'Min sjel er urolig inntil den finner hvile i Deg'

I går, når vi kom sammen til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, feiret vi minnet om Hl.Monica, mor til Hl.Augustin. I dag markerer vi at det er ganske nøyaktig 1585 år siden han sovnet inn i troen på Herren Jesus.

Det er ingen hvem som helst vi minnes. Augustin er en av de ruvende skikkelsene i den kristne kirke. Han var 32 år gammel når han kom til en levende tro på Jesus. Påskenatten år 387 gikk han sammen med en skare av nyomvendte inn i det nybygde dåpskapellet til Ambrosios. Her ble han døpt på bekjennelsen av sin tro.

Fram til den høytidelige dåpsdagen hadde han levd et omtumlende liv. Han kom fra et beskjedent hjem i den romerske provinsen Numidia i det nåværende Algerie. Hans mor var en kristen. Hun vokste opp i en kristen familie i Tagaste i Nord-Afrika, men giftet seg med en ikke-kristen mann. De fikk tre barn sammen: Augustin, Navigus og Perpetua.

I Kartago roter Augustin seg borti den gnostiske sekten Manikeerne, til sin mors store fortvilelse. Hun gjorde alt en mor kan gjøre når et barn forviller seg vekk fra sannheten, men hun lykkes ikke med sine overtalelsesevner. År 382 reiser hun sammen med Augustin til Roma, senere kom de til Milano, hvor Augustin møter biskop Ambrosios. Det skille bli helt avgjørende. Hans prekener rørte ved Augustin. Gjennom Ambroios fant Augustin ut at det var mulig å lese Bibelen på en annen måte enn den måten han hadde lest den på som ung.

Noen år etter at han ble døpt dro Augustin tilbake til Nord-Afrika. Underveis dør hans mor, bare 52 år gammel. Tapet er smertelig. Augustin lukket selv hennes øyne. Det drøyde ikke lenge før Augustin ble biskop. Rundt Augustin ble det etter hvert dannet en kjerne av unge menn som ville lære mer om Kristus, og en kommunitet ble dannet. Etter hvert ble det bygget et kloster i hagen inntil kirken der Augustin var biskop. Dette kloster i Hippo ble et presteseminar, og herfra skulle det utgå en åndelig innflytelse som skulle påvirke hele kirken.

Augustin døde og ble begravet i Hippo 28.august år 430.

Det er mange ting som kunne nevnes, men denne gangen nevner jeg hans berømte utsagn: 'Min sjel er urolig inntil den finner hvile i Deg'. Det er noe å tenke på for oss alle.

Kommunitetsgrunnleggeren Ninian

I dag feirer vi en av de mest markante åndelige skikkelsene i den keltiske tradisjonen: Hl.Ninian, født i det keltiske kongedømmet Rheged, lokalisert der hvor vi i dag finner Galloway i den nordlige delen av Cumbria.

Vi vet ikke hvordan han ble en etterfølger av Kristus, men det skjedde på den tiden Britannia var en del av Romerriket. En lengsel ble lagt ned i ham om å reise til Roma for å studere den kristne tro nærmere. På en eller annen måte hadde han hørt om Hl.Martin av Tours, som var blitt kjent for sine monastiske kommuniteter, etablert som en reaksjon mot den økende trenden om å gjøre kirken mer verdslig og militaristisk.

På vei gjennom Frankrike tok Ninian kontakt med Martin av Tours og ble med det samme ett med hans mål og livsmønster.

Ninian bestemte seg for å etablere en lignende kommunitet i sitt hjem og etablerte i Galloway med sitt 'Candida Casa' - 'Det hvite hus' - bygget i stein i romersk stil. Senere ville sakserne kalle hele landsbyen for 'Whithorn', som i dette området er et navn for nettopp 'Det hvite hus'. Dette hvite klosteret kunne man se klart og tydelig ute fra havet, og det tiltrakk seg reisende som kom farende fra de omkringliggende landene, slik Ninian hadde reist rundt i Europa for å lære Kristus å kjenne.

De som kom til hellige Ninian fikk oppleve stor gjestfrihet. Han lærte dem å Guds beskyttelse ved å tegne en bønnesirkel rundt dem og deres kjære. De besøkende tok med seg hans bønneundervisning hjem til der de bodde, og slik spredte den seg.

Ninian underviste også kommende misjonærer, blant annet den misjonæren som senere skulle bli redskapet til at Columba av Iona skulle bli en kristen.

På øya Man etablerte munker fra Whitehorn en kommunitet til minne om Ninian.

Han døde 26. august 432.

En tidlig pinsevenn

Pinsevenner er gjerne noe man forbinder med Azuza-street og det mektige Åndens vær på begynnelen av 1900-tallet. Men la meg få presentere for deg en pinsevenn født i år 440. Hans navn er Filoxenos, og det var hans minnedag i går.

Vi må tilbake til Syria. Syriske kristne opplevde også den gangen en stormfull periode, men ikke i form av brutal forfølgelse som de går nå med terroristene fra IS. Nei, dette dreier seg om de teologiske etterdønningene fra det økumeniske kirkemøtet i Khalkedon i år 451. Den tidlige kirken hadde stadig utfordringer knyttet til kristologien.

Filoxenos var født og vokste opp i en by som heter Tahal. Den ligger øst for Tigris. Familien var arameisk. Han skulle bli biskop av Mabburg i Syria, og det var i hans tid som biskop her at byen Mabburg skulle settes på kartet. Byen ble et sentrum for motstanden mot kristologien fra Khalkedon. For Filoxenos var av den overbevisning at Gud var blitt menneske i Kristus for at mennesket skulle bli guddommeliggjort.

Men det var dette med pinsen, jeg hadde tenkt å skrive om denne gangen.

Filoxenos var ikke så opptatt av å være en del av det kirkelige hierarkiet. Han var tiltrukket av den monastiske bevegelsen. Ikke minst av det Åndens liv han så hos munkene. Dette var en blomstringstid av de sjeldne for den monastiske bevegelsen i Syria. En bevegelse som hadde klare karismatiske trekk. Og Filoxenos visste hva han snakket om og lengtet etter. Før han ble biskop i år 485 hadde han levd som eneboer.

Hele sin biskoppelige tjeneste skulle han derfor vie til dette: at mennesket ved Åndens fylde kunne bli lik Jesus!

Hvilken strålende visjon å arbeide etter!

Gjennom sine prekener og sine skrifter oppfordret han sine tilhørere til å bli lik Kristus.

Filoxenos skrev om 'den andre dåpen'. Med det mente han Åndens dåp. Han skrev: 'Vår dåp er i Den Hellige Ånd'. Denne dåpen var en virkeliggjøring av det som skjedde i vanndåpen.

De kirkelige myndighetene på denne tiden likte ikke det de hørte eller så. Under keiser Justinian I ble Filoxenos avsatt som biskop. Det skjedde i år 519. Årsaken var at Filoxenos ikke ville akseptere de kristologiske formuleringene fra kirkemøtet i Khalkedon. De sørget for å forvise ham til Trakia og senere til Gangra, hvor han ble myrdet i år 523.

Guds mors hensovelse

I går markerete vi slutten på den 14 dager lange Gudsmodersfasten og kunne feire Guds mors hensovelse som er den 15. januar.

I 14 dager har vi fulgt henne gjennom evangelienes beretninger. Det er ikke så mange steder hun omtales, som man skulle tro, med all den oppmerksomheten hun har fått gjennom tiden, men de stedene hvor hun omtales er betydningsfulle med tanke på Jesus, Hans liv og tjeneste.

For det er alltid slik at Hans mor peker på Sønnen, ikke på seg selv. Hun står ved Hans side fra fødsel til grav, og blir også en del av den hellige historien som omhandler Jesu seierrike oppstandelse og himmelfart.

Mellom pinsen og himmelfarten befinner hun seg i bønn sammen med de andre hellige og forsvinner så fra de kanoniske beretningene som utgjør vårt Nytestamente.

Vi vet at apostelen Johannes betros oppdraget med å ta vare på Jesu mor og sørge for henne. Tradisjonen forteller oss at det er i Efesos hun dør, på fjellet Koressos, omlag syv kilometer fra Selcuk i Tyrkia.

Strengt talt er det dette vi vet om Maria. De hellige skriftene som utgjør vår Bibel setter sluttstrek her. De forteller ikke noe som noen himmelferd, slik våre katolske og ortodokse venner tror på.

Hva kan vi så lære av Jesu mor?

Mye. I år stanser jeg ved dette: Alltid å ønske Guds vilje fremfor vår egen.

Maximilian Kolbe - franiskaneren som gav sitt liv for en annen

I dag minnes vi en av martyrene fra 2.verdenskrig. En forunderlig skikkelse som gikk i døden for et annet menneske.

Vi snakker om Maximilian Kolbe, en polsk franiskanerprest som huset tusenvis av jøder i sitt kloster og var en uredd stemme mot nazistenes voldsregime. Han ble arrestert og plassert i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Det er her det skjer: En fange lykkes i å flykte fra leiren, og nazistene hevner seg ved å plukke ut 10 fanger som skal henrettes som rene represalier.

I det de stilles opp på en rekke for å drepes, er det en av fangene som roper: Min kone! Mine barn! Jeg vil aldri se dem igjen.

Da trer Maximilian Kolbe frem og tilbyr seg å ta mannens plass. Tilbudet aksepteres og Maximilian føres bort sammen med de ni. De blir så plassert i hver sin celle. Uten vann og brød etterlates de til seg selv. Maximilian sang salmer for dem og ba for dem. Etter to uker var det bare Maximilian Kolbe og tre andre igjen. De drepes med en giftsprøyte. Kolbe dør 14. august 1941.

Mannen som Maximilian tok plassen for - Franciszek Gajowniczek - overlevde og gjorde det til sin livsoppgave å spre informasjon om Kolbes offer og virksomhet i leiren.

Men historien stanser ikke her.

Denne Maximilian, som var født inn i en from katolsk familie i Polen 1894, hadde også bodd og virket i Japan. Der hadde han grunnlagt et kloster i utkanten av Nagasaki. Fire år etter sitt martyrium, den 9.august 1945 - for 70 år siden i år - ble som kjent en atombombe sluppet over Nagasaki. Underlig nok ble dette klosteret stående, mens alt annet ble jevnet med jorden.

Det er underlig å tenke på at omtrent samtidig med at vi feirer minnet om denne heltemodige fransiskaneren, så markerer vi også minnet om en av de mest forferdelige katastrofene i moderne tid.

Radikal kvinne

Klara Scifi (1194-1253) er uløselig knyttet til Frans av Assisi, så mye at vi kjenner henne som Klara av Assisi.

Allerede som riktig ung søkte hun åndelig veiledning hos ham. Det skjedde etter at hun hadde hørt Frans tale. Hjertet hennes ble sterkt berørt, og hun løp til et lite kapell i Assisi hvor hun gav sitt liv til Jesus. Dette var hennes djupe lengsel: å gi sitt liv helt og holdent til Kristus. Dette var i den tidlige fasen av Frans sitt liv, hvor han begynte på sin svært radikale trosvandring. Han store inspirasjon var å leve i følge evangeliet. Hennes foreldre forsøkte å stanse datteren, men hun holdt urokkelig fast ved sin overbevisning.

Frans ordnet med en liten bolig utenfor San Damianokirken, og gav samtidig grønt lys for ar Klara kunne trekke seg tilbake for å leve et liv i forsakelse og tro. I dette huset skulle det så grunnlegges en kommunitet. Det første medlemmet var Klare selv, så hennes søster Agnes og senere skulle andre kvinner fra området komme med. Alle sammen bar på den samme lengselen: leve radikalt for Jesus og evangeliet.

Med Klara oppstår den andre fransiskanske ordenen. Navnet de tok seg var 'De fattige damene fra San Damiano', senere skulle de kalles 'klarissene'. Klara skrev regelen for deres kommunitet, den første ordensregelen noensinne skrevet av en kvinne, så langt vi vet.

Klarissene hadde det samme fattigdomsidealet som Frans av Assisi, og bar ingen sko, spiste ikke kjøtt, bodde i en fattig bolig og tilbrakte mye tid i bønn og stillhet. Det var ikke noe enkelt liv. Igjen og igjen sa Klara 'ja' til sitt livskall når prøvelsene kom, og de var mange.

Hellige Klara slet mye med sykdom og smerter gjennom hele livet. Hennes store glede var å tjene Herren selv når smertene var som verst.

Hun døde 11. august 1253.

I dag er det mange barmhjertighetshus rundt om i verden som bærer navnet 'Klaras-hus'.

'Jeg fant Ham ikke; jeg ble funnet!'

Det er en av kirkens bedere vi feirer en dag på forskudd: metropolitt Anthony Bloom (bildet), født Lausanne i Sveits i 1914, død 4.august 2003.

Selv har jeg hatt stor glede av å få del i hans undervisning om bønn, og mye av det jeg har lært av denne bederen preger også en god del av den undervisningen jeg gir videre i mine egne seminarer om bønn. Årsaken til det er at Anthony Bloom er så jordnær og praktisk og dermed lett tilgjengelig for folk flest.

Slik undervisning om bønn bør være! Vi snakker gjerne om viktigheten av bønn, men sjeldent om hvordan man ber.

Han het egentlig Andreij Borosovitsj Bloom. Han far var russisk diplomat og Anthony kom derfor til å tilbringe en stor del av sin oppvekst i Russland og Iran. Oppholdet i Iran skulle bli dramatisk mot slutten. På grunn av den kommunistiske maktovertagelsen i Russland måtte familien flykte fra Iran, og de slo seg ned i Paris. Her levde de under ytterst enkle kår. Men det var samtidig her at Anthony Bloom utdannet seg som lege.

Om sin omvendelse til Kristus sier Anthony Bloom det så vakkert og sterkt:

'Jeg fant ham ikke; jeg ble funnet'.

Slik kan evangeliet også forklares. Så sant det er!

Han legger til: 'Jeg møtte Kristus som person da jeg trengte ham mest for å kunne leve, og på en tid da jeg ikke søkte ham'.

25 år gammel avlegger han i hemmelighet et monastisk løfte i den russisk-ortodokse kirken. Da har han nettopp kommet hjem fra fronten i 1939, der han tjenestegjorde som lege i den franske hæren. Etter krigen fortsetter han arbeidet som lege. I 1948 blir han så sendt til England hvor han blir kapellan for Hl.Alban og Hl.Sergius, et fellesskap som arbeider for å styrke båndene mellom Den ortodokse og Den anglikanske kirken. Senere skulle han bli utnevnt til prest i den russisk-ortodokse kirken i London, så til biskop og i 1962 til erkebiskop. Dermed fikk han også ansvaret for hele Den ortodokse kirken i Storbritannia og Irland. Noen år senere får han så tittelen: metropolitt.

Anthony Bloom var den milde, trygge sjelesørgeren, som mange oppsøkte. Han reflektere mye av Kristus, og mange kjente seg sett og velsignet i møte med ham.

Gudsmoderfasten

Ved den mjuke augustmånedens begynnelse innledes Gudsmodersfasten. Det skjedde i går, på lørdag 1.august og varer i 14 dager, frem til kirkeårets største Mariafest: Guds mors innsovning den 15.august.

Disse 14 dagene inviteres vi til å vandre sammen med Maria. Det er nok ganske fremmedartet for en protestant. Mange møter Maria med alle piggene ute. Men tro om vi ikke har noe å lære av henne?

Jeg er en Jesustroende. Jeg tror ikke på Maria i den betydning mine katolske, ortodokse og koptiske venner, gjør. Jeg tror ikke på utenombibelske Mariadogmer. Men jeg tror med Maria.

I stua vår har vi noen vakre Maria-ikoner. Vi har fått dem i gave. De har alle det til felles at de fremstiller Maria som peker på Jesus. Og det er slik hun også fremstår i evangeliene.

For noen år siden hadde jeg det jeg kalte 'mitt Maria-år'. Jeg ser tilbake på det med stor glede. Da lot jeg de få tekstene vi har om henne i vår Bibel tale til meg. Jeg vandret sammen med henne fra vuggen til graven. Det var svært berikende. Jeg hadde det ikke travelt. Et helt år hadde vi sammen, og jeg levde med i tekstene og forsøkte å sette meg inn i den tiden hun levde, og de situasjonene hun sto midt oppe i. Hennes liv var slett ikke enkelt.

Tenk å bli med barn utenfor ekteskap. På den tiden. Og forsøke å fortelle venner og  slektninger at 'Den Hellige Ånd hadde overskygget henne'. Hvor mange trodde på den historien! Jeg så henne for meg i fattige Nasaret, under Jesu barndom og når Han trådde fram med sitt budskap og med sine undergjerninger. Jeg så henne for meg i bryllupet i Kana i Galilea, og ikke minst under Jesu lidelse, død og oppstandelse. Og jeg så henne for meg på Øvresalen.

Om du ikke var vandret med Maria på denne måten anbefaler jeg det på det aller varmeste. Om ikke et helt år, som jeg gjorde, hvorfor ikke nå de nærmeste 14 dagene?