringe er født i ensomheten med Gud, i stille venting på at Gud skal tale.

Sammen med Maria, Jesu mor, er Johannes den står Jesus aller nærmest under Hans jordiske liv. Så er de to også de eneste hvis fødselsdager Kirken feirer. De andres dager som markeres gjennom kirkeåret, er dagen da de hentes hjem til Herren, enten ved vanlig død eller deres martyrdød. Allerede på 300-tallet, når datoen for julen ble fastsatt, begynte man å feire fødselsdagen for Johannes, 24. juni. Evangeliene sier at Johannes var seks måneder eldre enn Jesus.

Johannes forbereder himmelveien! Han peker ut Jesus som Guds Lam (Joh 1,36): 'Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!' (Joh 1,29) Og han er også vitne til at Ånden daler 'ned fra himmelen som en due', og blir værende over Jesus (Joh 1,32) Johannes identifiserer Jesus som 'han er det som døper med Den hellige ånd'. (Joh 1,33)

Selv trekker han seg tilbake når hans gjerning er over, han vil ikke skygge for Jesus: 'Han skal vokse, jeg skal avta'. (Joh 3,33) En slik ydmykhet er et tegn på hvem som er en sann profet, eller ikke. Ingen sanne profeter skygger for Jesus!

Dagen i dag minner oss betydningen om å omvende seg! Det er den ydmyke som får nåde, sier Guds ord, mens Gud står den stolte imot.

'Kom hit, du Gudsmann, for jeg er også et menneske som har søkt ut i ørkenen av kjærlighet til Gud'

I dag feirer vi minnet om en av kirkens mange asketer, Hl.Onouphrios, som levde på 400-tallet. Den koptiske kirken feirer ham på denne dagen.

Det eneste vi vet om denne mannen har vi fra en annen asket, Hl.Pafnitios, som møtte Onouphrios i den egyptiske ørken. Denne Pafnitios forteller at han hadde begitt seg ut på en ørkenvandring i den hensikt å studere eneboernes liv, for å se om denne livsformen kunne være noe for ham selv. Han kjente et kall i den retningen.

Etter å ha vandret i 17 dager møtte han på en underlig skikkelse. En mann med veldig langt skjegg, og med et lendedekke laget av blader. Skremt av det han så, løp Pafnitios opp på en fjellhylle. Men den underlige mannen ropte på ham, og sa: 'Kom hit, du Gudsmann, for jeg er også et menneske som har søkt ut i ørkenen av kjærlighet til Gud'. De to begynte så å samtale med hverandre.

Onouphrios kunne fortelle at han tidligere hadde vært munk i et stort kloster i Thelbe i Egypt. Men nå hadde han levd som eneboer - eremit - i nesten 70 år. På disse 70 årene hadde han ikke hatt besøk av et eneste menneske. Men en engel kom til ham hver søndag med nattverden til ham. Pafnitios ble med Onouphrios til en hule hvor de samtalte med hverandre til solen gikk ned. Da Pafnitios skulle til å gå oppdaget de at det sto brød og vann utenfor eneboerens hule. Det var et under. De tok brødet og vannet og delte kveldsmat sammen.

Pafnitios ble natten over hos Onouphrios. De tilbrakte den i bønn sammen. Når morgenen grydde forstod Pafnitios at Onouphrios var døende. Han spurte Onouphrios om han ville at Pafnitios skulle bosette seg i grotten når han var død? Men Onouphrios sa: 'Det er ikke ditt kall'.

- Du skal ha din tjeneste i Egypt og leve blant brødrene.

Onuophrios velsignet Pafnitios. Så døde han. Når han sovnet inn begynte hans kropp å lyse, og Pafnitios hørte engler synge.

Jorden var hard, og Pafnitios fant en hule hvor han kunne gravlegge den døde. Når han var ferdig, oppdaget han at hulen hvor Onouphrios hadde levd var rast sammen, og palmen som sto utenfor var visnet. Han forstod da at han skulle reise videre.

Båret av Jesusbønnen

I dag feirer vi minnet om en av de mest betydningsfulle lekmannsteologene i den bysantinske kristenheten - Nicholas Cabasilas (ca 1322-1397). Han er forfatter til de viktige teologiske verkene: Den Hellige Liturgien og Kristi liv. Dette er imponerende åndelige veiledningsbøker, praktisk tilrettelagt for et kristenliv levd ut i hverdagene.

Han ble født i Tessaloniki og vokste opp i en middelklassefamilie. Ganske så ung kom han i kontakt med Gregorios Palamas, munk fra Athos som senere ble erkebiskop av Tessaloniki, og en fremtredende teolog for den såkalte hesykhastiske tradisjonen, hvor Jesusbønnen står i sentrum. Nicholas Cabasilas ble disippel av Gregorios Palamas, og lærte å be Jesusbønnen av ham. Dette skjedde samtidig som Cabasilas fikk en høy juridisk og litterær utdannelse ved akademiet i Konstantinopel.

Tiden Nicholas Cabasilas levde i var preget av store politiske og kirkelige  spenninger, og selv kom han til å spille en nøkkelrolle som forsoner mellom de stridende partene. Dette gjaldt ikke minst de spenningene som knyttet seg til hesykhasmen, bønnebevegelsen som oppstod på Athos.

Når Kallistos I ble valgt til patriark av Konstantinopel valgte Cabasilas å trekke seg tilbake fra offentligheten. Det var i perioden han skrev de to omtale teologiske verkene. Her fremholder han at den troende helliggjøres gjennom sakramentene og bønnen. De siste årene av sitt liv levde han i stor stillhet.

Hjertets våpen

I dag vil jeg gjerne få dele et ord sagt av Isak Syreren:

'Hjertets våpen er troen på Kristus'.

Det høres enkelt ut, men jeg har funnet at livet er så komplisert til tider, at jeg er avhengig av å forholde meg til noe enkelt. Og jeg må stadig vende tilbake til hjertets bønn:

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder.'

Det er så mye jeg kan be om, og så mye jeg synes jeg trenger. Men jeg trenger først av alt, Jesus. Det er troen på Jesus, Frelseren, som holder. Han er grunnvollen vi bygger livet vårt på, Hans fullbrakte frelsesverk på korset. Det er til Ham jeg løper med min synd og bekjenner den. Det er Ham som bærer meg, ikke jeg som bærer Ham.

Isak Syreren sier: 'Velsignet er den mann som kjenner sin svakhet. Denne kunnskapen blir for ham fundamentet og begynnelsen til å få del i alle gode og vakre ting'.

I Salme 91,3 leser vi disse ordene:
'Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde'. 


De ordene tar jeg med meg i dag.

Hans liv som patriark ble profetert

Det er spennende å lese kirkehistorie! Munken og profeten Ioannikos forutsa at han som vi minnes i dag, Methodios av Konstantinopel, skulle bli patriark, og han forutså likeledes når Methodios skulle sovne inn i Herren. Dette viser hvordan Åndens gaver til fulle var virksomme i Den tidlige kirkens historie.

Methodios av Konstaninopel ble født på Sicilia i år 790. Hans familie var velhavende, derfor ble han sendt til Konstantinopel for utdannelse. Men ganske så tidlig i livet opplevde Methodios et annet kall. Kallet til et monastisk liv. I Bithynia blir han en del av en klosterkommunitet, og blir senere dette klostrets abbed. Tiden er vanskelig. Det står strid om de hellige bildene. Forfølgelsen av de troende som æret ikonene var tildels kraftig. Og dette til tross for at kirkemøtet i Nikea i år 787 hadde avvist ikonoklasmen. Motstandene hadde likevel ikke gitt opp. De fikk støtte hos keisermakten. En av de som fikk merke denne motstanden mot ikonene var Methodios. I syv år var han frarøvet sin frihet og tilbrakte tiden i en grotte som ble brukt som fengsel på øya Antigoas. Der var han sammen med to røvere.

Men ved keiser Theophilos død skjer det en endring. Theodora, mor til keiseren, får nå ansvaret for keiserdømmet, og hun var en varm tilhenger av de hellige bildene. Keiserinne Theodora befaler at alle fengsler skal slippe fri alle som er fengslet på grunn av deres syn på ikonene, og forfølgelsen av dem skulle øyeblikkelig opphøre.

Og ikke nok med det: Methodios blir valgt til ny patriark.

Nå kjenner vi jo godt til de syv økumeniske kirkemøtene. Men det ble også holdt mindre, mer lokale, kirkemøter. Et av dem holdes i Konstantinopel i 843. Methodos er dette kirkemøtets leder, og han sørger for at man tar frem igjen vedtaket fra 787 hvor en særskilt dag som ble kalt for 'Ortodoksiens seier', skulle feires. Denne feires fortsatt den første dagen i fasten i følge ortodoks tradisjon.

De siste leveårene til Methodios var gode og rike år i tjenesten for Herren. Han arbeidet uttrettelig med å forsone alle stridende parter innen Kirken, 14. juni 847 sovner han stille inn. Akkurat slik munken og profeten Ioannikos hadde profetert.

Treenighetstiden

Fra Treenighetssøndagen og frem til den såkalte Domssøndagen eller Kristi kongedag, som er den siste dagen i Det hellige året, som Kirkeåret kalles, er det 27 søndager i det som har fått benevnelsen Treenighetstiden.

Det er en tid i den gloende varmen fra de store kirkelige høytidene, påske, Kristi himmelfart og pinsen.

I motsetning til det øvrige kirkeåret er det ingen gjennomgående tema for disse 27 søndagene, men en stille vandring gjennom tekster som har med etterfølgelsen av Jesus å gjøre. Tematikken hentes likevel fra troens grunnsannheter slik vi finner dem i Inkarnasjonen, i Jesu død, oppstandelse og himmelfart - og i pinsens erfaringsbaserte trosliv. Og det er en tid hvor troen på Den treenige Gud holdes frem.

Det er en tid for stillhet og refleksjon.

Men det finnes også kirkelige markeringer i treenighetstiden: Aposteldagen som feires på den 6. søndagen i Treenighetstiden, eller dagen til minne om Døperen Johannes, som vi kaller Sankthansdagen eller Jonsok. Deretter følger Mikkelsmesse den 29. september, som også kalles Den hellige Mikaels dag, til minne om erkeengelen Mikael. Vi har bots- og bønnedagen som er den siste søndagen i oktober, og vi har Allehelgeners dag, som er den første søndagen i november.

Mannen med trøstens og oppmuntringens tjeneste

I dag minnes vi 'trøstens sønn', mannen som hadde en særskilt oppmuntringens tjeneste blant urkirkens medlemmer.

Han var kypriot og levitt, og het Josef, men er bedre kjent som Barnabas. Grepet av den sterke pinsevekkelsen i Jerusalem, og apostlenes radikale forkynnelse, selger han eiendommen sin på Kypros og gir pengene til den nystartede menigheten i Jerusalem. Det som betydde noe for Barnabas var Jesus, og han forstod hva menigheten egentlig handlet om: koinonia, kjærlighetens fellesskap, Jesus forkroppsliget i tiden. Menigheten i Jerusalem var en menighet 'som hadde alt felles', og er blitt forbildet for mange andre menigheter som praktiserer eiendomsfellesskap, det vil si at man har alt felles.

Det er nok ikke så merkelig at kyprioten Josef fikk tilnavnet 'paraklesos'. I Det nye testamente kalles Den hellige ånd for 'paraklesos' - 'trøsteren'. Man skal ikke lete lenge i Apostlenes gjerninger før en ser Åndens helt spesielle nærvær i livet til Barnabas. Over alt oppmuntrer han sine medsøsken i troen. Han har en egen evne til å se og bekrefte andre.

Det er ingen som tar seg av Paulus etter hans omvendelse. Barnabas gjør det. Han åpner dørene for den tidligere kristenforfølgeren i menigheten i Jerusalem, og når Paulus senere befinner seg i hjembyen Tarsos, og ikke akkurat er etterspurt, så er det Barnabas som oppsøker ham og får ham ut i den tjenesten som Gud har kalt ham til. Dette er typisk for mennesker med den tjenestegaven Barnabas har: de ser andre og hjelper dem på alle måter slik at de kan realisere det Gud har for dem!

Når så unggutten Johannes Markus skaper sterke spenninger mellom Paulus og Barnabas, fordi Johannes Markus ikke lenger vil følge med dem på deres misjonsreiser, så tar Barnabas parti med den unge mannen. Barnabas vil gi Johannes Markus en ny mulighet. Barnabas så hvilken nådegave den unge mannen hadde, han som senere skulle forfatte Evangeliet etter Markus, og bli menighetsplanter i Egypt!

Barnabas hører med blant de apostlene Gud har gitt sin menighet, og som ikke er en del av de opprinnelige 12. De 12 står i en særstilling, men det finnes flere apostler enn dem. Barnabas hører altså med til det utvidede apostelbegrepet, det som apostelen Paulus beskriver i Efeserbrevet: 'Gud satte i menigheten, noen til apostler ...'

Barnabas led martyrdøden på hjemstedet Kypros på begynnelsen av 60-talet.

Skatten rommer mer enn du har funnet

Jeg synes det er så berikende å kunne minnes, eller for å bruke det gammelmodige ordet, ihukomme, de som har gått foran og som i sin samtid satte så djupe spor etter seg, at de i dag fremdeles påvirker oss og hjelper oss i vandringen med Jesus. For meg er Efraim Syreren en av disse hellige. Det er hans minnedag i dag, og dagen i dag vil jeg bruke til å minnes ham. Og det er en god anvendelse av tiden.

Og jeg er slett ikke alene om dette! Efraim Syrerens poetiske teologi har inspirert og utfordret kristne i 1700 år og gjort ham til den mest elskede åndelige veilederen i den syrisk kristne tradisjonen. Men før jeg skriver mer om hans liv, la meg dele med leseren noe av det han har skrevet om bibellesningen. Jeg tror du vil bli velsignet av dette:

"Hvem kan gjennomskue et eneste av dine ord, Herre? Vi må etterlate oss mer enn det vi får med oss, på samme måte som en tørstende som drikker fra sin kilde. For det er mange sider ved Guds ord og de svarer til fatteevnen hos dem som lærer seg Ordet. Herren har prydet sitt ord med mange farger, slik at enhver kan lære seg å se det som synes er vakkert. Han har skjult skatter i sitt ord, slik at alle som fordjuper seg i Ordet, kan bli rike. Guds ord er livets tre. I alle deler gir det deg en velsignet frukt, som den klippe som åpnet seg i ørkenen og gav alle åndelig drikke. Dersom noen får del i denne skatten, skal han ikke tro at skatten rommer bare det han har funnet, for han har bare funnet noen av alle dens rikdommer. Og fordi kun dette er blitt ham til del, skal han ikke si at Ordet gir ubetydelig frukt og så forakte det. I stedet skal han takke for at Ordet rommer så store rikdommer at han selv ikke kan romme dem. Gled deg over at du er blitt beseiret; sørg ikke over at Gud har overvunnet deg. Den som tørster, gleder seg når han drikker og han sørger ikke over at han ikke kan tømme kilden. Kilden bør overvinne din tørst - ikke din tørst kilden."

Efraim Syreren ble født på midten av 300-tallet i Mesapotamia. I sin ungdom ble han en disippel av biskop Jakob av Nisibis, som var velkjent for sitt hengivne kristne liv. Byen Nisibis var på den tiden Romerrikets utpost i øst. Jakob av Nisibis skulle bli viktig for Efraim. Det var gjennom ham at han skulle lære den Herre Jesus bedre å kjenne, og fordjupe sitt liv sammen med Ham. Samtidig som Efraim levde et monastisk liv var han også diakon i menigheten i Nisibis, og når kirkemøtet i Efesos blir holdt i 325 er han å finne der, sammen med biskop Jakob.

Bibelkommentarer
I år 363 skjer det en radikal kursendring i Efraims liv. På grunn av den persiske invasjonen må han gjøre oppbrudd fra Nisibis og flytter til Edessa. I utkanten av denne byen slår han seg i lag med noen som lever et asketisk liv i fjellene. Han veksler med å leve sammen med dem, og undervise ved den teologiske skolen i byen. Her skriver han sine kommentarer til både Det gamle- og Det nye testamente. Og ikke minst sine etterhvert så berømte hymner. 

På grunn av disse har Efraim Syreren fått mange navn. Johannes Chrysostomos kalte ham ingen ringere enn 'Den hellige ånds harpe' og 'syrernes sol', andre kalte ham 'den gode kilden' eller 'syrernes profet', bare for å nevne noen av disse benevnelsene.

Basileios av Caesarea
Tradisjonen vet å fortelle at Efraim en dag skulle vigsles til eller prest etter ønske fra selveste Basileios av Caesarea, men når diakonene til Basileios kom for å hente ham, spilte Efraim dum. Han anså seg nemlig ikke verdig til et slikt embede, og forble diakon i kirken.

Når Edessa mot slutten av Efraims levetid opplevde stor nød, bestemte Efraim seg for å forlate sitt bosted i fjellene og bosette seg i selve byen. Her bygget han opp et sykehus, og særlig de døende viste han stor omsorg. Så blir Efraim selv syk og dør den 9.juni 373.

Enhetens grunn er forsoningen i Kristus

Ordene fra profeten Jesaja 35,1-2 passer så godt når vi i dag skal minnes en av ørkenens store sønner, vår tids fremste fornyer av koptisk monastisk liv:

'Ørken og tørt land skal glede seg, ødemarken sal juble og blomstre. Som liljen, skal den blomstre og juble, ja rope av fryd. Libanons herlighet har den fått, Karmels og Sarons glans. De skal få se Herrens herlighet, vår Guds glans.'

Matta al-Miskin (bildet) eller Matteus den fattige, er en av de personene som har hatt stor betydning for mitt åndelige liv de siste årene. Han er et eksempel på et menneske som overgir sitt liv fullstendig i Herrens hender, for å formes av Den store pottemakerens hender. Yusuf Iskandir som var hans borgerlige navn, var en rik mann. Men i 1948 selger han sine hus, apotek og sine biler og gir alt sammen til de fattige. Han beholder bare to ting: En tykk bunke med håndskrevne utdrag fra fedrenes skrifter om bønnen på engelsk, og en håndskreven kopi av den arabiske utgaven av Isak av Ninives åndelige skrifter. Det var gjennom lesningen av disse skriftene at Matta al-Miskin skulle finne den veiledning som skulle gjøre ham til den monastiske vekkelsens forgrunnsfigur i Egypt i mer enn 50 år.

Yusuf Iskandir ble født i september 1919. Han utdannet seg som apoteker og etablerte seg i Aleksandria, hvor han lykkes godt. Aleksandria var en av de viktigste basene for i de allierte i det østre Middelhavet. Men Yusuf Iskandir var ikke opptatt av krigen. Han hadde fått en ny interesse. Gud kalte på ham, og for Iskandir betydde det også et kall til å leve i ørkenen. Den koptiske kirken er jo født bokstavelig talt i ørkenens sanddyner og det er ødemarkene som har fostret dens profetiske røster.

Mens verdenskrigen raser der ute, og den merkes også i Egypt, brenner vekkelsens ild i den koptiske kirken. Unge og ikke minst velutdannede egyptiske menn og kvinner flokker seg omkring klostrene og de åndelige veilederne som ørkenen fostret.

En av disse er prioren for det berømte Samuelsklostret, fader Mina. Han skulle senere bli Kyrillos VI, den koptiske kirkens pave. Fader Mina skulle bety mye for Yusuf Iskandir, som ble hans disippel. I 1949 blir så Yusef Iskandir til Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige. Navnet kan også bety Matteus stakkaren.

Etter noen år slo han seg ned i Surianklostret. Et kloster som fikk oppleve fornyelse og vekst. Det var her at Matta al-Miskins nå etter hvert så berømte bok: Den ortodokse bønnens liv, ble trykket for første gang i klostrets enkle trykkeri. Den som betalte trykkingen var en ung universitetslærer ved navn Nazir Gayed. Denne Nazir Gayed skulle senere bli biskop og pave Shenouda III, den koptiske paven som nylig døde.

Matta al-Miskin valgte ikke noen lett vei for seg selv. Det oppstod en konflikt mellom ham og kirkens ledelse på grunn av hans kompromissløse holdning til livet med Gud. Men i stedet for å bidra til konflikten og føre til splittelser, valgte Matta al-Miskin å trekke seg tilbake. Han søker djupere inn i ørkenen og til et liv i bønn. Han slår seg ned i Fayumoasen i Wadi Rayan. Her lever han som eneboer i nesten 10 år. Noen av hans disipler slår seg ned i nærheten av ham.

I 1969 får han en henvendelse fra patriarken. Kyrillos vil at Matta al-Miskin skal reise til Makariosklostret for å ta over ledelsen for dette. Det skulle bære rik frukt. Under Matta al-Miskin's ledelse opplevde dette klostret en sterk vekkelse og fornyelse, og ble i løpet av 10 år den monastiske vekkelsens sentrum.

Så - på midten av 1980 tallet - trekker Matta al-Miskin seg nok en gang tilbake. Han gjør det for å skrive, og han har etterlatt seg en rekke viktige skrifter om det åndelige livet. En ting som sto hans hjerte svært nært var enheten mellom de kristne. Jeg bærer hans skrift: 'Enhet gir liv' alltid med meg i ryggsekken min, og tar det ofte frem for å lese det på nytt.

Fader Matta al-Miskin poengterer at enheten har sin grunn i Treenigheten. Enheten finnes i Guds vesen, den er ikke noe vi kan skape eller oppnå. Enhetens grunn er den forsoning som skjer i Kristus, foreningen med Ham av det guddommelige og det menneskelige. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten, den kjærlighet til og lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge de kristne ikke uforbeholdent overlater seg til Gud, så lenge de ser enhet som noe eksternt, et tillegg til sitt eget, så kan ingen virkelig enhet oppstå.

8. juni 2006 sovnet Matta al-Miskin inn i Herren i Makariosklostret. Det skjedde etter en tids sykdom. Evig ihukommet er han hos Gud - og oss.

Treenighetssøndagen og den apofatiske teologien

I går feiret vi Treenighetssøndag, og trådte med det inn i den delen av Det hellige året, som Kirkeåret benevnes - som kalles for treenighetstiden. Treenighetssøndagen er en rent vestlig høytid, som først fikk sin posisjon som selvstendig kirkelig fest på 900-tallet. Den ortodokse kirke feirer den ikke. For dem er pinsedagen treenighetsdagen.

Treenighetssøndagen er den såkalte 'apofatiske' søndagen i kirkeåret. Den apofatiske teologien ble utviklet i Oldkirken som en teologisk metode som skulle beskytte omtalen av Gud mot banalisering og forenkling. Selve ordet 'apofatisk' betyr negativ, og i teologisk sammenheng betyr det at man omtaler Gud kun med negative begreper som ufattelig, uutsigelig, uutgrunnelig, umåtelig.

Det faller helt naturlig at man feierer Treenigheten etter pinsen. Når Ånden utøses pinsedag har Gud gitt seg fullt ut til kjenne i sitt trinitariske vesen: Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd. Og det er Den treenige Gud som feires hver søndag.

Under den såkalte Proskomidien, den innledende delen av Den Guddommelige Liturgien i følge de hellige Johannes Krysostomos og Basilios den store, heter det:

Presten: Velsignet er vår Gud, nå og alltid og i all evighet. Amen.
Diakonen: Himmelske Konge og Hjelper, Sannhetens Ånd som er alle steder og som oppfyller at, den gode Skatt og livets Giver, kom og ta bolig i oss og rens oss fra alt ondt, og frels, Du Gode, våre sjeler.


Hellige Gud, Hellige Sterke, Hellige Udødelige, forbarm Deg over oss (3 ganger)


Allhellige Treenighet, forbarm Deg over oss. Herre, rens oss fra våre synder. Hersker, forlot oss våre misgjerninger. Hellige, kom og helbred våre skrøpeligheter for Ditt navns skyld. 


Herre, forbarm Deg (3 ganger)


Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden, nå og alltid og i all evighet. Amen.

Treenighetsfesten er også den kristne trosbekjennelsens fest. Vi har sannelig mye å glede oss over i den kristne kirke.

Treenighetstanken finner sin fullstendige form på 300-tallet. Den nikenske trosbekjennelsen slår ring om mysteriet. For dette kan ikke forklares med ord. Men slik er Gud. Han er Ordet, samtidig som Han er større enn ordene.

Apostelfasten innledes

I dag innledes Apostelfasten, den eldste av de kirkelige fastene vi kjenner til. Du kan lese mer om denne fasten som utgjør forberedelsen til Aposteldagen 29. juni, på denne bloggen i dag:

http://www.bjornolav.blogspot.com

Blandina utsto lidelsene og var tro til døden

I går feiret vi minnet om Justin Martyr, i dag skal vi minnes noen andre av de tidlige kristne martyrene, nemlig Blandina og martyrene i Lyon.

Det vi vet om dem har vi hovedsaklig fra en av kirkefedrene, Irenaeus, som senere ble biskop i Lyon. Han taler med en særskilt ømhet om den unge slaven, Blandina, og hennes grusomme skjebne. Kirkehistorikeren Eusebios omtaler henne på denne måten:

'Til og med hedningene erkjente at de aldri hadde sett en kvinne som villig utsatte seg for en så grusom og langvarig tortur'.

Året er 177. Forfølgelsene under keiser Marcus Aurelius er harde. Forfølgerne bruker alle slags metoder. Særlig bruker man å henge de som de får tak i og torturere dem. Mange dør av mishandlingen. Blant dem som tas til fange er Blandina, hun er slave. Blandina utsettes for en grusom tortur. Hver gang torturistene stanser opp, får hun spørsmålet om hun vil fornekte Jesus. Til dette svarer hun gang på gang: 'Jeg er en kristen, og vi gjør aldri urett'. Det er hennes sterke vitnesbyrd.

Og det var smittsomt! Kristne som var vitne til mishandlingen av henne så hennes tro og hennes mot, og de steg frem og bekjente at de også var kristne!

Blandina ble fengslet sammen med sin herre. Også han var en kristen. Den spedlemmede kvinnen viste seg å være mer modig og tro enn det noen kunne ha forestilt seg av hennes venner. De var bekymret for at hun skulle gi etter og fornekte sin tro. Men det skjedde ikke.

Etter lengre tids mishandling ble hun til slutt bundet til en påle, og de ville dyrene ble sendt mot henne. Men de rørte henne ikke. Først flere dager senere ble hun henrettet av sine plageånder. Da hadde hun først sett en etter en av sine kristne venner bli drept foran hennes øyne.

I Åp 2,10 leser vi:

"Vær ikke redd for det du skal lide! Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel for at dere skal bli satt på prøve, og i ti dager skal dere lide trengsler. Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans".

Justin - troens forsvarer og martyr

I dag er det en av de tidlige kristne martyrene vi feirer, nemlig Justin Martyr (100-165). Han var født av greske foreldre og vokste opp i Flavia Neapolis, som er det samme som det gamle Sikem i Samaria.

Han var en rastløs sannhetssøker, og søkte svar på livets mange gåter hos samtidens mange filosofiske røster. Justin gikk fra den ene retningen til den andre, ikke ulikt vår tids sannhetssøkere. Men det var møtet med en mann, på en strand ved Middelhavet som skulle snu opp ned på hans liv. Det beskrives som et kort møte, men denne mannens ord skulle åpne opp evangeliet for Justin. Han skriver selv:

'Umiddelbart flammet en gnist opp inne  i meg og jeg ble grepet av en kjærlighet til profetene og de menn som var Kristi venner'.

Den stadige søken etter sannheten drev Justin i Kristi armer! Og det skulle bli apologetikken - troens forsvar - som skulle bli Justins livskall. Justin, som skulle få tilnavnet martyr, var den første i en lang rekke av åndelige lærere på 100-tallet som gir sannheten høyeste prioritet når det gjelder å forsvare den kristne troen fra de som angrep den. Hans bok 'Apologi' er en bok hvor han forsvarer den kristne tro i møte med en jøde ved navn Tryfon.

Etter å ha vært omreisende predikant en tid reiser Justin til Rom. Det er mens Antonius Pius er keiser. Han grunnlegger sin egen skole i filosofi på kristen grunn. Og han skriver en rekke bøker. Justin preker både med sine ord og med sitt liv overfor Roms maktelite, ja han utfordrer selveste keiseren til å la seg lede av rettferdighet og sannhet når han skal bedømme de kristne. Justin er ingen uredd mann.

Slikt blir det bråk av! Sammen med seks andre kristne, sine mest trofaste disipler, blir han arrestert og senere halshugget år 165.