Der øst og vest møtes

I Johannes Cassian møtes kristenhetens øst og vest. I dag er det hans minnedag, og det er mange gode grunner til å feire denne dagen. For Cassian er en av de aller viktigste formidlerne av de første kristne munkenes erfaringer. Ved siden av Bibelen er Johannes Cassian den mest leste åndelige veiviseren under godt og vel 1000 år.

Han ble født i Dobrudzja i grenseområdene mellom Romania og Bulgaria ca år 360. Fra tidlig alder bar han på en djup åndelig lengsel, en lengsel som han skulle bære på hele livet og som skulle føre ham langt vekk fra utgangspunktet. Blant annet til Israel, nærmere bestemt Betlehem. Der bodde han i en eneboergrotte i tre år. Herfra brøt han opp og vandret videre til Egypt. Her havnet han midt oppe i 300-tallets store ørkenvekkelse, og ble preget for resten av livet. Han besøker en rekke klostre, og møter mange åndelige veiledere.

Han blir i ørkenen i 15 år. Da bryter han opp og griper vandringstaven og legger ut på den lange vandringen til Konstantinopel. Her blir han diakon. På denne tiden er Johannes Chrysostomos patriark i metropolen. Men når patriarken blir drevet i eksil blir Johannes Cassian sendt til Rom. Han er utsending for patriarken for å orientere paven om det som skjer.

Deretter går ferden til Gallia hvor han grunnlegger et kloster. Vi skriver år 415 og klosteret får navnet Saint Victor de Marseilles. Her er det plass for både nonner og munker.

Til kommuniteten som har tilhold i dette klosteret skriver så Cassian en regel. Hundre år senere skulle den inspirere Benedikt av Nursia til å skrive sin nå så berømte klosterregel.

Mens han levde i Betlehem og senere i Egypt loddet Cassian djupt. Han ville finne ut mer om det rene hjertet. Hans erfaringer finnes nedtegnet i tre bøker som alle er utgitt på svensk:

Bind I: Det rena hjärtat: Om själens djervhet i kampen för hjartats renhet.
Bind 2: Det vidgade hjärtet: om själens fortsatte väg mot glödande bön och ren kärlek
Bind 3: Hjärtats ro: om själens långa men hoppfulla väg till vila.

Bøkene er utgitt av Artos forlag.

Han dør år 435.

Hva er sann lykke?

'Hvor feil tar ikke de menneskene som søker lykke utenfor dem selv, i fremmede land og på reiser, i rikdom og ære, i store eiendommer og i fornøyelser, i avledninger og bortkastede ting, som alle har en bitter slutt. 

På samme måte, å bygge et tårn av lykke utenfor oss selv er som å bygge et hus på et sted som stadig utsettes for jordskjelv.

Lykke blir funnet i oss selv, og velsignet er det menneske som forstår dette. Lykke er et rent hjerte, for et slikt hjerte blir en trone for Gud. Til de som har et rent hjerte sier Kristus:

"Jeg vil bo og vandre midt iblant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk". (2.Kor 6,16)

Hva kan slike mennesker mangle? Ingenting, absolutt ingenting! For de har det største av alle gode i sine hjerter: Gud selv!'

Hl.Nektarios av Aegina (bildet) i Veien til lykke. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Martyren Polykarp

I dag feirer vi minnet om en av de mest kjente martyrene i den tidlige kirken, kanskje den mest kjente etter Stefanus. Jeg tenker på Polykarp.

Urkirken ble hatet av samfunnet forøvrig og det romerske maktapparatet. Årsakene var mange. En av dem var at de første kristne ikke ville bøye kne for de romerske gudene. Noe slikt ville være helt uforenelig med deres tro. De første kristne bøyde bare kne for Han som var deres Herre, Jesus Kristus. En slik djerv bekjennelse krevde livene til alle apostlene - med unntak av Johannes - og tusenvis av menighetens medlemmer.

Polykarp var en gammel mann - minst 86 år gammel - og sannsynligvis den siste overlevende som hadde kjent en av apostlene som en av disiplene til apostelen Johannes, når han ble innhentet av de romerske myndighetene og led martyrdøden.

Her er noe jeg skrev om Polykarp for noen år siden:

"Dagen i dag er minnedag for biskopen av Smyrna, hellig martyr Polykarp (ca 69-155). Fra ulike historiske kilder vet vi at Polykarp hadde møtt flere av apostlene og andre som hadde sett Herren Jesus. Han er en av de apostoliske fedre og i følge tradisjonen disippel av apostelen Johannes. Han skal ha blitt utpekt av apostlene til å bli biskop. Polykarp er dermed et viktig bindeledd til den apostoliske tid og fremstår som en viktig kirkeleder i Lille-Asia. I de siste årene av sitt liv befant Polykarp seg i Rom og forhandlet med biskop Anicet (154-167) om dateringen av påskefeiringen. Mens han oppholdt seg i Rom, skal han ha vært til stor hjelp for mennesker som hadde rotet seg bort i vranglære, for å få dem på rett vei igjen. Blant annet fikk ham flere av tilhengerne til Valentins gnosis til å omvende seg. Polykarp er også kjent for å ha avvist den farlige vranglæreren Markion. Han endte sitt liv som martyr, trolig i år 156, slik det fortelles i et brev fra forsamlingen i Smyrna, et skrift som vanligvis kalles Polykarps martyrium. Dagens for hans martyrium er satt til 23. februar. Det fortelles at etter at han ble arrestert og ført ut på arenaen hvor han skulle henrettes, kom det en røst fra himmelen som sa: "Vær sterk, Polykarp, vis deg som en mann!" Ingen så den som talte, men de som var rundt Polykarp den dagen hørte stemmen. Den romerske prokonsulen forsøkte flere ganger å få Polykarp til å fornekte troen på Jesus. Han sa blant annet: "Sverg, så skal jeg løslate deg; hån Kristus." Til dette svarte Polykarp: 

"I 86 år har jeg tjent Ham og Han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?" Senere da Polykarp ble ført til bålet, ville de nagle ham fast til stillaset hvor veden var gjort klar til å tennes. Da sa Polykarp: "La meg stå slik; for Han som gir meg kraft til å utholde ilden, vil også gi meg kraft til å stå i ro på bålet - uten å være naglet fast." Istedet for å bli naglet fast, ble han bundet. Han la hendene på ryggen, så opp mot himmelen og ba:

Herre Gud, du Allmektige, Jesu Kristi Far.
Gjennom din elskede og velsignede Sønn
har vi mottatt kunnskapen om Deg.
Du er Gud over engler og makter, over hele skapningen
og de rettferdiges slekt, de som lever for Ditt åsyn.
Jeg priser Deg fordi Du har funnet meg verdig denne dagen og timen
for å bli regnet blant martyrene og få drikke Kristi beger
for å oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den Hellige Ånds udødelighet.
Måtte jeg i dag bli mottatt blant dem for Ditt åsyn
- som et rikt og velbehagelig offer,
slik som Du på forhånd har gjort i stand, åpenbart og fullført,
Du trofaste og sanne Gud.
Derfor lovsynger jeg Deg for alle ting;
jeg priser Deg, jeg ærer Deg ved den evige og himmelske øversteprest,
Jesus Kristus, din elskede Sønn.
Ved Ham og sammen med Ham og Den Hellige Ånd tilkommer
æren Deg, nå og i de kommende tider. Amen.

Da han hadde sagt "amen" ble bålet tent. En veldig flamme blusset opp. De som stod der fikk se et under. Ilden dannet liksom en hvelving og omsluttet Polykarps kropp som et seil som fylles av vinden. Og han som stod der inne, "lignet ikke kjøtt som brenner, snarere brød som blir stekt eller gull og sølv som blir glødet i en ovn. Og vi kjente en vellukt som av duftende røkelse eller kostbar parfyme," leser vi i Polykarps martyrium. Der leser vi også dette: "Da de lovløse mennene til slutt så at kroppen hans ikke kunne bli fortært av ilden, gav de ordre om at skarpretteren skulle gå bort og støte et sverd i ham. Og da han gjorde det, kom det ut en due og mye blod. Ilden sloknet og hele folkemengden undret seg over at det var så stor forskjell mellom de vantro og de utvalgte. Og blant de utvalgte var nettopp Polykarp, denne beundringsverdige martyr som i våre dager var apostolisk og profetisk lærer, biskop over den allmenne kirke i Smyrna."

Om å bli sett av mennesker og om Guds ære

'Hvis du gjør godt, gjør det for Gud alene. Av denne grunn må du ikke bry deg om å få noen oppmerksomhet fra utakknemlige mennesker. 

Forvent ingen belønning her, men fra Herren i himmelen. Hvis du forventer å få den her vil det være forgjeves og du må utholde berøvelse'.

Hl.Ambrosios av Optina klosteret

"Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far som skjer i det skjulte, skal lønne deg." (Matt 6,1-4)

En bønn i fastetiden

'Herre, lær oss å vandre i mørket, på de stedene hvor lyset er dempet.

Og hvor vi ikke kan se, men må bevege oss forsiktig for ikke å snuble.

Herre, lær oss å vandre i mørket, oppmerksomme -
for å berøre, lytte og lukte.

La oss verne om
intimiteten i Din indre stemme, 
den váre kjærligheten
i Ditt nærvær.

Herre, lær oss å vandre i mørket
når hvert steg trenger tillit,
og det trengs tro for å bevege seg.

Lær oss til å se den indre 
gløden i Ditt lys.
Bak oss, foran oss,
rundt oss 
og inne i oss.

Christine Sine. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fra din Valentine

Det er en av kirkens mange martyrer vi feirer minnet om i dag. 14. februar år 278 ble presten Valentine henrettet. Det skjedde under det blodige regimet til keiser Claudius II.

Keiser Claudius II var helt avhengig av en sterk hær, men hadde problemer med å få unge menn til å slutte seg til de militære rekker. Keiseren trodde at en av årsakene til dette var at romerske menn var for knyttet til sine familier og sine koner. Derfor bestemte han seg for å forby folk å forlove seg og gifte seg i Rom. Presten Valentine synes det keiserlige dekretet var urimelig, og nektet å lyde keiserens ordre. Han fortsatte å vie unge mennesker i all hemmelighet.

Når dette ble oppdaget, gav keiser Claudius ordre om at presten Valentine skulle arresteres og henrettes. Valentine ble slått ihjel med klubber og hans hender kuttet av.

Legenden vil ha det til at mens Valentine satt i fengslet skrev han et avskjedsbrev til fangevokterens datter, som hadde blitt hans venn. Brevet var signert: Fra din Valentine!

Herrens uendelige kjærlighet

'Herren elsker oss med en slik kjærlighet at den overgår all beskrivelse. Gjennom Den Hellige Ånd alene kan sjelen kjenne Hans kjærlighet, som den er usigelig klar over. 

Herren er bare godhet og nåde. Han er ydmyk og mild, og vi finner ikke ord for å beskrive Hans godhet; men sjelen føler denne kjærligheten og vil forbli svøpt i denne stille ro for evig'.

Hellige Siluan av Athos (bildet), 1866-1938.

Norsk oversettelse: (C)
 Bjørn Olav Hansen